I evalueringen av prosjekter er det alltid stor interesse for hvordan det gikk - ble prosjektet en suksess eller en fiasko? Tidligere i rapporten har jeg kort drøftet hva en "fiasko" er. For det første kan man oppleve at man mislykkes, det vil si at prosjektet forløp ikke slik som man hadde forventninger om. For det andre kan man reellt mislykkes i å stabilisere aktørnettverket. Teknologien eller den valgte løsningen vil dermed ikke svart-bokses. Jeg vil i denne avsluttende drøftingen se nærmere på hva vi kan lære av E-koms erfaringer.
Prosjektet har mislykkes i å bygge et stabilt aktørnettverk i forhold til E-koms målsetting. Viktigste grunn til dette er at aktørene innenfor dette feltet er så mangfoldige at E-kom aldri har kunnet bli et samlende talerør for deres interesser. Som nevnt er det ulike oppfatninger blant svaksynte og blinde om hva som er et godt brukergrensesnitt. Mange svaksynte vil gjerne følge med på den teknologiske utviklingen, slik den fortoner seg for seende. Enkelte synshemmede brukere har derfor blitt provosert av E-koms fokusering på tilrettelegging og har kommet med uttalelser som - "jeg vil ikke bli fortalt hva som er best for meg av folk som ser dårligere enn meg" (IN). Tilsvarende finner mange blinde og sterkt svaksynte det provoserende at de skal tilpasse seg et grafisk brukergrensesnitt, som virker mer hemmende enn frigjørende på mulighetene til å kommunisere.
Konfliktene rundt prosjektet vil jeg forsøke å koble til ulike forståelser når gjelder utviklingen av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi. IKT inneholder mange muligheter for synshemmede. Som nevnt kan IKT virke frigjørende på mulighetene til å kommunisere, men mange av de realiserte løsninger (som kølappsystemet) oppleves som nye begrensninger. Synshemmede opplever på en svært konkret måte både de positive og de negative sidene av ny IKT. Dette gjør at mange synshemmede har et aktivt forhold til denne teknologien. Synshemmede har derfor gruppert seg i ulike formelle og uformelle grupperinger, som signaliserer ulike interessepolitiske standpunkt, men også ulike kulturelle forståelser av ny teknologi. Det har ikke vært mulig å gjennomføre en grundig analyse av disse kulturelle forskjellene, og ikke minst hvilke konsekvenser forskjellene får når det gjelder å ta ny teknologi i bruk. Imidlertid har jeg gått igjennom mye av den argumentasjonen som har vært ført, og på det grunnlaget konstruert noen rendyrkede ståsteder. Jeg har ikke grunnlag for å si at enkeltpersoner eller organisasjoner entydig tilhører det ene eller det andre ståstedet. Jeg har imidlertid brukbar dokumentasjon på hvordan argumentasjonen posisjoneres samt hvor ulike aktører plasserer hverandre. Det at jeg har valgt å beskrive noen standpunkter eller ståsteder, kan medføre at de forskjellene som beskrives, framtrer som rasjonelle og kunnskapsbaserte. Sjøl om jeg ikke vil legge stor vekt på følelseskomponenten i de tre standpunktene, må det understrekes at denne til tider har vært svært viktig. E-kom svarer derfor også på et av angrepene med at
"'Flaming' er et kjent begrep i Internett-sammenheng. Bruker man sterke uttrykk på en konferanse i Internettet - et medium som ekskluderer kroppskontakt og lyd - får det konsekvenser. Særlig sterkt virker innlegg på Internettet når man ikke kjenner eller har møtt den som kommer med beskyldninger om et eller annet. Dette er elementær psykologi." (IN).
Jeg vil starte med et forsøk på å beskrive tre ulike forståelser av ny IKT. I denne sammenheng vil jeg både se på hvordan man oppfatter sitt eget ståsted, men også hvilke egenskaper man tilskriver de andre. Beskrivelsen er først og fremst et biprodukt av evalueringsarbeidet, og vil i denne sammenheng snarere signalisere et utgangspunkt for hypoteseformuleringer for ny forskning enn bastante konklusjoner. Beskrivelsen bygger på intervjuer og tilbakemeldinger fra folk som kjenner terrenget godt, fra ulike ståsteder. Før jeg gjør det, kan det imidlertid være nyttig å referere til en undersøkelse gjennomført av fransk Telecom for noen år siden blant publikum rent generelt (Dondoux 1990). I denne undersøkelsen fant man at i høyden 40% av de potensielle brukere har et aktivt brukerforhold til ny IKT. De øvrige 60% vil ikke bruke nye IKT-tjenester, tror ikke de vil bruke nye IKT-tjenester eller føler rent generelt at utviklingen av nye IKT-tjenester går for fort. På bakgrunn av denne undersøkelsen, samt utifra det faktum at mange blir synshemmet i høy alder, kan man anta at de som har et aktivt brukerforhold til IKT blant synshemmede, fortsatt er i mindretall.
Å beskrive de tre mest framtredne synspunkter er ikke et forsøk på å beskrive ulike sosiale grupper langs en spredningskurve, og med det gradere deres iver etter å ta i bruk ny teknologi. Sprednings- eller diffusjonsforskningen har, i følge utviklingssosiologen Everett Rogers, vært opptatt av de prosesser som kommuniserer en innovasjon eller nyvinning til medlemmene i et sosialt system over en viss tid (Rogers 1995). Helt fram til 1970-tallet betraktet man i diffusjonsforskningen innovasjoner som noe konstant som ikke endret seg i løpet av spredningsprosessen. Jeg vil hevde at den gir liten innsikt i de faktiske prosessene. Tidligere i rapporten er derfor fortolkningsmodellen lansert som et alternativ.
Blant de som har vært aktive i debatten rundt E-kom har jeg identifisert tre ulike forståelser av hvordan brukeren inkluderes, eller bør inkluderes, i teknologiutviklingen:
1) Tilbudstilpassing
2) Brukerkreativitet
3) Bruker-produsent dialog
Tilbudstilpassing
Det er vanskelig å stå imot utviklingen, vi må derfor se på hva som kommer og tilpasse de seendes løsninger til synshemmede. Tilbudstilpassing innebærer ofte at problemløsningen lokaliseres hos den synshemmede. Indirekte betyr dette at man legger mindre vekt på symmetrien mellom avsender og mottaker. Kommunikasjonssituasjonen defineres i stor grad av avsender. Tilbudstilpassing har støtte i tradisjonell innovasjons- og spredningsteori, presentert blant annet i både eldre og nyere form av Everett Rogers (Rogers 1995).
Brukerkreativitet
Teknologi er både et redskap og en livsstil. Denne forståelsen legger vekt på teknologien som frigjørende kraft. Man ser på brukeren som aktiv kraft i teknologiutviklingen. Individet har langt flere muligheter enn begrensninger. Det eksperimentelle krever vide rammer, man ønsker derfor ikke begrensninger på friheten til å eksperimentere. Som en del av forståelsen legges det stor vekt på individets frihet til utprøving og forming av nye løsninger. Indirekte betyr dette at man legger mindre vekt på symmetrien mellom avsender og mottaker. "Mottaker" anses å ha store muligheter til å prege kommunikasjonssituasjonen. Den som trenger informasjon må aktivt søke informasjon. For enkelte relevante sosiale grupper er dette faktisk kjernen i Internett-teknologien eller Internett-kulturen. I mer teoretiske bidrag finner denne forståelsen særlig støtte i "The sources of innovations" av Eric von Hippel (Hippel 1988). Han hevder at for viktige kategorier av innovasjoner er det brukeren, og ikke produsenten, som identifiserer behov, løser problemer, og som gjennom "oppfinnelser" demonstrerer nytten av ulike problemløsninger.
Bruker-produsent dialog
Informasjons- og kommunikasjonsteknologi er verktøy som skal fylles med et innhold. Teknologi er ikke interessant i seg sjøl, men derimot er det viktig å fokusere på teknologiens sosiale og samfunnsmessige rolle. I denne sammenheng er dialogen mellom bruker og produsent av særlig betydning. Utviklingen av konstruktiv teknologivurdering er derfor et viktig "prosjekt" i det moderne samfunn. Kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet er sentrale prinsipper for offentlig informasjon. Problemløsningene lokaliseres i skjæringsfeltet mellom den synshemmede og teknologien. Viktige teoretiske retninger som støtter opp om argumentasjonen finner man i konstruktiv teknologivurdering. I mer teoretiske bidrag finner denne forståelsen støtte i blant annet "Managing Technology in Society - The approach of Constructive Technology Assessment" (Rip et al 1995).
Dette kartet er mentale representasjoner av noen skillelinjer blant de mest aktive gruppene i diskusjonen rundt tilrettelegging for synshemmede. Forskjellene brukes som referanseramme når man skal innrullere allierte for utvalgte løsninger, eventuelt ekskludere motstandere av de samme løsningene. Denne inndelingen finner sin parallell i de policyvalg som skisseres i OECD-rapporten "Information Technology and New Growth Opportunities" (1989). I rapporten skiller man mellom tilbudsorienterte, etterspørselsorienterte og brobyggende policy strategier. Det at synshemmede brukere aktivt forholder seg til tilsvarende strategier fra et brukersynspunkt kan skyldes flere forhold. En nærliggende forklaring er at forståelsen reflekterer hva man tror er mulig. Synshemmede har opplevd at ny IKT utvikler seg på de seendes premisser. Det kan derfor være vanskelig å få gjennomslag for synshemmedes behov. Tilbudstilpassing kan i en slik sammenheng være et naturlig valg. På den annen side signaliserer både brukerkreativitet og bruker-produsent dialog mer aktive tilnærminger.
E-kom har plassert seg nærmest standpunktet som vektlegger bruker-produsent dialog. Dette har blant annet medført at E-kom har lagt stor vekt på en fornuftspreget argumentasjon orientert mot nasjonale aktører innenfor informasjons- og teknologipolitikk. Tanken var at når andre så at fornuftige løsninger ble utviklet, ville de etterhvert akseptere disse. Innrullering av nye støttespillere skulle derfor i stor grad foregå ved at ulike aktører så det fornuftige og nyttige i de løsningene som ble utviklet. Aktørene som plasserte seg nærmest tilbudstilpassing, kunne i ulike sammenhenger innrulleres, så lenge løsningene var kompatible med deres egne ønsker. Aktørene som plasserte seg nærmest brukerkreativitet, oppfattet imidlertid E-kom som et prosjekt som ville begrense friheten til å eksperimentere med ny informasjon og kommunikasjonsteknologi, og ikke minst begrense friheten i Internett.
Diskusjonen har funnet sted i ulike fora og argumentene har i stor grad vært distribuert på Internett. Momentene i argumentasjonen illustrerer tre viktige forhold:
1) Kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet er ikke overordnede verdier for alle.2) Viktige grupper mener at nye løsninger langt på vei kan tilpasses synshemmede.
3) Viktige grupper ser på Internett-teknologien og kulturen som frigjørende. Man vil derfor ikke bli begrenset til "e-post"-liknende kommunikasjon.
Når det gjelder det første momentet, er det bare å registrere at noen ikke ser på disse prinsippene som viktige. For E-kom og i offentlig informasjonspolitikk er dette derimot sentrale prinsipper. Momentet med at nye løsninger langt på vei kan tilpasses synshemmede, er en noe større utfordring. Det er klart at det finnes løsninger som hjelper synshemmede i forhold til ulike grafiske brukergrensesnitt. I denne forbindelse har E-kom daglig gitt synshemmede råd om hvordan de kan bruke Lynx, som er en tekstbasert Web-leser. Når E-kom derfor mener at slike programmer inneholder noen problemer, er det på bakgrunn av den kontakten E-kom har hatt med mange ulike brukere og deres bruker-problemer. Lynx brukes til å manøvrere seg rundt i WWW-landskapet. Det er imidlertid ikke særlig effektivt. Dessuten er strukturen i de ulike skjermbildene svært varierende, noe som lett medfører betydelig tidsbruk.
De drøftinger som har funnet sted, illustrerer dermed at det er brukergrupper som ser seg tjent med å forfølge to ulike strategier:
1) tekst- og kommandobaserte programmer må videreutvikles slik at de ivaretar synshemmedes behov;
2) det må utvikles effektive tekstbaserte WWW-lesere og andre programmer, som gjør det mulig for synshemmede å forholde seg til et grafisk brukergrensesnitt.
En viktig begrunnelse for å forfølge begge strategier ligger i det faktum at Internett har utstrakt fortolkende fleksibilitet, og med stor sannsynlighet vil bli tilført ytterligere fortolkende fleksibilitet. I denne sammenheng kan man si at Internett representerer en svært åpen teknologi som gir brukerne muligheter til å tilføre Internett stadig nye brukeregenskaper. Idag har vi derfor bare begrensete muligheter til å forutse hvordan Internett vil utvikle seg og hvilke nye tjenester som vil komme. Det er imidlertid i denne sammenheng viktig å unngå "path-dependencies", dvs. unngå at de beslutninger som tas, sterkt begrenser handlingsrommet i framtida. Argumentet om at man ikke vil bli begrenset til "e-post"-liknende kommunikasjon, tar utgangspunkt i den variasjon og interaktivitet som finnes i Internett. Også synshemmede brukere ønsker å få ta del i det voksende spekter av brukermuligheter som Internett representer. Det er derfor viktig å gjøre tilgjengelig også andre brukermuligheter enn e-post.
Drøftingene i forbindelse med Velferdsmeldingen i tilgjengelig form, er et eksempel på hvordan interessekonflikter ble håndtert. Konflikten tilspisset seg med at Huseby BBS lastet ned Velferdsmeldingen fra E-kom. Huseby BBS ga meldingen nytt navn, ny dato og endret størrelsen på fila. Konflikten fikk E-kom til å be professor dr. juris Olav Torvund ved Institutt for rettsinformatikk, Universitetet i Oslo, om å skrive en kort utredning for E-kom. Det følgende er et utdrag av E-koms svar til Huseby BBS:
"... Hans (Torvund) konklusjon var at en BBS-operatør må ha samtykke fra E-kom for å legge ut tekster som E-kom selv har produsert, for eksempel nyhetsbrevet. Han sier blant annet at 'Et verk som er gjort tilgjengelig på en BBS eller på en tjener i Internet, er i utgangspunktet vernet på samme måte som en trykksak.' Når det gjelder offentlige dokumenter av typen Velferdsmeldingen, sier Torvund at den i sin opprinnelige form ikke er vernet (åndsverkslovensõ 9). Men bearbeidelse og spesiell tilretteleggelse, slik E-kom har utført f.eks. når det gjelder Velferdsmeldingen, er i utgangspunktet vernet. Professor Torvund skriver: 'I dagens informasjonsmarked vil bearbeidelse være en viktig merverdi som informasjonsleverandører tilbyr. Et klart eksempel på dette er Lovdata som bare inneholder informasjon som etter åndsverkslovens õ 9 ikke er vernet. Det Lovdata tilbyr, og tar betalt for, er tilrettelegging, oppdatering og søkemuligheter som gjør at markedet er villig til å betale for tjenesten. Også andre, ikke umidd elbart kommersielle interesser kan tilsi at man ønsker at informasjon ikke skal kopieres av andre. Man kan ønske å profilere informasjon- og/eller tjenesteleverandøren, man kan ønske å ha et best mulig grunnlag for evaluering av eget tilbud, m.v.' E-kom er et ikke-kommersielt prosjekt. Professor Torvunds referanse til profilering (for rekruttering av brukere) og evaluering av tilbud har direkte relevanse til E-kom. Vi er tro mot giveren av midler til prosjektet; Sosial- og helsedepartementet, når vi hevder retten til å gjennomføre prosjektet etter prosjektbeskrivelsen."
E-kom har utvilsomt rett i forhold til Huseby BBS når det gjelder spilleregler på Internett. De har da også tilbudt Huseby BBS å speile informasjon fra E-kom. I denne sammenheng skriver prosjektledelsen i sin orientering at:
"Vi har tilbudt Norsk Fjernundervisning, som står som koordinator for Huseby BBS, å speile deler av vår katalog. Dette er helt vanlig praksis på Internett (f.eks. når det gjelder Gutenberg- og Runebergprosjektene). Speiling gir mulighet til å spre budskap - men, og det er viktig - det skal bare skje i full forståelse mellom partene og verken form eller innhold på kataloger, titler eller innhold skal endres. M.a.o. er parolen: Du skal være sikker på å sitte med siste versjon av dokumentet".
Konflikten førte til at enkelte motstandere av E-kom, tok direkte kontakt med Sosial- og helsedepartementet. Videre ble det planlagt en underskriftskampanje, hvor motstanderne av E-kom ville be Sosial- og helsedepartementet om å pålegge E-kom å frigjøre dokumenter for allmenn distribusjon. Mye tyder på at det i denne sammenheng har oppstått en forståelse av at E-kom var iferd med å få monopol på formidling/tilrettelegging av informasjon til synshemmede over Internett. Utover det forhold at det var uenighet om hva tilrettelegging var for noe, tyder denne forståelsen på at også andre aktører begynte å innse at E-koms valg av Internett, var et viktig strategisk valg.
Ved utgangen av det første forsøksåret (1995), sendte E-kom to søknader:
1) Til Sosial- og helsedepartmentet (SHD) om å få overføre ubrukte midler fra 1995 til 1996, samt midler til en avslutningskonferanse.
2) Til Administrasjonsdepartementet (AD) om midler til prosjektet Ut av informasjonssamfunnets bakevje. Prosjektet skulle være en oppfølger til E-kom-prosjektet, med sikte på å klarlegge hvordan offentlig forvaltning kunne tilrettelegge informasjon på en ikke-ekskluderende måte.
E-kom savner i denne sammenheng skriftlige svar fra SHDs side. På den første søknaden fikk man til slutt et muntlig aksept. Dette medførte at prosjektet kunne holde på til 30.4.96 med ubrukte midler. I denne perioden ønsket SHD at E-kom skulle konsentrere seg om nyhetsbrevet. Sett fra SHD, hadde denne føringen referanse til E-koms opprinnelige søknad. Eventuelle utspill fra E-koms side til Samferdselsdepartementet om to aktuelle saker, - telefonkatalogen på CD-ROM tilrettelagt for synshemmede og Internett-tilgangen for synshemmede, skulle etter SHDs mening gå gjennom SHD. E-kom søkte videre om midler til å holde en konferanse i slutten av april 1996, som en avslutning på E-kom-prosjektet og en begynnelse på et nytt; "Ut av informasjonssamfunnets bakevje." Denne søknaden ble ikke innvilget. I stedet ønsket SHD å holde en idéÄdugnad høsten 1996 med alle de såkalte IT-prosjektene involvert, medregnet E-kom-prosjektet, Huseby BBS og DAVIS-prosjektet.
Målene med prosjektet "Ut av informasjonssamfunnets bakevje" var å sette linjeprinsippet i fokus. Prosjektet skulle
a) bidra til at offentlig forvaltning skulle erkjenne ansvaret for å gi informasjon i tilgjengelig form til synshemmede.
b) bidra til at offentlig satsing på elektronisk formidling av informasjon skjedde på en ikke-ekskluderende måte for synshemmede.
c) bidra til at det etableres standarder for originaldokumenter (SGML) som gjorde det unødvendig med kostbar og tidkrevende bearbeiding til andre presentasjonsformer.
Hovedmålgruppen (og samarbeidspartnere) for prosjektet skulle være "ledere og informasjonsansvarlige i offentlige etater, og synshemmede og deres interesseorganisasjoner". Administrasjonsdepartementet fant ikke å kunne støtte søknaden. I avslaget vises det til
"et avsnitt i den nylig utarbeidede statusrapporten fra ODINs redaksjonsråd. Under punkt 5.1.3 Målgrupper, er det et eget punkt om Særskilte brukergrupper: "Elektronisk informasjonsspredning gjør det mulig å nå nye brukergrupper lettere enn før. Ofte er det nødvendig med noe tilrettelegging. Det er et mål at alle brukergrupper skal kunne hente ut dokumenter fra ODIN.
Blinde og synshemmmede er blant de grupper som i dag har problemer med å bruke ODIN. Denne brukergruppen er avhengig av at informasjon blir tilrettelagt med vekt på tekstlinjer og ikke hele skjermbilder. I utgangspunktet er derfor WWW et lite egnet medium, men blinde kan benytte tekstbaserte lesere som f.eks. programmet Lynx. ODINs etablerte praksis med lite bruk av grafiske virkemidler, som bilder og grafikk, er en klar fordel i denne sammenhengen."
Som det framgår av dette avsnittet er både Administrasjonsdepartementet og ODINs redaksjonsråd nå svært fokuserte på den mulighet informasjonsteknologien gir for bedre tilrettelegging av offentlig informasjon for særskilte grupper".
Av svaret går det fram at ODINs redaksjonråd legger seg på et tilpassingsperspektiv hvor poenget er å bruke lite grafiske virkemidler i ODIN. Sidene vil derfor lettere kunne leses med f.eks. Lynx.
Et annet sentralt spørsmål som E-kom tok opp med departementet, var spørsmålet om medieuavhengig publisering. I svaret heter det at
"ODIN har notert seg problemene som blinde og svaksynte har når det gjelder en tradisjonelt grafisk World Wide Web-grensesnitt. I utgangspunktet er det informasjonsleverandørene som er ansvarlige for sitt stoff på ODIN, selv om ODIN-redaksjonen tilrettelegger en god del dokumenter i dag.Spesiell tilrettelegging av dokumenter for blinde og svaksynte er ikke en oppgave ODIN-redaksjonen kan håndtere alene. Med de personal og økonomiske rammene som er lagt for ODIN-prosjektet i 1996, ser vi det som naturlig at dette initieres og utføres/finansieres av informasjonsleverandørene selv. ODIN-redaksjonene bidrar gjerne med kompetanse. ODIN-redaksjonen legger selvsagt og formidler tilrettelagt materiale innen WorldWideWeb-konseptet (WWW). Vi mener likevel at ressursbruken til tilrettelegging for spesielle grupper, må sees i forhold til ressurssituasjonen til ODIN som helhet.
E-kom mener FTP (file transfer protocol) er et bedre alternativ enn WWW for å formidle elektroniske dokumenter til blinde og svaksynte. En FTP-tjeneste vil redusere sikkerheten rundt ODIN. Telepost som drifter ODIN for Internett, er avvisende til FTP. Siden sikkerhet på ODIN er prioritert, vil vi ikke vurdere FTP nærmere, med mindre AD ber om det.
Vi vil ta opp problemstillingen i ODIN-redaksjonsråd og med departementene som leverer stoff".
ODIN-redaksjonsråd understreker med andre ord informasjonsleverandørenes ansvar (jmf. linjeprinsippet), samt understreker begrensningene i økonomien. Når det gjelder bruken av FTP framholdes sikkerheten rundt ODIN som viktigste argument. Sikkerheten innrulleres med andre ord til støtte for en avvisning av FTP. E-kom har i denne sammenheng beklaget at ODIN bruker Telenor som rettesnor for å unnlate å tilrettelegge informasjon via FTP. E-kom peker i denne sammenheng på at amerikanske myndigheter bruker FTP og gopher, tydeligvis uten problemer. Når det gjelder medieuavhengig publisering, henvises det videre til et prosjekt om medieuavhengig publisering, som arbeider med publisering av dokumenter i flere elektroniske formater.
Som nevnt i kapittel 2, under gjennomgangen av fortolkningsmodellen, består første fasen i at pådriveren problematiserer et sentralt forhold. Sentralt i E-koms problematisering finner vi forståelsen av brukergrensesnittet samt innholdet i det som formidles, tilgjengelighet og tilrettelegging. Seinere i rapporten har jeg illustrert hvordan denne problematiseringen har vært gjennomført. Neste fase er å prøve ut problematiseringen i praksis, med det formål å innrullere støtte for problematiseringen og de løsninger som er valgt. En strategi for å sikre innrullering, har vært å forholde seg aktivt til mediene. Mange av E-koms tiltak har fått mediedekning, enten i nasjonale eller regionale medier eller i spesielle tidsskrifter. Denne mediedekningen synliggjør både E-kom og det som E-kom arbeider med. Teknologi kommuniseres derfor i en rekke sammenhenger, og Hilgartner forsøker å illustrere de ulike sammenhenger ved å skille mellom oppstrøms og nedstrøms kommunikasjon (Hilgartner 1990). (Se figur 6)
Figur 6 Sammenhenger hvor teknologisk kunnskap kommuniseres
(figuren utgår
Figuren illustrerer det store spektrum av sammenhenger for kommunikasjon, fra prosjektdrøftinger til vitenskapelige tidsskrifter, prosjektsøknader og massemedia. Kommunikasjon av teknologi går både oppstrøms, med kollegaer som viktigste målgruppe, og nedstrøms mot publikum i sin alminnelighet, men også mot studenter, politikere og ikke minst de som er ansvarlige for bevilgninger. I denne sammenheng er det viktig å velge ut saker som både brukerne og politiske myndigheter ser på som sentrale.
I forhold til eksterne aktører i ulike departementer, Statens informasjonstjeneste ol., kan konfliktene rundt E-kom virke uforståelige. Jeg tror imidlertid det er viktig å forstå dem, skal man komme lenger i neste forsøksprosjekt. Jeg har derfor vist hvordan aktører refererer til ulike forståelser av teknologisk utvikling i sitt arbeid med å avgrense en problematisering. I denne sammenheng er det viktig å være klar over at sjøl om E-kom har opplevd det som vanskelig å få støtte for en videreføring av prosjektet, har E-kom på en utmerket måte demonstrert nytten av å etablere sosiale forsøk. E-koms forsøk har satt Internett på dagsorden blant de synshemmede som er opptatt av IKT. Videre har både SHD, Huseby BBS samt DAVIS-prosjektet fått demonstrert Internett-bruk og tilrettelegging på en måte som høyst sannsynlig har innvirket på deres egne teknologivalg. I forbindelse med at DAVIS-prosjektet i prøveperioden, året 1995, ikke fikk sin distribusjonsløsning til å fungere, skriver SHD at: "I mellomtiden er internett blitt etablert i Norge og framstår som den mest praktiske distribusjonsformen" (Computerworld 1996 nr. 7:19). Aftenposten ble derfor gjort tilgjengelig over Internett via Huseby BBS. E-kom hadde imidlertid, siden høsten 1993, talt varmt for Internett-distribusjon, og etterhvert også demonstrert nytten av Internett på mange ulike måter. Gjennomført på en kreativ måte kan derfor sosiale forsøk ha en viktig dagsorden-funksjon. Riktignok ble denne dagsorden-funksjonen også en trussel mot E-kom prosjektets videre drift, siden andre aktører bestred den problematisering E-kom hadde markert.
Statens informasjonstjeneste har hatt spesiell interesse av E-koms aktivitet. Dialogen med SI har derfor vært viktig. Som svar på ett av E-koms innspill, svarer Statens informasjonstjeneste at det er naturlig "... å legge til rette all informasjon i ovennevnte prosjekter, slik at den også kan tilpasses denne brukergruppen." Prosjektene det gjelder er bl.a. oppretting av virtuelle servicekontorer ved bruk av videokommunikasjon og gruppeteknologier, oppretting av en database som gir oversikt over offentlige informasjonsressurser og brosjyrer som Hvem svarer på hva i staten 1996, Brosjyreoversikten og Pressekontakter i statsadministrasjonen . Om dette gjennomføres, innebærer det en betydelig forbedring i forhold til dagens situasjon når det gjelder synshemmedes tilgang til offentlig informasjon. Et annet prosjekt som framholdes som aktuelt for synshemmede, er "Elektronisk informasjon i livssituasjoner" eller LivsIT. Prosjektet er beskrevet av Skahjem-Eriksen (1996). LivsIT-tjenestene skal legges opp slik at de oppfyller reelle informasjonsbehov som brukerne har når det gjelder offentlige forhold - mest mulig tilrettelagt på brukernes premisser. I denne sammenheng vil det være naturlig å bygge videre på E-koms erfaringer med tilrettelegging.
Når det gjelder SIs web-sider ble det fra SIs side slått fast at innholdet skal bli gjort tilgjengelig for synshemmede gjennom FTP. Som nevnt er kommunikasjonsprinsippet og linjeprinsippet to sentrale prinsipper. Direktør i Statens informasjonstjeneste, Arne Simonsen berører disse prinsippene i et foredrag: "For oss som er satt til å forvalte den statlige informasjonspolitikken, bør IT vurderes i forhold til prinsippene i informasjonspolitikken. Kan IT bidra til å omsette prinsippene i praksis?" Simonsen går inn for at all statlig informasjon "... bør finnes lagret og tilrettelagt elektronisk og kunne formidles eller gjøres tilgjengelig elektronisk" ("Endres informatørens rolle når statlig informasjon mer og mer formidles elektronisk? Foredrag holdt i Institutt for rettsinformatikk 18. januar 1996). Vi ser derfor at viktige sider av E-koms problematisering, også virker inn på sentrale aktørers forståelse.
Etter hvert som det viste seg vanskelig å etablere en mer generell aksept rundt E-kom som samlende talerør, har nok E-kom profilert sin rolle noe sterkere. I et av brevene fra E-kom til SI, skriver E-kom følgende:
- "E-koms rolle har vært den uavhengige kritikerens. Byråkratiet har nok av klakører rundt seg, som bare tenker på å sikre neste års bevilgning. Men det skjer ingen utvikling uten meningsbrytning".
Vi kan derfor se en viss bevegelse i E-koms uttrykk for egen rolle - fra talerør for en problematisering rundt brukergrensesnitt og innholdet i det som formidles, samt bedre tilgjengelighet og tilrettelegging - til den uavhengige kritikerens rolle. Nå utelukker ikke nødvendigvis disse to rollene hverandre. Snarere er kritikerrollen en implisitt og uatskillelig del av et prosjekt som har som utgangspunkt at synshemmede mangler tilfredsstillende tilgang til offentlig informasjon. Om det ikke forelå en kritikkverdig situasjon, hadde prosjektet heller ikke vært nødvendig. Prosjektledelsen så det derfor som viktig å melde ifra. På den annen side opplevde SHD at E-kom hadde problem med å skille mellom rollen som "problemkartlegger" og "problemløser". SHD hadde foretrukket at E-kom kartla problemene og at SHD deretter fikk anledning til å vurdere nødvendige tiltak. SHD mener i denne sammenheng at E-kom har avdekket viktige problemer og SHD vil ta disse opp til drøfting i Statssekretærutvalget.
Rollebevegelsen kan ses som en effekt av den motstand E-kom møtte fra en rekke hold, som vist i tidligere kapitler (f.eks. Vinmonopol-saken). Terje Flisen sier i denne sammenheng:
"Ansvarlige, bevilgende myndigheter viste i prosjektets sluttfase, gjennom manglende tilbakemelding på E-koms søknader og forespørsler, at interessen for en videreføring av prosjektet ikke var til stede. De formelle saksbehandlingsreglene er sjelden overholdt; regler som innebærer skriftlige svar på forespørsler innen visse frister. Eksempelvis svarte ikke Administrasjonsdepartementet på E-koms brev fra midten av oktober 1995 (om ODIN, se omtalen av dette) før i mars 1996. Jeg har arbeidet i og rundt forvaltningen i mange år, men det er først under arbeidet med dette prosjektet at jeg virkelig har møtt byråkratiets vrangside.Selvsagt har E-kom møtt forståelse også, men ofte er forståelsen overflatisk; noen gode og velmente ord på et papir løser ikke automatisk problemer. Jeg tror alle ville vinne på at byråkratiet viser vilje til å inkludere alle grupper i samfunnet. Dette krever ressurser, men framfor alt ledere og saksbehandlere med evne til fleksibilitet og kreativitet og ønske om å nå fram til ny innsikt. Det skulle være overflødig å peke på at byråkratiet er folkets tjenere. Prosjektet E-kom er nå avsluttet, og jeg kan arbeide videre med mitt. Men de synshemmede må fortsatt forholde seg til et byråkrati som ofte ikke evner å ta til seg kritikk og bruke den konstruktivt" (IN).
Her er vi ved et dilemma. På den ene siden kan det se ut til at enkelte offentlige myndigheter har problemer med å takle kritikk. Kritikken kan derfor lett føre til at det blir vanskelig å få til et effektivt samarbeid. På den annen side har nettopp kritikken og drøftingene rundt E-kom vært et viktig inntak til ny erkjennelse. Allerede i 1987 drøftet man i Danmark hvordan allmenheten og den vanlige bruker skulle kunne inndras i en aktiv teknologivurdering (TeknologiNævnet 1987). Siden den gang har Danmarks modell for teknologivurdering blitt et eksempel for mange land. I den danske modellen er det nettopp viktig å få fram konfliktene og kritikken. Bare på den måten kan man arbeide seg fram mot en form for konsensus. Blant de aktuelle arbeidsformene finner vi da også konsensuskonferanser. Man kan derfor si at E-kom, med små ressurser, har realisert mange av intensjonene bak en aktiv teknologivurdering.
IT-utvalgene i Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening (SSHF) og Norges Blindeforbund har vært representert i prosjektgruppa. Dette har både sikret brukerrepresentasjon og at saker som E-kom har tatt opp kan følges opp interessepolitisk. Da det ble defintivt klart at E-kom-prosjektet måtte legges ned 30.4.96, ba representantene for de nevnte IT-utvalgene om at det ble innkalt til et ekstraordinært møte i E-koms prosjektgruppe. Møtet ble holdt 25.4.96. SI kunne ikke møte på det aktuelle tidspunkt.
Temaet for møtet var
a) ODIN/Administrasjonsdepartementets vilje til å følge opp E-koms initiativer i praksis.
b) SIs løfte om å gjøre SIs elektroniske tjenester tilgjengelig for synshemmede.
c) Orientering om E-koms kontakt med NRK.
IT-utvalgene i Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening (SSHF) og Norges Blindeforbund vedtok i forbindelse med møtet en uttalelse, se vedlegg 3. Uttalelsen konkluderer slik:
- "IT-utvalgene peker på at hensikten med E-kom-prosjektet var å sette i gang en prosess for å gjøre informasjon lettere tilgjengelig. Nå avsluttes prosessen, alt for tidlig. Forvaltningens fagre og store ord om funksjonshemmedes rettigheter er ikke nok. I tillegg krever vi handling."
Som en avslutning kan det derfor passe med en nyhet fra E-koms nyhetsbrev nr. 8/1996:
"5.4.&F. Utredning av et norsk teknologiråd.
SV har foreslått opprettet et teknologiråd, som en selvstendig og uavhengig enhet for vurdering av ny teknologi. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen gikk i uke 10 inn for å utrede forslaget og eventuelt framlegge en sak for Stortinget.
SV, KrF og SP ville etablere rådet allerede nå, mens Arbeiderpartiet og Høyre inntar en avventende holdning.
SVs talsmann Øystein Djupedal mener at teknologirådet skal være et forum for debatt om den teknologiske utvikling. Rådet bør kunne foreta utredninger som er nødvendig for en konstruktiv, samfunnsnyttig debatt om teknologi, og kunne formidle resultatene av disse utredningene til Stortinget, regjeringen og befolkningen".
Oppsummert kan man derfor si at prosjektet E-kom har hatt en viktig dagsorden-funksjon. Denne dagsorden-funksjonen har hatt to viktige konsekvenser, 1) berørte offentlige etater har fått økt innsikt i problemene omkring tilrettelegging for synshemmede og 2) det har utkrystalisert seg ulike forståelser av hvordan synshemmede bør forholde seg til utviklingen av ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi. De tre forståelsene av hvordan brukeren inkluderes, eller bør inkluderes, i teknologiutviklingen:1) tilbudstilpassing, 2) brukerkreativitet og 3) bruker-produsent dialog, har sin parallell i tre sentrale strategier for teknologipolitikk. Tidligere erfaringer tyder på at en aktiv politikk i forhold til ny IKT bør inneholde elementer av alle tre strategier, men at man bør ta spesielt hensyn til at synshemmede ikke utgjør noen sterk markedsaktør. Det offentlige må derfor spille en aktiv rolle som pådriver. På denne bakgrunn vil jeg oppsummere noen erfaringer til bruk på veien videre.
[Tittelsida] [Opp] [Forrige] [Neste] [Litteraturlista]
Juni 96 © Per Hetland
Lagt ut i oktober 1996 av SSHF
Regnor.Jernsletten@eunet.no