I dette kapitlet tar jeg for meg oppgavens problemstillinger i lys av datamaterialet, beskrivelser av funksjonshemmede, politikk vedrørende funksjonshemmede, opptak til høyere utdanning og teorier om skjønnsutøvelse.
Første avsnitt belyser veien fra politikk til opptak av funksjonshemmede etter spesiell vurdering til høgskolesektoren og ser i den sammenheng på om intensjonene bak søknadsprosedyrene har nedfelt seg i god praksis overfor søkere med funksjonshemming.
Her kommer også rammene og konteksten for skjønnsutøvelsen i det spesielle opptaket fram.
Andre avsnitt belyser hvilket skjønn som utøves og om overordnede politiske målsettinger og intensjonene bak opptaksforskriften kan gjenspeiles i praksis.
Her blir den første problemstillingen; `Hvilket skjønn utøves ved opptak etter spesiell vurdering?', trukket direkte inn i drøftingen av neste, da den først og fremst representerer en nødvendig kartlegging av praksis ved undersøkte høgskole som blir grunnleggende for drøftingen av den andre problemstillingen; `Kan intensjonene bak opptaksforskriften sies å ha nedfelt seg i praksis ved skjønnsmessig vurdering av funksjonshemmede søkere?'.
Tredje avsnitt belyser konsekvensene av skjønnsutøvelsen i den spesielle vurderingen ved én statlig høgskole og konsekvensene av organiseringen av hele opptaksapparatet for funksjonshemmede søkere.
Det er offisielt akseptert at funksjonshemmede er en utsatt gruppe i samfunnet og at de derfor på mange områder har behov for særordninger.
Dette forholdet endres ikke i den livsfasen hvor overgang til høyere utdanning er sentralt.
For funksjonshemmede er det derfor viktig at det offentlige apparatet som informerer om og gjennomfører opptak til høyere utdanning ivaretar funksjonshemmedes behov for særordninger og gir dem like muligheter for opptak til høyere utdanning som andre.
Regjeringen har en klar målsetting om at funksjonshemmede skal kunne delta fullt ut i samfunnslivet og være likestilt med andre borgere, og utdanningspolitikkens overordnede mål er at alle skal ha lik rett til utdanning.
Disse politiske målsettingene har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) nedfelt i § 5 i opptaksforskriften til statlige høgskoler; hvor funksjonshemmede gis mulighet til å søke om opptak etter spesiell vurdering. KUF åpner her for at opptaksapparatet kan likestille funksjonshemmede med ordinære søkere gjennom positiv diskriminering fordi det er anerkjent at mange funksjonshemmede søkere har et dårligere utgangspunkt enn andre. Den spesielle vurderingen av funksjonshemmede skal i følge KUF omfatte en vurdering av den realkompetanse søkerne har for å kunne gjennomføre et studium.
KUF har ikke gitt noen presiseringer av `realkompetanse' som retningslinjer for skjønnsutøvelsen i det spesielle opptaket, og kvaliteten på saksbehandlernes vurderinger kontrolleres ikke med mindre klagesaker må legges fram for den sentrale klagenemnda.
Dette betyr at i det første steget på veien fra politikk mot gjennomføringen av opptak til høgskolesektoren ivaretar KUF det behovet funksjonshemmede har for særordninger slik som overordnet politikk skisserer, men at ingen kvalitetssikringsmekanismer er etablert.
Andre steg på veien fra politikk mot opptak til høgskolesektoren er den nye nasjonale samordnede opptaksmodellen som koordineres av instansen Samordnet Opptak (SO).
Den utadrettede informasjonen i opptaksmodellen går både gjennom SO og de enkelte høyere utdanningsinstitusjonene. SO står for generell informasjon om opptaksprosedyrer og statistisk informasjon fra tidligere opptak til grunnutdanninger ved alle institusjonene som er tilknyttet den samordnede opptaksmodellen.
De enkelte utdanningsinstitusjonene utgir informasjon om institusjonen og om sine utdanningstilbud. I denne oppgaven har jeg ikke belyst hvilken betydning informasjonen fra utdanningsinstitusjonene har for funksjonshemmede søkere, og vil derfor her bare nevne at Li i sin rapport skriver at blant de institusjonene hun så på var det bare Universitetet i Oslo hadde informasjon spesielt rettet mot funksjonshemmede.1
Når det gjelder informasjonen fra Samordnet Opptak viser min beskrivelse av søknadsprosedyrene at informasjonskravet, som styringsgruppen for SO satte opp som en av hovedintensjonene bak innføringen til ny opptaksmodell, ikke er innfridd overfor mange funksjonshemmede søker.
SOs skriftlige informasjon; Søkerhåndboka, tekst-tv og SOs internettsider, er lite tilgjengelige for syns- og lesehemmede.
Den lydbaserte generelle informasjonen om opptaket som finnes på Søkofonen er ikke tilgjengelig før fristene for innsending av søknad er utløpt.
Mangelfull tilrettelagt informasjon gjør mange syns- og lesehemmede avhengig av hjelp til å skaffe nødvendig grunnlagsinformasjon for sin søknad.
Videre inneholder SOs tekstbaserte informasjon i dag ingen statistiske data fra opptaket utenom poengreglene. Søkere med funksjonshemming har dermed ingen holdepunkter fra tidligere praksis ved opptak etter spesiell vurdering. Dette står i sterk kontrast til forholdene for ordinære søkere, som ut fra opplysinger om fjorårets poenggrenser lett kan forutsi sine muligheter for opptak til ønsket utdanning.
I Søkerhåndboka som distribueres til søkere, rådgivere og andre, skriver SO at poengdifferansen bør være minst mulig for å få opptak etter spesiell vurdering, men de gjengir ikke opptaksforskriftens ordlyd, som retter fokus mot at realkompetanse skal vurderes hos spesielle søkere.
Dermed gir SO føringer om at opptakskriteriet også i den spesielle vurderingen er poeng og at det må være liten forskjell mellom en funksjonshemmet søkers poengsum og studiets poenggrense for å få opptak.
Denne poengmessige føringen fra SO vil jeg karakterisere som en oppmuntring til å redusere skjønnsutøvelse i den spesielle vurderingen av blant annet funksjonshemmede søkere. Saksbehandlerne stimuleres dermed ikke til å iverksette offentlig samfunns- og utdanningspolitikk ved opptak av funksjonshemmede søkere etter spesiell vurdering. Dette finner jeg både betenkelig og rart; blant annet fordi styringsgruppen for SO i sin innstilling om ny opptaksmodell la vekt på at man i den nye opptaksmodellen skulle ta vare på de gode trekkene ved det gamle opptakssystemet. Det ble også sagt at en verdifull ressurs, som burde knyttes nært til opptaksfunksjonen, var kunnskap om hvordan søkere med ulik bakgrunn greier seg i studiene.2
Jeg kan ikke se at verken inkluderende samfunns- og utdanningspolitikk eller årelang god praksis ved opptak av og erfaring med synshemmede studenter ved Fysioterapiutdanningen i Oslo ligger nedfelt i SOs presisering om at poengdifferansen bør være minst mulig for å få opptak etter spesiell vurdering.
Ved at SO i Søkerhandboka legger poengmessige føringer på opptaket etter spesiell vurdering og verken gjengir opptaksforskriftens §5 eller legger fram statistiske data vedrørende opptaket etter spesiell vurdering vris oppmerksomheten bort fra funksjonshemmede søkeres behov for særordninger ved opptak til høyere utdanning. SO innfører med andre ord hindringer for implementering av overordnede politiske målsettinger.
I terminologien til Jacobsen m.fl.3 representerer informasjonen SO gir om opptaket etter spesiell vurdering både en registreringsterskel og en kompetanseterskel for funksjonshemmede søkere. Det er vanskelig for funksjonshemmede å få kjennskap til opptakssystemet når informasjonen ikke er produsert i tilgjengelig form, når den informasjonen som gis er svært mangelfull i forhold til deres behov og når informasjonen inneholder tolkninger av opptaksforskriften som nærmest fratar funksjonshemmede muligheten for opptak til studier med høye poenggrenser. Slike terskler vil i følge Jacobsen m.fl. føre til en skjevfordeling av studieplassene i opptaket etter spesiell vurdering som vil kunne ramme en utsatt gruppe som funksjonshemmede.
Beskrivelsene viser at funksjonshemmedes vei mot saksbehandling av søknad om opptak etter spesiell vurdering er tungvint og krevende. Jeg finner det berettiget å stille spørsmål ved hvorfor det må være slik at en gruppe som man vet har en krevende hverdagssituasjon skal møte større utfordringer ved søknad om opptak til høyere utdanning enn ordinære søkere. Hvorfor må søknadsfristen være 1 ½ måned før andre? Hvorfor er ikke søknadsskjemaet tilgjengelig for synshemmede? Hvorfor poengberegner SO funksjonshemmede søkere? Hvorfor må funksjonshemmede saksbehandles av alle høgskolene de har søkt? Hvorfor finnes det ikke mer utfyllende retningslinjer for hva egenerklæringen og dokumentasjonen fra sakkyndige skal inneholde?
Tungvinte og krevende søknadsprosedyrer stiller krav til både initiativ og kompetanse og representerer derfor en registreringsterskel og kompetanseterskel for funksjonshemmede søkere.
Opptaket etter spesiell vurdering er også et lite effektivt system for høgskolene. Både søkere og høgskolene er med andre ord rent praktisk lite tjent med dagens ordning. Styringsgruppen for SO har sammen med SO-prosjektet ansvar for å legge til rette for videre utvikling av opptaksmodellen, og de burde derfor iverksette tiltak som gjør opptaksmodellen bedre tilpasset funksjonshemmede søkeres behov og mer effektiv for høgskolene.
Styringsgruppen for SO sa i sin innstilling at en hovedintensjon bak den nye opptaksmodellen var krav om korrekt søknadsbehandling. De påpekte at korrekt vurdering var avhengig av både tilstrekkelige og kompetente ressurser i søknadsbehandlingen og av gode rutiner og mekanismer som eliminerer og avgrenser feilkildene.
Ved undersøkte høgskole foretok rektor den formelle godkjennelsen av opptakskomiteens medlemmer etter forslag fra høgskolens faglige og administrative avdelinger og fra studentforeningen. Opptakskomiteens medlemmer, som hadde full avgjørelsesmyndighet i det spesielle opptaket, hadde varierende, men relativt sett liten motivasjon for dette arbeidet. Saksmengden var stor og tidsfristen for gjennomføring av søknadsbehandlingen knapp. Av rutiner og mekanismer for eliminering og avgrensing av feilkilder kunne jeg bare identifisere at opptaksleder, som via sin funksjon var kompetanseperson, saksforberedet sakene, at den sentrale klagenemnda kom inn dersom klagesaker ikke kunne løses internt og at høgskolene drøftet opptaket etter spesiell vurdering på regionale seminar. Det var ingen ressursperson tilknyttet opptakskomiteen med kompetanse på funksjonshemmede og deres utdannings- og yrkesmuligheter. Heller ikke hadde den organisatoriske modellen for opptaket struktur av en lærende organisasjon slik Berg beskriver kjennetegner vellykkede offentlige forvaltninger; hvor kommunikative arenaer for utvikling at felles faglig skjønn etableres både mellom og innen organisasjonsnivåene.4
Hvor korrekt søknadsbehandlingen i det spesielle opptaket kan være er det derfor etter min vurdering berettiget å stille spørsmålstegn ved.
Neste steg på veien fra politikk mot høgskolenes saksbehandling av funksjonshemmede søkere er SOs kontakt med opptaksledere ved alle de høyere utdanningsinstitusjonene og høgskolenes regionale saksbehandlerseminar. Den første kontakten består av 3 seminarer og inneholder, etter intervjupersonenes opplysninger, ingen ting om opptaket utenom poengreglene fordi institusjonene foreløpig har forskjellige opptaksforskrifter. Når ny felles opptaksforskrift for høyere utdanning trår i kraft vil imidlertid disse seminarene også kunne benyttes til drøftelse av opptak av funksjonshemmede søkere etter spesiell vurdering. I tilfelle blir feedbacksløyfer til KUF viktig slik at overordnede politiske målsettinger kan implementeres nedover i opptaksapparatet. Organisering av en slik kommunikativ arena mellom organisasjonsnivåer for utvikling av et felles faglig skjønn vil være å legge til rette for at et av kjennetegnene, som Berg har beskrevet ved vellykkede offentlige forvaltningssystemer, etableres i opptakssystemet.
SO oppfordrer høgskolene til å arrangere regionale saksbehandlerseminar. I intervjumaterialet kom det fram at det var opptaksleder som deltok, at på slike seminar ble ofte opptaket etter spesiell vurdering diskutert, og at en representant fra den sentrale klagenemnda kunne være innleder.
Det kom også fram at siden høgskolene har den fulle avgjørelsesmyndigheten hadde høgskolene forskjellige ønsker for det spesielle opptaket; noen ville at det skulle være så likt som mulig, mens andre ville bestemme selv.
Dette tyder på at regionale saksbehandlerseminar ikke er en arena for utvikling av et felles faglig skjønn innen et organisatorisk nivå i opptaksapparatet. Men det støtter en antagelse om at andre høgskoler kan ha valgt helt andre strategier for gjennomføringen av opptaket etter spesiell vurdering enn de jeg fant i min undersøkelse.
Det støtter også en antagelse om at desentralisert myndighetsutøvelse kan resultere i en praksis som kan variere fra full likestilling til ekskludering av funksjonshemmede søkere ved opptak til høyere utdanning.
For funksjonshemmede søkere vil den friheten desentralisert avgjørelsesmyndighet gir høgskolene medføre en uoverstigelig kompetanseterskel. Sannsynligvis vil det være umulig for funksjonshemmede å få kjennskap til de enkelte høgskolenes praksis, og dermed vil de vanskelig kunne skrive egenerklæringer som inneholder alle momentene saksbehandlerne ved de enkelte høgskolene vektlegger i vurderingen.
Desentralisering av myndighet, som i utgangspunktet har til hensikt å komme hver især i møte, sikrer ikke en individuell vurdering av funksjonshemmede søkere ut fra deres behov. Opptaksapparatet kan, som et forvaltningssystem i følge Jacobsen m.fl., vri oppmerksomheten bort fra funksjonshemmedes behov fordi offentlig forvaltning reagerer på etterspørsel og stiller krav til fysiske ferdigheter, sosiale ferdigheter og formuleringsferdigheter som gjør etterspørselen begripelig for tjenestemennene.
Siste steget på veien fra politikk til spesiell vurdering for opptak av funksjonshemmede er den enkelte høgskole. I min undersøkelse kommer det fram at her sitter opptaksleder i en meget sentral posisjon; som pådriver for oppnevnelse av opptakskomiteen, informasjons- og opplæringsansvarlig overfor opptakskomiteen, forberedende saksbehandler og sekretær for opptakskomiteen og kontaktperson til aktuelle parter utenfor høgskolen. Dette innebærer at opptakslederposisjonen gir relativt stor innflytelsesmulighet.
Opptakskomiteen er det organet som innehar den endelige avgjørelsesmyndigheten i opptaket etter spesiell vurdering. Komiteen er sammensatt av representanter for studentene, fagansatte og administrativt ansatte. Ved undersøkte høgskole velges representantene av studentforeningen, høgskolens avdelinger og administrasjonen, mens rektor gir opptakskomiteen formell godkjenning.
Om konteksten for opptaket utenom poengreglene / etter spesiell vurdering kom det i intervjumaterialet fram at:
- saksmengden var svært stor og variert (men at det var få funksjonshemmede søkere)
- tidspresset var stort
- antall søkere utenom poengreglene var betydelig større enn disponible studieplasser.
- sammensetningen av opptakskomiteen varierte på grunn av sommerferieavvikling
- SO hadde gitt føringer for hva likeverdige og reelle kvalifikasjoner skulle være
- opptaksansvarlig gjennomførte en forberedende saksbehandling og ga forslag til vedtak
- kunnskapsnivået om opptaket utenom poengreglene varierte
- opplæringen av nye saksbehandlere var relativt liten
- saksbehandlerne hadde egenerfaring med funksjonshemmede studenter, men relativt lite faktakunnskap
- motivasjonen for opptaksarbeidet var relativt liten; både fordi mange saker ikke var reelle for høgskolen, og fordi ingen av saksbehandlerne hadde noen stor privat interesse for opptaket utenom poengreglene
- antatte holdninger ved utdanningene; om problemer for undervisningspersonalet og om at funksjonshemmede studenter kunne ha redusert mulighet til å gjennomføre enkelte studier og til å fungere i enkelte yrker
Konteksten utgjør en del av rammene for opptaket etter spesiell vurdering.
Veien fra overordnet politikk til desentralisert saksbehandling av funksjonshemmede søkere for opptak til høgskolesektoren etter spesiell vurdering er lang.
Det er ikke lagt inn mekanismer som sikrer implementering av overordnet politikk og muligheter for positiv diskriminering av funksjonshemmede søkere underveis. Rammene for opptaket etter spesiell vurdering gir derfor høgskolene mulighet for utvikling av et vidt spekter av tilpasninger; fra fullt ut å likestille funksjonshemmede søkere med ordinære søkere til å ekskluderer funksjonshemmede søkere ved å neglisjerer deres behov for særordninger.
For å belyse hvilket skjønn som utøves ved opptak etter spesiell vurdering og hvordan denne praksis er i relasjon til intensjonene bak opptaksforskriften, forsøker jeg å identifisere hvilke mestringsstrategier saksbehandlerne tar i bruk, hvorfor de gjør disse valgene og hvilke konsekvenser dette får for funksjonshemmede søkere.
Saksbehandlerne foretar saksbehandling på laveste nivå i opptaksapparatet uten å interagere direkte med søkerne.
De har ut fra opptaksforskriften stor frihet til å utøve skjønn.
Jussen er normerende for offentlig skjønnutøvelse og skisserer hvordan den bør være.5 Skjønnsutøvelsen i opptaket etter spesiell vurdering bør etter disse normene bestå i å fastsette premissene eller kriteriene for vurderingen og å bestemme vektingen av de ulike premissene.
Merknadene til opptaksforskriften og forskriften sier at saksbehandlerne skal foreta en reel vurdering av søkerens studiekvalifikasjon i forhold til andre søkere, at det i utgangspunktet kreves likeverdige kvalifikasjoner med søkere som konkurrerer seg til en studieplass og at det skal legges vekt på søkerens reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet.
Ved undersøkte høgskole valgte saksbehandlerne å fastsette kriteriene for opptak gjennom klargjøring av begrepene `likeverdige kvalifikasjoner' og `godt nok grunnlag', mens de gjorde et bevisst valg om ikke å vurdere `reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet'.
At saksbehandlerne valgte bort vurdering av om søkerne hadde reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre studiet skyldtes at de fant det svært problematisk å skulle gjøre denne vurderingen.
I følge Lipsky er det å unnlate å utføre en pålagt oppgave en mestringsstrategi som innebærer en modifisering av bakkebyråkratenes oppfatning av egne arbeidsoppgaver.6 En slik nedprioritering av oppgaver kan resultere i at arbeidsnivået blir dårligere enn det overordnet myndighet har forutsatt.
Saksbehandlerne lot aktuelle søkere selv stå for vurderingen av sine reelle kvalifikasjoner til å gjennomføre et studium. For at søkere skulle kunne gjøre dette var det utviklet en praksis med å sende brev, til eksempelvis bevegelseshemmede søkere som var aktuelle for opptak, hvor man gjorde søkerne oppmerksomme på store fysiske krav i studiet.
For en gruppe som i utgangspunktet møter mange situasjoner som kan påvirke deres selvfølelse i negativ retning,7 vil det å bli møtt med en presentasjon av store hindringer som vil møte en i studietiden, og det å få overført ansvaret for å vurdere om en tror en vil kunne klare å gjennomføre studiet til tross for disse hindringene, kunne representere en ytterligere trussel for selvfølelsen, og dermed i praksis gjøre terskelen for opptak til høgskoleutdanning høyere.
Det er her nærliggende å nevne Løchens syn på at det som primært bestemmer funksjonshemmedes stilling i samfunnet er den måten samfunnet i vid forstand forholder seg til funksjonshemmede på.8
Høgskolens valg av kriterier for opptak etter spesiell vurdering var altså todelt, og besto i fastsettelse av hva som skulle være kvalifikasjoner for opptak og hva som skulle være godt nok grunnlag for opptak.
`Likeverdige kvalifikasjoner' valgte saksbehandlerne å definere som konkurransepoeng, og poengdifferansen skulle ikke være større enn 2 for å få opptak (helt unntaksvis 3 til 4).
Tilnærmet samme kriterium som legges til grunn for det ordinære opptaket ble dermed gjort gjeldene også for opptaket etter spesiell vurdering.
Dette medførte en radikal forenkling av saksbehandlingen, da poeng er konkrete størrelser som lett lar seg vurdere, og i og med at maksimal poengdifferanse bare var 2 poeng representerte dette valget at antall saker som skulle vurderes i forhold til opptak ble betydelig redusert.
Valg av et kvalifikasjonskriterium som gjør det lett for saksbehandlerne å avvise mange søknader representerer en mestringsstrategi som, i følge Lipsky, bidrar til å rasjonere tjenesten i den hensikt å redusere arbeidsstresset.9
Saksbehandlernes arbeidsstress kommer tydelig fram i mitt intervjumateriale og synliggjør deres behov for rasjonaliseringstiltak.
Det ble antydet at opptakskomiteen vurderte 2-300 søknader om opptak etter spesiell vurdering. I tillegg kom søknader fra personer med Rudolf Steiner skole, utenlandsk utdanning og søknader om forhåndsløfte.
Da jeg, som kjent, dessverre ikke har klart å få tak i eksakte søkertall til høgskolene for noen av de gruppene opptak utenom poengreglene omfatter kan jeg bare vagt antyde noe om saksmengden ved undersøkte høgskole. I etterkant har jeg fått vite at ved det siste opptaket til høgskolen (i 1998) fikk ca. 46 søkere tilbud om studieplass gjennom opptaket utenom poengreglene. Den totale saksmengden må ha vært betydelig større enn 46 siden kriteriene for utvelgelse av aktuelle søkere var så stramme, og siden det ble antydet at den ene gruppen, som søkte om spesiell vurdering, kunne dreie seg om ca. 2-300 saker. Ut fra disse sparsomme opplysningene drister jeg meg til å antyde at saksmengden kunne bestå av opptil 4-500 saker, bare for å forsøke å synliggjøre at saksmengden var voldsomt stor. Saksbehandlerne var i hvert fall klare i sin omtale:
`Vi får bare mengder og mengder av slike personer som vi skal gå igjennom.'
Denne store saksmengde skulle håndteres før fristens utløp i midten av juli, det vil si i løpet av 3 komitémøter på til sammen 9-12 timer.
Stor saksmengde, kort tidsfrist og begrenset antall disponible studieplasser krevde nærmest at saksbehandlerne laget stramme rutiner for å kunne håndtere opptaket. Ved den undersøkte høgskolen utviklet saksbehandlerne mestringsstrategier som bidro til å innskrenke kvalifikasjonskriterievalget i skjønnsutøvelsen slik at de lettere kunne gjøre den jobben de var pålagt.
Dette samsvarer med Lipskys teori om at bakkebyråkratene tvinges til å utvikle og ta i bruk rutiner og prosedyrer for å rasjonere tjenestene; slik at arbeidsstresset de befinner seg i blir mulig å mestre.10
I drøftingen av den lange veien mellom overordnede politiske målsetting og fram til saksbehandlernes skjønnsutøvelse viser jeg at det her ikke ligger noen feedbacksløyfer som direkte bidrar til at saksbehandlerne utøver et profesjonelt skjønn overfor funksjonshemmede søkere. Valg av kvalifikasjonskriterier, som favner det som juridisk skisseres om både påbudte hensyn og tillatte hensyn (som fremmer formålet med opptaksforskriftens § 5 og som tilgodeser andre lovformål), avhenger derfor av saksbehandlernes kompetanse og erfaring. Mulighetene for at andre høgskoler velger kvalifikasjonskriterier som bedre ivaretar funksjonshemmede søkere enn det jeg fant i min undersøkelse er derfor til stede.
Saksbehandlerne jeg intervjuet bærer preg av å være sterkt påvirket av Samordnet Opptaks føringer om poengmessig likhet som kvalifikasjonskriterium og deres skjønnsutøvelse vris dermed bort fra funksjonshemmede søkeres behov for særordninger ved opptak til høyere utdanning.
Saksbehandlernes egne begrunnelser for å velge kvalifikasjonskriterium for opptaket etter spesiell vurdering som nærmest var identisk med det ordinære opptaket var i stor grad en rettferdighetstankegang. De opplevde det som en forfordeling av funksjonshemmede søkere om poengdifferansen skulle være romsligere enn 2 poeng eller om andre faktorer enn poeng skulle vurderes som likeverdige kvalifikasjoner.
En slik argumentasjon signaliserer at saksbehandlerne trekker i tvil den offisielle tilretteleggingspolitikken. I utviklingen av velferdsstaten har solidaritet og kompensasjon vært viktige prinsipper for å sikre svake grupper i samfunnet. Det er slått fast at funksjonshemmede i mange sammenhenger trenger særordninger for å kunne delta på lik linje med andre samfunnsborgere. Med dagens desentralisering er ansvaret for tilrettelegging for funksjonshemmede overført fra spesialinstitusjoner til ulike samfunnssektorer. I tråd med denne utviklingen er det saksbehandlerne på laveste nivå i høgskolesektoren som har myndighet til å realisere mulighetene for positiv diskriminering av funksjonshemmede søkere ved opptak etter spesiell vurdering.
I saksbehandlernes skjønnsutøvelse vil derfor kunnskap om og tiltro til offisiell tilretteleggingspolitikk ha avgjørende betydning for både premissvalg og vekting av premissene.
Ved undersøkte høgskole kan saksbehandlernes valg av kun ett stramt kriterium for kvalifikasjon for opptak betraktes som en mestringsstrategi som i betydelig grad reduserte saksmengden og arbeidsstresset og førte til en innsnevring av skjønnet i behandlingen av søkere som ba om spesiell vurdering. Med andre ord ble ikke saksbehandlingen utført på en ideell måte (etter juridiske normer) eller etter intensjonene bak opptak etter spesiell vurdering. Lipsky sier om bakkebyråkratene at de forsøker å gjøre en god jobb, men at arbeidet deres er umulig å utføre på ideelle måter på grunn av arbeidskonteksten. Derfor utvikles strategier som gir tilfredsstillende, men ikke optimale tjenester.11
Opptaksforskriften gir relativt stramme føringer for godkjenning av grunnlaget for spesiell vurdering ved opptak. Her heter det at årsaken som oppgis for å be om spesiell vurdering må gi `....grunn til å anta at eksamensresultater ikke gir et riktig bilde av søkerens kvalifikasjoner'.12
For høgskolens saksbehandlere var dokumentasjonen fra sakkyndige og egenerklæringen nødvendige sakspapirer for å kunne ta stilling til om grunnlaget for å bli spesielt vurdert for opptak var tilstrekkelig.
Saksbehandlerne poengterte at siden de ikke var fagpersoner måtte det stilles krav om at dokumentasjonen fra sakkyndig bekreftet at søkerens grunnlag for å be om spesiell vurdering hadde hatt betydning for søkerens karakterer i videregående skole.
Kvaliteten på dokumentasjonen fra sakkyndige var av avgjørende betydning for godkjennelse av søkerens grunnlag. Dersom dokumentasjonen ikke bekreftet at den oppgitte grunnen for å be om spesiell vurdering hadde hatt betydning for karakterene ba opptaksansvarlig om ny eller utfyllende dokumentasjon.
I realiteten var det med andre ord sakkyndige som gjennom sin dokumentasjon avgjorde om søkeren hadde godt nok grunnlag for å bli spesielt vurdert.
Det er funksjonshemmede søkere selv som ber en sakkyndig om uttalelse som skal vedlegges søknaden om opptak etter spesiell vurdering til høgskolesektoren. I Søkerhåndboka fra Samordnet Opptak kommer det ikke fram hvor avgjørende denne dokumentasjonen er for å bli spesielt vurdert. Funksjonshemmede har dermed liten mulighet til å påvirke sakkyndige til å formulere dokumentasjonen på en måte som tilfredsstiller saksbehandlernes behov. Her står funksjonshemmede igjen overfor en kompetanseterskel på veien mot studieplass i høgskolesektoren. Som Jacobsen m.fl. beskriver stiller en kompetanseterskel krav til at funksjonshemmede; her via sakkyndige, formulerer seg på en måte som er forståelig for saksbehandlerne ut fra deres forutsetninger.
Saksbehandlerne la mindre vekt på egenerklæringen enn dokumentasjonen fra sakkyndig, men det lot til at de søkte `bevis', for at forholdene var slik sakkyndige og søkere hadde anført, i karakterutskriftene fra videregående skole. Her kunne de i noen tilfeller konkret se at eksamensresultatene var dårligere enn søkerens evner. Dette gjaldt for eksempel om en søker hadde vært utsatt for en ulykke mens hun/han gikk i videregående skole. Da kunne saksbehandlerne se at det var et markant skille mellom karakterene før og etter tidspunktet for ulykken, og da ble det på en måte bevist at søkeren hadde bedre evner enn det karakterene fra videregående skole viste.
Å betrakte karakterer som bevis på godt nok grunnlag i tillegg til dokumentasjonen fra sakkyndige kan sees på som en form for mestringsstrategi for å rasjonere saksmengden gjennom det Lipsky kaller rutinisering.13 Saksbehandlerne lagde her en prosedyre som hadde til hensikt å sikre at behandlingen av søkerne var ansvarlig. Resultatet var sannsynligvis en innsnevring av skjønnet.
Når det gjaldt søkere som hadde en medfødt funksjonshemming eller som hadde ervervet sin funksjonshemming før videregående skole var det bare én gruppe som gjennom karakterene kunne bevise bedre evner:
`Hos søkere med dysleksi kan en på vitnemålet se stor forskjell på fagene.'
Dermed ble de fleste funksjonshemmede søkere vurdert uten at saksbehandlerne selv hadde funnet bevis for at søkerne hadde bedre evner enn det eksamensresultatet viste og sakkyndige og søkerne dokumenterte.
Jeg antar at det å søke etter bevis i karakterene var med på å redusere saksmengden, fordi mitt inntrykk er at søkere hadde mindre sjanse til å få opptak dersom karakterendringer ved et angitt tidspunkt ikke var tydelige nok. Jeg antar også at denne prosedyren gjorde det vanskeligere å stole på at funksjonshemmede søkere hadde bedre evner enn karakterer, siden dette ikke kunne `bevises', og at funksjonshemmede derfor måtte gjennom et trangere nåløye for å få godkjent grunnlaget for spesiell vurdering enn andre.
Når kvalifikasjonskravet var oppfylt og grunnlaget for å bli spesielt vurdert godkjent skulle opptakskomiteens medlemmer foreta den endelige avgjørelsen om søkeren skulle få tilbud om studieplass eller ikke. Med andre ord skulle nå premissene for opptak av en søker vektes for å fatte et vedtak. Boe kalte dette for avveining og beskrev det som selve kjernen i all skjønnsutøvelse.14
Konteksten for beslutningsprosessen om tildeling av studieplass eller ikke var noe annerledes enn for de foregående premissvalgene. Saksmengden som ble gjenstand for avveining var betydelig mindre, og opptaksansvarliges anbefalinger om vedtak kom nå i betraktning. Siden opptaksansvarlig var den eneste av saksbehandlerne som leste komplette saksdokumenter er det rimelig å anta at vedkommendes synspunkter veide tungt; noe opptakskomiteens medlemmer bekrefter:
`Jeg syns vel at dette ble et arbeid som ble veldig styrt av gitte rammer og av administrasjonen.'
Saksbehandlernes avgjørelser om tildeling av studieplass var basert på en rettferdighetsvurdering.
`Vi forsøker å være så rettferdige som vi kan.'
Spørsmålet som ble stilt var om det var rettferdig at en søker, som hadde dokumentert at av en eller annen årsak var evnene bedre enn karakterene, skulle få opptak på lavere poengsum enn andre.
Å avgjøre hva som er rettferdig innebærer, i følge Habermas, å ta stilling til det han kaller etiske og moralske dimensjoner ved den praktiske fornuft.15 Etiske spørsmål i denne sammenheng vil være om tilfredsstillelse av søkerens behov for studieplass er en handling som både åpner opp for `det gode liv' for søkeren, og som verdimessig passer inn i kollektivets interesser. Dersom det å tildele en funksjonshemmet søker studieplass med mindre poeng enn ordinære søkere kommer i konflikt med interesser og verdier hos andre parter i opptaket til høgskolesektoren, stilles det krav om en moralsk dimensjon i vurderingen om tildeling av studieplass.
Saksbehandlerne signaliserte at de ønsket å foreta en vurdering som var rettferdig både for den enkelte søker, for studentgruppen og for hele søkergruppen. Skal de kunne gjøre dette må de foreta moralske avveininger, noe som, i følge Habermas, stiller krav til upartiske vurderinger.16
Habermas sier at en moralsk vurdering består i å prøve ut om våre handlingsmaximer er forenlige med andres. Begrepet maximer er hentet fra Kant og defineres som situasjonsnære, mer eller mindre trivielle handlingsregler, som den enkeltes praksis vanemessig retter seg etter. Bare en maxime som ut fra alle berørte parters perspektiv er generaliserbar er moralsk bindende, sier Habermas.17
Upartiske eller moralske vurderinger retter seg inn mot det rettferdige. Terum mener at for å komme fram til en beslutning om hva som er rettferdig må man, som Habermas sier, gjennomføre en upartisk `testing' av alle involverte parters interesser og deretter gjennom diskurs komme til full enighet om at enhver som er i samme situasjon skal kunne behandles på tilsvarende måte.18
Saksbehandlerne må avgjøre hvem det er rettferdig å tilby en studieplass. Dette opplever de tydeligvis selv som vanskelig:
`Det er ikke alltid så enkelt å vurdere hva som er rettferdig. Vi har bare papir å forholde oss til.'
Saksbehandlerne fungerer som det Lewin kaller portvoktere.19 De bestemmer eller siler ut hvem som skal tildeles studieplasser.
Hvinden mener at å være portvokter er et trekk ved bakkebyråkratenes funksjon. De må avgjøre hvem som er verdige til å motta de samfunnsgodene de rår over.20
Saksbehandlerne opplevde det som vanskelig å vite når det var rettferdig å gi en søker det de kalte et `poengmessig fortrinn'.
I vurderingen av funksjonshemmede søkere trakk saksbehandlerne også inn hvilken tilrettelegging søkeren har hatt under tidligere skolegang.
`Hvis de har hatt spesiell tilrettelegging i videregående skole, fant vi at de hadde fått fordeler på grunn av funksjonshemmingen i utgangspunktet. Konklusjonen vår var vel at det da ikke var riktig å gi et poengmessig fortrinn. ..... Vi mente at det ville være en forfordeling av de med funksjonshemming.'
På nytt viser saksbehandlerne, ved bruk av begrepene `fortrinn' og `forfordeling' om 2 poeng i differanse og tidligere tilrettelegging, at de trekker i tvil grunnleggende offentlig politikk om at tilrettelegging for funksjonshemmede er aksepterte tiltak for å bedre deres mulighet til å nå det offentlige målet om full deltaking og likestilling.
Uttalelsene kan nærmest betraktes som spekulasjoner, om at god tilrettelegging i en periode av livet kompenserer fullt og helt for en funksjonshemming og gjør det overflødig med særordninger i andre livsfaser.
Uttalelsene understreker viktigheten av kvalitetssikring av skjønnsutøvelsen ved opptak etter spesiell vurdering.
Slik opptaket fungerte ved undersøkte høgskole var det ingen som tilførte verken opptaksansvarlig eller medlemmene i opptakskomiteen kunnskaper om hva som skulle til for å gi funksjonshemmede søkere en rettferdig eller moralsk vurdering.
At det spesielle opptaket er desentralisert uten at overordnet myndighet har sikret overføring av kunnskap om hvordan funksjonshemmede skal sikres lik rett til utdanning som ikke-funksjonshemmede, gjør at man i utgangspunktet ikke kan kreve at saksbehandlere utøver et profesjonelt skjønn.
Ved undersøkte høgskole representerte saksbehandlernes vurdering av søkere som hadde hatt god tilrettelegging i videregående skole på grunn av sin funksjonshemming, en arbeidsmåte som reduserte tallet på de som fikk studieplasser etter spesiell vurdering. Rollen saksbehandlerne hadde som portvoktere kom her tydelig fram.
Portvokter-rollen viste seg også i saksbehandlernes uttalelser om opptaket:
`Det spesielle opptaket skal ikke være en måte å lure seg inn på, eller få et uberettiget fortrinn.'
I portvokter-funksjonen praktiserer saksbehandlerne, etter Lipskys teori, en mestringsstrategi som innebærer modifisering av deres oppfatninger av søkerne gjennom å tenke at noen kan ha uredelige hensikter.21
Helt unntaksvis ble studieplass tildelt søkere med en poengdifferanse på 3 eller 4. Saksbehandlerne beskrev at det ble gjort overfor et fåtall søkere som hadde vært `ekstremt uheldige'. Funksjonshemmede søkere kunne eksempelvis komme i betraktning her dersom de i tillegg til funksjonshemmingen hadde fått en sykdom eller hadde vært utsatt for en ulykke.
Det later her til at emosjonelle faktorer blir tatt med i saksbehandlernes vurderinger.
I følge Lipsky representerer dette en mestringsstrategi hvor offentlige tjenester distribueres forskjellig. Skjønnet utvides her fordi bakkebyråkratene ønsker å bidra til forbedringer i klientens liv. Oppnåelse av dette gir dem positiv opplevelse av eget arbeid, hevder Lipsky.22
I min intervjuundersøkelse kom det fram at saksbehandlerne ofte vurderte rettferdig tildeling av studieplass ut fra et hovedfokus på ordinære søkeres interesser. Dermed blir deres vurderinger til dels partiske, og saksbehandlerne klarer ikke å gjennomføre reelt rettferdige vurderinger ved tildeling av studieplasser. Det kom også fram at de verken hadde ressursmessige eller kunnskapsmessige forutsetninger for å kunne gjennomføre moralske vurderinger.
I følge Terum er det å avgjøre moralske spørsmål av normativ karakter. Han mener derfor at det, ut fra et demokratisk perspektiv, er høyst problematisk at saksbehandlere bestemmer hvilket behov som skal dekkes. Et behov en person har må testes upartisk og først gjennom en diskusjon fri for tvang vil beslutningen om behovet skal tilfredsstilles kunne tas.23
De juridiske normene for avveiningen ved skjønnsutøvelse skisserer Boe ved at vedtak ikke må baseres på tilfeldigheter eller være grovt urimelige og at det ikke må forekomme usaklig forskjellsbehandling.
Det er imidlertid legitimt å forskjellsbehandle folk når saklige årsaker ligger til grunn.
Saksbehandlernes avveining i form av en rettferdighetsvurdering slår uheldig ut for funksjonshemmede søkere, fordi saksbehandlernes kunnskaper om den ene parten i opptaket later til å være mangelfull.
Når saksbehandlerne fasetter vedtak om tildeling av studieplass eller ikke vil opptakskomiteen, som et forvaltningssystem i følge Jacobsen m.fl., inneholde en effektivitetsterskel, som vrir oppmerksomheten bort fra tilfredsstillelse av funksjonshemmedes behov ved opptak til høyere utdanning. Blant annet spiller her saksbehandlernes effektivitetsnormer, eller deres oppfatning av hvordan tilgjengelige ressurser bør disponeres, og hensynet til mottagerens skikkethet en rolle. Jacobsen m.fl. mener at det er svakstilte grupper i samfunnet som rammes av tersklene i forvaltningssystemer. Skal funksjonshemmede søkere ha noen mulighet til å redusere effektivitetsterskelen må de i egenerklæringen kunne argumentere for sin skikkethet og hvorfor akkurat de bør tildeles studieplass, på en måte som saksbehandlerne finner passende. Etter min vurdering stiller dette til dels urimelige krav til funksjonshemmede søkeres kunnskap, kompetanse og egenverd.
En av saksbehandlerne påpekte dette indirekte gjennom en uttalelse om at vedkommende ikke husket noen spesielt gode egenerklæringer.
KUF har gjennom § 5 fulgt opp overordnede politiske målsettinger ved at funksjonshemmede søkere gis muligheter for at et dårligere utgangspunkt kan kompenseres ved positiv diskriminering ved opptak til høgskolesektoren. Men på veien til spesiell vurdering og i saksbehandlernes valg av kriterier innsnevres skjønnet og funksjonshemmedes mulighet for opptak til studier med relativt høye poenggrenser innskrenkes i betydelig grad.
Fordi det er sannsynlig at funksjonshemmede har vanskelig for å oppnå toppkarakterer i videregående skole er det ved opptak til studier med relativt høye poenggrenser at muligheten for positiv diskriminering er viktig. Funksjonshemmede søkere som tilfredsstiller minstekravet om generll studiekompetanse kommer inn på åpne studier og det burde ikke være uoverkommelig for funksjonshemmede søkere å konkurrere seg inn på studier med lave og middels poenggrenser via det ordinære opptaket.
Fysioterapiutdanningens erfaring med opptak av studenter med synshemming til et studium med svært høye poenggrenser (62,9 i 199624 og 63,8 i 199725) har vist at det i årenes løp bare var et minimalt antall søkere i denne kategorien som klarte å konkurrere seg til en studieplass i det ordinære opptaket. Ut fra min arbeidserfaring og det faktum at kriteriene for opptak til denne utdanningen var romslige og hovedvekten ikke lå på søkernes poengsum, tør jeg påstå at de fleste som fikk opptak etter spesiell vurdering hadde betydelig mer enn 2 poeng i poengdifferanse.
Setter jeg opp en hypotese om at praksis ved andre høgskoler er tilnærmet lik den jeg fant i min undersøkelse vil konsekvensen være at synshemmede søkere i fremtiden ikke vil kunne få opptak etter spesiell vurdering til fysioterapistudiet, dersom poenggrensene fortsatt holder seg høye. I så fall vil dette bety utestenging fra et studium og et yrke som i nesten 50 år har vært åpent for synshemmede.
Siden Samordnet Opptak i Søkerhåndboka, som distribueres til søkere, rådgivere og andre som veileder funksjonshemmede i utdannings- og yrkesvalg, legger fram føringer om at poengdifferansen bør være minst mulig for å få opptak etter spesiell vurdering, og ikke informerer om at saksbehandlerne har et stort handlingsrom for skjønnsutøvelse, finner jeg det rimelig å anta at konsekvensene på sikt vil være at antall funksjonshemmede som søker seg til studier med høye poenggrenser vil reduseres.
Satt inn i terminologi om bakkebyråkratier er SOs signaler om poengmessig likhet en mestringsstrategi som reduserer etterspørselen etter spesiell vurdering for opptak til høgskolesektoren og den kan føre til kontroll over klientene.26 Funksjonshemmede søkere (o.a.) har ikke naturlig tilgang til KUFs rundskriv om opptak til høgskolene, og siden funksjonshemmede søkere er få og oftest isolert fra hverandre har de liten eller ingen mulighet til å betrakte `behandlingen' de får som uakseptabel. Lipsky karakteriserer prosedyrer som har til hensikt å kontrollere samfunnsborgere som klient-skapende.27 Funksjonshemmede som i større grad enn andre er avhengige av tjenesteyting fra offentlige etater har sannsynligvis også tidligere vært utsatt for klient-sosialiserende prosesser.28 I verste fall kan møtet med SOs poengmessige føringer virke forsterkende på slike klient-skapende prosesser.
At saksbehandlerne ved undersøkte høgskole har relativt liten kunnskap om at mange funksjonshemmede vil ha behov for særordninger som positiv diskriminering ved opptak til høyere utdanning og at saksbehandlerne legger en rettferdighetstankegang som trekker i tvil offisiell tilretteleggingspolitikk for funksjonshemmede til grunn for beslutningene om tildeling av studieplasser etter spesiell vurdering representerer en trussel mot likestilling av funksjonshemmede søkere med ordinære søkere.
Konkret betydde saksbehandlernes avveining av opptakskriterier at enkelte funksjonshemmede søkere ikke kunne få studieplass ved høgskolen med mindre poengsum enn ordinære søkere. Med andre ord ble de vurdert helt identisk med søkere i det ordinære opptaket.
Assimilering vil være Froestads betegnelse på at funksjonshemmede søkere på denne måten må tilpasse seg det ordinære opptaket. Assimilering representerer en usynliggjøring av den lille søkergruppen som funksjonshemmede utgjør og av deres spesielle tilretteleggingsbehov. Videre vil assimilering i følge Froestad frata funksjonshemmede søkere mulighet for reell likestilling med andre søkere fordi deres ulikhet ikke aksepteres.29
Om jeg rent hypotetisk antar at andre høgskoler foretar en avveining av kriterier for opptak som tilsvarer mine funn vil konsekvensene på sikt være en reduksjon av antall funksjonshemmede søkere som ber om spesiell vurdering ved opptak, og dermed en reduksjon av antall funksjonshemmede som tildeles studieplass ved høgskoleutdanninger med relativt høye poenggrenser.
Funnene i min intervjuundersøkelse er ikke allmenngyldige og gir derfor ikke holdepunkter for generell skjønnsutøvelsespraksis ved opptak etter spesiell vurdering.
Beskrivelsen og drøftingen av gangen i opptaket fra overordnede politiske målsettinger fram til skjønnsutøvelsen viser imidlertid tydelig at de enkelte høgskolene har muligheter for å velge et vidt spekter av løsninger for gjennomføring av det spesielle opptaket, avhengig av saksbehandlernes kompetanse og erfaring samt høgskolenes organisasjonsstruktur.
Dette medfører generelle konsekvenser for funksjonshemmede med hensyn til at det vanskeliggjør deres mulighet til å opptre som kompetente søkere fordi de ikke har kjennskap til de enkelte høgskolenes praksis ved valg av kriterier for opptak og hvilken vekting de gir de forskjellige kriteriene ved tildeling av studieplass. Med andre ord representerer forvaltningen av det spesielle opptaket en stor kompetanseterskel for alle funksjonshemmede søkere, fordi manglende kvalitetssikringstiltak gjør implementeringen av gode politiske intensjoner tilfeldig.
[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]
1 Li, Grethe. Høgre utdanning - et hinderløp? Tilrettelegging av læringsmiljøet for studenter med fysiske funksjonshemninger. Oslo: HiO-notat nr. 19, 1998.
2 Nasjonal opptaksmodell, inst. fra Styringsgruppen for Samordnet Opptak. Oslo: 1994.
3 Jacobsen, K.D., Jensen, T.Ø. og Aarseth, T. Fordelingspolitikkens forvaltning. I: Sosiologi i dag, nr. 3, s. 29-49, 1982.
4 Berg, Anne Marie. Vellykket forvaltning : God organisasjon og ledelse i staten. Oslo: Tano, 1995.
5 Boe, Erik. Innføring i juss. Bind II. Statsrett og forvaltningsrett, Oslo: Tano, 1993.
6 Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12, 19994; 114: 1451-4.
7 Løchen, Yngvar. De funksjonshemmede. Oslo: Rådet for Funksjonshemmede, 1996.
8 Ibid.
9 Lipsky. I: Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12, 1994; 114: 1451-4.
10 Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
11 Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
12 Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Rundskriv F-113-96.
13 Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
14 Boe, Erik. Innføring i juss. Bind II. Statsrett og forvaltningsrett, Oslo: Tano, 1993.
15 Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid, nr. 1, 1997, 10-19.
16 Jürgen Habermas : Diskurs, rätt och demokrati : Politisk-filosofiska texter i urval av Erik Oddvar Eriksen och Anders Molander, Stockholm: Daidalos, 1996.
17 Ibid.
18 Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid, nr. 1, 1997, 10-19.
19 Lewin. 1947. I: Hvinden, Bjørn. Devided Against Itself : A Study of Integration in Welfare Bureaucracy. Oslo: Universitetsforlaget, 1994.
20 Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12, 1994; 114: 1451-4.
21 Hvinden, Bjørn. Legen en bakkebyråkrat? I: Tidsskrift for den norske legeforening, nr. 12, 1994; 114: 1451-4.
22 Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
23 Terum, Lars Inge. Profesjonsskapt ulikhet - et demokratiproblem? I: Nordisk Sosialt Arbeid, nr. 1, 1997, 10-19.
24 Søkerhandboka 97. Oslo: Samordnet Opptak, 1997.
25 Søkerhandboka 98. Oslo: Samordnet Opptak, 1998.
26 Wheeler. I: Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
27 Lipsky, Michael. Street-Level Bureaucracy : Dilemmas of the Individual in Public Services, New York: Russel Sage Foundation, 1980.
28 Scott, Robert A. The Making of Blind Men : A Study of Adult Socialization. (1969), USA: Transaction Publisher, 3. opptrykk, 1991.
29 Froestad, Jan. Den offentlige handikappolitikk : Et bidrag til de funksjonshemmedes frigjøring? I: Spesialpedagogikk, nr. 7, 1996, 3-13.
[Neste] [Forrige] [Innhold] [SSHFs startside]