Høringsuttalelse er levert

SAF har levert høringsuttalelse 20. jan. til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om regjeringens forslag til ny, felles likestillings- og diskrimineringslov.

Høringssvar på forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov

Synshemmede Akademikere (SAF) takker for invitasjonen til høring om forslag til felles likestillings- og diskrimineringslov. SAF har vært positiv til en felles lov som gir alle som har behov for det, diskrimineringsvern. Men en forutsetning for å kunne støtte en felles lov, er at nåværende lovgivning ikke svekkes. SAF mener at lovforslaget svekker dagens formålsparagraf hvor det står: "Loven skal bidra til nedbygging av samfunnsskapte funksjonshemmende barrierer og hindre at nye skapes." Det har vist seg at denne presiseringen i formålsparagrafen har vært viktig i behandlingen av klagesaker som gjelder brudd på plikten til universell utforming. Vi ser at en mer generell formulering om tilgjengelighet og tilrettelegging er valgt fordi man ønsker å lage en formålsparagraf som er dekkende for alle grunnlag, men vi kan ikke støtte at slike hensyn settes foran hensynet til å sikre et effektivt diskrimineringsvern.

SAF vil hovedsakelig kommentere det som særskilt gjelder utdanning og arbeid. SAF viser ellers til høringsuttalelsen fra Menneskerettsalliansen som vi er tilsluttet.

SAF har følgende innspill knyttet til kapittel 8 «Universell utforming og individuell tilrettelegging»:

1) SAF støtter: Videreføring av reglene om universell utforming og individuell tilrettelegging knyttet til diskrimineringsgrunnlaget funksjonsnedsettelse.

2) SAF støtter: Utvidelse av anvendelsesområdet til bestemmelsen om universell utforming av IKT, nåværende § 14 i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, slik at også opplærings- og utdanningssektoren omfattes av bestemmelsen med tilhørende forskrift.

3) SAF støtter ikke: Alternativ 2: At digitale læremidler foreløpig ikke inkluderes; i påvente av «et bedre kunnskapsgrunnlag om kostnadsvirkninger og konsekvenser for markedet». (s.97 i høringsnotatet) Vi mener som Difi at den samlede nettonytteverdien for samfunnet vil være størst ved første alternativ, som omfatter både hjemmesider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler, fordi det først og fremst er tilgangen til læringsinnhold som er viktig for elever og studenter. Vi vet at læremidler trykt på papir er på vei ut, til fordel for digitale læremidler. Dermed vil tilfanget på digitale læremidler i tiden som kommer, være svært omfattende. Når teksten f.eks. i en digital lærebok først er digital, og dermed finnes i maskinlesbar form, er veien fram mot en universelt utformet utgave i prinsippet liten. Med god universell utforming av en digital lærebok, vil teksten kunne presenteres for eleven, tilpasset elevens behov og ønsker. Det betyr at eleven selv kan velge om teksten skal leses opp, om den skal vises i stor skrift eller med en bestemt for- og bakgrunnsfarge. Mange av de digitale lærebøkene som produseres i dag, har mange av disse mulighetene. Men siden produsentene ikke har plikt til å følge bestemte standarder for tilgjengelighet, er det tilfeldig "hvem" de har lagt til rette for, og hvilke virkemidler de har tatt i bruk. Få eller ingen av dagens digitale lærebøker lar seg navigere i med skjermleser, noe som betyr at f.eks. en opplesingsfunksjon som finnes i mange av bøkene, ikke lar seg betjene av en som er blind. For universitets- og høyskolesektoren er det alt i dag slik at en del av faglitteraturen kun tilbys i elektronisk format, via nedlastning fra nettressurser i fagbibliotekene. De fleste av disse læremidlene er i utgangspunktet tilgjengelige, men gjøres uleselige for studenter, som er avhengige av datatekniske hjelpemidler, via kopibeskyttelse som Digital Rights Management (DRM).
St.meld. nr. 24 (2008-2009), Nasjonal strategi for digital bevaring og formidling av kulturarv, oppsummerer digitale læringsressurser sin plass i undervisningen slik: «Digitale læringsressurser er et viktig virkemiddel for god kvalitet i opplæringen. Læremidlenes plass i skolens virksomhet er forankret i lovverk, læreplaner og pedagogikk. Opplæringsloven har blitt endret slik at den slår fast at fylkeskommunene som skoleeier i videregående opplæring har ansvar for å holde elevene med nødvendige læremidler. Læremidler er viktige for å sikre at elevene får tilfredsstillende utbytte av undervisningen, og de er en hjelp for å nå kunnskapsmålene i læreplanene. Gode læremidler sørger for sammenheng, bidrar til variasjon og systematikk i opplæringen og sørger for informasjon til hjemmene. Flere undersøkelser og rapporter trekker frem at digitale læremidler egner seg godt til å tilpasse undervisningen til den enkelte elevs behov og forutsetninger. Flere av læreplanene i Kunnskapsløftet forutsetter bruk av digitale kilder for å nå kompetansemål i fagene.» Et unntak fra plikten om universell utforming av digitale læringsressurser vil bety diskriminering av synshemmede elever og studenter. Norge har ratifisert FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Denne pålegger, i artikkel 9, partene å «treffe hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi og – systemer, …» og nevner spesifikt at dette gjelder arbeidsplasser. SAF vil gjøre oppmerksom på at universell utforming av digitale læremidler også har betydning for funksjonshemmede arbeidstagere i utdanningssektoren. SAF vil nytte anledningen til å argumentere for at plikten til universell utforming av IKT også bør omfatte arbeidslivet. Arbeidslivet er i likhet med utdanningssektoren, den samfunnssektoren der manglende universell utforming av IKT har de alvorligste konsekvensene for synshemmede. SAF mener at universell utforming av arbeidsplassens IKT-løsninger også er en naturlig konsekvens av at publikum i stadig større grad bruker de samme databasene og internettløsningene som arbeidstakerne, f.eks. hos NAV og på bibliotekene. I dag er vi i den paradoksale situasjon at en som publikum kan klage på en nettløsning, mens en ansatt som bruker samme løsning til daglig, ikke kan klage. Blinde og mange svaksynte er avhengige av å benytte ulike typer hjelpemiddelteknologi slik som leselist og syntetisk tale, når vi bruker IKT-utstyr og IKT-baserte systemer. For at hjelpemiddelteknologien skal fungere etter hensikten, må de ordinære datasystemene og -programmene bygge på etablerte standarder for tilgjengelighet. Det er med andre ord ingen garanti for at hjelpemidlene våre fungerer sammen med den programvaren eller den IKT-løsningen som arbeidsgiver benytter. Bare universell utforming av programvare og IKT-systemer basert på forhåndsdefinerte standarder for tilgjengelighet, kan sikre at hjelpemiddelteknologien fungerer. SAF vil understreke at individuelle tilrettelegginger av IKT-løsninger aldri vil kunne bli en erstatning for universell utforming. Slike løsninger blir ofte dyre og dårlige. Synshemmede arbeidstakere vil ofte ikke kunne utføre arbeidsoppgaver på en tilfredsstillende og effektiv måte. Den enkelte arbeidstaker blir definert som problemet av kolleger og i særdeleshet av IT-avdelingen som stadig får henvendelser grunnet problemer med særløsningen. En sammenlikning med situasjonen for rullestolbrukere vil være fruktbar her: Vår hjelpemiddelteknologi kan sammenlignes med en rullestol. Begge deler er individuelt kompenserende hjelpemidler som gir tilgang til omgivelsene. Et saksbehandlingsprograms virtuelle omgivelser kan dermed sammenlignes med de fysiske omgivelsene på en arbeidsplass. Det hjelper lite å ha en rullestol dersom arbeidsplassen består av terskler og for trange dører. Det eneste som hjelper da, er universell utforming av det fysiske arbeidsmiljøet. Kort sagt: Å argumentere for at manglende universell utforming kan kompenseres ved bruk av individuelt kompenserende hjelpemidler, er som å argumentere for at bruk av rullestol kan kompensere for manglende universell utforming av en bygning. SAF har følgende kommentarer til kap. 9 "Aktivt likestillingsarbeid":

4) SAF støtter departementets forslag om å vidreføre aktivitetsplikten for alle offentlige arbeidsgivere. I forslaget er aktivitetsplikten for private arbeidsgivere begrenset til å kun omfatte bedrifter med mer enn 50 ansatte, hvilket betyr ca 3% av bedriftene. Her vil vi be om at innslaget for aktivitetsplikten senkes slik at flere bedrifter omfattes av plikten.

5) SAF støtter forslaget om at aktivitetsplikten konkretiseres i loven i form av en arbeidsmetode.

6) SAF støtter ikke forslaget om å fjerne redegjørelsesplikten for arbeidsgivere som er omfattet av aktivitetsplikten. Vi mener at en enkel og jevnlig rapportering vil bidra til at fokus på aktivitetsplikten opprettholdes.

7) SAF er videre fornøyd med forslaget om at læremidler og undervisning skal inkludere alle diskrimineringsgrunnlag (9.2.1). Det er rimelig å anta at den holdningsskapende effekten av å utvide dette forbudet, fra å kun gjelde kjønn til å omfatte alle diskrimineringsgrunnlag, vil være stor.

Med vennlig hilsen, Roger Riise leder Synshemmede Akademikere (SAF)