Når det gjelder synshemmedes problemer, vil jeg i dette kapittelet plassere problemene i omgivelsene, i stedet for hos den synshemmede. Møtet med det automatiserte postkontor illustrerer dette poenget:
"Før i tida kunne du stille deg i kø og du ble ekspedert når det var din tur. Nå blir du marginalisert ved at du først må finne boksen hvor man trekker kølapper og så trekke en lapp. Så må du få noen til å lese for deg hvilket nummer du har trukket, og hvilket nummer som blir ekspedert nå. Du prøver så å telle - pip pip - til de kommer til ditt nummer. Og hvis det bare er en kø, så teller du riktig. Men hvis det for eksempel er en kø for vanlige tjenester og en kø for valutatjenester, slik at du ikke kan holde greie på plingene, må du få noen til å fortelle deg når det er din tur. Ikke nok med det, du må også få noen til å fortelle deg hvilken luke du skal ekspederes i og så må du få noen til å følge deg til den luka" (IN).
Allerede tidlig var det tenkt på at kølappsystemet kunne by på problemer for synshemmede. I et tidlig system som ble installert enkelte steder i Sverige var det slik at når kundene kom inn, brøt de lysstrålen til en fotocelle. Når lysstrålen ble brutt startet en boks med lagret tale, som fortalte kunden at dette var et postkontor med kølappsystem. Man ble henvist til en serviceknapp på kølappautomaten, trykket man på den ble det nummeret man fikk tildelt lest opp. Når det ble vedkommendes tur ble dette nummeret automatisk lest opp over høytaler, samtidig ble en summer aktivert ved den kassa som hadde det aktuelle nummeret. På denne måten ble den synshemmede guidet til riktig kasse. Den løsningen som ble utprøvd i Sverige illustrerer derfor at det ikke var teknologien som nødvendiggjorde eksklusjonen av synshemmede som relevant sosial gruppe.
Den norske versjonen av kølappsystemet medfører en rekke endringer. Blant annet så medfører den en redefinering av hva en køsniker er. Dette er ikke lenger en som har ventet kortere tid enn deg, men også den person som mangler kølapp og som enten tror det er hans tur eller som velger å utfordre de bruker-representasjoner som ligger i kølappsystemet. Enkelte blinde velger derfor å påberope seg sin "blindhet", eller å protestere mot "forblindingen", ved å gå rett til kassa og be om betjening. Siden betjeningen har vanskelig for å avvise denne strategien, vil de som regel bli ekspedert med en gang. Ulempen ved en slik strategi er sjølsagt at den synshemmde dermed blir tvunget til å bekrefte at han er funksjonshemmet, i forhold til den bruker-representasjonen som ligger i kølappsystemet.
De spesielle egenskapene ved et spesielt skjermbilde, eller ved kølappsystemet på et postkontor, må forstås med utgangspunkt i de kulturelle verdier og forestillinger som ligger forut for design og innføringsprosessen - ikke som en refleksjon av bestemte teknologiske muligheter. En viktig type av kognitive strukturer er såkalte skript. Det eksisterer litt ulike definisjoner av skript. Abelson definerer skript som begivenhetsskjema, som beskriver allmenne trekk ved typer av begivenheter (Abelson 1981). Vi har skript for hvordan teaterstykker framføres, for seremonier, men også for dagligdagse fenomer som besøk på postkontoret. Det er vanlig at skript inneholder hjelpemidler (kølapper og skjermbilder), roller (kunde, medkunde og ekspeditør) og regler for sekvenser av handlinger (ta kølapp, køventing, gå fram til riktig luke og ekspedering). Akrich og Latour ser på skript som begivenhetsskjema som, bevisst eller ubevisst, er innskrevet i teknologien. Det er derfor samfunnsviterens oppgave å dechiffrere dette skriptet, for dermed å øke innsikten i hvorfor teknologien fungerer som den gjør.
Et av de viktigste delskript, som er lagt inn i mye ny teknologi, er knyttet til fenomenet visualisering. I denne sammenheng kan man også si at skriptet er knyttet til den generelle automatiseringa, hvor personkontakt erstattes med maskinkontakt. Automatiseringsprosessen har hittil forutsatt i økende grad at brukerne handler på grunnlag av synsinntrykk. Synssansen gjøres dermed til en av teknologiutviklernes viktigste referanserammer i utviklingsarbeidet, eller som en synshemmet sier: "Det er mye i samfunnet som forutsetter at du har synet i behold, og mer og mer blir det" (IN). Sosiologen Todd Gitlin definerer referanserammer som "a persistent pattern of cognition, interpretation and presentation, of selection, emphasis, and exclusion" (Gitlin 1980:7). Synshemmede opplever hele tida at den dominerende referanseramme i teknologisk utvikling, medfører at den teknologiske tilpassingen for synshemmede, ligger minst et par hestehoder etter tilbudene for de seende. Utviklingen oppleves derfor ofte som en lang serie av "forbedringer", som gjør det mer kronglete for synshemmede.
Jeg vil i det følgende ta for meg seks ulike eksempler på hvordan ulike skript og referanserammer påfører synshemmede kommunikasjonsproblemer:
1) Parten man kommuniserer med forstår ikke hvilke muligheter synshemmede har til å tilegne seg aktuell informasjon. Informasjonen blir dermed utilgjengelig, ikke fordi den synshemmede ikke kan tilegne seg den, men fordi den som skal formidle den, tror den er utilgjengelig.
2) Avsender viser manglende innsikt i problemet rundt tilgjengelighet.
3) Synshemmede defineres som ikke-relevant sosial gruppe.
4) Synshemmede oppfattes ikke som likeverdige partnere i kommunikasjonssituasjonen.
5) Avsender mangler de nødvendige rettigheter for å gjøre informasjonen tilgjengelig.
6) Det offentlige rom privatiseres.
Paradoksalt nok kan løsningene i mange tilfeller være lett tilgjengelig. Den synshemmede vet det ikke og de som vet det, forstår ikke at løsningene er tilgjengelige. En av informantene var ferdig med sin utdanning og oppsøkte Arbeidskontoret for å få hjelp til å skaffe seg oversikt over arbeidsmarkedets muligheter. Han ble hjulpet så godt arbeidskontoret formådde. Seinere fikk han via andre kilder vite at det fantes noe som het "Håndbok for arbeidssøkere". Noe sjokkert vendte han tilbake til arbeidskontoret og ba om å få håndboka i tilgjengelig form. Det viste seg å være svært vanskelig. Seinere fikk han noen til å lese håndboka for seg, "og da fikk jeg greie på at det var et 820-nummer som het Jobbautomaten hvor jeg kunne komme inn med modem" (IN). Han gikk inn på basen "og til min store glede var det et greit og oversiktlig miljø. Den har jeg brukt en god del. Det finnes muligheter bare man er litt offensiv. Folk tenker ikke i disse baner når det gjelder synshemmede, så det er vanskelig å få tak i denne typen informasjon om informasjon" (IN). Han opplevde derfor å gå inn på et offentlig kontor for å be om informasjon, "men de sa nei, den er ikke tilgjengelig. De har bare ikke forstått at den faktisk er tilgjengelig for deg, hvis du får vite om den. Folk sier ofte til seg sjøl at 'han her har ikke forstand på dette her' " (IN).
1995 ble bl.a. WWW-tjeneren ODIN (Offentlig Dokumentasjon og Informasjon i Norge) opprettet av Administrasjonsdepartementet, AD. ODIN er et sentralt tiltak for å realisere tilgjengelighet til offentlig informasjon. ODIN formidles via Internett og det er videre satt i gang arbeid med Statens Regionale Informasjonsnett (SRI), som skal legge grunnlaget for elektronisk informasjon mellom regionale statlige organer og mellom stats- og kommunesektoren. SRI ble satt i drift 1.3.96 og har samtrafikk med bl.a. departementsnettet i Oslo og med andre offentlige og private nett. Statens forvaltningstjeneste har det operative ansvaret for SRI. Et problem med ODIN er imidlertid at dokumentene presenteres gjennom et visuelt brukergrensesnitt, som ekskluderer synshemmede. Ikke alle forstår hvilken barriere dette representerer for synshemmede. I en henvendelse til Statens Bibliotektilsyn ba prosjektet E-kom om å få publisere Norske Folkebibliotek 1995 i elektronisk form, til bruk for synshemmede. Svaret var at publikasjonen i framtida ville bli tilgjengelig via hjemmesiden til Statens Bibliotektilsyn på Internett. At det grafiske brukergrensesnittet er et problem, har mange seende derfor vanskelig for å forstå.
Tidigere var det mange som trodde at ny IKT skulle føre til det papirløse kontor. De fleste har erfart det motsatte, papirmengden bare øker. Synshemmede har problemer med å orientere seg i denne papirflommen:
"Jeg arbeider i staten, og der kommer det forferdelige mengder informasjon på papir. Tidligere måtte jeg leve med at mye av det var utilgjengelig, men nå spør jeg stadig oftere - 'Kan jeg ikke få det på diskett eller som elektronisk post?' Det hjelper stadig oftere. Men så hender det at jeg får Mac-disketter som er vanskelige å konvertere til PC. I tillegg hender det at jeg får e-post der det som sendes, sendes som vedlegg. For å få tilgang til vedleggene, må de konverteres ved hjelp av et program, som jeg ennå ikke fått til å fungere. Enkelte teksttyper er vanskelig tilgjengelige. Et godt eksempel er tabeller. Når budsjettforslaget for neste år er satt opp i et regneark-program, så betyr det at det er utilgjengelig for meg" (IN).
Informasjonsflommen forutsetter evne og mulighet til å velge ut relevant informasjon. Dernest er det nødvendig å kjenne informasjonens fortolkningsrammer. Ofte trengs det et velfundert spørsmål for å få et fornuftig svar via Internett eller andre informasjonskanaler. Viktige forutsetninger for å kunne stille de gode spørsmålene, er at man har lest og orientert seg - kort sagt skaffet seg fortolkningsrammer. Det å skaffe seg relevant informasjon, er derfor et spørsmål om langt mer enn tilgjengelighet. En av informantene uttrykker det på følgende måte:
"Før i tiden, før jeg fikk PC, så var problemet at informasjonen ikke var tilgjengelig. Nå er informasjonen, i prinsippet, tilgjengelig, i hvert fall veldig mye av den, men nå har jeg ikke tid til å tilegne meg alt det jeg gjerne ville. Jeg tror vi bare må innse at en synshemmet ikke kan tilegne seg informasjon like raskt som den seende. Leser du punktskrift, så kan du håpe på et langsomt høytlesningstempo. Noe skumlesning kan det ikke være snakk om. Syntetisk tale kan gå noe fortere. Har du for eksempel stoffet innlest på kassett, så kan du bruke en kassettspiller med komprimert tale. Da kan man øke hastigheten til, i heldigste fall, omtrent det dobbelte av innspillingshastigheten" (IN).
"Når man spør etter informasjon, så prøver den man spør, å forklare at egentlig trenger man ikke denne informasjonen. Et godt eksempel er strevet med å få postnummerkatalogen på diskett. Da jeg ba om katalogen på diskett, ble jeg spurt: 'Hvor ofte skriver du egentlig brev? '- Underforstått at jeg ikke trenger postnummerkatalogen" (IN).
I generell kommunikasjonsteori er målgruppeforståelse et sentralt tema, her har imidlertid en aktuell brukergruppe blitt definert ut av målgruppa (se Windahl et al for en drøfting av målgruppeforståelse).
Like før jul kontaktet E-kom Vinmonopolet på nytt og ba om å få prislista på diskett. "Prislista er et internt arbeidsdokument", forklarte en medarbeider i Vinmonopolets sentraladministrasjon. Et spørsmål til Vinmonopolets avtroppende informasjonssjef resulterte heller ikke i noe. Riktignok ga hun uttrykk for at prislista neppe kunne anses som et internt arbeidsdokument, men mente likevel at verken hun eller administrasjonen forøvrig kunne gjøre noe i en tid med stort arbeidspress p.g.a. omorganisering.
Denne historien ble presentert i den andre underveisrapporten om E-kom. Historien fikk pressedekning både i Aftenposten og i Computerworld. I Aftenposten 29.1.96 fikk denne saken førstesidereferanse, samt oppslag på side 2. I slutten av intervjuet lover pressetalskvinne Tone Lind Jørgensen at Vinmonopolet vil se på saken på nytt:
"Vi er positivt innstilt til at også synshemmede får tilgang til prislisten. Det har imidlertid vist seg vanskelig å utlevere datadiskettene som ble benyttet av trykkeriet som laget listen. Materialet er nemlig fullt av tekniske koder som vil gjøre teksten uforståelig for de fleste, sier hun.Men dette er ting som lett kan modifiseres av dataekspertene bak E-kom-prosjektet?
Kan de det? Det må jeg sjekke nærmere, sier Lind Jørgensen.
Lind Jørgensen mener likevel det vil være fornuftig å lufte ideen med Norges Blindeforbund, før det tas en endelig avgjørelse om å tilrettelegge polprislisten for synshemmede.
Vi vil helst samarbeide med interesseorganisasjoner i slike saker".
Denne saken illustrerer et generelt problem som synshemmede ofte opplever, problemet omkring delegering. Man kommer som enkeltperson for å få informasjon. Hvis man er så heldig å få positiv respons i form av løfter, viser det seg ofte at vedkommende organisasjon helst vil samhandle med en annen organisasjon, som i dette tilfellet, Norges Blindeforbund.
Etter en omfattende presseomtale (Aftenposten, Computerworld, NRK Østlandssendingen osv.) tok Vinmonopolet kontakt med E-kom. De var lite glad for denne presseomtalen. Etter en stund (i mars -96) fikk E-kom omsider den aktuelle disketten. Det tok E-kom tre-fire timer å tilrettelegge informasjonen. Oppdateringen vil bare ta noen minutter, automatisk. Vinmonopolet ga ingen tilbakemelding før E-kom-prosjektet ble avsluttet - det er derfor usikkert om dette blir en varig løsning.
Ulike typer offentlig informasjon, tidsskrifter osv. kan det være vanskelig å få tak i, fordi trykkerier eller datasentraler ikke vil gi det fra seg. Et eksempel på dette er brosjyren "Fakta om trygd". Denne brosjyren utgis av Rikstrygdeverket, men trykkes av Falch Fargetrykk. Tross mange telefonsamtaler med både utgiver og trykkeri, var det ikke mulig å få tak i den endelige versjonen i elektronisk form. Dette eksemplet illustrerer et generelt problem for forvaltningen, som E-kom har avdekket gang på gang: Forvaltningen har ikke selv hånd om originaltekstene til brosjyrer og andre dokumenter. Faste regler og rutiner for å lage elektroniske arkiver, med dokumentene lagret i ren tekst, ville ha hjulpet både forvaltningen og synshemmede, som er på jakt etter elektronisk tilgjengelig informasjon. Forvaltningen er oppmerksom på problemet og det arbeides med medieuavhengig publisering, noe som skal sikre publisering av dokumenter i flere elektroniske formater. Ikke minst på Administrasjonsdepartementets WWW-tjener ODIN må det i framtiden ligge dokumenter i andre formater enn html (hypertext markup language). De må være tilgjengelige for synshemmede via FTP (file transfer protocol, enkel filoverføring).
En av brukerne, som er radioamatør, har opplevd at det ikke behøver å være håpløst. Han ønsket bladet Amatørradio i elektronisk form. Redaktøren skrelte vekk bilder, laget ulike typer innholdslister og sendte det på diskett. Den elektroniske versjonen blir distribuert ved at en kontaktperson får tilsendt disketter fra dem som ønsker bladet. Han returnerer så kopiene. Distribusjonsmåten er tungvint og et godt eksempel på at e-post distribusjon vil forenkle det hele. Brukeren synes at - "det jeg har lest er veldig bra. Dette bladet var tilgjengelig på kassett tidligere. Om det er tilfelle idag vet jeg ikke. Da satt vedkommende som skulle lese inn og plukket bort stoff som vedkommende antok ikke hadde interesse for de fleste. Jeg satt og irriterte meg over at det ikke var samsvar mellom innholdsfortegnelsen og innholdet. Det kunne være en teknisk artikkel, som det ikke var plass til, fordi den ikke hadde allmenn interesse, - men som interesserte meg. Derfor var det ganske befriende å få den disketten og kunne lese akkurat det jeg ville lese av innholdet sjøl" (IN).
Telenor har samtidig lagt ned store ressurser for å lage en CD-ROM-utgave av telefonkatalogen, men vil ikke betale for en versjon som kan brukes av synshemmede (til tross for at dette kan gjøres på en enkel måte). - Hvem skal betale? spør Telenor i et brev til E-kom. I tillegg til kostnadsargumentet reiser Telenor spørsmål om en CD-ROM-utgave er hensiktsmessig. Rent generelt er ulike aspekter ved prising av offentlig informasjon utredet av det såkalte Prisingsutvalget (NOU 1994:17). I statssekretærutvalgets utredning "Bit for Bit" heter det at "Arbeidet med å tilrettelegge for konkurranse for alle teletjenester videreføres og skal være fullført 1.1.1998" (side 57). Hvem som skal betale for ulønnsomme tjenester er imidlertid uklart. Henvendelser til fagdepartementet og Statens Teleforvaltning viser at disse problemene er under utredning. Imidlertid er det uklart hvordan problemfeltet defineres. En aktuell avgrensning er å se på hva Telenor i dag tilbyr ulike svake grupper i markedsøkonomisk forstand og så, på en eller annen måte, videreføre dette. Problemet med denne formen for avgrensning er at man da vil se på tjenestene slik de er utformet i dag. Å sørge for at slike spesialtjenester følger med i den generelle teknologiutviklinga, vil bli et ansvar som ligger utenfor operatørselskapene.
Jeg har i dette kapittelet illustrert noen sentrale problemer som synshemmede møter når informasjon ikke tilrettelegges og gjøres tilgjengelig. Oppsummert kan man si at mye ny IKT forutsetter evnen til å tolke visuelle signaler. I tillegg påfører ulike skript og referanserammer synshemmede kommunikasjonsproblemer ved 1) at det ikke blir opplyst om tilgjengelig informasjon, 2) manglende innsikt i problemet rundt tilgjengelighet, 3) utdefinering av synshemmede som relevant sosial gruppe, 4) delegering av problemløsninger, 5) manglende rettigheter til originaltekster og 6) det forhold at det offentlige rom i økende grad privatiseres. I neste kapittel vil jeg se nærmere på hvordan E-kom har arbeidet for å gjøre offentlig informasjon tilgjengelig.
[Tittelsida] [Opp] [Forrige] [Neste] [Litteraturlista]
Juni 96 © Per Hetland
Lagt ut i oktober 1996 av SSHF
Regnor.Jernsletten@eunet.no