Memorandum SAF, 1983-2021

Publisert: februar 2022

Skrevet av: Roger Riise, Siri Kessel, Nina Tveter, Berit Vegheim og Lars Bjørndal.

Historien, kort fortalt

I 1983 ble Synshemmede Studenters Forening (SSF) stiftet av en gjeng synshemmede studenter hovedsakelig fra Universitetet i Oslo. Dette var den første rene interessepolitiske organisasjonen av funksjonshemmede i Norge. Den ble raskt landsomfattende, fikk tre lokalforeninger (Bergen, Oslo og Tromsø) og hadde periodevis politiske arbeidsutvalg innen utdanning, hjelpemidler, arbeid, IKT og diskriminering. Utviklingen gjorde det nødvendig med flere navnebytter, først til SSHF (Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening) i 1987, så til SAF (Synshemmede Akademikeres Forening) i 2001 og til Synshemmede Akademikere i 2010. Ved det siste navnebyttet endret vi imidlertid ikke forkortelsen og logoen, fordi SAF da var en veletablert forkortelse blant våre etter hvert mange samhandlingspartnere. Når vi omtaler foreningen i denne artikkelen, vil vi bruke forkortelsen SAF.

Problematikken for synshemmede i høyere utdanning på 70- og 80-tallet, som utløste behovet for en interessepolitisk organisasjon, var mangelen på studielitteratur i tilgjengelig form, mangel på tilrettelagte leseplasser og tilfredsstillende studiefinansiering. Det var den gang Huseby utdanningssenter og Norges Blindeforbund (NBF) som produserte og lånte ut tilrettelagt studielitteratur, men omfanget var utilstrekkelig. Synshemmede studenter opplevde ofte at studieprogresjonen ble forsinket pga. manglende kapasitet hos Blindeforbundet.

Etter hvert som flere av medlemmene kom over i jobb, erfarte vi at de samme problemene gjaldt i arbeidslivet. Som yrkesaktive hadde vi heller ingen rett til å få produsert faglitteratur som lydbøker eller i punktskrift. Også regelverket for å anskaffe synstekniske hjelpemidler på arbeidsplassen var utformet slik at vi i realiteten fikk problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet og var forhindret fra å gjøre karriere i arbeidslivet. Hjelpemidlene fulgte ikke automatisk med fra utdanning over i jobb. Dessuten var arbeidsgivere forpliktet til å delfinansiere nødvendige hjelpemidler. Ny saksbehandling måtte til, noe som kunne bli en langdryg affære. Utlån av hjelpemidler kunne først godkjennes etter at man hadde fått arbeid.

Vi søkte samarbeid med studentorganisasjonene og med fagbevegelsen, drev lobbyvirksomhet overfor politikere og skrev høringsuttalelser. Foreningen vokste og hadde på det meste 150 medlemmer. I begynnelsen brukte vi mye energi på søknader til legater og annet for å finansiere et årlig seminar samtidig med årsmøteavviklingen. I perioden 1997-2016 fikk vi statlig driftstilskudd, samt tilskudd til flere likemannsprosjekter. Dette gjorde at vi, som en liten, landsomfattende organisasjon kunne skape et godt samarbeid og gode utviklingsmuligheter gjennom jevnlige møter og seminarer. Organisasjonen har aldri hatt lønnete medarbeidere eller gitt honorar for tillitsverv.

SAF protesterte mot at synshemmede og andre funksjonshemmede systematisk var henvist til sosialdepartementet med all problematikk. Vår gruppe var utelatt fra generell lovgiving som omfattet utdanning og arbeidsliv. En stor innsats ble lagt ned for å få innpass og til å gi høringsuttalelser til offentlige rapporter, utredninger, stortingsmeldinger, m.m. På den måten fikk vi satt våre krav til likestilling på dagsordenen og bidro dermed til endringer i lover og forskrifter.

SAF var siden midten av 1990-tallet en aktiv, kompromissløs og sentral pådriver for å innføre og styrke diskrimineringsvernet for funksjonshemmede, både gjennom en egen anti-diskrimineringslov og i annen lovgivning som f.eks. Loven om offentlige anskaffelser.

Da datamaskinen gjorde sitt inntog på læresteder og i arbeidslivet, var SAF tidlig ute med å ta det nye verktøyet i bruk i organisasjonsarbeidet. I 1993 opprettet vi en e-postliste som åpnet muligheten for at flere medlemmer kunne delta i SAFs politiske arbeid, uavhengig av bosted. Mye energi ble lagt ned for å forhindre at utviklingen av datateknologien skapte nye barrierer i utdanning og arbeidsliv.

På årsmøtet 13. september 2020 ble det satt sluttstrek, og organisasjonen ble formelt oppløst i 2021. De fleste av foreningens medlemmer var nå vel inne i arbeidslivet, og flere var blitt pensjonister. Nyrekruttering var utfordrende etter at statstilskuddet falt bort og vi ikke lenger hadde økonomi til fysiske arrangementer. SAF har gått over i historien.

For oss som har bidratt, har den politiske innsatsen vært givende, og på flere områder har den båret frukter både for synshemmede og for andre studenter og akademikere med nedsatt funksjonsevne. Vi vil derfor gjerne dele noen minner fra vår politiske innsats i denne artikkelen.

Likestillingssaker SAF har vært spesielt opptatt av

Studielitteratur

På 1980-tallet lyktes Norges Blindeforbund (NBf) i å få staten til å overta deres bibliotektjenester til synshemmede, og i 1989 var statsovertakelsen et faktum. I forkant av statsovertakelsen tok SAF grep for å opprettholde Studiebiblioteket, som stod for produksjon og utlån av faglitteratur til synshemmede studenter. I 1988 skrev vi både til Kultur- og vitenskapsdepartementet (KVD) og Kirke- og undervisningskomiteen (KU) på Stortinget. I tillegg hadde vi møte med medlemmer av KU-komitéen om saken. Kravet var at Studiebiblioteket ikke måtte forankres i KVDs kulturavdeling, som resten av bibliotektjenesten til synshemmede, men skilles ut og forankres økonomisk og administrativt i KVDs universitets- og høgskoleavdeling. I sin innstilling ba KU KVD om å vurdere dette, og slik oppnådde vi at Studiebiblioteket ble opprettholdt. Vi oppnådde imidlertid ikke at det ble forankret i universitets- og høgskoleavdelingen i KVD.

Da Norsk Lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) så dagens lys i 1989, ble hele bibliotektjenesten underlagt Kulturavdelingen i KVD. På den måten fikk Studiebiblioteket i alle fall plass i riktig departement, om enn ikke i riktig avdeling. Gleden over dette ble imidlertid kortvarig. Da KVD ble delt i 1990 fulgte Studiebiblioteket med resten av NLB til Kirke- og kulturdepartementet (KKD).

Musikk- og fysioterapistudentene kom ikke med da Studiebiblioteket ble flyttet til NLB. Årsaken var at disse studentene til da hadde fått sin bibliotektjeneste dekket på Huseby utdanningssenter for synshemmede. Høsten 1989 ønsket imidlertid Huseby at NLB skulle overta bibliotektjenesten også til disse studentene, og NLB ble invitert til et møte på Huseby der dette kom til uttrykk. SAF ønsket også dette, og i mars 1990 skrev vi et brev til NLB der vi oppfordret dem til å overta. Allerede en måned etter skrev NLB til Kirke- og kulturdepartementet (KUD) at de var villig til å overta bibliotektjenesten til musikk- og fysioterapistudentene, forutsatt at de fikk tildelt nødvendige økonomiske og faglige ressurser. I mai 1990 arrangerte SAF en musikkonferanse på Norges musikkhøgskole. Der ble det utarbeidet en resolusjon som nok en gang understreket at ansvaret for musikkstudentene måtte flyttes til NLB. Resolusjonen ble sendt til Utdannings- og Forskningsdepartementet, KKD, NLB og Huseby utdanningssenter for synshemmede. Rapport fra konferansen, inkludert resolusjonen, finner du her.

I 1993 var NLBs overtakelse av musikk- og fysioterapistudenter et faktum, og med det var endelig alle synshemmede studenter i høyere utdanning plassert i samme bibliotek.

Fra sin spede begynnelse hadde altså foreningen mye å engasjere seg i:

Økt, og raskere, produksjon av tilrettelagt studielitteratur
Bedre kvalitet på produksjonen
Utvide produksjonsretten til å gjelde tilleggslitteratur
Utvide produksjonsretten til å gjelde yrkesaktive

Senere ble oppmerksomheten rettet mot å:

Endre produksjonen av faglitteratur fra innleste lydbøker til lydbøker/tekstbøker med syntetisk tale for å øke volumet og redusere produksjonskostnadene
Legge Studiebiblioteket inn under Universitetsbiblioteket
Gi synshemmede studenter og yrkesaktive rett til å låne kopibeskyttet elektronisk maskinlesbar faglitteratur ved universitets- og høgskolebibliotek og Nasjonalbiblioteket

For at synshemmede skulle få likeverdig tilgang til faglitteratur som andre akademikere, har mange i SAF gjort en betydelig innsats. I tillegg var Norsk Studentunion (NSU) en viktig samarbeidspartner. I 2005 fikk de Kunnskapsdepartementet til å nedsette en arbeidsgruppe som skulle kartlegge og vurdere hvordan studielitteratur-situasjonen var for syns- og lesehemmede studenter. To av elleve oppnevnte deltakere i arbeidsgruppen kom fra SAF, og i 2007 forelå rapporten Tilgjengelig og tilrettelagt faglitteratur for studenter med syns- og lesehemminger. I ettertid kan vi si at dette er blitt SAF-historisk, siden det er det eneste prosjektarbeidet der SAF-medlemmer har fått betalt for å bidra med sin kompetanse.

Kunnskapsdepartementet bevilget også støtte til gjennomføring av et prosjekt for å vurdere muligheter for kommersiell produksjon av tilgjengelig litteratur. Disse var med i prosjektgruppen: Pensumtjeneste, SAF, Norsk Forleggerforening, Norsk faglitterær forfatterforening, Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek, LINO (Skribentenes klareringstjeneste) og Dysleksiforbundet. I 2009 ferdigstilte gruppen Rapport om kommersielt tilgjengelig litteratur for syns- og lesehemmede.

SAF har gjennom mange år jobbet for økt likestilling ved bedre og større tilgang til faglitteratur. Arbeidet har gitt resultater, selv om vi ikke har kommet helt i mål. Best av alt er det kanskje at vi har vunnet stort gehør for denne likestillingskampen, både i studentorganisasjoner, i utdanningssektoren, blant politikere, i forskningsmiljøer og hos andre organisasjoner av funksjonshemmede.

Studiefinansiering

Dette var ett av de første likestillingskravene SAF tok fatt i. Vi ville ikke lenger være gratispassasjerer (motta trygd), men låntakere som alle andre studenter. Å motta trygd under studier innebar en overprøving av funksjonshemmedes studievalg, dvs. «om attføringsopplegget (nå arbeidsavklaring) var hensiktsmessig og nødvendig for å få høvelig arbeid». Til tross for denne forskjellsbehandlingen, sammenliknet med ikke-funksjonshemmede studenter, møtte SAF først en del motstand mot vårt likestillingskrav fra andre organisasjoner av funksjonshemmede og fra Norsk Studentunion (NSU), men med tiden snudde de.

En likeverdig ordning for studiefinansiering var for SAF bl.a. fullstipendiering av merstudietid pga. funksjonshemmende barrierer i læringsmiljøet og kompensasjon for reduserte muligheter til betalt arbeid i sommermånedene.

Allerede i 1985 fikk SAF gehør for behov for endring av reglementet til Statens Lånekasse. Det første gjennomslaget kom i reglementet for 1987-88 da det ble nedfelt et nytt punkt, som ga funksjonshemmede studenter adgang til å ta opp lån i ett år utover ordinær forsinkelsestid.

SAF fikk gjennomslag for prinsippet om fullstipendiering i merstudietid på grunn av funksjonshemmende barrierer, da Magistadutvalget la frem sin innstilling om studiestøtte i 1993. Det skulle gå nesten 20 år før endringer ble innført.

Gjennom sitt politiske arbeid fikk SAF etter hvert bred støtte, og i 2009 og 2011 kom gjennombruddene. Siden da har Forskrift om utdanningsstøtte åpnet muligheten for personer med nedsatt funksjonsevne til å velge, og å gjennomføre, studier uten forhåndsgodkjenning av NAV.

Lese- og sekretærhjelpsordningen (1987)

Dette har vært en viktig ordning for å kompensere for barrierer synshemmede studenter og yrkesaktive møter. Vi har bidratt til å forbedre og utvide rammene for ordningen, gjennom mange små skritt der grensene har vært tøyd og debattert. Først fikk vi gjennom at ordningen kunne brukes utenfor hjemstedet nasjonalt, og senere utenlands. Dette bidro til at synshemmede kunne delta på faglige konferanser på lik linje med kollegaer. Senere ble også organisasjonsarbeid og politisk virksomhet innlemmet i ordningen. Vårt siste fremstøt skjedde i 2016. I møte med arbeids- og kommunaldepartementet påpekte vi urimeligheten i at ordningens aldersgrense var 67 år, mens grensen for å delta i arbeidslivet var 70.

Hjelpemiddelformidling

I tidsrommet 1991-1994 gjennomførte SAF to prosjekter der fokus var på hjelpemiddelformidling. Vi kartla hvordan distribusjon av hjelpemidler til synshemmede var organisert ved å besøke involverte instanser, inkludert Sosialdepartementet og Rikstrygdeverket. Dessuten innhentet vi bruker-erfaringer gjennom møter med noen av synshemmedes organisasjoner.

To rapporter ble laget, Formidling av avanserte hjelpemidler til synshemmede (1992) og EDB-opplæring for synshemmede - Brukernettverk (1996). Prosjektrapportene ble oversendt finansieringsinstansene.

En konkret følge av prosjektene var etablering av brukerpass. Ordningen innebar at erfarne hjelpemiddelbrukere slapp behandlingstid og nye vedtak når hjelpemidler måtte erstattes.

Fremdeles er det imidlertid flere sider ved hjelpemiddelformidlingen som gjør at synshemmede ikke er fullt likestilt med andre studenter og yrkesaktive. Dette gjelder særlig:

Manglende midlertidig utlån av hjelpemidler når et hjelpemiddel er til reparasjon
Manglende automatisk fornyelse av datatekniske hjelpemidler, f.eks. programvare når nye versjoner lanseres

Arbeidsgiveres ½ G-ansvar for hjelpemidler

Tidligere var det lovfestet at tilrettelegging av arbeidsplass, inklusive hjelpemidler, måtte delfinansieres av arbeidsgiver med ½ ganger folketrygdens grunnbeløp (G). I forarbeidene til Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven ble fjerning av arbeidsgivers ansvar for delfinansiering satt på kartet, men saken ble ikke fulgt opp.

SAF gjorde et stort arbeid, som startet i 1998 med et innlegg i Dagbladet fra ett enkeltmedlem, for å få fjernet arbeidsgiveres urimelige plikt til delfinansiering av hjelpemidler. SAF beredte grunnen, og gjennom statsbudsjettet for 2004 ble plikten til arbeidsgiveres egenandel opphevet.

Antidiskrimineringslovgivning

På slutten av 90-tallet var det en gryende forståelse i funksjonshemmetbevegelsen av at funksjonshemmede ikke var likestilt med øvrige borgere. Da Manneråk-utvalget la fram utredningen Fra bruker til borger (NOU 22/2001) ble det en gang for alle dokumentert at funksjonshemmede i Norge var diskriminert. Sagt med andre ord ble vi forskjellsbehandlet på grunn av vår funksjonsnedsettelse.

SAF var aktive i påtrykket for å få denne utredningen, og flere av medlemmene i SAF finnes i NOUens oversikt over bidragsytere.

NOUen ble et vendepunkt for utviklingen av et lovverk som skulle sikre like muligheter og full deltagelse også for mennesker med funksjonsnedsettelser.

Et nytt begrep, «universell utforming», ble viktig i verktøykassa. Begrepet ble første gang tatt i bruk i en offentlig publikasjon i Norge i 1997 (Universell utforming: Planlegging og design for alle. Rådet for funksjonshemmede). Det viste seg å få stor betydning også for IKT-området. Tilbydere måtte få et ansvar for å ivareta universell utforming, og NOUen anbefalte en antidiskrimineringslov.

SAF har kommet med uttalelser til, og deltatt aktivt i debatten om, forarbeidene til loven, lovutkastet og senere lovendringer.

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft i 2009.

Loven stiller krav om generell tilrettelegging, dvs. universell utforming av bygg, uteområder, transport og IKT

Lovens definisjon av generell tilrettelegging er avgrenset til fysiske forhold, og sikrer ikke tilgang til varer, tjenester og informasjon som sådan. For bl.a. syns- og hørselshemmede er generell tilrettelegging av kommunikasjon og informasjon avgjørende, men faller utenfor lovens definisjon med mindre kommunikasjonen og informasjonen skjer på internett.

Loven hjemlet innføring av forskrift med standarder for universell utforming av IKT, som skulle innføres fra 2011, men tiden gikk uten at noe skjedde.

Forskriften var kraftig forsinket, og det var først etter at SAF sendte brev til Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget at arbeidet endelig startet og den kom på høring i november 2012. Forskriften forelå i 2013, og trådte i kraft 1.7.2014.

Særlig når det gjaldt å belyse mangler i IKT-forskriften bidro SAF aktivt. Første utgave av forskriften påla universell utforming av webinnhold beregnet på allmenheten.

SAF mente at opplærings- og utdanningssektoren måtte innlemmes (gjennomslag i 2018)

I 2022 er IKT i arbeidslivet fortsatt ikke omfattet av forskriften. Den har kun implementert EUs WAD-direktiv, som innebærer at intranett og ekstranett på offentlige arbeidsplasser skal følge forskriftens krav om universell utforming.

SAFs siste innsats med forskriften redegjøres det for i avsnittet om Arbeidsliv.

Høyere utdanning

SAF har helt siden oppstart i 1983 jobbet for likestilling for studenter med nedsatt funksjonsevne. Vårt arbeid har bidratt til:

innføring av handlingsplaner for funksjonshemmede studenter
prosjektet «Universitetet for alle» i regi av Delta-senteret (senere Bufdir)
opprettelse av rådgivningstjenester
at Kunnskapsdepartementet opprettet en Nasjonal pådriverenhet i høyere utdanning, nå avdeling Universell i Direktoratet for høyere utdanning og kvalitet
at universitets- og høyskoleloven har innlemmet rettigheter for studenter med nedsatt funksjonsevne, bl.a. i Læringsmiljøparagrafen (§ 4-3)
utvidelse av IKT-forskriften til å omfatte utdanningssektoren

Arbeidsliv

SAF har i en årrekke vært en pådriver for likestilling for synshemmede i arbeidslivet. Vi har sloss mot diskriminering ved ansettelser pga. funksjonsnedsettelse, for trainee-stillinger, mot diskvalifisering via lønnstilskudd til arbeidsgivere fremfor ansettelse av kvalifiserte synshemmede (evt. med funksjonsassistanse), og som nevnt for fjerning av 1/2G, bedre hjelpemiddelformidling og bedre tilgang til faglitteratur.

SAF har avholdt to likemannskonferanser om arbeidslivet. Den første i 1997 «Fra utdanning til arbeid» og den andre i 2007 «Hvem er vi? - og er det det vi vil være?». Etter konferansen i 1997 ble det utarbeidet en informasjons- og faktamappe for jobbsøkere og arbeidstakere (se filer for nedlasting).

Vår siste store innsats for universell utforming av IKT på arbeidsplassen var på SAF-seminaret i 2019. Da sendte vi forespørsel til digitaliseringsministeren om en konsekvensutredning av utvidelse av IKT-forskriften til å omfatte arbeidslivet. Dette resulterte i at det ble bevilget penger, og i 2020 var SAF representert ved et innspillsmøte om konsekvensutredningen. I 2022 har vi fått bragt på det rene at det i 2021 er blitt gjennomført en juridisk utredning, av advokatfirmaet Kluge, som ikke er offentlig enda. Bufdir jobber nå med denne og vurderer hvilke anbefalinger som skal gis til departementet. Funksjonshemmedes organisasjoner vil bli trukket inn igjen i arbeidet i 2022.

Avslutning

Det hele startet altså med et interessefellesskap blant synshemmede studenter, noe som raskt utviklet seg til et interessefellesskap av studenter, arbeidssøkere og yrkesaktive, med synsutfordringer og basis i høyere utdanning.

Samfunnsvitenskapelige analyser og dype diskusjoner frambrakte etter hvert en forståelse av hvilke utfordringer vi hadde. Noen prinsipper utkrystalliserte seg og ble retningsgivende for det politiske arbeidet.

Grunnleggende var det at SAFs medlemmer hadde de samme demokratiske rettigheter og plikter som andre. Dette innebar at vi skulle betraktes som studenter, arbeidssøkere og arbeidstakere på linje med medstudenter, akademikere og kolleger. SAF mente at det å definere funksjonshemmede som brukere, både reduserte deres status i samfunnet til å være mottakere av offentlige tjenester, og bidro til å legitimere en type tenkning som opprettholdt uheldige holdninger og barrierer. SAF ble en ren likestillingspolitisk organisasjon, den eneste blant organisasjoner av/for funksjonshemmede.

Det hendte nok at SAFs standpunkter ble sett på som kontroversielle av den øvrige funksjonshemmetbevegelsen, og kanskje til og med ble definert som en trussel.

På noen områder har SAF vært kompromissløs, for eksempel:

at vi alltid har insistert på å være en interessepolitisk organisasjon og alltid har protestert mot forsøk på å definere oss som brukerorganisasjon.
at vi hele tiden kjempet for likestilling, selv om det innebar å gi fra seg det som andre opplevde som privilegier, jf. kampen for studiefinansiering i Lånekassen.
at det ikke er vår gruppe som har spesielle behov, men samfunnet som skaper tilretteleggingsbehov fordi det utformes basert på gjennomsnittsbefolkningens funksjonsevne.

Til tross for kompromissløshet på enkelte områder fikk vi en del allierte, og som denne artikkelen har vist, fikk vi gjennomslag i viktige saker. På noen områder bidro vi til fjerning av strukturell diskriminering, andre ganger jobbet vi proaktivt for å forhindre at strukturell diskriminering oppstod.

Selv om SAF nå er historie, får vi ikke et samfunn for alle med mindre noen engasjerer seg politisk for å fjerne funksjonshemmende barrierer og overvåke at nye ikke oppstår.

Som tidligere SAF-medlemmer er vi stolte av hva vi har fått til. Vi er fortsatt samfunnsengasjerte og vil enkeltvis følge nøye med på utviklingen framover mot et mer likestilt Norge.

Vi har lagt ned mye jobb i å dokumentere arbeidet vårt. De som er interessert i ytterligere informasjon kan lese organisasjonens årsmeldinger.