Vi viser til brev av 8.9.99 hvor vi blir bedt om å komme med synspunkter på hvilke utfordringer som er viktig å gripe fatt i for å sikre full deltaking og likestilling.
Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening, SSHF, takker for henvendelsen. Vi er svært glad for at funksjonshemmedes rettigheter nå settes på dagsorden, og vi vil gjerne bidra med innspill til utvalgets arbeid.
SSHF er en landsomfattende interesseorganisasjon av synshemmede som er i eller har tatt høyere utdanning. Elever som går siste år på videregående skole på en linje som leder til studier ved høyere læresteder kan også bli medlemmer.
Nedenfor presenterer vi våre synspunkter på hva som må til for å oppnå full deltakelse i samfunnet, dvs. at synshemmede skal kunne bli fullverdige samfunnsborgere med de grunnleggende rettigheter og plikter som er knyttet til statsborgerskapet. Som interessepolitisk forening for akademikere vil vi dessuten fokusere spesielt på de hindringer som møter studenter og ferdig utdannede akademikere som arbeidssøkere og arbeidstakere.
SSHF håper at vårt innspill vil være til nytte for utvalget, og at funksjonshemmede studenter og akademikeres interesser og krav får en sentral plass på utvalgets dagsorden.
Oslo, 30.10.99 For SSHF
Berit Vegheim leder
I FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede står det i utdypingen til regel 15 Lovgivning at: "Statene har plikt til å gjøre det mulig for funksjonshemmede å utøve sine rettigheter, herunder menneskerettigheter og borgerrettigheter og politiske rettigheter, på lik linje med andre borgere."
Det viktigste kjennetegnet ved et demokrati er at alle borgere har like muligheter til deltakelse og innflytelse i beslutningsprosesser. Som fullverdig borger har man også en forpliktelse til å avgi stemme og plikt til å utøve et aktivt statsborgerskap som blant annet består i å være valgbar ved valg, og å bidra til at demokratiet består. Som ansvarlige samfunnsborgere skal vi medvirke til at politiske beslutninger ivaretar grunnleggende samfunnshensyn.
For å kunne utøve sine rettigheter og plikter er det imidlertid en forutsetning at samfunnsmedlemmene har tilgang til relevant informasjon og kunnskap.
SSHF vil understreke at den norske stat ikke oppfyller sine forpliktelser på disse områdene overfor hele befolkningen i dag (kf. vedlagte artikkel om demokrati fra Notabene 2/99). Det er forbausende lite fokus på at grunnleggende demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og politisk innflytelse ikke er oppfylt for en relativt stor andel av befolkningen.
SSHF tror at manglende fokus på overholdelsen av sivile og politiske rettigheter, skyldes at vi i velferdsstaten Norge har konsentrert oss om å diskutere og vurdere kvaliteten på de offentlige velferdstjenester, og hvilket omfang og innhold disse tjenestene skal ha for å dekke de grunnleggende behov av velferdsrettslig karakter (jf. Syse: Funksjonshemmedes rettigheter i velferds-Norge, 1997).
Dette perspektivet på deltakelse gjenspeiler seg også i begrepsapparatet som har vokst fram de siste 20 år. Funksjonshemmedes innflytelse blir i dag definert som brukermedvirkning.
SSHF mener at det er viktig å ikke tape av synet at funksjonshemmede som resten av befolkningen først og fremst er borgere, statsborgere. Brukermedvirkningsbegrepet refererer kun til tjenestemottakeres innflytelse på tjenestetilbudet. Statsborgerskap kan ikke reduseres til en status som bruker, fordi dette vil innebære en sterk innsnevring av innbyggernes forhold til samfunnet.
Stemmeretten Blinde har fortsatt ikke mulighet til å lese partilistene selv og er fullstendig avskåret fra å foreta kumuleringer og strykninger. Staten pålegger heller ikke valgstyrene å merke boksene i avlukkene med partinavn i punktskrift (blindeskrift), noe som medfører at representanter fra valgstyret må trekkes inn og lese opp listenavnene som velgeren så må memorere (kf. vedlagte notat om valgdagsopplevelser fra en blind velger). Utformingen av listene med svært små bokstaver og mangel på kontrast medfører at sterkt svaksynte kommer i en lignende situasjon som blinde.
Ytringsfriheten og medbestemmelsesretten Norge er et demokratisk land og i prinsippet har alle innbyggere mulighet til å uttrykke sine meninger fritt, spre dem offentlig og sende brev eller ringe til ansvarlige myndigheter. Likevel er dette en sannhet med til dels store modifikasjoner når det gjelder noen grupper i befolkningen, f.eks. døve og sterkt hørselshemmede, blinde og sterkt svaksynte, lesehemmede og mennesker som er hemmet i å uttrykke seg av ulike årsaker.
For det første behersker hverken avisredaksjoner, etater, politikere eller byråkrater punktskrift, slik at en som har dette som sitt skriftspråk ikke vil nå fram med sine synspunkter. I dag vil dette kunne la seg løse enkelt ved hjelp av datamaskin med tilleggsutstyr. Alle har imidlertid ikke data enda, og vi registrerer at det heller ikke er alle som får støtte fra RTV til innkjøp av datautstyr. Dette til tross for at datamaskinen gir sterkt synshemmede en mulighet til å kommunisere skriftlig med andre. Like viktig er den som informasjonskanal og kunnskapskilde.
Utestengning fra informasjons- og kunnskapskanaler er den andre hovedårsaken til at ytrings- og medbestemmelsesretten er innskrenket for bl.a synshemmede som ikke kan lese trykt skrift.
Fri tilgang på informasjon og kunnskap er en forutsetning for at funksjonshemmede skal kunne delta i offentlig debatt og øve politisk innflytelse. Ytringsfriheten i seg selv, det å få uttrykke sin mening om noe, garanterer ikke deltakelse. Det er først når alle kan skaffe seg kunnskap om hvilke temaer og saker som er gjenstand for offentlig debatt og som er til behandling i de ulike beslutningsorganer at befolkningen har like muligheter til reell innflytelse.
Synshemmede som ikke kan lese trykt skrift har i dag ikke tilgang til offentlig informasjon som f.eks. utredninger, stortingsmeldinger, lover og forskrifter, plandokumenter, og dagsaviser, tidsskrifter o.l. Synshemmede er derfor ikke sikret den samme medbestemmelsesrett i samfunnspolitiske spørsmål som den øvrige befolkningen (kf. vedlagte notat om IKT og tilgjengelighet).
Til tross for at full samfunnsmessig deltaking for funksjonshemmede har vært et klart formulert overordnet mål for politikken i Norge siden 1981 ser vi fortsatt at politikken for funksjonshemmede fremstår som eget politikkområde. Sektoransvarsprinsippet som skal legges til grunn ved utformingen av samfunnspolitikken, fravikes systematisk på mange områder. Funksjonshemmede utelates til stadighet når politikken på områder som er av sentral betydning for hele befolkningen, skal utformes. Dette kommer til uttrykk på ulike måter, enten indirekte ved at funksjonshemmede overhodet ikke nevnes, selv ikke når ulike grupper av befolkningen listes opp eller vies spesiell oppmerksomhet, eller direkte ved at funksjonshemmede utdefineres fra den politiske dagsorden under henvisning til at funksjonshemmede (og ofte også eldre) har særlige behov som krever spesielle ordninger, og disse må utredes for seg (ferske eksempler er Nasjonal Transportplan og NOU 1999:26 Konvergens - Sammensmelting av tele, data og mediesektorene).
SSHF har i mange år påpekt at funksjonshemmede egentlig ikke kan sies å ha spesielle behov. Funksjonshemmede har i prinsippet de samme grunnleggende behov i et velferdssamfunn som den øvrige befolkning. Vi merker oss at denne tankegangen også er kommet inn i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001. Ulike funksjonsbetingelser vil kreve ulike måter å tilrettelegge samfunnet på, men det gjelder ikke bare for funksjonshemmede. Faktorer som alder, kjønn, livssituasjon, bosted, minoritetstilhørighet, sosial bakgrunn osv. krever også fleksible og tilpassede løsninger på viktige samfunnsområder.
Så langt det er mulig bør særløsninger og særordninger unngås. Først og fremst fordi en slik politikk bidrar til utestengning, stigmatisering, fremmedgjøring og isolering av grupper i befolkningen. Særordninger er dessuten samfunnsøkonomisk ulønnsomme og bidrar til å opprettholde ekskluderende tenkemåter og praksis (kf. avsnittet om varer og tjenester).
SSHF vil fremheve politikken på samferdselsområdet generelt og innenfor områdene transport, telekommunikasjon og informasjonsteknologi spesielt, som eksempel på en politikk som er preget av ansvarsfraskrivelse og særtenkning (kf. også avsnittet om faglitteratur). Den norske samferdselspolitikken ekskluderer synshemmede og andre funksjonshemmede fra deltakelse, og den kan bli særdeles kostbar for staten (jf. neste avsnitt og vedlegg om IKT).
Ansvarsfraskrivelse innenfor de ulike samfunnssektorer og opprettholdelse av særordninger bidrar også til å legitimere at det hersker grunnleggende forskjeller mellom funksjonshemmede og den øvrige befolkning med hensyn til muligheten for å kunne delta aktivt i samfunnslivet. Når alt som har med funksjonshemmedes livssituasjon å gjøre, gjøres om til noe helt spesielt, noe annet, noe som resten av befolkningen, inklusive beslutningstakerne, ikke kjenner seg igjen i, blir det også mulig å legge andre standarder til grunn for de tilbud som gis.
Transportsektoren er et godt eksempel på dette. Det norske kollektivtilbudet er utformet på de optimalt fungerendes premisser, og dermed ekskluderes unødvendig mange fra å bruke det. Disse henvises til en særordning som kalles transporttjeneste for funksjonshemmede, (også kalt forflytningshemmede). Brukerne av denne spesialtjenesten opplever at deres reisebehov vurderes utfra helt andre standarder enn hva som gjelder for de som kan reise kollektivt og eller kjøre egen bil. Kvaliteten på spesialtjenesten varierer også sterkt fra kommune til kommune. Det sier seg selv at en slik særordning er svært kostbar for samfunnet, og om den skulle være like god som kollektivtilbudet, ville den sprenge alle økonomiske rammer.
Utfra et overordnet mål om full samfunnsmessig deltakelse, skulle det norske samfunn ikke kunne leve med et så dårlig tilrettelagt kollektivtilbud som vi har i dag. Store ressurser burde ha vært satt inn for å gjøre både trikker, busser og tog tilgjengelige for flest mulig. Når dette ikke har vært høyeste prioritet de siste 20 år, kan det bare skyldes at det legges egne standarder til grunn for funksjonshemmedes deltakelse i samfunnet.
SSHF mener derfor at det er nødvendig å grunnlovsfeste lik rett til deltakelse for funksjonshemmede.
Vi viser til den svenske bemøtandeutredningen hvor grunnlovsfesting av deltakelse er et av de ni forslag som Lindqvist fremsetter i SOU 1999:21, Lindqvist nia.
Lovfesting av produsenter og leverandørers ansvar for tilgjengeliggjøring av varer og tjenester for alle
Det er mange årsaker til at behovet for lovfesting på dette området er blitt særlig aktualisert de senere år, bl.a deregulering av telemarkedet. SSHF vil vise til rapporten: Likestilling for funksjonshemmede og de fem delrapportene som er utarbeidet av Malin Brattstrøm på oppdrag fra Statens Råd for Funksjonshemmede. Brattstrøm har etter vår mening foretatt en meget god og grundig utredning av hvilke utfordringer vårt land står overfor innenfor ulike sektorer, og presentert en solid argumentasjon for nødvendigheten av å lovfeste produsenter og leverandørers ansvar for å gjøre sine varer og tjenester tilgjengelige for alle så langt som det er teknologisk, økonomisk og praktisk mulig.
SSHF støtter Brattstrøms argumentasjon for behovet for lovfesting. Våre egne erfaringer som synshemmede kunder og brukere av offentlige og private tjenester og tilbud, tilsier også at dette er eneste mulige strategi for å sikre oss mot ekskludering fra viktige samfunnsområder i fremtiden.
Synshemmede er en gruppe som opplever at den teknologiske utviklingen bidrar til å ekskludere oss på mange områder. Omgivelsene blir mer og mer visuelt krevende.
Eksempler på det er touchkontroll på betalingsautomater, i heiser, i lukkemekanismer, bruk av skjerm til å gi informasjon, grafisk grensesnitt på programvare og på internett, elektroniske køsystemer på alle slags servicekontorer, dårligere lesbarhet på elektronisk skilt- og tavlesystemer ved NSBs stasjoner og på Gardermoen, stille flyplasser, kildesorteringssystem på tog, selvbetjeningsautomater av ulike slag, f.eks. minibanker og billettautomater, bruk av id-kort og adgangskort og ulike magnetstriper/felter uten merking, innføring av blanketter uten kontraster, stadig mindre skrift i telefonkatalogen, stadig flere butikker basert på selvbetjening innen ulike bransjer, uten at varene merkes taktilt, manglende merking av trapper og glassdører, mangel på kontraster og andre ledere i offentlige bygg.
Vedlagt følger et notat: IKT og tilgjengelighet for alle, skrevet av et medlem som utdyper hvordan synshemmede opplever visuelt baserte tjenester og omgivelser i dagliglivet.
SSHF vil videre vise til Innst. S. nr. 284 (1995-96) s. 12., hvor Samferdselskomitéen kommer med sine tilrådinger om hvordan funksjonshemmedes interesser skal sikres når telemarkedet åpnes for flere aktører. Komitéen går inn for at ytelser til funksjonshemmede ikke lenger skal være samfunnspålagte oppgaver, som er oppgaver som Telenor får kompensasjon fra staten for å ivareta, men isteden inngå i de pålagte landsdekkende tjenester . Komitéen slår også fast at krav om tilgjengelighet og brukervennlighet må ivaretas gjennom konsesjonslovgivningen og ber departementet følge opp.
SD har ikke fulgt opp komitéens tilrådinger om å stille konkrete krav til de ulike leverandørene om at teletjenestene skal være tilgjengelige for alle i konsesjonslovgivningen (kf. vedlagte artikkel om telekommunikasjon).
SSHF er svært bekymret for konsekvensene av den politikken Norge fører innenfor områdene telekommunikasjon og informasjonsteknologi. Utviklingen går fort og uten at politikerne ser behovet for styring gjennom pålegg til aktører som er tilbydere av produkter og tjenester, vil en del grupper funksjonshemmede bli satt på sidelinjen i samfunnsutviklingen.
Det er viktig å holde fast ved at det ikke er teknologien i seg selv som ekskluderer, men de valg som det enkelte samfunn tar. Vi har nok av eksempler på at det i dag finnes gode teknologiske løsninger innenfor mange ulike bruksområder som kan brukes av alle, uten at disse tas i bruk i Norge.
SSHF har merket at oppmerksomheten omkring funksjonshemmede studenters situasjon har økt utover nittitallet, noe som bl.a har gitt seg utslag i at det har vært avholdt konferanser og høringer, initiert av læresteder, NSU og SSHF. Av konkrete tiltak kan nevnes innføringen av 5% regelen som innebærer at lærestedene er pålagt å bruke 5% av vedlikeholdsmidlene til tilrettelegging for funksjonshemmede. Videre er konsulenttjenesten for funksjonshemmede styrket ved Universitetet i Oslo, og flere høyere læresteder har fått en slik konsulenttjeneste.
Det er imidlertid fortsatt et faktum at hverken undervisningstilbudet eller studieforholdene generelt ved lærestedene er tilfredsstillende tilrettelagt for funksjonshemmede studenter i dag. Det er videre en kjensgjerning at studieforholdene for funksjonshemmede studenter varierer sterkt ved de ulike lærestedene rundt i landet. Dette har blitt dokumentert gjentatte ganger.
SSHF mener at lovfesting av lærestedenes ansvar for å tilrettelegge, både faglig, fysisk og teknisk, er en forutsetning for at funksjonshemmede skal få et like godt studietilbud som resten av befolkningen.
SSHF er ikke alene og heller ikke først ute med å påpeke behovet for å regelfeste lærestedenes ansvar. Allerede i 1983 fremmes et slikt forslag i NOU 1983:36 "Funksjonshemmedes år 1981":
"-høyere utdanningsinstitusjoners ansvar for nødvendig teknisk og faglig tilrettelegging av utdanningstilbud regelfestes."
SSHF har siden 1989 da forslaget til en felles lov for universiteter og høyskoler var ute på høring for første gang, forsøkt å få nedfelt tilretteleggingsansvaret i den nye loven. Kravet har fått støtte fra flere hold, bl.a har både Norsk Studentunion og Seksjon for funksjonshemmede studenter ved Universitetet i Oslo anbefalt slik lovfesting i sine høringsuttalelser.
Ved behandling av forslaget til "Lov om høgre utdanning" Innst. O. nr. 40 (1994-95), la et mindretall i Kirke-, utdannings- og forskningskomitéen; Sosialistisk Venstreparti, fram følgende forslag til ordlyd i § 2 nytt nr. 8:
"Institusjonene har ansvar for å tilrettelegge forholdene for funksjonshemmede studenter så vel fysisk som pedagogisk." Forslaget fikk ikke tilslutning fra andre partier.
Som ovenstående viser, har det vært svært vanskelig å vinne gehør blant politikerne for våre synspunkter i denne saken. Vårt krav om lovfesting har bl.a blitt møtt med argumentet om at lover ikke kan løse alle problemer, og at det ikke er tilstrekkelig å få en lovendring.
SSHF er fullt klar over at man ikke kan lovfeste seg ut av alle problemer. Men vi har også mangeårig erfaring for at det på en god del områder som angår vår situasjon, er nødvendig å få lovfestet våre rettigheter om funksjonshemmede skal ha noen mulighet for å oppnå full samfunnsmessig likestilling.
At det er behov for å lovfeste de høyere lærestedenes tilretteleggingsansvar, fikk vi dessuten en sterk bekreftelse på da tanken om arbeidsdeling innen Norgesnettet viste seg også å gjelde tilrettelegging for funksjonshemmede studenter.
I statsbudsjettet for 1995, St.prop.nr. 1 1994-95, står det på side 11:
"Universiteter og høgskoler har opparbeidet et variert tilbud for funksjonshemmede studenter når det gjelder tilgjengelighet til bygninger og tilrettelegging av studieforholdene. Det er ikke mulig for alle høyere læresteder å utforme tilrettelagte studietilbud for alle grupper funksjonshemmede. Innen Norgesnettet bør lærestedene derfor utvikle en arbeidsdeling for slik tilrettelegging, slik at alle grupper funksjonshemmede kan nås."
Selv om det kan se ut til at denne tankegangen er lagt til side, er det ingen ting som hindrer at den hentes fram igjen og settes ut i livet. Konsekvensen av at ikke alle læresteder er tilgjengelige i dag, og kanskje heller ikke vil bli det, kan vi oppsummere i tre punkter:
SSHF vil hevde at utdanningsmyndighetene overser at manglende tilrettelegging for ulike grupper funksjonshemmede ved lærestedene, også rammer ferdig utdannede akademikere og innskrenker deres akademiske frihet og karrieremuligheter.
Dette kravet har vært en av SSHFs hjertesaker siden 1985, og vi har lagt ned mye arbeid i å argumentere for en finansieringsordning gjennom Statens Lånekasse som vil likestille oss med andre studenter.
Siden SSHF nylig har fremlagt en grundig redegjørelse for våre krav og synsmåter i innspill til det offentlige utvalget som gjennomgår studiefinansieringsordningen, velger vi å vedlegge dette innspillet i sin helhet. Innspillet inneholder i tillegg til våre krav, en gjennomgang av hva som har vært gjort fra SSHF sin side i saken, de viktigste saksdokumentene, hovedargumentene fra SSHF og fra ulike utvalg og fra politikerne og status for saken i dag.
Siden argumentasjonen for en rettferdig studiefinansieringsordning tar utgangspunkt i synshemmede og til en viss grad også andre funksjonshemmede studenters studiebetingelser, tror vi at dette innspillet også har en informasjonsverdi utover det som gjelder selve saken.
Vi gjør oppmerksom på at det offentlige studiefinansieringsutvalget legger fram sin innstilling i disse dager, slik at de anbefalinger som den måtte inneholde på dette området, må tas i betraktning i utvalgets arbeid.
Dagens situasjon. Synshemmede studenter har kun krav på å få lest inn pensumlitteratur. Tilleggslitteratur blir ikke produsert, men kan lånes dersom den aktuelle boken er produsert fra før.
Studentene må ha bekreftelse på opptak ved et lærested for å få satt i gang produksjon av bøker.
Synshemmede studenter opplever ikke sjelden at bøkene kommer lenge etter semesterstart, og i noen tilfeller foreligger bøkene så sent at de ikke kan gjennomføre eksamen til planlagt tid. Forsinkelser skyldes flere faktorer; melding om opptak kommer for kort tid før semesterstart, undervisningsansvarlige er sent ute med pensumlister (noen ganger etter semesterstart), kapasiteten hos produsenten som er Studieavdelingen ved Norsk Lyd og Blindeskriftbibliotek, NLB, er for liten, og sist men ikke minst viktig er de knappe økonomiske ressursene i forhold til etterspørselen. Høsten 1997 opplevde vi at det ble produksjonsstans på pga. for knappe bevilgninger fra Kulturdepartementet som er ansvarlig fagdepartement for vårt studiebibliotek.
Yrkesaktive har ikke krav på produksjon av faglitteratur i det hele tatt. Dersom en bok er produsert fra før, kan yrkesaktive låne denne.
Dagens situasjon når det gjelder tilgang på faglitteratur er uholdbar, idet synshemmede studenter og i enda større grad yrkesaktive kommer svært dårlig ut i forhold til resten av befolkningen når det gjelder muligheten til å dyktiggjøre og hevde seg faglig sett. Det er vanskelig å tenke seg at de andre studentene ville akseptert å få et så begrenset tilbud på fagbøker som det synshemmede studenter har. Og dersom sen levering av bøker førte til forsinkelser i studiene, ville det uten tvil blitt et nasjonalt anliggende å få ryddet opp i problemene. Videre er det utenkelig at yrkesaktive med og uten høyere utdanning ikke skulle få lest relevant litteratur i tilknytning til arbeidet. I en tid med sterkt fokus på etter- og videreutdanning og med svært høye krav til faglig oppdatering, ville det være en katastrofe for hele samfunnet, om befolkningen ikke hadde tilgang til faglitteratur etterat de var ferdig med sin utdannelse.
SSHF er selvfølgelig klar over at synshemmede utgjør en svært liten gruppe i befolkningen, og at manglende kvalifikasjoner i en så liten gruppe ikke på noen måte utgjør noen trussel mot utdanningspolitiske målsettinger som raskere gjennomstrømning ved lærestedene og økt antall doktorgrader, eller andre nasjonale målsettinger som realiseringen av Norge som et kunnskapssamfunn.
Det faktum at synshemmede ikke har tilgang på nødvendige fagbøker er vel kjent for de politiske partiene og fagdepartementene, bl.a fordi SSHF har hatt flere møter med kulturkomitéen og skrevet brev til partiene og fagdepartementene. SSHF har ved flere anledninger etterspurt forpliktende politiske vedtak. Så langt har vi kun oppnådd at det har blitt uttrykt forståelse for vår situasjon i møter, og at våre innspill ved noen anledninger har blitt fulgt opp med komitemerknader til statsbudsjettet.
SSHF mener at fravikelse av sektoransvarsprinsippet på dette området er en medvirkende årsak til at vi ikke når igjennom med våre argumenter for et fullverdig faglitteraturtilbud. Vi opplever stadig at politikerne i kulturkomitéen ikke er kjent med at de også er ansvarlige for bevilgninger til produksjon og utlån av faglitteratur til synshemmede. SSHF er overbevist om at det ville være vanskeligere for det departementet som har ansvaret for fagbibliotekene, KUF, å avvise synshemmedes krav om likestilling med andre studenter når det gjelder retten til fagbøker, jamfør det vi har sagt tidligere om konsekvenser av at politikk for funksjonshemmede gjøres til et eget politikkområde.
SSHFs krav er:
SSHF organiserer synshemmede som har tatt høyere utdanning, og som derfor stiller som godt kvalifiserte arbeidssøkere etter endt utdanning. Likevel opplever også våre medlemmer at det er vanskelig å komme inn på arbeidsmarkedet og at avansements- og karrieremulighetene er relativt begrensede i forhold til kollegenes.
SSHF er tilhenger av arbeidslinja som styrende prinsipp i sysselsettingspolitikken. Våre medlemmer investerer både mye tid og krefter på å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet.
Vi stiller oss derimot kritiske til en del av argumentasjonen som er blitt lagt til grunn for utformingen av politikken for å realisere arbeidslinja. Vi reagerer særlig på tendensen til å individualisere årsakene til arbeidsløshet som bl.a kom til uttrykk i Velferdsmeldingen i formuleringer som at arbeid skal være det naturlige førstevalg. Det finnes liten dekning for å hevde at et lands sysselsettingsfrekvens har noen sammenheng med befolkningens valg av arbeid eller lediggang. Derimot viser både forskning omkring utestengning og utstøting og den kunnskap funksjonshemmedes organisasjoner sitter inne med på grunnlag av medlemmenes erfaringer, at det er svært vanskelig og krever stor kampvilje og utholdenhet av den enkelte å komme i og beholde arbeid for mennesker som ikke fungerer optimalt.
SSHF vil også hevde at den offentlige arbeidsmarkedspolitikk har vært preget av den samme tendensen til å fokusere på individbaserte årsaksforklaringer, i stedet for å sette søkelyset på holdningsmessige og strukturelle faktorer som årsak til at en del av befolkningen holdes eller faller utenfor arbeidsmarkedet.
SSHF vil også sterkt beklage at arbeidsmarkedspolitikken som føres overfor funksjonshemmede, også kalt yrkeshemmede, stort sett fremstår som attføringsvirksomhet. For funksjonshemmede som har gjennomgått en lengre akademisk utdannelse, vil det være direkte dekvalifiserende å bli sluset inn i attføringssystemet når man er reell arbeidssøker.
SSHF mener at det er flere opplagte årsaker til at funksjonshemmede møter problemer som arbeidssøkere. Dersom det skal lykkes å gjennomføre arbeidslinjen, er det etter vår oppfatning, behov for å sette inn nye virkemidler for å få synshemmede ut i arbeid. Nedenfor vil vi ta for oss noen virkemidler som vi ser som naturlige og nødvendige for å fjerne barrierene.
SSHF har siden 1988 forsøkt å få Arbeidsdirektoratet til å støtte idéen om å etablere et sentralt register som dokumenterer hvilke utdannings- og yrkesmuligheter synshemmede faktisk har. Registeret er ment å skulle være et fakta- og idéregister til hjelp for yrkesveilednings- og arbeidsformidlingsapparatet, samt for synshemmede selv.
For sikkerhets skyld vil vi presisere at registeret ikke er ment å skulle fungere som en ny metode for kartlegging av spesielle "blindeyrker". Tvert imot vil man ved å gjøre en slik oversikt tilgjengelig for alle som kan ha bruk for denne informasjonen, vise at spekteret av yrker som står til rådighet for synshemmede er enormt. En slik dokumentasjon vil motivere både synshemmede selv og arbeidsformidlere til å gjøre en innsats for å skaffe arbeid.
Slik situasjonen er i dag, vil synshemmede nærmest automatisk bli henvist til attføringstiltak, selv om de er kvalifiserte til de jobber de søker. Mangel på kunnskap fører også til at synshemmede fortsatt rådes til å satse på tradisjonelle yrker og utdanninger, uavhengig av deres interesser og anlegg. Det finnes også flere eksempler på at unge synshemmede har blitt overført på uføretrygd rett etter videregående skole, fordi formidlingsapparatet ikke har ansett det som mulig å yrkesplassere dem.
Det er i utgangspunktet umulig å tenke seg at man skal kunne skolere alle i veilednings- og formidlingsapparatet ift hvilke jobbmuligheter som faktisk foreligger for synshemmede, både fordi det vil kreve altfor store ressurser, og fordi det ikke finnes noe fasitsvar.
Det er heller ikke ønskelig at noen skal forsøke å skaffe seg en oversikt over egnet arbeid, for så å bli en slags ekspert på området. Synshemmede er like forskjellige som andre mennesker, og med de samme behov for å utfolde seg hva evner og talenter angår. Historien har dessuten vist at satsing på spesielle yrkeskategorier er risikabelt, fordi synshemmede da blir særdeles sårbare overfor strukturendringer på arbeidsmarkedet. Skal synshemmede ha håp om å henge med i fremtiden, er det absolutt nødvendig at gruppen har mange ben å stå på.
SSHF har møtt mange motforestillinger fra arbeidsmarkedsmyndighetene i den tiden vi har jobbet med denne saken. Et hovedproblem er at vårt forslag har blitt definert som et attføringstiltak, og følgelig vurdert utfra et attføringsperspektiv. Utfra dette perspektivet blir hovedinnvendingen mot registeret, slik vi har skissert det, at det ikke omfatter nok informasjon, og da særlig informasjon om hvordan det gikk med den enkelte person som har tatt en bestemt utdanning eller hatt et bestemt yrke. Dette ønsket henger nøye sammen med etatens eget behov for eksakt kunnskap om hva som fungerer og ikke fungerer.
SSHF mener at det er irrelevant kunnskap for brukerne av registeret å vite hvordan det gikk med de som har valgt de ulike utdanninger og yrker. Slik kunnskap kan i verste fall bidra til generaliseringer og dermed skape nye begrensninger i valgmulighetene, i stedet for å utvide dem.
SSHF håper at utvalget vil diskutere bruk av et slikt register som virkemiddel for å øke sysselsettingen blant funksjonshemmede, og vi kan i den forbindelse opplyse om at SSHF sammen med Norges Blindeforbund og Vestlandske Blindeforbund, sendte en prosjektsøknad gjennom Fylkesarbeidskontoret i Oslo og Akershus i 1995.
SSHF har mange eksempler på at synshemmede faktisk utsettes for diskriminering ved ansettelse i dag. Synshemmede som møter til konferanse møtes med åpen skepsis, irrelevante spørsmål som går på synshemningen og i noen tilfeller har arbeidssøker også opplevd direkte avvisning som bl.a å bli sendt avgårde i taxi. Mange synshemmede velger å la være å oppgi at de er synshemmede i søknaden, fordi det øker risikoen for ikke å bli innkalt til intervju.
SSHF har ikke tatt stilling til om vi trenger en egen lov som forbyr diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet, slik Sverige har, men vi mener at det er behov for et vern mot diskriminering.
SSHF vil derfor be utvalget om å vurdere om det er behov for et lovfestet forbud mot diskriminering av funksjonshemmede arbeidssøkere, for eksempel ved å utvide arbeidsmiljølovens § 55A til også å omfatte funksjonshemning.
Det er en utbredt oppfatning både blant funksjonshemmede arbeidssøkere og arbeidsgivere at arbeidsgiver kan få ekstra utgifter ved å ansette en person som trenger spesielle hjelpemidler.
SSHF viser til Rundskriv 2/98 fra RTV hvor retningslinjene for arbeidsgivers finansieringsansvar etter arbeidsmiljølovens § 13 er gitt.
Ifølge retningslinjene har arbeidsgiver i regelen ansvar for å finansiere tilrettelegging av arbeidsplassen.
I punkt 4. Stønadsformer/vilkår slås det fast i avsnittet Arbeidsgivers ansvar at:
"Det kan ikke gis stønad til spesielle hjelpemidler eller utstyr som er individuelt tilpasset dersom utgiftene med rimelighet bør kunne bæres av arbeidsgiver."
Om hva som anses for rimelig heter det: "Dersom utgiftene overstiger et 1/2 grunnbeløp bør imidlertid Folketrygden dekke de utgifter som overstiger dette beløpet".
Det kan gjøres unntak fra 1/2 G-regelen på visse vilkår som bl.a når utgiftene er nødvendige for at en trygdet skal komme i arbeid, eller når de påløper de første seks månedene av et arbeidsforhold.
SSHF mener at dette regelverket slår svært negativt ut for funksjonshemmede arbeidssøkere av flere grunner.
For det første er både 1/2 G-regelen og unntakene fra den som nevnt, svært dårlig kjent blant såvel arbeidsgivere som funksjonshemmede arbeidssøkere selv. SSHF har erfaring for at det også i funksjonshemmedes organisasjoner og i ulike deler av tjeneste- og formidlingsapparatet (som ikke arbeider med attføring) er lite kunnskap om disse retningslinjene. Vi har selv bidratt aktivt til å spre informasjon til andre aktører som bør kjenne til regelen.
Etter SSHF sin oppfatning utgjør arbeidsgivers frykt for ekstrautgifter ved å ansette en funksjonshemmet person en av de største hindringene for at funksjonshemmede skal komme i arbeid. Ved gjentatte henvendelser til både RTV som har gitt retningslinjene og AAD som ansvarlig myndighet på området, har vi fått opplyst at det ikke gjøres noe aktivt for å spre kunnskap om dem, og det har heller ikke lykkes oss å overbevise disse instansene om nødvendigheten av å gjøre regelen bedre kjent.
En viktig årsak til at 1/2 G-regelen og unntakene fra den ikke er kjent utenfor det apparatet som er satt til å administrere den, henger etter SSHF sin mening sammen med at den også er svært bortgjemt i regelverket. Rundskrivet hvor regelen er nedfelt, relaterer seg nemlig til kapittel 10. i folketrygdloven som har tittelen: Ytelser under medisinsk rehabilitering. Det er derfor lite sannsynlig at arbeidsgivere flest finner fram til dette rundskrivet. Og selv om de får kjennskap til det, er det lite trolig at de vil forstå at regelen gjelder for alle funksjonshemmede arbeidssøkere, og ikke bare dem som kommer inn under medisinsk rehabilitering. SSHF kan vise til egen erfaring når det gjelder denne misforståelsen om regelens anvendelsesområde.
For det andre slår regelen negativt ut fordi den faktisk pålegger arbeidsgiver et finansieringsansvar for individuelt kompenserende hjelpemidler. Dette ansvaret trer riktignok ikke i kraft før etter de første seks månedene, men i realiteten vil enhver arbeidsgiver løpe en risiko for at det vil dukke opp utgifter etter et halvt år. Både omlegging av arbeidsoppgaver, overgang til annen stilling den teknologiske utviklingen vil føre til avdekking av nye hjelpemiddelbehov og behov for å erstatte utrangerte hjelpemidler med mer moderne utstyr. Det kan også ta tid før den ansatte identifiserer sine reelle hjelpemiddelbehov. Dessuten kan det være tilfeller hvor arbeidssøker venter med å informere om sine hjelpemiddelbehov til prøvetiden er ute, fordi arbeidssøker tror arbeidsgiver vil bli belastet med utgiftene. Det er opplagt at arbeidsgiver vil foretrekke å ansette en person som ikke blir en økonomisk belastning.
SSHF ser det også som uheldig at arbeidsgiver skal delfinansiere individuelt kompenserende hjelpemidler, fordi disse bør følge arbeidstakeren, når og om denne ønsker å skifte jobb, slik at det ikke blir nødvendig å søke på nytt om de samme hjelpemidlene (se nedenfor om saksbehandlingstid).
SSHF mener på bakgrunn av de forhold som vi har pekt på her, at 1/2 G-regelen fungerer diskriminerende og derfor ikke bør gjelde for anskaffelse av individuelt kompenserende hjelpemidler.
Det sier seg selv at arbeidssøkere som ikke kan tiltre og eller gjøre en tilfredsstillende jobb fra den dagen arbeidsgiver måtte ha behov for det, vil bli ansett som svært lite attraktiv arbeidskraft. Det kan i dag ta opptil flere måneder å få svar på en søknad om nødvendige hjelpemidler, og i tillegg ligger det et stort usikkerhetsmoment der med hensyn til utfallet av søknaden.
SSHF opplever at dette ikke tas på alvor av ansvarlige myndigheter, og vi vil i den forbindelse vise til svar på henvendelse til Sosial- og helsedepartementet om saken da vi sist tok dette problemet opp. I brev av 8.3.99 fra sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa, vises det til at målet er kort saksbehandlingstid, men at det kan ta tid siden det må gjøres en individuell vurdering av hvorvidt et hjelpemiddel er nødvendig og hensiktsmessig for å løse aktuelle arbeidsoppgaver.
Vi stiller oss undrende til norske myndigheters manglende forståelse av konsekvensene ved å holde fast ved en slik praksis. Vi mener at det bør la seg gjøre å lage en smidigere ordning med midlertidig innvilgelse av søknad, slik at vi kan begynne i en jobb umiddelbart og vite at vi kan mestre den fra første dag. Svært mange hjelpemidler tilhører det vi kan kalle standardutstyr for ulike grupper funksjonshemmede, f.eks. er det vanlig at svaksynte trenger en stor skjerm og eller et forstørrelsesprogram og at blinde må ha leselist til datamaskinen. Vi kan derfor ikke se at det skulle finnes noen tungtveiende hensyn som taler imot å innføre en utlånsordning basert på midlertidig vedtak når det gjelder hjelpemidler som er vanlige og nødvendige for at en funksjonshemmet skal kunne fungere på arbeidsplassen.
SSHF mener at vi aldri kan regne med å kunne stille på lik linje med andre arbeidssøkere dersom vi ikke får kortet ned saksbehandlingstiden dramatisk.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]