Edb-opplæring for synshemmede

Som nevnt i forordet, hadde Hjelpemiddelutvalget notert seg at forutsetningene omkring opplæring, slik det er beskrevet i `Melding om datautstyr etter kapittel 5', ble praktisert svært ulikt. SSHF kjente til flere tilfelle der opplæringsbehovet er blitt dekket ved ad-hoc løsninger som den synshemmede sjøl har måttet snekre i hop. Noen ganger har man fått midler fra trygden til dette, andre ganger ikke.

Fordi data og funksjonshemming er et felt med store opplæringsbehov, mente vi at dette området egnet seg for nyskapende tenkning omkring organiseringen. Det var også vår begrunnelse for å gå i gang med dette forprosjektet.

Vårt hovedmål med forprosjektet var derfor å finne ut om det var mulig å kople hjelpeapparatet og funksjonshemmedes interessegrupperinger sammen i et `rehabiliteringsnettverk' med sikte på å samordne økonomiske, organisatoriske og menneskelige ressurser i et kvalitetsmessig godt opplæringstilbud for nye brukere.

Med et positivt resultat fra forprosjektet, ville neste trinn i prosessen ha vært å etablere og gjennomføre et prøveprosjekt med henblikk på å etablere faste rutiner for samarbeid mellom aktuelle ressurspersoner og hjelpeapparatets ulike organer.

Selv om forprosjektet og et eventuelt senere prosjekt sikter seg direkte inn på synshemmede som er avhengig av dataløsninger i arbeid eller i studium, så regner vi med at erfaringene med brukermedvirkning vil ha overføringsverdi også i forhold til andre brukergrupper. Det være seg andre grupper funksjonshemmede eller brukere av andre typer tekniske hjelpemidler.

Ettersom attføringssystemet i Norge var under omlegging så vi behov for et `Rehab-prosjekt' som kunne avklare sider ved den framtidige ansvarsfordeling mellom aktuelle offentlige instanser og organer. Trygdevesenet og arbeidsmarkedsetaten sto som de formelt ansvarshavende og hjelpemiddelsentralene og Rådet for Tekniske tiltak for Funksjonshemmede (RTF) satt med den formidlingsfaglige ekspertise på området utredning og opplæring.

Hjelpemiddelutvalget hadde allerede tidligere etablert kontakt med hjelpemiddelsentralen og Arbeidsmarkedsetaten i Troms og med Rikstrygdeverket.

I forprosjektet ble kontaktflaten adskillig videre, og omfattet etter hvert også de statlige kompetansesentrene Sandfallet, Tambartun, Huseby og SUITE Sunnaa, Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede (RTF) og Senter for yrkesmessig attføring (SYA), samt brukerorganisasjonene FFO, ISE og SSHF.

I møtet med de berørte instanser og organisasjoner ønsket vi å diskutere spørsmål omkring opplæring i data for synshemmede. I sonderingsmøtene med HMS og ARK i Tromsø og Sandfallet i Alta (februar 1993), tok vi derfor utgangspunkt i følgende problemskisse:

1. Hvordan fungerer opplæring i dag? (Vurdering av behov, behovsdekning, finansiering, finnes nødvendig kompetanse tilgjengelig)
2. Hvordan vurderer dere deres eget organs plass i det samla attførings- og formidlingssystemet i dag og i framtida? (Spørsmålet må besvares med henblikk på de andre spørsmålene)
3. Hvilke behov og muligheter skaper omorganiseringa av attføringssystemet? (Samarbeid med andre organer, muligheter for å påvirke det framtidige systemet, eventuelle målsettinger for egen virksomhet i et endra system)
4. Funksjonshemmede som kompetanseressurs for attføringssystemet. (Hva kan gjøres for å utnytte denne ressursen, etablering og vedlikehold av faste kontaktnett, finansiering)
5. Videre kontakt mellom ditt organ og SSHFs hjelpemiddelutvalg.

Problemstillingene var de samme, om enn i noe revidert form, da vi sener på året møtte de øvrige involverte instanser til drøftinger (medio november 1993).

SSHF-utvalgene

Presentasjon av Interesseorganisasjonen for Synshemmede edb-brukere (ISE) og Synshemmede Studenters og Høyere utdannedes Forening (SSHF) følger som vedlegg C og D.

Diskusjonsgrunnlaget var vår prosjektbeskrivelse og spørsmålet om brukerorganisasjonene hadde klare oppfatninger av egen kompetanse og muligheter til å medvirke i et opplæringsnettverk.

Resultatet av møtet kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:

1. Mangelfull begynneropplæring - en vanlig erfaring
   • De fleste brukerne har fått en kort innføring i bruk av spesialutstyret ved overlevering.
   • Få av brukerne kjenner til at det alltid skal følge opplæringsressurs og brukersupport med tildeling av edb-utstyr, og at det skal foreligge godkjent opplæringsplan før tildelingen godkjennes.
   • Alle brukerne har opplevd brukerveiledningen ved overlevering som mangelfull og lite tilfredsstillende.
   • få av brukerne gjør krav på videre support fra leverandør eller tiltaksapparat

1. Gratis likemannsarbeid
   • De fleste brukerne har søkt råd og veiledning fra andre brukere i samme situasjon.
   • noen nybegynnere har søkt hjelp hos erfarne brukere.
   • De fleste brukere `snakker sammen'.

1. Avansert brukerkompetanse
   • Alle ISE-medlemmer og de fleste SSHF'ere sitter inne med egne erfaringer fra begynneropplæring på edb, og svært mange har dessuten lang og allsidig erfaring med edb-utstyr i arbeid- og studiesammenheng.
   • De fleste erfarne brukere har vært gjennom begynnerproblemene og funnet adekvate løsninger for egen del.
   • De fleste har utviklet sin egen problemløsningsstrategi som ikke involverer tiltaksapparatet.
   • De fleste erfarne brukere er villig til å dele sine erfaringer med andre.

1. Erfarne brukere undervurderer sin egen kompetanse
   • Selv om de erfarne brukerne har brukt måneder og år med prøving og feiling for å komme fram til enkle, unike arbeidsstrategier, oppfatter de ikke denne kompetansen som enestående og verdifull.
   • De oppfatter ikke seg selv som profesjonelle på området, eller så profesjonelle at de kan tillate seg å ta seg betalt for eventuelle tjenester.
   • Det oppfattes som en fremmed tanke å ta betaling for en tjeneste som de er opplært til å gi bort gratis.
   • Det er ikke vanlig å oppfatte denne type kompetanse som salgsvare.
   • Det synes vanskelig å få den erfarne bruker til å se seg selv i en kommersiell konsulent- eller veilederrolle i forhold til nybegynnere.

FFO har som offisiell politikk å se på brukerkompetanse som en viktig faktor når løsninger for funksjonshemmede skal utformes. I likhet med oss ser FFO det som en svakhet ved formidlingsapparatet at det ikke finnes noen innebygd mekanisme for å gjøre tilbakemeldinger fra brukerne tilgjengelig for resten av formidlingsapparatet. FFO så vår modell som meget interessant, og understreket at opplæring i bruk av et teknisk hjelpemiddel var det offentliges ansvar. Hvis en del av denne opplæringen besørges av de funksjonshemmede, så er det selvsagt at denne må betales.

Vi gikk så litt mer konkret inn på det brukernettverket vi snakker om og hvor det er naturlig at et slikt nettverk knyttes til det offentlige systemet. Her mente FFO at Tambartun og Huseby burde være sterke kandidater.

Vi diskuterte litt nærmere hvordan terrenget var, og dagens situasjon mht. organisering av hjelpemiddelformidlingen og eventuelle uklare ansvarsforhold. Det er en viss mulighet for at trygdeetaten blir kommunikasjonsveien mellom det lokale apparatet og de sentrale leddene. Vi skisserte vår ide om et nettverk som kompetanseenhet, ikke som en kommunikasjonskanal mellom kompetansesentra.

Avslutningsvis mente FFO at en mulig samarbeidspartner for vårt prosjekt kunne være styret for de landsdekkende kompetansesentrene. Dette styret ville også være en interessant kontakt i et politisk perspektiv, hvis en ville få formidlet våre tanker om skillet mellom brukere og primærbrukere inn i systemet.

Som statlig kompetansesenter definerer Tambartun sin egen rolle i forhold til flere samarbeidspartnere:

• Huseby statlige kompetansesenter
• Fylkes-synspedagogene (et usikkerhetsmoment)
• Hjelpemiddelsentralene
• Arbeidsrådgivings-kontorene.
• Norges Blindeforbund (voksenopplæringa)

Huseby og Tambartun er, så langt vi kan forstå, allerede blitt enige om noen av arbeidsfordelingskriteriene. Dovre avgrenser f.eks. ansvarsområdene for svaksynte, førskolebarna og elever med sammensatte vansker, slik at Tambartun har ansvaret for tjenester til disse tre gruppene nord for Dovre. Den samme avgrensningen gjelder for øvrig også ansvaret for opplæring i blindeskrift etter Lov om voksenopplæring, slik Tambartun uttrykker det.

Det mest uavklarte spørsmålet synes å knytte seg til opplæring, support eller etterutdanning for voksne nyblinde og andre som trenger den type opplæringstilbud som vi er spesielt interessert i. Under henvisning til Lov om voksenopplæring hevder likevel Tambartun å ha et klart ansvar for opplæringstilbud til nyblinde voksne nord for Dovre. I attføringssammenheng mener man å ha et spesielt ansvar for utprøving av data-utstyr og elektronoptik, samt å ha ansvaret for å anbefale opplæringsprogram på utstyret.

Tambartuns spesielle innsikt ligger innenfor området pedagogikk og metodikk. Det vil si at de har spisskompetanse på det metodiske i rådgivning, veiledning og opplæring på spesialtilpasset utstyr. På området punktskrift og data synes Tambartun å oppfatte egen kompetanse og ansvar som særlig omfattende.

Opplæring på data i seg selv defineres derimot som et lokalt opplæringsansvar, og man understreker prinsippet om at oppgavene skal løses lokalt når det er mulig. Tambartun har imidlertid etablert faste besøksrutiner i forhold til de grunnskoleelevene de får med å gjøre, og har derigjennom et nært samarbeid med de lokale fagmiljøer.

Vårt hovedspørsmål om brukermedvirkning ble av Tambartun oppfattet som et spørsmål om hvordan man skal kunne skape `et brukerhørt nettverk', et nettverk som også omfatter brukererfaringer, og svarer at dette må ligge under Husebys ansvarsområde. Når det gjelder yrkesopplæring og yrkesfunksjon, så er det etter Tambartuns mening noe Huseby bør spesialisere seg i. Det vil også være et spørsmål om hvem som skal føre dette feltet videre og holde det ajour.

For egen del benytter Tambartun seg av og til av synshemmede studenter fra Trondheimsområdet som forelesere på kursopplegg for elever, foreldre m.v. T ønsker både å bruke den erfarne bruker som forbilde og som kunnskapsressurs.

Tambartun bruker dessuten til tider erfarne, synshemmede edb-brukere fra Universitets- og høyskolemiljø som rådgivere/konsulenter.

På direkte spørsmål svarer Tambartun at slike forelesninger og konsulenttjenester selvfølgelig betales på vanlig måte.

Tambartun sier videre at de kanskje også kunne komme til å utnytte kompetansen i ei organisert bruker-gruppering dersom en slik bruppe ble etablert. Men sier samtidig at deres egen plass i systemet og hvilke målgrupper de kommer til å arbeide med ennå ikke er helt avklart.

Videre var Tambartun opptatt av å ha garantier for den faglige undervisningskompetanse, også når erfarne brukere skulle benyttes som opplæringsressurs. Man stilte seg noe tvilende eller spørrende til brukermiljøenes muligheter til å stille med nødvendig formal- og realkompetanse på området.

Også Huseby var opptatt av å profilere seg i forhold til synshemmede brukere av skoleverk og voksenopplæring, og kanskje spesielt i forhold til yrke/yrkesopplæring. (Jfr. oppsummeringen fra møtet med Tambartun.)

I den forbindelse la Huseby stor vekt på en nylig gjennomført serie AMO-kurs som de hadde satt ut til ekstern evaluering hos Knut Fossestøl ved Arbeidsforskningsinstituttet. Evalueringsrapporten skulle være like om hjørnet.

Opplegget for AMO-kursene inneholdt tydeligvis svært mange elementer av brukermedvirkning. Det var f.eks. lagt vekt på å involvere synshemmede brukere direkte i opplæringsprosessen på kompetansesenteret. Blant annet benyttet man en tidligere kurs-deltaker som veileder i opplæringen av nye brukere på leselist og syntetisk tale. Etter gjennomført AMO-kurs hadde vedkommende gjort seg kjent med det utstyret Huseby hadde til rådighet og spesialisert seg på de to områdene.

AMO-kursene ble fremhevet som positive også i forhold til det å øke undervisningskompetansen i fagmiljøet på senteret. Kursene var lagt opp slik at lærerne også måtte arbeide på brukernes premisser. Det vil si at de ikke skulle benytte lettvinte løsninger som å slå over på full skjermbilde for lettere å komme videre med synets hjelp. Dette gjorde sitt til at senterets lærerstab fikk større innsikt i brukernes problemer og behovet for spesielle arbeidsteknikker på dagens utstyr.

En oppdatering av fagmiljøet i takt med den tekniske utviklingen ville derimot by på problemer. Det at kompetansesenteret ofte som eier av det tekniske utstyret gjør det vanskelig å foreta ønskelige utskiftninger så lenge økonomien setter grenser. Leasing ville gitt en mer fleksibel ordning, men fordi det ville bli billigere i lengde å eie utstyret selv, var selveier- løsningen likevel valgt - spesielt på punktskriftområdet.

Huseby kunne heller ikke vise til store muligheter når det gjelder å følge opp voksne brukere. Det begrenset seg stort sett til sporadiske telefonhenvendelser fra brukere som har fått problemer med utstyret. Kompetansesentra hadde dessuten fått instruks om å konsentrere sin opplæringsvirksomhet om kursing, slik Huseby uttrykte. det.

Riktignok arrangerer Huseby såkalte oppfølgingsseminarer, men det gjelder hovedmålgruppa, skoleelever.

Så kom vi inn på vårt hovedspørsmål om direkte medvirkning i et eventuelt brukernettverk.

På direkte spørsmål om Huseby kunne tenke seg å ta administrasjonsansvaret for et elektronisk brukernettverk og det tekniske ansvaret med en informasjons-server knyttet til telenettet (BBS), stilte man seg i utgangspunktet positiv. `Forslag skal man alltid i utgangspunktet være positive til, så får man se hva det materialiserer seg i etter hvert', var det avventende svaret. Men, som det videre ble presisert, så er jo et av intensjonene med kompetansesentrene nettopp å jobbe mot et nettverk og bidra til at dette nettverket fungerer. På direkte spørsmål ble det videre presisert at man med nettverk mente et nettverk mot brukerne - et nettverk som i dag fungerer manuelt, men som gjerne kan involvere elektronisk kommunikasjon.

Et direkte spørsmål om Huseby var interessert i eller involvert i det IT-prosjektet Sosialdepartementet var i ferd med å sette i gang, gjorde imidlertid problemstillingene noe mer kompliserte. Når Huseby nå snakket om et bruker-nettverk, var det mer å forstå som et nettverk av brukerinstanser innenfor tiltaksapparatet. Et nettverk som skulle forenkle koordineringen av deres samlede tilbud til primærbruker. Hvis dette samarbeidet ble lagt ut på et elektronisk nettverk, ville Huseby oppfatte seg som en av de mulige brikkene. Syn ville etter Husebys mening være et av de viktige elementene i et slikt nettverk som SUITE er i ferd med å bygge opp.

Avslutningsvis nevnte Huseby den formelle mulighet primærbrukerne har til å påvirke kompetansesenterets faglige virksomhet. På det overordnede plan er det organisert en formalisert brukermedvirkning gjennom et samarbeidsforum med egne representanter fra Assistanse, Norges Blindeforbund og Vestlandske blindeforbund. Samarbeidsforumet har i alt 7 medlemmer (senterleder, 3 fra personalet og de 3 brukerrepresentantene).

RTF har trappet ned den delen av sin virksomhet som går på synstekniske hjelpemidler. IT-hjelpemidler. Som eksempler på sektorer det jobbes med ble nevnt rullestoler og tilrettelegging av biler for funksjonshemmede. En hadde også et prosjekt for uttesting av lese-TV'er. RTF lager priskataloger over hjelpemidler, og er sentrale som leverandører av grunnlagsmateriale for prisforhandlinger mellom leverandører og Rikstrygdeverket. Samarbeidet med Rikstrygdeverket mht. prisforhandlinger gjør at Rikstrygdeverket påvirker prioriteringen av arbeidsoppgaver sterkt.

Vi spurte hvordan brukererfaringer inngår i de anbefalinger RTF gir. Her ble det svart at mesteparten av funksjonalitetsvurderingene var basert på tilbakemeldinger fra hjelpemiddelsentralene. Storparten av disse tilbakemeldingene gjelder imidlertid svakheter ved hjelpemidler og i mindre grad funksjonalitet for brukeren.

Der en utfører testprogrammer for et hjelpemiddel, har en involvert referansegrupper. Det har her hovedsakelig dreid seg om fagfolk innen formidllingsapparatet og av og til representanter for brukerorganisasjonene.

Vi understreket vårt syn på behovet for formell kontakt mellom brukerne, formidlerne og produsentene, og lurte på hvor RTF stod i denne problematikken.

Testing av hjelpemidler, oppbygging av et formidlingssystem og informasjonsspredning har vært sentrale områder for RTF. I 1992 starten en opp med noe en kalte industrinettverket som er en organisering av norske hjelpemiddelprodusenter. Myndighetene ønsker å øke andelen av norske produsenter av hjelpemidler. En mener at brukerinflytelsen er sikret her ved at brukerorganisasjonene er med i dette nettverket. I dette nettverket kobler en brukerne som målgruppe for et produkt og produsenten av produktet.

Industrinettverket drives fra SI og RTF har en koordineringsfunksjon for nettverket. Nettverket finansieres med medlemskontingent fra de bedriftene som er med, samt med offentlig tilskudd. RTF utgir et nyhetsbrev for de bedriftene som er med i nettverket.

RTF var da møtet ble avholdt ikke involvert i Sosialdepartementets IT-nettverk.

Vi tok utgangspunkt i våre tanker om et brukernettverk og spurte om RTF kunne tenke seg en rolle i dette. Prosjektet ble betegnet som interessant, og en formell henvendelse fra oss ble lovet en seriøs vurdering. En var i gang med virksomhetsplanen for 1994, og her hadde RTF tenkt å foreslå overfor departementet at det ble gjennomført en brukerundersøkelse innenfor syn og hørsel der en ville samle inn data om brukernes erfaringer med formidlingsapparatet.

RTF kjente til at en del hjelpemiddelsentraler brukte referansegrupper for å kontrollere kvaliteten på det arbeidet som ble gjort og lurte på hvordan gruppen synshemmede benyttet disse. Vi kjente ikke til noen slike referansegrupper.

RTF nevnte hjelpemiddelsentralenes samarbeidsorgan, synsforum, og lurte på om SSHF så dette som et mulig kontaktpunkt. Vi redegjorde for vårt mislykkede forsøk på å få presentert vår forrige rapport for dette organet.

Vi fokuserte på at marginale grupper kom dårlig ut ved at det ikke fantes noen sentral instans som formidlingsapparatet kunne støtte seg til ved behov. Vi pekte på at det var umulig for en hjelpemiddelsentral å ha kompetanse på alle marginale grupper, og så dette som et problem også i forhold til eventuell tilbakeføring av brukerkompetanse. Man lurte på, hvordan organiseringen ville bli i framtida, og hva RTF's rolle ville bli. En så for seg at RTF også i framtida ville bli en støttepilar for rikstrygdeverket ved prisforhandlinger med produsentene, og dessuten ha en faglig rolle i opplæringen av personell i formidlingsapparatet. En så ikke for seg RTF som en sentral kunnskapsbase for hvordan marginale grupper kunne håndteres av formidlingsapparatet. En kunne heller ikke antyde hvor en kunne legge et sentralt ansvar for slike marginale grupper.

SUITE er et av prosjektene i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, og varigheten er satt til 3 år. Målet for SUITE er å medvirke til at folk i målgruppa får hjelp til formidling og anskaffelse av IT-hjelpemidler, samt opplæring i bruk av disse. Målgruppa for virksomheten er bevegelseshemmede og hjerneskadde. Synshemmede er ikke med i målgruppa. Her sees Huseby som ansvarsinstans. SUITE skal betjene hele landet, men IT-programmet for Nord-Norge gjør at en har få oppdrag her.

Prosjektet er bemannet med 8 stillinger. Tverrfaglighet er et stikkord for prosjektet, og faggruppene ergoterapeut, fysiotereapeut, psykolog, ingeniør og økonom er involvert.

SUITE skal også bidra til å spre kunnskap om brukerbehov for hjelpemidler og arbeidsmetoder i formidlingsprosessen. SUITE inngår i et kompetansenettverk, og skal samarbeide med forskningsmiljøer, produsenter og andre relevante miljøer.

SUITE er organisatorisk definert som en 3. linjetjeneste, men i praksis tar en oppdrag fra alle nivåer. Konsulentbistand er en viktig del av arbeidsmetoden. Det meste av virksomheten er rettet mot lokale ressurser i formidlingsapparatet, f.eks. hjelpemiddelsentralene. En søker å øke kunnskapsnivået lokalt innenfor helsevesen, trygdevesenet og skolevesen.

Ved formidling forutsettes det at det lokale apparatet kan stille med den nødvendige kompetansen for opplæring og oppfølging av brukeren. Hvis denne kompetansen ikke finnes lokalt, krever en at kjøp av nødvendig kompetanse legges inn i søknad om hjelpemiddel. Evaluering av en hjelpemiddeltildeling er et viktig punkt. Heller ett hjelpemiddel som fungerer godt, enn mange som bare fungerer halvt.

Vi stilte spørsmål om tverrfaglighet og problematikken rundt forskjellige etater med forskjellig ansvar. Det ble understreket at dette er en problematikk en strir med, og som en søker å fokusere på. En søknad må formuleres ut fra hvem som skal betale. Man mener likevel at en nå begynner å få gjennomslag for en slags helhetsvurdering i departementet.

Vi stilte spørsmål om tilbakeføring av brukerkompetaqnse er en problematikk SUITE jobber med. En erkjenner at dette er viktig, men understreker at evaluering av tiltak går på vellykkethet i formidlingsprosessen.

Det er etablert en database med informasjon over hjelpemidler og anvendelsesområder. Denne inneholder også journaler over enkeltsaker, med personopplysninger. Produktdatabasen kunne godt tenkes å inneholde også brukerrapporter Hvis denne skulle gjøres allment tilgjengelig, kreves en omorganisering pga. persondata. SUITE vil neppe kunne bli noe nettverkssekretariat for kompetansesentrene, men behovet anerkjennes.

SYA er en del av arbeidsmarkedsetaten. Synsteamet som vi møtte har 3 hovedoppgaver:

• søkerrettet bistand
• forsøk og utviklingsarbeid
• kompetanseoverføring

For søkerrettet bistand har SYA ansvaret for 10 fylker. Resten av landet er delt mellom Tromsø, Trondheim og Bergen.

SYA har et spesielt ansvar for synsteamene i Bergen, Trondheim og Tromsø for forsøk og utvikling av metoder og informasjonsstrategier som kan overføres og nyttes de andre stedene, også på de lokale arbeidskontorene.

Mht. kompetanseoppbygging er SYA landsdekkende. Staben er på 4 personer, og dette gjør at en kanskje må lage en prioritering for arbeidsoppgavene.

SYA skal bare jobbe med yrkesmessig attføring. Det hender likevel at de blir kontaktet av folk som ikke er i jobb, men som har et ønske om å komme i jobb.

Vi skisserte hjelpemiddelutvalgets syn på kompetanse som bare finnes i brukermiljøene, og problematikken om hvordan denne skal gjøres tilgjengelig for formidlingsapparatet. SYA sluttet seg fullt og helt til våre synspunkter her og en hadde selv diskutert opplæringsproblematikken. En så en medvirkning fra erfarne brukere i opplæringen av nye som meget interessant, ikke minst samfunnsøkonomisk. En så det som selvsagt at den brukeropplæringen vi snakket om ikke skulle være gratis.

SYA mente at RTF og kanskje enda mer Huseby burde være naturlige samarbeidspartnere for oss i når det gjelder tilbakeføring av brukerkompetanse til formidlingsapparatet. En viste til AMO-kursene ved Huseby som nå var stoppet. SYA mente for øvrig at disse hadde vært vellykket.

SYA kunne vanskelig se at de hadde noen ressurser ledige for noen rolle i oppbyggingen av et system for tilbakeføring av brukerkompetanse til formidlingsapparatet.