Høringsuttalelse til NOU 2010: 5 "Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering"

Stokke, 15. oktober 2010

Til: Arbeidsdepartementet Einar Gerhardsens plass 3 Postboks 8019 Dep 0030 Oslo

HØRINGSUTTALELSE TIL NOU 2010: 5 ”AKTIV DELTAKELSE, LIKEVERD OG INKLUDERING”

Synshemmede akademikere (SAF) avgir med dette sin høringsuttalelse til ”hjelpemiddelutvalgets” utredning NOU 2010: 5 ”Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering”.

Innledning

Synshemmede akademikere er en interessepolitisk forening av synshemmede som er i, eller har fullført høyere utdanning. Foreningen arbeider mot diskriminering, og for likestilling av blinde og svaksynte i arbeidsliv og høyere utdanning.

I denne høringsuttalelsen vil vi kommentere de forslagene i den framlagte utredningen som vi mener har direkte betydning for våre muligheter til å delta på ordinære vilkår i utdanning og arbeidsliv.

Generelt til forslagene i utredningen

Pålitelige og fleksible system for formidling av hjelpemidler og smidige tilretteleggingsordninger er en forutsetning for at synshemmede skal kunne ta utdanning og skaffe seg arbeid på lik linje med andre borgere. Hjelpemiddelformidling og tilretteleggingsordninger må videre være utformet slik at de gir like rettigheter for dem de omfatter, er enkle å administrere både for brukere og tjenesteytere og ivaretar den enkeltes råderett over eget liv. Vi mener følgelig at et enhetlig hjelpemiddelsystem og godtfungerende tilretteleggingsordninger på alle livets områder er en nødvendighet for at synshemmede skal ha muligheter til å delta på lik linje med andre i utdanning og arbeidsliv.

Synshemmede akademikere er derfor mot at sektoransvarsprinsippet skal anvendes i hjelpemiddelformidlingen. Våre hjelpemiddelbehov er ”sektoruavhengige”, de er til stede i alle livets situasjoner. Hvis vi ikke kan fungere i hverdagslivet for øvrig vil vi også stå dårlig rustet til å takle arbeid og utdanning. En slik oppsplitting av ansvar mener vi vil føre til et mer uoversiktelig formidlingssystem, og større ulikheter blant personer med nedsatt funksjonsevne.

Selv om dagens støtteordninger og hjelpemiddelsystem har sine mangler, er de bedre enn system det er naturlig å sammenligne med. Vi vil derfor avvise tanken om at en grunnleggende hjelpemiddelreform vil løse de problemene vi faktisk har i dagens system. I den forbindelse viser vi til erfaringene med den pågående NAV-reformen, og anbudsutsettingen av hjelpemidler. Her opplever vi at innarbeidede rutiner og ordninger blir angrepet og svekket som en følge av reformarbeidet, noe som også går ut over synshemmedes utdannings- og arbeidssituasjon.

Innføringen av anbudssystemet for leverandører av hjelpemidler er den nye administrative ordningen innført i de siste årene som vi mener bidrar til å svekke det nåværende hjelpemiddelsystemet mest. Konkurranse bidrar til å sikre synshemmede bedre hjelpemidler. Konkurranse på hjelpemiddelområdet er en drivkraft for produktutvikling, og en garantist for god service. Ved en anbudsutsetting vil NAV paradoksalt nok på sikt bidra til å fjerne denne nødvendige konkurransen. Dette markedet er et meget spesialisert nisjemarked. Leverandørene er avhengige av å konkurrere om leveranser til NAV for å kunne opprettholde virksomheten. Leverandører som ikke får anbud vil derfor i realiteten få det meget vanskelig. De vil fort kunne falle helt ut av markedet, og da er deres spesialkompetanse borte. Etter hvert vil dermed et slikt anbudssystem, i et lite nisjemarked som dette, istedenfor å bidra til konkurranse heller være med på å skape et nytt hjelpemiddelmonopol dominert av enerådende aktører som kan diktere sine egne vilkår.

Derfor vil vi hevde at det særlig nå trengs en ”reformpause” i forvaltningen slik at gjeldende ordninger og rutiner får satt seg, eller kan forbedres. Anbudssystemet i sin nåværende form mener vi ikke kan videreføres. Det vil undergrave retten til likeverdig samfunnsdeltakelse for personer med redusert funksjonsevne.

Særlig på områdene arbeidsliv og forskning har den framlagte utredningen imidlertid flere gode forslag til tiltak og forbedringer. Men disse lar seg enkelt inkorporere i dagens hjelpemiddelsystem.

Forskning og utvikling

Synshemmede akademikere mener at en bevisst strategi for å sikre tilgjengelighet og universell utforming av alt fysisk miljø må være et bærende premiss for arbeidet med forskning rundt hjelpemidler. Å bidra til å sikre tilgjengelighet til, og universell utforming av tjenester og fysisk miljø er den billigste og beste garantien for å motvirke utestenging av personer med nedsatt funksjonsevne på grunn av fysiske og teknologiske barrierer.

I dag utvikles alt for ofte hjelpeteknologi i etterkant av den allmenne teknologiske utviklingen. Dette ”teknologigapet” fører til behov for fordyrende og dårlige særløsninger som bidrar til å vanskeliggjøre vår samfunnsdeltakelse på alle offentlige arenaer. Et overordnet fokus i dette forskningsarbeidet må derfor være å bidra til å gjøre tekniske løsninger og tjenester tilgjengelige for alle, slik at alle kan benytte samme standardløsning.

Utdanning

I utredningen fremmer ikke utvalget noen forslag som spesifikt retter seg mot høyere utdanning. Vi finner det likevel nødvendig å komme med noen innspill og påpekninger.

For å sikre den enkelte elevs tilgang til nødvendige hjelpemidler går utvalget inn for å styrke arbeidet med individuelle planer i utdanningen. Hvis man da ser for seg at slike planer også skal brukes i høyere utdanning vil vi gjøre oppmerksom på følgende:

Individuell plan er ikke i bruk i høyere utdanning. Hvis utvalget tenker seg slike planer brukt der, må det i så fall være som en del av et NAV-opplegg. Vi vil påpeke at en slik systematisk bruk av individuelle planer fort kan begrense mulighet til å ta høyere utdanning på ordinære vilkår for personer med nedsatt funksjonsevne.

Vi vil derfor understreke at en eventuell rett til hjelpemidler i høyere utdanning ikke må gjøres automatisk avhengig av at studiet skal finansieres, og eller godkjennes av NAV. Det er adgangen til studier som må være grunnlaget for tildeling av hjelpemidler, og det er studenten selv som må definere sitt hjelpemiddelbehov alt etter hvilken høyere utdanning han/hun tar. Hvis ikke dette er en grunnforutsetning for tildeling av hjelpemidler til personer med nedsatt funksjonsevne i høyere utdanning vil staten gjennom hjelpemiddelsystemet kunne bidra til å motvirke likestilling av funksjonshemmede i høyere utdanning.

Utvalget påpeker at det finnes bestemmelser om tilrettelegging for grupper med spesielle behov i universitets- og høyskoleloven. Vi vil understreke at en her ikke har ment å hjemle rett til hjelpemidler. Når loven snakker om tilrettelegging tenkes det på slikt som tiltak i forbindelse med eksamensavvikling. Tilleggstid og bruk av sekretærhjelp er to eksempler på hva som menes.

Av de grunner som alt er nevnt er Synshemmede Akademikere i alle tilfelle mot at universitets- og høyskolesektoren skal finansiere og tildele hjelpemidler til bruk i høyere utdanning.

Arbeid

Over har vi forklart vår motstand mot å anvende sektoransvarsprinsippet på hjelpemiddelområdet. Synshemmede akademikere støtter følgelig heller ikke utvalgets forslag om å lage en egen arbeidsmarkedslov, der all lovgiving om hjelpemidler i arbeidslivet skal samles.

Vi anerkjenner behovet for å opplyse om, rydde opp i og forenkle gjeldende regler og lover. Men vi vil hevde at dette best kan gjøres innenfor rammene av eksisterende lovverk. En eventuell ny særlovgiving åpner bare for et enda mindre oversiktlig regelverk, med en underskog av sektoravhengige bestemmelser. Dette i sin tur åpner for større forskjeller avhengig av om man er innenfor eller utenfor arbeidslivet. Dette fordi slike ”sektorskranker” både vil kunne øke forskjellene mellom dem innenfor og utenfor arbeidsmarkedet, bidra til å gjøre det vanskeligere å komme inn igjen i arbeidslivet for den som har falt ut og fordi potensialet for overprøving og ”umyndiggjøring” kan bli større.

Som nevnt innledningsvis har imidlertid utvalget kommet med flere gode forslag til forbedring av tilrettelegging og hjelpemiddelformidling i arbeidslivet, som vil kunne bidra til å bedre situasjonen for personer med nedsatt funksjonsevne på arbeidsmarkedet.

Både muligheten til å få og å beholde ordinært arbeid, og mulighetene til fullt ut å nyttegjøre seg eventuelle tiltaks/praksisplasser forutsetter tilgang til fungerende hjelpemidler. Vi støtter følgelig utvalgets forslag om at hjelpemidler til arbeid må kunne rekvireres etter behov. Vi ønsker også at det bygges opp støtteenheter med spesialkompetanse. Men vi ville finne det naturlig at disse enhetene også fikk ansvar for å følge opp hjelpemiddelbrukere i høyere utdanning.

Synshemmede akademikere støtter også utvalgets forslag om å utvide og å lovfeste retten til funksjonsassistent i arbeidslivet, og retten til arbeids- og utdanningsreiser for personer med nedsatt funksjonsevne som ikke kan benytte offentlig transport. En utvidelse og lovfesting av disse ordningene vil bidra til å øke muligheter til selvstendig deltakelse i arbeidslivet for personer med redusert funksjonsevne. En forutsetning for å nå denne målsettingen er at det utformes et enhetlig regelverk som er enkelt å praktisere og å forstå.

Over påpekte vi det naturlige i å la støttefunksjoner for hjelpemiddelformidling til personer med redusert funksjonsevne i arbeidslivet også omfatte høyere utdanning. Det samme vil vi hevde må gjelde for alle de positive tiltakene vi har trukket fram her.

Med Hilsen Magne Bolme Leder, Synshemmede akademikere