[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Kommentar fra web-ansvarlige: Utredninga finnes her: NOU 1999:33 - om utdanningsfinansieringen gjennom Lånekassen.
Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening, SSHF, vil med dette legge fram våre synspunkter på NOU 1999:33.
SSHF vil innledningsvis berømme utvalget for dets grundighet når det gjelder gjennomgangen av de ulike stønadsordninger som finnes for studenter med nedsatt funksjonsevne i dag. Vi vil særlig trekke fram utvalgets vurdering av de begrensninger som er knyttet til attføringsordningen som et eksempel på dette.
SSHF er derimot svært lite tilfreds med at utvalget ender opp med å gjenta forslaget som Magistadutvalget la fram i 1992, uten i det hele tatt å komme inn på de argumenter SSHF har presentert mot dette forslaget i vårt innspill til Aamodt-utvalget som også inneholdt de vedlagte høringsuttalelser til Magistadutvalgets delinnstillinger og vår uttalelse til St. medl, nr. 14 (1993-94).
Vår høringsuttalelse som i all hovedsak er i samsvar med det innspill vi kom med til Aamodt-utvalget, legger derfor hovedvekten på å vise at de argumenter som våre krav er blitt møtt med, ikke er i samsvar med de overordnede prinsipper som skal styre norsk politikk i dag; prinsippene om lik rett til utdanning for alle, og samfunnsmessig likestilling for funksjonshemmede
SSHF har siden 1985 jobbet for en rettferdig og fullverdig studiefinansieringsordning for funksjonshemmede studenter i Statens Lånekasse.
Våre tre hovedkrav har vært:
Slik fullstipendiering må kunne gis i inntil 50% utover normert studietid for vedkommende studieenhet (grunnfag, mellomfag, avdeling, skoleår).
Våre krav har vært fremsatt ved hver anledning hvor høyere utdanning har stått på den politiske dagsorden. Kravet om fullstipendiering av merstudietid er også fremsatt av FFO.
SSHF vil derfor understreke at tiden er overmoden for å vedta stipendiering av merstudietid som er forårsaket av forhold knyttet til funksjonshemningen.
"...vurdere å utvide ordningen med fullstipendieringen eller 50 pst. stipendiering ut over ett år.." (S. nr. 101 1993-94)
Forslaget om ett års fullstipendiering av unormert studietid var fremsatt av Magistadutvalget i NOU 1993:13, og tilrådd av departementet i St. meld. nr.14 (1993-94) "Studiefinansiering og studentvelferd".
Funksjonshemmede studenter er fortsatt henvist til en ordning som kun gir oss adgang til å pådra oss ekstra gjeld ved forsinkelse.
SSHF vil gi en kortfattet oppsummering av hva som er oppnådd så langt når det gjelder våre krav, og gi en vurdering av de synsmåter som er kommet fram når kravene har vært utredet.
I 1985 tok synshemmede studenter opp problemet med forsinkelse i studiene med Universitetet i Oslo, UIO. Det ble arrangert et stort møte i regi av UIO, hvor både Statens Lånekasse, RTV, Arbeidsdirektoratet og representanter fra synshemmedes organisasjoner deltok, foruten studentrådsrepresentant og ansatte ved UIO.
Møtet konkluderte med at det skulle nedsettes en arbeidsgruppe hvor både lånekassen og RTV skulle være representert sammen med synshemmedes organisasjoner og attføringskonsulent. UIO tok på seg sekretariatsfunksjon for arbeidsgruppen. Gruppens målsetting var å utrede en særskilt utdanningsstønad for synshemmede studenter.
Arbeidsgruppens gjennomgang av eksisterende finansieringsordninger, dvs. attføring og lån/stipend, resulterte i to forslag til løsninger:
Fra 1987-88 ble det nedfelt et nytt punkt, 11.1.2. i kap. 1 i reglement for Statens Lånekasse, som gir funksjonshemmede studenter adgang til å ta opp lån i ett år utover ordinær forsinkelsestid.
I Stortingsmelding 19 (1986-87) tillegg til St.meld.nr. 66 (1984-85 "Om høyere utdanning", varsles en samordning mellom folketrygdens og lånekassens utdanningsstønader.
Forslaget om samordning er ikke blitt fulgt opp, og funksjonshemmede studenter har ikke betraktet det som et av sine krav. Hovedårsaken til det er at en ved en slik samordning ikke kommer bort fra en overprøving av funksjonshemmedes studievalg, dvs om attføringsopplegget er hensiktsmessig og nødvendig for å få høvelig arbeid.
I NOU 1988:28 "Med viten og vilje" uttaler universitets- og høyskoleutvalget, Hernæs-utvalget, på side 33:
"Reglene for utdanningsstønad for funksjonshemmede bør endres slik at funksjonshemmede kan ta sin utdanning over et lengre tidsrom, uten at den samlede studiegjeld blir større enn det som er normalt for studiet. Det må også gis mulighet for sletting av studiegjeld ved overgang til et annet studium. For funksjonshemmede kan slik overgang skyldes dårlig tilrettelagte studier og endring i den enkeltes funksjonshemning."
Utvalget erkjenner ikke bare at det er behov for endring i reglene, men viser også at de har forstått den offisielle definisjonen av begrepet funksjonshemning, dvs. at begrepet ikke betegner en egenskap ved den enkelte, men er et relativt begrep: Funksjonshemningen oppstår i møte med omgivelser som er funksjonshemmende.
Til tross for at den offisielle definisjon av begrepet funksjonshemning også erkjennes av de utvalg som siden har utredet studiefinansieringsspørsmålet, er det ikke denne definisjonen som legges til grunn i drøftingen av hvilke faktorer som skal trekkes inn i en ordning for at den skal kunne oppfattes som likebehandling med og av ikke-funksjonshemmede studenter (se nedenfor).
I 1993 kom Magistadutvalgets innstilling som langt på vei var i samsvar med vårt hovedkrav om at merstudietid som skyldes forhold som kan relateres til funksjonshemningen, skal fullstipendieres.
Utvalget kom imidlertid med en meget overraskende konklusjon når det gjaldt kriteriet for å få unormert studietid stipendiert. Utvalget foreslår at funksjonshemmede studenter skal ta opp lån det første året utover normert studietid, og deretter få stipend i inntil ett år.
Som vi har pekt på i vår høringsuttalelse til Magistadutvalgets innstilling og gjentatt i vår uttalelse til St. meld. nr. 14 (1993-94), finner vi en slik modell både ulogisk og i sterk uoverensstemmelse med prinsippet om likebehandling som utvalget selv hevder ligger til grunn for sitt forslag (kf. vedlegg).
Dersom en student oppfyller kriteriene for å bli definert som funksjonshemmet, dvs. har krav på fullstipendiering av merstudietid pga. at funksjonsevnen er varig og vesentlig nedsatt, synes det både urimelig og søkt å anta at denne studenten primært forsinkes pga. andre forhold enn dem som kan relateres til den nedsatte funksjonsevnen.
Et slikt resonnement strider mot den kunnskap som det norske samfunn har om hva funksjonshemning innebærer innenfor ulike samfunnsområder, og som nå skulle være veldokumentert både gjennom forskning og offentlige utredninger, og ikke minst fra de utallige innspill og høringsuttalelser som funksjonshemmedes organisasjoner har levert gjennom årene.
Når det gjelder området høyere utdanning spesielt, vil vi minne om at det gjennom de siste 25 år er bygget opp solid kompetanse om de ulike hindringer og problemer funksjonshemmede møter i sin studiesituasjon. Manglende tilrettelegging ved lærestedene, såvel fysisk, som pedagogisk og teknologisk, er pekt på bl.a i Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede.
Vi vil også vise til at det ved noen av landets læresteder finnes solid kompetanse på dette området, bl.a ved UiO og HiO. I den foreliggende handlingsplanen for funksjonshemmede ved UiO, går man meget grundig gjennom alle faktorer ved studiesituasjonen som skaper hindringer, og foreslår løsningstiltak.
SSHF har gjentatte ganger lagt fram oversikt over forhold som forsinker synshemmede studenter spesielt og funksjonshemmede studenter generelt (jf. vedlegg).
Her nøyer vi oss med å trekke fram fire faktorer som i dag fører til forsinkelse i enhver synshemmet students studiekarriere:
Etter vårt skjønn skulle det nå være tilstrekkelig godtgjort at både funksjonsnedsettelsen i seg selv, og de ytre forhold, omgivelsene, i høy grad virker forsinkende for studenter med sansetap, nedsatt bevegelsesevne, kroniske lidelser og lese- og skrivevansker.
Når studenter som er funksjonshemmet likevel ikke antas å ha legitim grunn for sin forsinkelse, men først må gå gjennom ett år med ekstra låneforpliktelser, vil dette i praksis innebære at funksjonshemmede straffes for ikke å fungere optimalt. Normert tid betyr normal studieprogresjon, noe som ikke vil være normalt for en som har en så redusert funksjonsevne at kriteriene for å få stipend det andre året er oppfylt.
SSHF poengterer i vår uttalelse til St. meld. nr. 14 (1993-94) at forsinkende faktorer virker på en konstant og systematisk måte når man har en funksjonshemning.
Dette faktum synes å bli oversett både av Magistadutvalget, departementet og nå også av Aamodt-utvalget. Den ordningen som foreslås vil kunne føre til at funksjonshemmede studenter ikke får rett til stipend i det hele tatt. Det mest sannsynlige forløpet av årsaksfaktorene vil avgjort være at funksjonshemningen forårsaker det første årets forsinkelse, mens det andre året kan tenkes å skyldes andre forhold enn funksjonshemningen skulle tilsi.
Ifølge utvalgets innstilling, skal det overlates til lånekassen å vurdere på individuelt grunnlag hvorvidt forsinkelsen gir rett til stipend eller ikke, og vi kan derfor ikke se at ordningen vil kunne gi særlig grunn til bekymring med hensyn til misbruk. Det vil uansett bli nødvendig å innhente informasjon om årsaker til forsinkelsen som kan dokumentere/sannsynliggjøre at det er forhold relatert til funksjonshemningen som er årsaken til forsinkelsen. I tillegg skal det dokumenteres at studenten faktisk oppfyller kriteriene for å bli definert som funksjonshemmet.
SSHF beklager sterkt at Aamodt-utvalget ikke har forholdt seg til vårt krav om stipend i sommermånedene. Når det gjelder muligheten for å ta sommerjobb, vil vi vise til at det jobbtilbudet som står til rådighet for studenter om sommeren innebærer høy grad av fysisk aktivitet og stiller store krav til funksjonsevne, for eksempel servering, lagerarbeid og andre jobber som innebærer løping, løfting og bæring. Siden det også er slik at svært mange funksjonshemmede er avhengig av hjelpemidler og annet ekstrautstyr for å fungere, bør det ikke være tvil om at sommerjobbene først og fremst er skreddersydd for de optimalt fungerende; unge og føre.
Siden Aamodt-utvalget i stor grad støtter seg på den argumentasjon som Magistadutvalget brukte i sin drøfting av tilbakebetalingsproblematikken, gjentar vi her våre synspunkter på den tenkemåten som utvalgene har lagt for dagen når det gjelder behovet for en garantiordning.
SSHF som representerer synshemmede i og med høyere utdanning, har alltid argumentert for at synshemmede skal skaffe seg høyere utdanning for å bedre sine muligheter på arbeidsmarkedet. Vi skulle gjerne sett at vi nå hadde kommet så langt i Norge at det også for oss er kvalifikasjonene som teller, og ikke arbeidsgiveres fordommer og dårlig funderte oppfatninger av hva en synshemmet person kan eller ikke kan klare.
Slik er det imidlertid ikke, og vi synes at utvalgene tar svært lett på den problematikken som gjør seg gjeldende for funksjonshemmedes deltakelse på arbeidsmarkedet, når de slår fast: - at det ikke var dokumentert behov for særregler ved nedbetaling av studielån-
Utvalgene velger også på dette området å se bort fra alt som er skrevet om de problemer funksjonshemmede møter når de skal søke arbeid, jf. velferdsmeldingen, attføringsmeldingen, Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede, levekårsundersøkelser m.m. Videre ignoreres all forskning og statistikk som kan dokumentere utestengende og diskriminerende faktorer som møter funksjonshemmede arbeidssøkere. Isteden velges den enkleste løsningen, nemlig å slå fast at det er praktisk umulig å etablere en ordning som baserer seg på at studenter skal dokumentere at funksjonshemning var årsak til at de ikke fikk arbeid.
Et slikt resonnement finner vi merkelig all den tid det nettopp er erkjennelsen av at funksjonshemmede møter større hindringer enn andre som arbeidssøkere som gir funksjonshemmede rett til attføring og andre tiltak fra staten. Andre arbeidsløse som hevder at de ikke får arbeid, har ikke rett til de samme ytelser som funksjonshemmede som ikke har klart å komme seg i arbeid ved egen hjelp. En slik forskjellsbehandling anses for å være rettferdig kun fordi en vet at funksjonshemmede søkere uansett utdanningsnivå, stiller bak søkere som ikke er funksjonshemmede. Dette dokumenteres i Knut Fossestøls kartlegging: "Overgangen til arbeidslivet for funksjonshemmede studenter", AFI- NOTAT 12/95.
Her finner Fossestøl at synshemmede kommer dårligst ut i arbeidssøkerprosessen.
Magistadutvalget og Aamodt-utvalget viser også til at funksjonshemmede kan få ettergitt gjeld når de mottar uførepensjon. Dette er et argument som SSHF har vanskelig for å ta på alvor. Våre medlemmer tar ikke lange, krevende og dårlig tilrettelagte universitetsutdanninger med henblikk på å bli uføretrygdet. Dette bør også fortone seg som en fallitterklæring for departementet, og bør iallfall ikke bli brukt som et seriøst argument for at det ikke er behov for en gjeldsgaranti.
Vi ønsker å understreke at våre krav er satt fram på vegne av en gruppe som er arbeidsfør, både før og etter utdanningen, og at vi ved å skaffe oss gode kvalifikasjoner bør stille sterkere, ikke svakere. Dersom en synshemmet akademiker blir gående uten arbeid, skyldes det forhold som politikerne bør se det som sin oppgave å gjøre noe med, og ikke slik tilfellet er i dag; å løse arbeidsløshetsproblemet blant funksjonshemmede med uføretrygd (jf. statistikk fra SSB som viser økning i antall unge uføretrygdede.).
SSHF håper at våre argumenter nå blir gjort til gjenstand for en grundig og seriøs vurdering , og at funksjonshemmede studenter skal slippe å vente lengre på en rettferdig studiefinansieringsordning i tråd med prinsippet om lik rett til utdanning for alle.
Oslo, 12.5.2000
Med vennlig hilsen
For SSHF
Berit Vegheim
Leder
2 vedlegg
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]