I dette kapitelet vil jeg presentere data fra intervjuene med medlemmer av opptakskomiteen og opptaksansvarlig ved én statlig høgskole. Intervjupersonenes utsagn er for det meste gjengitt som en helhet i presentasjonen, bortsett fra der hvor det er betydningsfullt å belyse utsagn fra intervjupersoner med forskjellig funksjon / posisjon i opptaket.
Da opptak etter spesiell vurdering bare utgjør én del av opptaket utenom poengreglene er det også i dette kapitelet umulig å omtale det helt isolert.
Først vil jeg presentere intervjupersonenes beskrivelse av opptaket etter spesiell vurdering.
Så følger intervjupersonenes subjektive tanker og opplevelser knyttet til opptaket etter spesiell vurdering.
Til sist gis en samlet kortfattet presentasjon av prinsippene som saksbehandlerne legger til grunn for saksbehandlingen i det spesielle opptaket.
Jeg har valgt å dele disse beskrivelsene av opptaket i to; først en mindre del som omtaler saksmengden i opptaket og deretter en hoveddel om intervjupersonenes beskrivelser av gangen i opptaket. Hoveddelen har jeg valgt å strukturere ut fra et tidsperspektiv (flytskjema), og presentasjonen følger dermed saksgangen.
Den har tatt form av en fortellende beskrivelse av gangen i opptaket utenom poengreglene, med fokus på opptaket etter spesiell vurdering. I presentasjonen brukes både begrepene `medlem' og `representant' i omtalen av de som innehar beslutningsmyndigheten i opptakskomiteen.
Presentasjonen kan ses på som et samlet bilde av intervjupersonenes faktakunnskaper om opptaket etter spesiell vurdering.
`Vi får bare mengder og mengder av slike personer som vi skal gå igjennom.'
Intervjupersonene oppgir at saksmengden er meget stor, og at arbeidet er tidkrevende.
Antydningsvis anslår opptaksansvarlig at det dreier seg om 2 - 300 søknader om spesiell vurdering, og at `ca. 50 har virkelig tragiske livshistorier'. Antall søkere med funksjonshemming angis som `meget lite', og at de fleste har dysleksi.
Siden søkere som ba om spesiell vurdering var en veldig uensartet gruppe mente intervjupersonene at det var mer tidkrevende å behandle disse søkerne enn søkere med utenlandsk utdanning eller Rudolf Steiner skole.
Én saksbehandler trodde at de fleste søknadene om spesiell vurdering var til høgskolens helse- og sosialfagutdanninger.
Ingen av intervjupersonene kan oppgi eksakt antall søknader verken for hele opptaket utenom poengreglene eller opptaket etter spesiell vurdering.
Tiden som går med til forberedelser til opptak etter spesiell vurdering er det kun opptaksleder som antyder noe om; `ca. 14 dager'.
Opptakskomiteen avholdt i 1997 tre møter av ca. 3-4 timers varighet for å fatte vedtak om alle søknadene i opptaket utenom poengreglene. Møtene ble avviklet i løpet av 10-14 dager fra slutten av juni, og deadline var 16. juli.
Av dette fremgår det at opptakskomiteen brukte 9 til 12 timer på å fatte beslutninger om et meget stort antall saker.
At inntil 10% av høgskolens studieplasser kan tildeles søkere utenom poengreglene ble opplevd som et høyt antall.
Opptaket utenom poengreglene gjelder 4 grupper søkere: 1) utenlandsk utdannelse, 2) Rudolf Steiner skole, 3) spesiell vurdering (SV) og 4) forhåndsløfte. Retningslinjer for dette opptaket er nedfelt i de statlige høgskolenes opptaksforskrift.
Høgskolens forberedelser til dette opptaket starter tidlig i februar ved at opptaksansvarlig i studieadministrasjonen innhenter forslag til medlemmer i opptakskomiteen. Dette gjøres ved å gi beskjed til avdelingenes kontorsjefer om behovet for medlemmer til opptakskomiteen. Studentforeningen får tilsvarende beskjed, og administrasjonen. Avdelingene, studieadministrasjonen og studentene foreslår selv representanter til opptakskomiteen.
Forslagene oversendes rektor for godkjenning, på fullmakt fra høgskolens styre. Rektor utnevner leder for opptakskomiteen.
Opptaksansvarlig fungerer som saksforbereder og sekretær for opptakskomiteen. Når medlemmene til opptakskomiteen er oppnevnt får de tilsendt nødvendige bakgrunnsopplysninger (Opptaksforskriften + merknader, Søkerhåndboka, Studiehåndboka og lignende) fra opptaksansvarlig.
SOs rolle ga saksbehandlerne motstridende beskrivelser av. Noen mener at SO gir anbefalinger om hvordan søkerne skal vurderes for å sikre likhet på nasjonalt plan, mens andre sa at SO ikke har noen føringer på SV-opptaket. Dette er 100% høgskolenes avgjørelser. Men en sentral klagenemnd er overordnet opptakskomiteene (se kap. 4.1).
Samordnet opptak anbefaler høgskolene å sammen arrangere regionale saksbehandler-seminar.
Opptaksansvarlig deltar i et slikt regionalt seminar tidlig på våren. Her kan for eksempel klagenemndas leder holde innledning. Diskusjoner på regionale saksbehandler-seminar har betydning for arbeidet med det spesielle opptaket og vurderingen av saker.
Siden høgskolene selv har avgjørelsesmyndighet i det spesielle opptaket diskuteres det på regionale seminar ofte hva slags dokumentasjon som kan kreves. Spesifikke saker diskuteres imidlertid aldri. Noen ønsker at opptaket etter spesiell vurdering skal være så likt som mulig, mens andre vil bestemme selv.
Noe uformell kontakt / erfaringsutveksling mellom høgskolene eksisterer.
Samordnet Opptak arrangerer 3 sentrale opptaksleder-seminar, som omfatter både universitet, vitenskapelige høgskoler og statlige høgskoler. Det første avholdes når hovedopptaket starter. På sentrale seminar diskuteres aldri opptaket utenom poengreglene; da dette kun er en paragraf i opptaksforskriften til statlige høgskoler. Det andre og tredje av disse møtene foregår henholdsvis midt i opptaket og ved slutten av opptaket.
Høgskolen har aldri ved tildeling av studieplasser til søkere utenom poengreglene nærmet seg den mulige 10%-andelen, og har derfor heller ikke behøvd å rangere disse søkerne.
Høgskolen har ikke sett på `10-prosenten' i forhold til enkeltstudier, men kun i forhold til det totale studieplass-tilbudet.
Søkere som ber om spesiell vurdering må sende papirene sine til alle høgskolene de har søkt.
Intervjupersonene trekker fram at det ikke er nødvendig å få opptak etter spesiell vurdering for å få tilrettelagt studiesituasjonen spesielt.
Samordnet Opptak poengberegner søkere til opptaket utenom poengreglene. Ved funksjonshemming gis det en stikkordmessig beskrivelse.
Siden søknadsfristen er 1. mars får høgskolen ofte papirene tidlig i april; først søkere til spesiell vurdering, deretter Rudolf Steiner skole og utenlandsk utdanning. Fra søkere til spesiell vurdering kommer gjerne sakkyndig- og egenerklæring først, mens karakterer fra videregående skole mottas senere.
Opptaksansvarlig forbereder sakene for opptakskomiteen og lager et sakspapir. Dette er en anonymisert liste over alle søkerne, med følgende opplysninger:
- navn
- søkernummer
- alder
- kategorien det konkurreres i
- studier som er søkt / utdanningskode
- fjorårets poenggrense
- søkerens poengsum
- grunnlag for søknaden
- om grunnen kan godtas i forhold til forskrift og retningslinjer
- forslag til vedtak
Om dokumentasjonen er ufullstendig ber studieadministrasjonen om tilleggsopplysninger, enten via søker eller direkte fra sakkyndig, før behandling i opptakskomiteen.
Ber en søker om å få utredet muligheten for tilretteleggelse gjør studieadministrasjonen dette, dersom søkeren har reell mulighet til studieplass ved høgskolen.
Når nødvendige papirer foreligger sender opptaksansvarlig ut sakspapir og innkaller opptakskomiteen. Fortrinnsvis noen dager før møtet, men tidspress kan føre til ad hoc møter.
I møteinnkallelsen gjøres det klart at medlemmer, som ikke kan møte, selv er ansvarlige for å trekke inn vararepresentanten.
Komitémedlemmene kan lese komplette søknader hos opptaksansvarlig.
Opptakskomiteen har den endelige myndigheten og kan forkaste opptaksleders forslag til vedtak.
Medlemmene i opptakskomiteen forbereder seg ved å lese listen fra sekretæren, men ikke originale sakspapir. Opplysningene er konfidensielle, derfor er det enklere jo færre opplysninger som sendes ut i forkant.
Det første møtet holdes gjerne i månedsskifte juni/juli. Da klargjøres oppgavene og premissene. En går først igjennom søkerhåndboka, forskriftene, tidligere praksis og hvilke saker som kan forventes, , og en blir enige om fremgangsmåten.
Tiden som går med til denne skoleringen varierer etter behovet, det vil si hvor mange nye medlemmer det er i opptakskomiteen.
Vararepresentantene er ikke med på denne skoleringen; opptakskomiteens medlemmer er selv ansvarlige for å lære opp dem. Ofte møtes representant og vara før møtene og drøfter sakene. Om ingen av dem kan være tilstede på et møte kan de bringe fram sine synspunkter gjennom opptaksansvarlig.
Komplette søknader er tilgjengelige under møtene i opptakskomiteen.
Informasjonen på listen er knapp. Derfor må en; om ikke søkerens poengsum er for lav til å komme i betraktning, gå inn i papirene.
På opptaksmøtene vurderes søkerne helt enkeltvis ut fra det materialet som foreligger. Det bes om tilleggsopplysninger for å klargjøre og det diskuteres.
Opplæring av nye medlemmer skjer for en stor del gjennom drøftingene underveis i arbeidet.
Tilstrekkelig dokumentasjon er en forutsetning for spesiell vurdering av søkere. Alle søkere som vurderes spesielt får samme behandling:
Opptakskomiteen har valgt en formalistisk tilnærming; hvor en ser på:
- søkerens poengsum
- tidligere poenggrense ved studiet de har søkt på
- søkerens begrunnelse for spesiell vurdering i:
- egenerklæring
- erklæring fra sakkyndig
- regelverket for opptaket
Det er store variasjoner i egenerklæringene, både i utformingen og i beskrivelsene.
Dokumentasjonene fra sakkyndige varierer også i forhold til hvor gode / nyttige opplysningene er for vurderingen av søknadene.
Når søkeren har flere studie-ønsker ved høgskolen vurderes den høyeste prioriteten først. Om søkeren ikke får tilbud om studieplass her forsøkes neste prioritet, og så videre.
Veldig mange søkere overføres til ordinært opptak; enten fordi begrunnelsen for spesiell vurdering ikke aksepteres eller fordi de søker til åpne studier og vil få tilbud om studieplass uansett.
Til enkelte søkere, med for eksempel bevegelseshemming, som er aktuelle for opptak, sendes det et brev for å gjøre søkeren oppmerksom på store fysiske krav i studiet.
Sakene behandles fortløpende. Medlemmene i opptakskomiteen kommer til enighet uten å votere.
Mange saker må utsettes i påvente av karakterer fra videregående skole. Veldig mange søkere sender først inn vitnemål fra videregående skole 1. juli, og poengberegningen fra SO kommer da ca. en uke senere til høgskolen. Sen innsending av vitnemål kan gjøre at oversending av poengberegning fra SO kommer rett før møte i opptakskomiteen. Da blir det stress, fordi sakene ikke er forberedt ved høgskolen; en kjenner bare til bakgrunnen for søknaden - ikke karakterene.
Av og til gis det ved behov for tilrettelegging tidlig tilbakemelding om opptak.
SO skal ha tilbakemelding direkte fra høgskolen.
Listene med konfidensielle saksopplysninger returneres etter møtene.
I det siste møtet i opptakskomiteen får opptakskomiteens leder fullmakt til å ta avgjørelser på vegne av komiteen dersom det kommer flere saker.
På grunn av at opptaket utenom poengreglene delvis foregår i sommerferien er møtene sjelden fulltallige, men opptakskomiteen har alltid vært beslutningsdyktig, og lederen er tilgjengelig hele tiden.
Kun studentrepresentantene får kompensasjon for arbeidet i opptakskomiteen; i form av timelønn (kr. 202,-) og reisegodtgjørelse.
SO gir greie anbefalinger for søkere med utenlandsk utdanning og Rudolf Steiner skole.
Ingen av intervjupersonene kjente til noen klagesaker fra opptaket etter spesiell vurdering ved høgskolen.
Kunnskapen opptakskomiteen opparbeidet søkte man å overføre fra år til år gjennom at noen av medlemmene i opptakskomiteen som regel var med på flere opptak og at opptaksleder hvert år var saksforbereder og sekretær for komiteen.
Før hovedopptaket (ordinært opptak), 25. juli, gjennomfører høgskolen et prøveopptak for å sikre god gjennomføring av hovedopptaket. Gjennom prøveopptaket får man en god pekepinn på hvor poenggrensene vil komme til å ligge inneværende år.
I intervjuene kom det fram at opptaksleder har en særegen og sentral posisjon i opptaket utenom poengreglene, selv om vedtaksmyndigheten ligger hos opptakskomiteens medlemmer. Personen som innehar denne stillingen er den eneste som leser alle søkernes komplette saksmapper. Opptaksleder gjør ut fra gjennomgangen av søkernes sakspapirer sin vurdering og legger fram sitt forslag til vedtak for opptakskomiteen.
Det er høgskolens opptaksleder som har den formelle kontakten med Samordnet Opptak og personer med opptaksansvar ved andre høyere utdanningsinstitusjoner via sentrale opptakslederseminar, og via regionale saksbehandlerseminar. Videre er det opptaksleder som står for kontakten med rådgivere i videregående skole, med sakkyndige og med enkelte søkere.
Opptaksansvarlig representerer kontinuitet i opptakskomiteen og i det forberedende saksbehandlingsarbeidet.
Ved opplæring av nye komitémedlemmer informerer opptaksleder om rammene for opptaket ut fra bakgrunnsmaterialet (opptaksforskrift med merknader, søkerhåndbok, studiehåndbok og lignende), et materialet som jeg vil beskrive som relativt komplisert.
Funksjonen opptaksleder har ved det spesielle opptaket må ut fra beskrivelsene i intervjuene betraktes som meget viktig.
I dette avsnittet vil jeg presentere deler av intervjumaterialet som belyser intervjupersonenes egne tanker og opplevelser rundt arbeidet med opptaket etter spesiell vurdering.
Det er viktig å se denne presentasjonen i lys av den konteksten disse tankene og opplevelsene er en del av. Blant annet preges konteksten av et stort handlingsrom, høyt antall saker, tidspress og variasjon i sammensetningen av opptakskomiteen på grunn av ferieavvikling.
Hvilke strategier saksbehandlerne velger for håndtering av opptaket etter spesiell vurdering er dermed åpent. Saksbehandlere ved andre høgskoler har mulighet til å velge løsninger som er forskjellige fra den som her presenteres.
Saksbehandlerne ved undersøkte høgskole beskrev konkret at deres spesielle vurdering av søkere til opptak utenom poengreglene besto i å fastsette om søkernes kvalifikasjoner var gode nok og om grunnlaget søkerne hadde for å be om spesiell vurdering var godt nok. Men i intervjuene kom det også fram at saksbehandlerne foretok en vurdering av om det var rettferdig å gi de søkerne som oppfylte kriteriene for opptak studieplass.
Saksbehandlerne valgte at `tilstrekkelige poeng' skulle være eneste kriterium for kvalifikasjon ved opptak etter spesiell vurdering. Videre bestemte de at `tilstrekkelig poengsum' og `likeverdige kvalifikasjoner' skulle være ensbetydende med en maksimal poengdifferanse på 2.
`De skal ha likeverdige kvalifikasjoner i utgangspunktet.'`Vi satt normen på 2 poeng.'
Dette innebar at alle søkere som hadde større poengdifferanse enn 2 i forhold til søkt studium fikk avslag på opptak etter spesiell vurdering og ble overført til ordinært opptak.
Helt unntaksvis godtok saksbehandlerne en poengdifferanse på inntil 4 dersom søkeren hadde vært `ekstremt uheldig' og karakterskillet på et gitt tidspunkt i videregående skole var veldig tydelig. For eksempel kunne dette gjelde funksjonshemmede søkere som i tillegg hadde vært utsatt for en ulykke.
Valg av poeng som kvalifikasjonskriterium begrunnet saksbehandlerne med at de var `opptatt av likebehandling'. Derfor ble en rekke faktorer sett på som urettferdige å ta med i vurderingen, fordi ordinære søkere ikke fikk uttelling for annet enn karakterer.
`Poengsummen er det vi er nødt til å ta utgangspunkt i, for ellers vil det bli så stor skjønnsmessig vurdering at det slår uheldig ut for søkere som konkurrerer på vanlig måte.'`Man kan ikke legge vekt på praksis hos en søker og ikke hos en annen.'
`Vi har ingen differensiering av poengdifferansen i forhold til opptak til studier med høye og lave poenggrener; fordi søkerne skal behandles likt og det skal være poengmessig nærhet.'
Å vurdere søkernes poengsum var objektivt og lett for saksbehandlerne å gjennomføre.
Saksbehandlerne valgte bevisst ikke å legge vekt på søkerens reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet, slik som opptaksforskriften foreskriver. Begrunnelsen ble blant annet beskrevet slik:
`Det vil være urettferdig å gi en som søker opptak etter spesiell vurdering studieplass på grunnlag av at vedkommende ser ut til å mestre en studiesituasjon veldig bra.'
Isteden for å foreta denne vurderingen innførte saksbehandlerne en spesiell praksis overfor enkelte funksjonshemmede søkere som var aktuelle for tildeling av studieplass.
`Vi lot det bli opp til den enkelte å vurdere muligheten for å kunne gjennomføre studiet.'
Å vurdere om søkerens begrunnelse var tilstrekkelig for å få opptak etter spesiell vurdering beskrev saksbehandlerne som vanskeligere enn å gjennomføre kvalifikasjonsvurderingen.
Egenerklæringen og dokumentasjonen fra sakkyndige var det bakgrunnsmaterialet saksbehandlerne hadde for å fatte beslutning om at grunnlaget var tilstrekkelig.
`Grunnen må være knyttet til at en faktisk kunne oppnådd bedre; at en ikke fikk utnyttet sitt potensiale.'`Dokumentasjonen skal eksplisitt si at for eksempel sykdom har ført til stort fravær og dårlige karakterer.'
`Vi tar ikke inn noe annet enn det som har skjedd i videregående skole, for det vil være veldig urettferdig.'
Saksbehandlernes tilgang til nødvendig kunnskap om konsekvenser en funksjonshemming kan ha for søkerens poengsum lå altså rent faktisk i dokumentasjonen fra sakkyndige og i egenerklæringene. For å kunne gjøre kvalifiserte vurderinger og vedtak var dermed innholdet i og kvaliteten på disse sakspapirene avgjørende for saksbehandlerne.
Men de opplevde at det var `stor variasjon' i både egenerklæringene og dokumentasjonen fra sakkyndige, selv om dokumentasjonen fra sakkyndige var blitt bedre etter tilbakemeldinger fra høgskolene om deres behov. Noen uttalelser saksbehandlerne kom med om dokumentasjonen fra sakkyndige og egenerklæringene var:
`Om vi ikke skjønner dokumentasjonen fra sakkyndig må vi be om ytterligere informasjon.'`Lange livshistorier gjør det vanskeligere og mer tidkrevende å trekke ut nødvendig informasjon.'
`Om opplysningene i egenerklæringen og dokumentasjonen fra sakkyndige divergerer legger vi mest vekt på erklæringen fra sakkyndige.'
I tillegg til erklæringene søkte saksbehandlerne støtte for sine vurderinger av om grunnlaget var godt nok i karakterene.
`Når noe hadde skjedd i løpet av videregående skole var sakene enkle om dokumentasjonen fra sakkyndig var god og dersom man i tillegg kunne se på vitnemålet at karakterene på et gitt tidspunkt gikk ned.'
`Hos søkere med dysleksi kan en på vitnemålet se stor forskjell på fagene.'
`Vi skal gjøre vedtak om de skal gis et poengmessig fortrinn.'
Saksbehandlerne vurderte at det ikke alltid var rimelig å godta en poengdifferanse på 2 selv om grunnlaget var godt nok. For eksempel kunne dette gjelde om en søker med funksjonshemming hadde hatt god tilrettelegging under tidligere skolegang og karakterene var normalt gode.
`Hvis de har hatt spesiell tilrettelegging i videregående skole, fant vi at de i utgangspunktet hadde fått fordeler på grunn av funksjonshemmingen. Konklusjonen vår var vel at det da ikke var riktig å gi et poengmessig fortrinn. ..... Vi mente at det ville være en forfordeling av de med funksjonshemming.'
Intervjupersonene hadde mange tanker om at vurderingene de gjorde skulle være `rettferdige'.
`Det skal være en vurdering som ikke går ut over andre søkere, men en rettferdig fordeling.'`Det spesielle opptaket skal ikke være en måte å lure seg inn på, eller få et uberettiget fortrinn.'
Gjennom at `rettferdighet' ble mye fokusert kom også dilemmaet om hva som egentlig var rettferdig vurdering tydelig fram.
`Ofte er det problematisk å utøve et skjønn som er rettferdig både for den enkelte søker og søkergruppen som helhet.'`Det var vanskelig å vurdere rimelighet / rettferdighet.'
`Kanskje har høgskolene forskjellige begrunnelser for vedtak om samme søker.'
`Det er ikke alltid så enkelt å vurdere hva som er rettferdig. Vi har bare papir å forholde oss til. Har vi god nok informasjon for å gjøre vedtakene?'
`Jeg føler at vi gjorde en samvittighetsfull jobb. Vi tok det ikke lettvint.'`Jeg syns vi greide å være ganske ryddige.'
`Vi sank ikke ned i elendigheten.'
Intervjupersonene var generelt fornøyde med hvordan saksbehandlingen var utført. De ga tydelig uttrykk for at de prøvde å være så objektive og formelle som mulig, og at det var greit å gjøre vurderingene på den måten.
Man støttet seg til hverandres kunnskaper / uttalelser, diskuterte og ble enige om vedtakene. En saksbehandler uttrykte at man sjelden var uenige i administrasjonens vurderinger.
Intervjupersonene opplevde at det var en åpen tone i komiteen, selv om en mente at intensjonene om teamarbeid ikke viste seg helt i praksis.
Holdningene til opptak ble opplevd forskjellig; noen hadde en `pragmatisk holdning', andre var `veldig strenge' og noen ble `grepet av skjebner'.
Flere opplevde det som viktig at det var kontakt mellom høgskolene om dette arbeidet og at man prøvde å opptre omtrent på samme måte.
Ingen intervjupersoner opplevde store endringer i prosessen underveis i opptaket, men det ble gitt uttrykk for at vurderingene gikk raskere etterhvert, fordi man opparbeidet en større sikkerhet når samme type saker etterhvert gikk igjen.
Alle intervjupersonene oppfattet opptaket utenom poengreglene som styrt av rammer. Det at søkere, for å få tilbud om studieplass, ikke skulle ha større poengdifferanse enn 2, og at det skulle foreligge en dokumentert begrunnelse på at evnene var bedre enn karakterene opplevde saksbehandlerne som stramme `føringer', `maler' eller `regler'.
`Jeg syns vel at dette ble et arbeid som ble veldig styrt av gitte rammer og av administrasjonen.'
Administrasjonens særegne posisjon som saksforbereder for opptakskomiteen ble trukket fram, og at tilgang til informasjon gir muligheter for styring.
`Administrasjonen gjorde en god jobb, men de satt midt i informasjonsstrømmen og hadde mulighet til å styre sakene man var i tvil om.'
At man hadde valgt en formell og objektiv måte å håndtere opptaket etter spesiell vurdering på ble opplevd som positivt. Men flere fortalte at de ble emosjonelt berørt av triste og vonde livshistorier, men at de i vurderingen forsøkte å være så objektiv som mulig.
`Vi har nok prøvd å forholde oss ganske formelt.'`Det passet bra å vurdere søknadene på den måten.'
Erfarne saksbehandlere så ut til å benytte påvirkningsmulighetene bedre enn nye, da nye ikke deltok så aktivt som erfarne i diskusjonene.
På grunn av stor saksmengden var det flere saksbehandlere som mente at deres engasjement ble påvirket av om vurderingene kunne få konsekvenser for høgskolen eller ikke.
`VI tar vel søknadene mer inn over oss når søkerne har vår høgskole som førsteprioritet, for da er det stor sjanse for at dette blir en realitet.'`Det kan ha litt betydning hvilken prioritet søkerne har vår høgskole på.'
Utdanningenes holdninger kunne nok styre noe. Enkelte var kanskje `litt mer redd for hva de får inn'. En trakk fram at det betydde mye `hvilke typer yrkesutøvere som uteksamineres'.
Det ble uttalt at studentforeningen ikke hadde noen føringer på sine representanter da opptaket utenom poengreglene ikke var et prioritert arbeid for dem.
Flere intervjupersoner følte en forpliktelse til å være relativt positive til opptak av funksjonshemmede søkere, fordi tilgjengeligheten til høgskolen var relativt god.
At opptaket til dels foregikk i sommerferien ble av enkelte opplevd som betydningsfullt for hvem som kunne være med, for stabilitet og for innflytelsesmulighet; konsekvenser av dette ble blant annet uttrykt som: `mer makt til administrasjonen'. Andre mente imidlertid at dette ikke hadde noen betydning fordi man hadde retningslinjer for arbeidet og opplæring skjedde i diskusjonene underveis.
Generelt opplevde saksbehandlerne at de, sett under ett, selv hadde nødvendig kunnskap om regelverket for opptaket utenom poengreglene, om høgskolens tilgjengelighet og om fysiske krav i de enkelte utdanningene.
Flere nevnte imidlertid at kunnskapene de hadde for å gjøre vurderingene var noe begrenset.
`Jeg følte at jeg ikke var kompetent; at jeg hadde for liten innsikt.'`Vi vet ikke nok.' (om de kan gjennomføre studiet)
`Hvor går grensen mellom det som er normalt og det som kan aksepteres som grunnlag for spesiell vurdering; for eksempel når det gjelder hendelser i ungdomstiden?'
Dette forteller at alle intervjupersonene hadde opplevd dilemmaer i forhold til begrenset kunnskap for den spesielle vurderingen.
Men opptaket skulle gjennomføres, og valget opptakskomiteen da gjorde var, slik jeg ser det, å forholde seg til en del egne synspunkter, holdninger og sunn fornuft på områder hvor faktakunnskapen var relativt mangelfull. Dette gjenspeiles i presentasjon av antagelser og tanker om søkerne, undervisningspersonalet og seg selv.
`Mange søker om spesiell vurdering ut fra nokså vage forestillinger om hva slags grunnlag de kan søke på.'`Jeg regner med at folk med funksjonshemminger bør kjenne sine egne begrensninger i forhold til studiene de søker seg inn på.'
`Det er ikke sikkert at studier med høye poenggrenser ville syns det var greit å få inn flere studenter med veldig mye lavere kvalifikasjoner enn de andre. Fordi det er veldig vanskelig å undervise når det er stort gap mellom studentene.'
`Personlig ville jeg ha likt å konkurrere meg inn, fremfor å bli tatt ut og vurdert spesielt. For om du får en studieplass etter spesiell vurdering så er det noe spesielt med deg, selv om du kunne ha konkurrert deg inn.'
For meg ser det ut til at saksbehandlerne i første omgang lett tenker på hvilke begrensninger de selv tror de ville ha opplevd ved forskjellige typer funksjonshemminger. Men så forsøker de å reflektere ut fra kunnskap og erfaring, og da kommer mange positive holdninger fram. Refleksjonsgrunnlaget når det gjelder funksjonshemmede søkere later imidlertid til å være relativt lite.
Kun opptaksansvarlig hadde opptaket utenom poengreglene som en fast del av sin jobb.
Alle medlemmene av opptakskomiteen hadde selv sagt ja til å være med der.
Ingen hadde noen privat interesse i opptaksarbeidet, men mange syns at opptak var en viktig oppgave ved høgskolen.
Én oppga som begrunnelse for deltagelse at det var en fin måte å lære mye på og at det var en interessant og spennene oppgave, i en periode.
Studentrepresentanten sa ja fordi oppgaven ble opplevd som en plikttjeneste for studentforeningen, men oppgaven var ikke et prioritert arbeid.
Flere opplevde at de nå hadde gjort en innsats og at andre måtte overta.
`Vi er mange personer, ved mange høgskoler, som behandler de samme sakene.Jeg føler det nok litt bortkastet, når en ellers i opptakssystemet har innført saksbehandling for hverandre.'
Det er en generell oppfatning hos informantene at det var sløsing med ressurser at samme søker ble vurdert ved alle høgskolene hun/han hadde søkt til.
Å vurdere alle som søkte om opptak til høgskolen utenom poengreglene ble opplevd som `uheldig', fordi så mange vurderinger egentlig ikke var reelle, og fordi vurderingene ikke hadde noen betydning for andre høgskoler.
Det kom fram tanker om at for søkerne var dette `et ganske tungvint system'.
Noen ganger var det vanskelig å skjønne hvorfor søkeren hadde bedt om spesiell vurdering; når karakterene lå over poenggrensen og ingen spesiell tilrettelegging var nødvendig; `det er jo helt bortkastet'.
Tidspresset ble opplevd som `lite ønskelig'.
En reduksjon av antall saker som behandles ved høgskolen var et generelt ønske. Forslag om hvordan en kunne få til dette gikk på:
1) å innføre saksbehandling for hverandre; slik som i det ordinære opptaket, og
2) å saksbehandle kun søkere som prioriterer høgskolen høyt.
Gevinsten ved redusert saksbehandlingsmengde antok man ville være mindre tidspress og kvalitativt bedre vurderinger; fordi alle søknadene da måtte tas på alvor.
Noen ønsket også at antall saker skulle reduseres for å unngå at søkere unødvendig utleverte sin livshistorie.
Flere mente at noe skjematisering ville kunne gjøre egenerklæringene mer enhetlige. Det kunne veilede søkerne om hvilken informasjon som var nødvendig, og dermed gi kvalitativt bedre søknader. Kanskje kunne det også klargjøre grunnlaget for SV-opptak, slik at færre får avslag fordi de ikke tilfredsstiller kravene.
Det ble ytret ønske om å kunne gi søkere mer informasjon om tilbudet til funksjonshemmede studenter ved høgskolen og i omegnen, slik at søkerne hadde bedre grunnlag for sine valg.
Under dette punktet vil jeg presentere en mer systematisert fremstilling av de skjønnsmessige valgene saksbehandlerne gjorde for å kunne håndtere opptaket etter spesiell vurdering. Disse valgene må i vesentlig grad sies å være et resultat av rammer og kontekst for opptaket utenom poengreglene samt saksbehandlernes subjektive tanker og opplevelser. Derfor vil jeg igjen minne om noe av konteksten for dette opptaket; Høgskolene er gitt full avgjørelsesmyndighet og et vidt rom for skjønnsutøvelse i saksbehandlingen, innenfor rammene av opptaksforskriften og universitets og høgskoleloven. Departementet har ikke fastsatt spesifiserte premisser for opptaket etter spesiell vurdering. Videre er konteksten preget av at saksmengden er meget stor (antall funksjonshemmede søkere er imidlertid lite), tidspresset er betydelig og motivasjonen er relativt liten. Dessuten er kompetansen varierende, opplæringen begrenset og sammensetningen av opptakskomiteen ustabil.
Siden subjektive tanker og opplevelser utgjør en del av grunnlaget for de valg saksbehandlere foretar om prinsipper og premisser for opptaket etter spesiell vurdering vil valgene kunne variere mye fra høgskole til høgskole.
I det følgende presenteres en kortfattet oversikt over de prinsipp- og premiss-valg saksbehandlerne ved undersøkte høgskole gjorde for å håndtere opptaket etter spesiell vurdering.
Først fjernet saksbehandlerne ufullstendige søknader. Det vil si at søknader som ikke inneholdt nødvendige papirer ikke ble vurdert.
Deretter lot saksbehandlerne den spesielle vurderingen bestå i å finne ut:
1. om søkernes poengsum var tilstrekkelig. Saksbehandlerne valgte at poeng skulle være det eneste kriteriet på kvalifikasjon. Kravet om likeverdige kvalifikasjoner, som opptaksforskriften setter for å kunne få tilbud om studieplass, ble av saksbehandlerne definert som `tilnærmet lik poengsum', og innebar at søkerens poengsum ikke måtte ligge mer enn 2 poeng under fjorårets opptaksgrense. Helt unntaksvis kunne den være 3 eller 4 poeng, men unntaket ble bare anvendt overfor søkere som hadde vært `ekstremt uheldige'.
2. om søkerens grunnlag for å bli spesielt vurdert var tilstrekkelig. Dette måtte være knyttet til om søkeren av en eller annen akseptabel grunn kunne vise at evnene var bedre enn karakterer / poengsum, eller at søkeren hadde et begrunnet behov for tidlig tilbakemelding fordi tilrettelegging av studiesituasjonen var nødvendig. I denne vurderingen baserte saksbehandlerne seg først og fremst på dokumentasjonen fra sakkyndig, dernest på karakterene fra videregående skole og på egenerklæringen. Det ble stilt krav om at søkerens grunn/er måtte ha oppstått før eller under videregående skolegang; for å kunne ha hatt konsekvenser for karakterene.
3. om det var rettferdig å tildele søkeren studieplass. Saksbehandlerne vurderte om det var rimelig at en søker som hadde godt nok grunnlag og gode nok kvalifikasjoner skulle tildeles studieplass.
Saksbehandlerne valgte å ikke ta med i vurderingen:
- om søkeren kunne mestre studiet. Ved dette valget ble opptaksforskriftens krav om at opptaksorganet skal legge vekt å søkerens reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet satt til side. Saksbehandlerne fant det å skulle vurdere realkompetanse svært problematisk. De valgte isteden å sendte brev til enkelte funksjonshemmede søkere med opplysninger om faktiske fysiske krav i studiet, slik at søkerne selv kunne vurdere om de trodde de ville klare å gjennomføre studiet.
Saksbehandlerne overførte søkere til det ordinær opptaket når søkerne hadde nok poeng til å komme inn på studiet, når søkernes begrunnelse for opptak etter spesiell vurdering ikke var tilstrekkelig, når søkernes poengsum lå mer enn 2-4 poeng under det søkte studiets poenggrense og når saksbehandlerne vurderte at det ikke var rettferdig å gi søkerne opptak med 2 poeng mindre enn ordinære søkere.
Saksbehandlerne satte overordnede krav til sin vurdering av søkerne, som tilsvarte generelle krav til offentlig forvaltning:
- å tilstrebe objektivitet.
- å tilstrebe / sikre likebehandling av forskjellige søkergrupper, hvor funksjonshemmede søkere utgjør en liten gruppe.
- å tilstrebe rettferdige vurderinger i forhold til søkergruppen generelt og i forhold til enkeltsøkere.
Konsekvenser av valgte prinsipper og premisser
Søkere fikk avslag på sin søknad dersom søkeren:
- ikke sendte alle nødvendige papirer til høgskolen.
- ikke hadde høy nok poengsum; det vil si at søkerens poengsum lå mer enn 2 poeng under fjorårets poenggrense for søkt studium.
- ikke hadde god nok begrunnelse for å bli spesielt vurdert. For eksempel at søkerens begrunnelse tidsmessig oppsto etter videregående skolegang, at søkeren ikke kunne dokumentere at begrunnelsen hadde hatt konsekvenser for karakterene eller at søkerens begrunnelse kun inneholdt `en trist historie'.
- ikke kunne tildeles studieplass ut fra rettferdighetshensyn.
Saksbehandlerne stilte store krav til dokumentasjonen fra sakkyndige for at de skulle kunne foreta vurderingen om at søkerens begrunnelse for opptak etter spesiell vurdering var tilstrekkelig.
Dokumentasjonen fra sakkyndige måtte:
- beskrive og begrunne de/n faktiske årsaken/e til at karakterene var dårligere enn evnene.
- ikke være for gammel, det vil si ikke være skrevet før videregående skole.
- si noe om fortiden - ikke om fremtiden.
- dokumentere behov for tilrettelegging.
Saksbehandlerne mente at egenerklæringen ikke alene var god nok eller tilstrekkelig dokumentasjon på begrunnelsen for å be om spesiell vurdering.
For å få tilbud om opptak etter spesiell vurdering stilte saksbehandlerne følgende krav til søkere:
- Generell studiekompetanse. (Dette er minstekravet alle søkere til høyere utdanning må oppfylle.)
- Karakterene skulle være så lik poenggrensen i det ordinære opptaket som mulig; det vil si maksimalt 2 i poengdifferanse.
- Grunnen/e for å søke om opptak etter spesiell vurdering skulle være god/e / tilstrekkelig/e. For eksempel måtte dokumentasjon på funksjonshemming også vise at funksjonshemmingen hadde medført at karakterene var dårligere enn evnene.
- Det skulle være rettferdig å tildele søkeren en studieplass i forhold til andre som søkte opptak om spesiell vurdering og i forhold til ordinære søkere.
Faktorer som ble utelukket av saksbehandlerne i vurderingen av funksjonshemmede søkere.
Saksbehandlernes valg av snevre premisser for opptaket etter spesiell vurdering, innebar også bevisst bortvelgelse av flere faktorer som kunne ha dokumentert funksjonshemmede søkeres realkompetanse. I intervjumaterialet ble utelukkelse av følgende faktorer omtalt:
- Søkerens mulighet til å gjennomføre studiet.
- Søkerens erfaring og praksis.
- Søkerens forhold til egen funksjonshemming (bearbeidelse / avklaring / mestring).
- Søkerens ressurser.
[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]