BITNET, "Because It's Time NETwork", startet opp i 1981 ved City University of New York (Rogers 1995:315-317, Statssekretærutvalget 1996). De første som tok BITNET i bruk, var eliteuniversiteter på USAs østkyst. I 1982 kom University of California, Berkley, med. Fra 1984 til 1985, doblet BITNET i størrelse hver 6. måned. ARPANET (et tidligere forskningsnettverk mellom forsvarsinstitutter etablert i 1969) kom til, og i de tidlige 1990 åra smeltet ARPANET og BITNIT og flere andre nettverk sammen til INTERNETT, et elektronisk nettverk av nettverk. Mange tusen datamaskiner er bundet sammen via telenettet. En bestemt melding blir rutet fra datamaskin til datamaskin, uten at noen styrer Internett. I midten av 1993 var 15 millioner datamaskiner koblet sammen via Internett. Tallet doblet seg årlig. Internett hadde 30 millioner brukere i 90 land og 800 millioner meldinger ble formidlet i 1994. I flere år har veksten vært på ca. 5% pr. mnd (Newhagen og Rafaeli 1996:4). December definerer Internettbasert kommunikasjon på følgende måte
"Internetbased, computer-mediated communication involves information exchange that takes place on the global, cooperative collection of networks using the TCP/IP protocol suite and the client-server model for data communication. Messages may undergo a range of time and distribution manipulations and encode a variety of media types. The resulting information content exchanged can involve a wide range of symbols people use for communication" (December 1996:24).
Internettet er i prinsippet et godt verktøy for å transportere informasjon. I sin opprinnelige form var Internettet like godt egnet for synshemmede, som for alle andre. I løpet av de siste årene har det vokst fram en sterk kultur rundt Än bestemt tjeneste; World Wide Web, WWW. Tjenesten er menyorientert, med tekst og sterke innslag av grafikk. Internettets vekst skyldes ikke minst WWW. Denne tjenesten ble utviklet ved det internasjonale atomforskningsinstituttet CERN i Sveits i 1990. WWW tilførte Internettet multimedieegenskaper ved at man på en enkel måte kunne kombinere tekst, bilder, video og lyd. WWW gjorde dermed Internettet til et massemedium med en raskere vekst enn noe annet forbrukerelektronikkprodukt i historien. Innholdet i skjermbildet i WWW kan imidlertid bare delvis gjøres tilgjengelig for synshemmede. Grafikken i WWW byr imidlertid også på andre problemer enn de rent visuelle. Undersøkelser fra USA viser at 20% av "surferne" på Internett surfer med grafikkmulighetene skrudd av. Viktigste grunn til dette er at grafikken reduserer overføringshastigheten på nettet. Mange er derfor ikke interessert i grafikken eller har etter hvert sett den nok ganger (Newsbytes 17 januar, 1996).
På mange måter har Internett utfylt det som mange oppfattet som mediegapet, dvs. det tomrom hvor man manglet løsninger for å kommunisere interaktivt - fra en til en eller mange og omvendt - tilnærmet synkront og med et differensiert innhold (Bråten 1983). I denne sammenheng er ikke Internett et enkeltstående medium, men flere ulike medier (December 1996, Morris og Ogan 1996). Informasjonsprodusenter og ulike målgrupper kan på Internett innplasseres i fire ulike kommunikasjonssituasjoner: 1) en-til-en asynkron kommunikasjon, som e-post; 2) mange-til-mange asynkron kommunikasjon, som elektronisk postliste eller nyhetsgrupper. Deltakelse i disse innebærer at mottaker melder seg på eller oppsøker meldinger om ett eller flere tema; 3) synkron kommunikasjon som kan være en-til-en, en-til-få, eller en-til-mange, og som kan være organisert rundt et tema, konstruksjon av et objekt, eller rollespill. Aktuelle former er MUDs (Multi-User Dungeons med ulike varianter), offentlige samtalegrupper (Internet Relay Chat), eller ulike former for private samtalegrupper/telefoni/radiokringkasting; 4) asynkron kommunikasjon, som preges av at mottaker må oppsøke informasjonen. Kommunikasjonssituasjonene kan være mange-til-en, en-til-en, en-til-mange (f.eks. WWW, radiokringkasting, gopher og FTP). Internett applikasjoner framstiller informasjon i en rekke ulike mediaformer, som tekst, lyd, grafikk, bilder, video, eller programfiler. Dette innebærer at Internett kan brukes til a) kommunikasjon, b) interaksjon (som sosial aktivitet eller i utdanningssammenheng) og c) for å spre eller innhente informasjon.
Relevante sosiale grupper defineres både ved egen forståelse samt av den forståelse som omgivelsene tillegger gruppene. Samtidig som teknologien åpner for noen måter å handle på, fortolkes anvendelsesmulighetene også ulikt av ulike brukere og brukergrupper. Variasjonen i denne typen fortolkninger vil alltid være størst når den teknologiske gjenstand, eller i dette tilfelle Internett, er i sin spede barndom. Etterhvert som utviklingsprosessen bringer de teknologiske gjenstander inn i dagliglivet, eller ut på samlebåndet, oppstår det en slags enighet blant større brukergrupper om hvordan gjenstandene og deres anvendelse skal forstås. Bijker drøfter betydningen av fortolkende fleksibilitet i utviklingsprosessen og hvordan rammene for fortolkende fleksibilitet reduseres etter hvert som man nærmer seg lukking eller stabilisering av en teknologisk gjenstand og dens anvendelse (Bijker 1995). De ulike Internett-anvendelsene er foreløpig i sin barndom. Rammene for ulike fortolkninger er vide. Det som særpreger Internett er derfor et stort handlingsrom for fortolkende fleksibilitet. Dette handlingsrommet er delvis bygd inn i den teknologiske løsningen fra starten av, men handlingsrommet har stadig blitt utvidet gjennom nye applikasjoner. For enkelte relevante sosiale grupper er dette faktisk kjernen i Internett-teknologien eller Internett-kulturen. I dette perspektivet har Internett ikke bare fylt mediegapet. Det innebærer også en mulighet til å demokratisere en rekke av de andre mediene.
I datamaskinenes barndom var det bare ekspertene som hadde tilgang til teknologiens muligheter. Med en utvidet brukergruppe kom også ønskene om større brukervennlighet. Det vil alltid være problematisk å definere brukervennlighet, ikke minst fordi brukerne utgjør en mangfoldig gruppe. Sett i et historisk perspektiv kan vi imidlertid knytte brukervennlighet til utviklingen av ulike brukergrensesnitt. Ironisk nok er brukergrensesnitt et teknologisk sentrert begrep: teknologien blir tatt for gitt, mens brukeren må beskrives (Grudin 1990).
Opprinnelig var det ikke behov for begrepet brukergrensesnitt. På 1950-tallet var de fleste brukerne ingeniører og programmerere, som kjente maskinene og brukte dem slik de var. På 1960- og 1970-tallet oppstod nye programmeringsspråk, som gjorde det mulig å programmere uten detaljkunnskap om maskinvaren. I den neste fasen, fra slutten av 1970 til 1990-tallet, blir det utviklet enbrukermaskiner med mikroprosessorer. Dette medførte en dramatisk økning av antall brukere. Skrivende terminaler ble erstattet av skjermterminaler hvor teksten kunne plasseres i faste posisjoner og ikke rullet over skjermen. For å kunne øke markedet, måtte produsentene gjøre det lettere for folk uten teknisk utdanning å bruke maskinene.
Nå dukker begrepet brukergrensesnitt opp. I det siste tiåret har programmene forandret seg fra å være kommandobaserte til å være menyorienterte. Dermed ble det innført nye pekeenheter, som mus o.l. Allerede før framveksten av menyorienterte programmer, ble det brukt et symbolspråk for å forklare hvordan datamaskinene fungerte. Dette bygde på kjente symboler som arkivskuffer o.l., for f.eks. å forklare lagring av data. Det ble dermed skapt tankemodeller, som gjorde det lettere å forstå hva som skjedde i maskinene, uten at man trengte å kjenne til de tekniske detaljene.
Forestillinger om teknologiens framtidige bruk og brukere, er et viktig element i programvareutvikling og i teknologisk utvikling forøvrig. Antakelser om kjønn, kompetanse, jobbutførelse, arbeidsmiljø hos den aktuelle målgruppen, blir en viktig del av teknologisk design og blir fast forankret sammen med denne. Med andre ord: Vi møter de teknologiske gjenstandene ikke bare som redskaper, men også som bærere av mening og fortolkning av sosiale og samfunnsmessige relasjoner. Dette er egenskaper som imidlertid ikke forhindrer at brukerne refortolker gjenstandene. Det er derfor viktig å gjøre Internett-problemer, og andre teknologiske problemer som synshemmede møter, forståelige ut i fra den kontekst teknologien blir plassert inn i. Et opplagt startpunkt for å nå dette målet, er å se nærmere på hvordan brukergrensesnittene gjennomgår stadige endringer.
De ulike strategier for grensesnitt design mellom brukere, programmet, og den digitale maskin fra menyer til funksjonstaster og interaktive grafiske objekter - reflekterer graden av kompetanse og kontroll som man antar brukeren har eller må ha. En måte å illustrere dette på er å se på de aller første tekstbehandlingsprogrammer. Hofmann beskriver hvordan de første systemene var basert på dedikerte løsninger, som nærmest må kalles avanserte skrivemaskiner (Hofmann 1995). Målgruppen man hadde i tankene ved utviklingen var kvinnelige sekretærer. De første maskinene på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet (IBMs Displaywriter og WangWriter), var basert på hirarkiske menyer, som ga få muligheter for misforståelser. Maskinene var laget for brukere (kvinner), som man antok ikke hadde noen forståelse av teknologi. Man antok med andre ord at brukeren manglet både kompetanse og læringsevne når det gjaldt datamaskiner.
En helt annen forestilling om kvinner og sekretærer ble bygd inn i neste generasjon av dataassisterte skriveprogrammer. Word Star og Word Perfect hører til de første kommersielt vellykkede skriveprogrammer for mikromaskiner. For å ta Word Perfect som eksempel, tilskrev programmet brukeren stor uavhengighet og høy kompetanse (innenfor skriftproduksjon), noe som kommer til uttrykk i at programmet møter brukeren med en nesten helt blank skjerm. Programmet var skapt for den profesjonelle sekretær, som skrev regelmessig og derfor ikke hadde noe problem med å huske det programspesifikke språket, når man først hadde lært det. Å overleve som sekretær ble et spørsmål om å lære seg programmet.
Kontrasten mellom disse programmene og neste "generasjon" av skriveprogrammer blir tydelig da det første skriveprogrammet for menn kom på markedet. I 1981 lanserte Xerox sin Star maskin, som ble en fiasko i markedet, men samtidig en modell for det framtidige brukergrensesnitt - det grafiske brukergrensesnitt. Star var den første markedsførte datamaskinen som organiserte tekstproduksjonen ved hjelp av bilder, eller ikoner, i et visuelt språk. Videre hadde maskinen mulighet for direkte manipulering av grafiske symboler ved help av en mus. Arvtakeren etter Star, Apple, videreutviklet det grafiske brukergrensesnittet, som har blitt dominerende på alle maskiner/programmer i løpet av 90-tallet. Dette brukergrensesnittet var utviklet for den mannlige kunnskapsarbeider, som ikke lenger hadde noen sekretær. Denne gruppen var en vanskelig målgruppe på grunn av deres varierte arbeidssituasjon. Star-designeren antok at det kunnskapsarbeideren lærte om datamaskinbruk var like fort glemt som det var lært, fordi de ikke var regelmessige brukere av teknologien. Det var denne store nye gruppen av deltidsskribenter som nå ble den interessante målgruppen for nye tekstbehandlingsprogrammer. Kunnskapsarbeideren som "dilletant" ved datamaskinen, var nå den brukeren som ble innskrevet i programmene. De behov og den kompetanse som kunnskapsarbeideren har, har siden lagt grunnlaget for en universell standard for brukergrensesnitt.
Grafiske brukergrensesnitt er en overbygning over de tekstbaserte operativsystemene eller en erstatning for dem. Bare ved hjelp av kostbar maskin- og programvare er det mulig å oversette de grafiske menyene slik at de kan framstilles ved hjelp av punktskrift eller kunstig tale. Men bare en del av detaljrikdommen i de grafiske skjermbildene kan presenteres. Det overføres likevel nok uvesentlig informasjon til at det skapes avstand mellom brukeren og innholdet i f.eks. en tekst. En synshemmet bruker mister lett oversikten over innholdet i skjermbildene. Med konvensjonelt tilleggsutstyr er det ikke mulig for blinde og sterkt svaksynte, på en effektiv måte, å bruke grafisk programvare. Internett-leverandørene forutsetter i dag at Internett-brukerne har programvare som anvender en spesiell kommunikasjonsprotokoll, (PPP). PPP krever spesiell programvare, som stort sett bare er tilgjengelig i Windows. PPP er riktignok også tilgjengelige i Linux, men dette operativsystemet er ikke særlig utbredt blant synshemmede.
Tilgangen på DOS-programvare for PPP er ikke tilfredsstillende, og det er slett ikke sikkert at PPP er hva synshemmede trenger. Brukerterskelen heves når synshemmede selv må administrere sin egen Internett-programvare - som få andre bruker. Bruk av PPP innebærer nemlig at brukeren har all nettprogramvare på sin egen maskin. I dag bruker de fleste synshemmende et vanlig kommunikasjonsprogram for å få kontakt med vertsmaskinen, som har nødvendig programvare for å bruke Internett-tjenestene. Dette kaller vi terminaltilknytning. De vanlige tekstbaserte terminaltilknytningene til en UNIX-variant av et operativsystem, er ideelt for synshemmede: Kombinasjonen sikrer som regel gode tekstbaserte programløsninger.
Skillet mellom tekst- og grafikkmodus er avgjørende for synshemmede. I tekstmodus sendes tegnene til faste posisjoner på skjermen (et bestemt antall tegn pr linje, et bestemt antall linjer pr skjermbilde er mulig). I grafikkmodus sendes informasjonen som punkter til skjermen. Man kan derfor ikke uten videre oversette et bilde av et tegn slik at det kan presenteres i punktskrift og kunstig tale.
I en fase i 1980-åra var det relativt enkelt å tilpasse teknologien til synshemmede. Programmene var kommandobaserte, jfr. f.eks. dBase II og III eller de enkelte programmene i operativsystemet. De menybaserte systemene virker som et filter mellom brukeren og operativsystemet. Dermed forsvinner muligheten for kommandostyring. Så lenge menyen er tekstbasert, er det mulig for brukere med spesialutstyr for punktskrift og kunstig tale å bruke programmet. Et eksempel på et tekstbasert, delvis menyorientert program er Word Perfect; for tiden det mest utbredte skriveprogrammet blant synshemmede.
Menyer er kompliserende for synshemmede, ikke bare fordi man må lete seg fram på skjermen før man velger noe, men også fordi det blir brukt attributter (farger o.l.) for å markere posisjoner i stedet for datamaskinens standardmarkør. Markøren er det punktet hvor man skal rette oppmerksomheten på skjermen, et orienteringsmerke. I slike tilfeller vil ikke spesialutstyr for punktskrift og kunstig tale uten videre oppfatte hva som er markøren.
Et vindu er et avgrenset felt på skjermen, ofte omsluttet av ei ramme. Det kan dessuten overlappe andre vinduer. Ett vindu er det aktive. Når man kan lese flere vinduer på skjermen samtidig, er det vanskelig for synshemmede å avgjøre hvilket vindu som er det aktive. Svaksynte får en annen type problem, når skjermbildet forstørres ser man bare en liten del av skjermen. Noen bruker så stor forstørrelse at de bare ser fem bokstaver av gangen.
Synshemmede synliggjør behovet for konstruktiv teknologivurdering, og dermed arbeidet med å ivareta sosiale og samfunnsmessige kriterier i design- og innføringsprosessen av nye teknologiske løsninger. Viktige spørsmål ved konstruktiv teknologivurdering blir hvordan vi skal svare på følgende tre spørsmål (tilpasset etter Callon 1995):
a) Hvordan skal vi sikre at alle aktører som er involvert, inkludert ikke-spesialister og de mest ressurssvake, blir hørt når det gjelder de ulike teknologivalg som gjøres - også når man kommer til de endelige beslutningene?
b) Hvordan kan vi holde åpne viktige teknologiske valgmuligheter, slik at vi også i framtida har et akseptabelt handlingsrom når det gjelder ulike brukergrensesnitt?
c) Hvordan kan vi unngå etableringen av irreversible situasjoner som utelukker teknologiske valgmuligheter i framtida bare fordi de ikke fikk støtte på et gitt tidspunkt?
Skal konstruktiv teknologivurdering være en praktisk metode og ikke bare en utopisk drøm, er det nødvendig å arbeide videre med disse problemstillingene i konkrete prosjekter. Et viktig element i dette arbeidet blir da å forstå de dynamiske prosesser som karakteriserer design- og innføringsprosessen av ny IKT. Med et slikt utgangspunkt kan man belyse følgende analytiske spørsmål:
a) Hvordan kan vi identifisere aktørene som tar del i design og innføringsprosessen av ny teknologi?
b) Hvordan skal vi forklare hvordan teknologiske valgmuligheter forsvinner (eller det vi kan kalle reduksjon av teknologisk variasjon)?
c) Hvordan kan vi ta med i beregning framveksten av fastlåste eller irreversible situasjoner?
En viktig teoritradisjon tar utgangspunkt i at de beslutninger som allerede er tatt, sterkt påvirker handlingsrommet i framtida. I teorien kalles dette for "path-dependencies". For å si det kortfattet: Både muligheten for å delta i beslutningsprosessen og framtidige muligheter for valgalternativer, er "path-dependant". Et klassisk eksempel på "path-dependencies" er QWERTY-tastaturet, oppkalt etter de seks øverste tastene på det dominerende tastatur idag (Rogers 1995:8-10). Dette tastaturet har overlevd siden 1873 og er fortsatt i bruk på de mest avanserte datamaskiner. Designeren, Christopher Latham Sholes, utformet tastaturet på en slik måte at det skulle redusere skrivehastigheten og dermed minimalisere problemet med kollisjoner mellom bokstav-stengene på de gamle skrivemaskinene. Dette ineffektive tastaturet, som ikke lenger er nødvendig, ble forbedret av professor Dvorak i 1932. Det har imidlertid vist seg umulig å introdusere dette nye tastaturet som både er mer effektivt, lettere å lære og som også medfører færre belastningsskader.
En annen teoritradisjon er aktør-nettverksteori. Aktør-nettverksteori gir oss mulighet til å bruke de samme kategorier for å analysere både design- og innføringsprosessen. Hvis to aktører forhandler om en bestemt teknologisk løsning, vil de svært ofte føle seg presset til å komme fram til et kompromiss mellom de idÄelle valg. Deres begreper, interesser, og prosjekter vil endre seg når de forlater sine opprinnelige standpunkt for å ta inn over seg også motpartens standpunkt. På den måten endrer både aktører og løsninger seg - man kan derfor snakke om en parallell og avhengig utvikling av både teknologi og aktører. Problemet omkring "path-dependencies" kan knyttes til aktør-nettverksteori, når vi fokuserer nærmere på hvordan de første brukergruppene blir definert gjennom design og innføringsprosessen. Mangematin og Callon viser i sine studier hvilken betydning de første brukerne kan få, siden rekrutteringen av de første brukerne automatisk sikrer støtte fra den brukergruppen de representerer (Mangematin og Callon 1995). Denne rekrutteringen har sitt motstykke i det forhold at andre dermed ikke er med på å prege teknologiutviklingen - noe som kan innebære at det etableres irreversible standarder, som igjen gjør de teknologiske løsningene mindre aktuelle for andre brukergrupper.
Oppsummert kan man si at Internett representerer en av de mest suksessrike forsøk på å fylle det såkalte mediegapet. En av årsakene til Internettets hurtige vekst er å finne i framveksten av ulike grafiske brukergrensesnitt. Brukerterskelen heves imidlertid for synshemmede når de må forholde seg til ulike typer av grafiske brukergrensesnitt. Det grafiske brukergrensesnittet kompliserer i det hele tatt synshemmedes muligheter til å ta del i utviklingen av ny IKT. Disse problemene synligjør behovet for konstruktiv teknologivurdering, og dermed arbeidet med å ivareta sosiale og samfunnsmessige kriterier i design- og innføringsprosessen av nye teknologiske løsninger. I det videre vil jeg se nærmere på hva som skjer når synshemmede ikke inkluderes som relevant sosial gruppe ved utviklingen av nye teknologiske løsninger.
[Tittelsida] [Opp] [Forrige] [Neste] [Litteraturlista]
Juni 96 © Per Hetland
Lagt ut i oktober 1996 av SSHF
Regnor.Jernsletten@eunet.no