[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]

Magistadutvalgets første delinnstilling

Oslo, 29. juni 1992

Høringsuttalelse til "Leve og lære - om utdanningsfinansiering og studentvelferd"

1. Målsetningen med studiefinansieringen.

SSHF er oppmerksom på at utvalget på grunn av tidsnød har måttet utsette behandlingen av deler av sitt mandat, deriblant forholdene for funksjonshemmede studenter, til en oppfølgende innstilling. Dette er forståelig og akseptabelt, men vi mener likevel at spørsmålet kunne vært tatt opp under drøftingen av det prinsipielle grunnlaget for studiefinansieringen. Utvalget uttaler: "Utvalget vil presisere at tiltak innen studiefinansieringen for å bedre effektiviteten ikke må undergrave målet om lik rett til utdanning. Dette betyr at det sosiale aspektet må ligge i bunnen uansett ordning" (s. 15). SSHF er glad for denne presiseringen, men vi mener at funksjonshemede burde vært nevnt som en av de relevante grupper når det gjelder lik rett til utdanning, og som det sosiale aspektet må gjøres gjeldende for. Den samme manlende omtale av funksjonshemmede gjentar seg i diskusjonen om de ulike målsetninger og forholdet mellom dem i kapitel 3 i innstillingen.

SSHF har alltid lagt størst vekt på en individrettslig eller menneskerettsbasert begrunnelse for sitt standpunkt til studiefinansieringen. Vi mener imidlertid at det i den endelige innstillingen bør uttrykkes som en målsetning at flest mulig funskjonshemmede som har interesser og anlegg for det, blir rekruttert til høyere utdanning, også på grunn av de samfunnsmessig gunstige effektene av dette. Det bør spesielt pekes på den store effekten på sysselsettingsmulighetene høyere utdanning har spesielt for funksjonshemmede, og på den særlig store betydningen yrkesdeltagelse har for livsstandarden til denne gruppen.

2. SSHF's syn på utvalgets forslag.

SSHF er enig i utvalgets målsetning om å konsentrere subsidieringen til selve studieperioden. Vi mener at dette prinsippet må legges til grunn også i studiefinansieringen for funksjonshemmede. Økte stipendandeler og opptrapping av stipendandelen i løpet av studiet er tiltak som også vil komme funksjonshemmede studenter til gode. Vi synes imidlertid stipendandelen fremdeles er for lav. Vi støtter også en sanering av særstipendiene generelt. Vi mener imidlertid at gruppen funskjonshemmede er avhengig av særstipendiering for å få en tilfredsstillende studiefinansiering. Vi merker oss at en av utvalgets begrunnelser for å overføre midler fra særstipendier til en økning av de generelle stipendiene er at " - utdanningsstipendiet når i større utstrekning utsatte grupper enn særstipendiene". Vi går derfor ut fra at utvalget kan akseptere at særstipendier brukes når det er nødvendig for å ivareta utsatte grupper som funskjonshemmede.

SSHF er betenkt over den sterke betoningen av at studier skal gjennomføres på normert tid. Videre er vi kritiske til mindretallets forslag om å innføre renter i studietiden. Funksjonshemmede vil være en av de gruppene som vil bli rammet hardest av disse tiltakene. Vi krever imidlertid innført ordninger som eventuelt vil nøytralisere de negative virkningene for vår gruppe.

3. SSHF's krav til studiefinansiering for funksjonshemmede.

SSHF opprettholder sine tidligere krav til studiefinansiering for funksjonshemmede:

fullstipendiering av merstudietid
fullstipendiering av de to sommermånedene
garanti for gjeldsavskriving ved varig arbeidsløshet som skyldes funskjonshemmingen

Vi viser i den forbindelse spesielt til brev til Kultur- og vitenskapsdepartementet 12/6 1989, hvor disse kravene er fremsatt og begrunnet. I lys av utvalgets innstilling vil vi i tillegg bemerke følgende:

a) Dersom utvalgets mindretall får gjennomslag for sitt ønske om å innføre renter i studietiden, mener vi at funskjonshemmede som får fullstipendiert merstudietid i tillegg må fritas for rentebelastning i merstudietiden. Vi viser her til at utvalget bemerker at for "studenter som har begrenset mulighet for å følge normal studieprogresjon, vil innføring av renter på studielån virke urimelig. De som især vil kunne rammes av et slikt enkelttiltak, er grupper av funksjonshemmede studenter og kvinnelige studenter med omsorg for små barn". DE samme momentene er en viktig begrunnelse for at flertallet ikke går inn for renter i studietiden (s. 117).
b) Utvalget foreslår at de generelle ordningene bare i meget besjeden grad tillater forsinkelse i studiene. Dette gjør nødvendigheten av å innføre en særfinansiering av merstudietid for funskjonshemmede enda større. Funskjonshemmede vil i liten utrstrekning kunne fortsette sine studier ut over normert tid ved egenfinansiering, fordi det er nettopp ved å fullføre sin utdannelse at de øker mulighetene for å få lønnet arbeid, også deltidsarbeid som kunne brukes som egenfinansiering. Vi viser her til utvalgets uttalelse: "Studenter som ikke får slikt deltidsarbeid, og som frykter fremtidig gjeld, vil kunne skremmes fra å igangsette langvarige studier. Taperne blir både samfunnet, som ikke får anledning til å utnytte befolkningens samlede talent, og den enkelte, som ikke får anledning til det gode det er å utnytte evner og følge opp interesser" (s. 121).. Dette vil slå spesielt skjevt ut i forhold til studier hvor normeringen er for stram i forhold til gjeldende studiepraksis også for ikke- funksjonshemmede studenter, som hovedfagsstudier i realfag, samfunnsfag og filologi.
c) Utvalget er svært opptatt av effektivitet, og uttaler i kap. 3 bl. a.: "Utdanningsfinansieringen bør innrettes slik at den både forutsetter og muliggjør effektive studier". Det å basere studiefinansieringen for funksjonshemmede på attføring kan bidra til å gjøre studiene svært ineffektive. For mange kan det koste mye tid og energi å forholde seg til trygdevesenet, og trygdevesenet bruker ofte svært lang tid på å behandle søknader om attføring, tid som lett kan bli uproduktiv både for den enkelte og for samfunnet.
d) Vi merker oss at prinsippet om organisasjonsmessig integrering, som er en hovedbegrunnelse for våre synspunkter, er trukket inn i innstillingen i forbindelse med spørsmålet om boliger for funksjonshemmede studenter (s. 173), og vi håper at dette vil være viktig for utvalget også i behandlingen av studiefinansieringen.
e) Vi merker oss at utvalget regner med at arbeid i sommermånedene for studenter flest ikke bare gir midler til livsopphold i denne perioden, men også gir et visst overskudd som øker studentenes levestandard resten av året. Utvalget mener at det må kompenseres for dette ved beregning av stipendier til studenter som deltar i tre-semesters-ordningen. Det er ikke urimelig at en lignende tankegang legges til grunn ved stipendberegning for funskjonshemmede ved en eventuell ordning med fullstipendiering av sommermånedene. Mange funksjonshemmede studenter vil for øvrig også kunne yte en viss studieinnsats om sommeren og derved redusere eller forhindre merstudietid, selv om de ikke deltar i tre-semester- ordningen.
f) Det kan ikke gjentas ofte nok at attføring, på grunn av Folketrygdlovens utforming, aldri kan sikre funksjonshemmede lik rett til utdanning. Det vil alltid måtte foretas en skjønnsmessig vurdering og individuell prøving av en utdannings hensiktsmessighet og nødvendighet i forhold til den enkelte funksjonshemmede, og dette av fagpersonell som aldri kan ventes å ha tilfredsstillede kompetanse til dette. Dette er blitt ytterligere bekreftet siden vi skrev vårt brev 12/6 -89, bl. a. under NSU's høring om funskjonshemmedes studiesituasjon i oktober 1990. Vi presiserer at vi aksepterer at lærestedene må vurdere den enkeltes muligheter for å gjennomføre et bestemt studium, og at kyndig fagpersonell må vurdere om den enkelte har en funskjonshemming som kan virke hemmende på studieplrogresjonen og derfor er berettiget til å komme inn under de særordninger vi foreslår. Dette er imidlertid vurderinger av en helt annen karakter enn de som må foretas i forhold til tildeling av attføringsstønad.

4. Økonomiske konsekvenser

SSHF merker seg at utvalget i sin analyse av de økonomiske konsekvensene ved omlegging av studiefinansieringen har lagt stor vekt på å forsøke å beregne omfordelingsgevinster som vil kompensere for de økte utgiftene innen studiefinansieringen isolert sett. Vi er overbevist om at en tilsvarende helhetlig analyse av de samfunnsøkonomiske konsekvenser av en forbedring av studiefinansieringen for funskjonshemmede vil vise et meget positivt resultat. Betrakter man derimot kostnadene innenfor Lånekassen isolert, kan man selvfølgelig ikke vente å finne annet enn økte utgiftsposter. Ved et slikt forsøk på en helhetlig analyse må det legges vekt på følgende punkter:

Mange funskjonshemmede vil gå rett over i uføretrygd etter endt videregående skole, dersom de ikke oppmuntres til å ta en høyere utdannelse. Dette gir minst like store direkte kostnader for samfunnet som utdanningsstønad ville ha gjort (i tillegg kommer de langsiktige merkostnadene, se nedenfor).
I den grad ordningen fører til en overgang fra attføring til lånekassefinansiering, vil dette gi en nettogevinst fordi stønadsbeløpene er omtrent av samme størrelsesorden, mens lånekassefinansiering vil gi en framtidig tilbakebetaling av gjeld til det offentlige.
Den delen av studieforsinkelsene som skyldes saksbehandling i trygdevesenet, vil bli spart inn. Under slike venteperioder vil mange funskjonshemmede få midler til livsopphold fra offentlige ordninger, enten over Folketrygden eller som sosialhjelp.
De administrative kostnadene innen trygdevesenet ved vurdering av utdanningers "nødvendighet og hensiktsmessighet", vil bli redusert. Dette vil neppe gi en tislvarende økning i administrative kostnader ved vurdering av hvorvidt funskjonshemmede bør komme inn under særordninger i Lånekassen, siden mange allerede på forhånd vil være grundig vurdert av medisinsk eller pedagogisk kyndig fagpersonell i andre sammenhenger. Slike vurderinger må i mange tilfeller gjøres også i forbindelse med tildeling av attføring.
En kan regne med store besparelser når det gjelder uføretrygd og arbeidsledighetstrygd. Som nevnt tidligere, er det påvist at høyere utdannelse har en stor effekt på sysselsettingsmulighetene for funksjonshemmede. Vi viser her til at utvalget i sin analyse av virkningene av reduksjon i deltidsarbeid blant studentene, legger vekt på den økte sysselsettingen dette kan gi blant ufaglærte arbeidsløse. Utvalget gjør her den antagelse at arbeidsløsheten vil være lav blant personer med høyere utdannelse, slik at dette gir en tilnærmet nettogevinst over arbeidsløshetstrygden. For funksjonshemmede, som udisutabelt stiller bakerst i arbeidsløshetskøen som ufaglærte, men ikke nødvendigvis som høyere utdannede, vil tilsvarende innsparinger åpenbart være viktige.
Funksjonshemmede vil belaste helse- og sosialapparatet i mindre grad dersom de får økt sin livsstandard gjennom aktiv deltakelse i samfunnslivet. Utdanning og sysselsetting er svært viktige faktorer i denne sammenheng.
De investeringer som samfunnet gjør i forbindelse med funksjonshemmedes fortrinnsrett til videregående skolegang, vil bli mer produktive ved at dette tiltaket følges opp av stimuleringstiltak også på neste nivå i utdanningssystemet.

Det er verdt å merke seg at alle de faktorene som er nevnt, vil være relevante uavhenig av det omfanget en evuentuell studiefinlansieringsordning for funksjonshemmede får, og at eventuelle atferdsendringer som følge av ordningen vil forsterke de positive effektene av disse faktorene. På minussiden i regnskapet vil komme utgifter til tilrettelegging av studier og arbeidsplasser for funskjonshemmede (bygningsmessig tilrettelegging, lese- og sekretærhjelp, litteratur på lyd og i blindeskrift, døvetolking, ekstraundervisning tekniske hjelpemidler etc.). Vi tror imidlertid de besparelsene som ordningen kan gi, langt vil overstige disse utgiftene. Den eneste atferdsendringen som kan slå negativt ut, er at en del vil velge en lengre utdannelse enn det som er strengt nødvendig for å komme i arbeid. Vi mener at det må være en selvfølgelig rettighet i et samfunn som det norske å kunne foreta slike valg, og vi kan vanskelig se at utvalget har noen grunn til å se på slike effekter som negative, ettersom det i andre sammenhenger er opptatt av å stimulere studentene generelt til å velge langvarige utdannelser.

Vennlig hilsen
Gudmund Rømmesmo, nestleder
Jørund Gåsemyr, studiefinansieringsutvalget

[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]

21.3.1997 © Synshemmede Akademikeres Forening, SAF.
Postboks 5911, Majorstua, 0308 Oslo
e-post adresse: post@saf-org.no
Kontakt vevansvarlig: webmaster@saf-org.no