av Lars Bjørndal
Nedenstående er skrevet på oppdrag fra Deltasenteret. Jeg skal forsøke å sammenfatte mine erfaringer på området "informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) og tilgjengelighet". Som man vil se, har jeg lagt hovedvekt på tilgjengelighet, da jeg mener at dette er et nøkkelord i denne sammenhengen. Altfor ofte ser vi at teknologi settes i fokus. Vi skal se at teknologi ikke alltid øker tilgjengeligheten, snarere tvert imot. Når jeg snakker om "tilgjengelighet for alle", så mener jeg alle mennesker - både med og uten funksjonshemming. For å sette nedenstående i et videre perspektiv, vil jeg minne om FNs standardregler for mennesker med funksjonshemming, der det bl.a. heter:
"Statene bør erkjenne at tilgjengelighet er av avgjørende betydning for å kunne skape like muligheter på alle områder i samfunnet. For mennesker med funksjonshemming, uansett av hvilket slag, bør statene
a) legge fram handlingsplaner som gjør det fysiske miljøet tilgjengelig, og
b) iverksette tiltak som gir adgang til informasjon og kommunikasjon."
Jeg vil i det følgende gi eksempler ut fra mine erfaringer med interessepolitisk arbeid. Eksemplene bærer således preg av at det dreier seg om problematikk rundt synshemming. Imidlertid håper jeg stoffet, iallfall prinsipielt, vil være relevant for andre som er opptatt av eller arbeider med tilgjengelighet.
La meg starte med å si noen ord om meg selv: Jeg er blind fra fødselen. Jeg driver mitt eget firma, og arbeider for det meste med installering / tilrettelegging av datautstyr for blinde. Jeg gir også opplæring i bruk av slikt utstyr. Oppdragsgiver har hovedsakelig vært Hjelpemiddelsentralen i Hordaland. F.t. er jeg leder av it-utvalget både i Norges Blindeforbund (N.Bf.) og SSHF (Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening).
Så til temaet: En av de første sakene jeg arbeidet med, var en elektronisk telefonkatalog for synshemmede. Det er kanskje ikke så lett å forstå at dette med en elektronisk telefonkatalog kan ha så stor betydning. Jeg vil hevde at det kan bety et "være eller ikke være" f.eks for en synshemmet sentralbordoperatør. I dag er nummeropplysningen så dyr at mange arbeidsplasser har valgt å la telefoner dit gå til sentralbordet slik at de kan ekspederes der. Det blir umulig for en synshemmet å gjøre denne jobben dersom en tilgjengelig telefonkatalog ikke finnes. Rent prinsipielt er det dessuten slik at det følger en telefonkatalog med et telefonabonnement.
Jeg ser ingen grunn til at Telenor ikke også skal ha ansvar for å tilby syns- og lesehemmede en tilgjengelig utgave av den samme katalogen. I 1995 var cd-romutgaven av katalogen fremdeles på plan- leggingsstadiet. N.Bf.s it-utvalg forsøkte den gangen å få Telenor til å ta oss med i planleggingsarbeidet for å sørge for at våre behov ble tilgodesett og implementert i utformingen fra starten av. Hver gang vi kontaktet Telenor Media fikk vi beskjed om å vente til produktet var ferdig, og at man så fikk se hvordan man evt. kunne tilrettelegge det for vår gruppe. Det ble også uttrykt fra Telenors side at man ikke så det som sitt ansvar å bekoste en slik tilrettelegging. Vi gikk til samferdselsdepartementet med saken, men heller ikke her fikk vi støtte for våre synspunkter. Man var kanskje tilbøyelig til å være enig i prinsippene, men når f.eks konsesjonsvilkårene skulle utformes, var det ingen vilje til å innlemme våre krav. Nå er toget for lengst gått for en enkel (kommandolinjestyrt) telefonkatalog på cd-rom. Imidlertid er saken igjen aktuell. Jeg sikter til Internettutgaven som nylig er kommet. Heller ikke her er det tenkt på tilgjengelighet for alle.
Jeg synes eksempelet over, med all tydelighet viser hvor viktig det er å tilgodese funksjonshemmedes behov ved etablering av nye produkter. Dette må bli en selvfølge i en helt annen grad enn det som til nå har vært tilfelle på dette området. Til sammenligning er det i dag en selvfølge å gjøre offentlige nybygg tilgjengelig for rullestolbrukere. Dette er regulert gjennom lovverk. På samme måte tror jeg det er nødvendig å regulere f.ek. tilgjengelighet til offentlig informasjon. Med offentlig informasjon mener jeg ikke bare informasjon som er utgitt/distribuert av offentlige etater/institusjoner, men informasjon som har offentlig interesse. Dessverre finnes det altfor mange eksempler på at selv offentlige etater kommer med elektronisk informasjon som ikke er tilgjengelig for alle. Det offentlige har en informasjonsplikt som selvsagt også må gjelde overfor gruppen blinde og svaksynte. Mye informasjon som utgis av det offentlige, gis ut på ulike medier. En skal huske på at den elektroniske formen i altfor mange tilfeller vil være den eneste man som sterkt synshemmet har tilgang til. Det må derfor bli et krav at denne informasjonen blir så tilgjengelig som mulig for vår gruppe. Forresten vil jeg hevde at det er den tilrettelegging som skjer for å gjøre informasjonen mer iøynefallende for seende som gjør den utilgjengelig for synshemmede. Utgangspunktet for det meste av det som legges ut av informasjon er jo ren tekst. Dette materialet vil som oftest være mer tilgjengelig for oss enn resultatet av web- designeres manipulering for å gjøre presentasjonen - eller formen - mest mulig "fancy". Til sammenligning kan jeg nevne at det i svært mange tilfeller er enkelt å hente drivere og annet teknisk stoff fra web-jungelen. Årsaken til dette er at det oftest er de som lager driverne eller stoffet som også legger det ut på nettet. "Forfatterne" gjør det kun for at stoffet de produserer skal være tilgjengelig. Når mediefolk derimot legger noe ut på Internett, får vi ofte problemer fordi formen i mange tilfeller blir vel så viktig som innholdet.
I det siste har vi også sett eksempler på at web-sider er blitt utformet ved å benytte spesiell programvare under Microsoft Windows som har innebygde mekanismer for å utestenge andre web-lesere enn Microsofts egne. Det vil føre for langt å gå nærmere inn på dette fenomenet her, men det sier seg selv at slike utestengingsmekanismer må bekjempes.
I senere tid er det blitt mer vanlig enn før å legge dokumenter på Internettet til nedlasting. Dette er noe synshemmede har ønsket seg lenge. Det er bare det at formatet slike dokumenter får, ofte er svært uhåndterlig for personer som ikke kjører MS-Windows. PDF-filer er et eksempel på slike formater. Dette er et svært plasskrevende format, og dessuten er det lite universelt. PDF er først og fremst beregnet på utskrift med en lacerskriver. Formatet egner seg dårlig til presentasjon på skjerm. Dessuten er det en stor ulempe at man kun kan konvertere til og ikke fra dette formatet. F.eks. går deler av innholdet tapt dersom en konverterer fra PDF til ren tekst.
En grunnleggende idé bak World Wide Web er at stoffet der skal være tilgjengelig uavhengig av operativsystem. Det er dette som kalles plattformuavhengighet. En bør altså ikke knytte formater for nedlasting opp mot bestemte programmer - særlig ikke hvis det ikke gis alternativer for den som skal laste ned m.h.t formatet. En ren tekstfil (evt. lagret uten myke linjeskift) kan leses av alle og er slik sett et godt eksempel på et universelt format som egner seg for nedlasting fra Internettet.
Nå har Miljøverndepartementet (MD) kommet med en presentasjon av programmet "Planlegging for alle". Programmet er et sammarbeid mellom Sosial- og helsedepartementet (SHD) og (MD), og det knyttes til regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede. Det virker ekstremt provoserende når prosjektleder Olav Rand Bringa skriver i et brev som ble lagt ut på den åpne e-postlisten til SSHF: "Nettstedet er tilrettelagt for blinde og svaksynte." Svært mange blinde og svaksynte bruker det tekstbaserte programmet Lynx for å betjene World wide web. Ved å åpne URL-en: http://www.miljo.no/pfa/, får man følgende resultat på skjermen:
---------------------------------------- FRAME: [1]planlegging_for_alle FRAME: [2]logo References 1. http://odin.dep.no/md/pfa/main.html 2. http://odin.dep.no/md/pfa/tom.html ----------------------------------------
Det er ganske enkelt ikke tilrettelegging for synshemmede å bruke frames. Dessuten bryter det med veilederen Statens informasjonstjeneste (SI) har laget, som beskriver hvordan man ønsker at ODIN skal være. La meg legge til at Bringa benytter frames til tross for at han er gjort oppmerksom på at dette ikke er akseptabelt. Jeg kan ikke påstå at programmet "planlegging for alle" ikke har noe for seg, til det vet jeg for lite om saken. Jeg er imidlertid overbevist om at offentlige midler i mange tilfeller brukes til prosjekter som ikke får en varig verdi for dem prosjektet er myntet på.
Når det gjelder eksempelet med frames over, må jeg føye til at lenkene lar seg åpne med Lynx. Imidlertid, når sidene utvides og det blir mange lenker etter hverandre, blir frames svært uhåndterlig. Til slutt vil jeg trekke fram et par eksempler på tekniske løsninger som absolutt ikke fungerer for alle:
De fleste har sikkert vært i butikker med betalingsterminal hvor "knappene" kun er små groper. Disse terminalene er laget etter fotocelleprinsippet, og sifferet registreres før fingeren er på plass i gropen. En kan jo tenke seg hvordan det da går hvis en skal lete seg fram til riktig siffer når koden skal trykkes. Jeg kan ikke med min beste vilje forstå at terminaler av den typen ikke forbys i Norge!
Det er heller ikke vanskelig å finne eksempler på at gode gammeldagse løsninger blir erstattet av nye elektroniske greier som er helt utilgjengelig for enkelte. Som eksempel her vil jeg nevne togtoalettet på Gardemobanen. Her har den gode gamle knotten til å vri på når døren skal låses blitt erstattet av to felt på veggen som man kan berøre: Ett for å låse, og ett for å åpne døren. Det er umulig for en blind å vite hvor disse feltene er plassert. Jeg ble så forskrekket da jeg skjønte at jeg ikke lenger kunne gå på do uten å få noen til å holde vakt på utsiden av døren, at jeg glemte å undersøke systemet i detalj. Jeg tror at systemet er helt ubrukelig for synshemmede, og ihvertfall uten opplæring...
Hvordan skal en sikre at tilgjengelighet for alle blir en selvfølge? Jeg er redd vi har nådd et metningspunkt når det gjelder handlingsplaner og utredninger som skal dokumentere funksjonshemmedes behov for tilrettelegging på ulike områder. F.eks. finnes det gode internasjonale anbefalinger på hvordan informasjon skal pressenteres på World Wide Web. The World Wide Web Consortium (W3C) har et kontinuerlig arbeid med å lage slike anbefalinger, og disse er dokumentert gjennom Web Accessibility Initiative (WAI). Vi har ikke behov for å få egne anbefalinger på dette området i Norge. Det vi får bedre tilgjengelighet ved, er at anbefalingene fra WAI leses og følges.
Bergen, 12. august 1999 Lars Bjørndal
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]