Av Eldrid Kästel.
I oppfølgningen til Verdens handlingsprogram for funksjonshemmede som ble vedtatt av FN i 1982 vedtok FN i 1993 Standardreglene om like muligheter for mennesker med funksjonshemming (resolusjon 37/53). Det FN vedtar får ikke umiddelbart konsekvenser for medlemslandene - det må også omsettes i nasjonal politikk.
Erklæringen om FN's standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming gir anbefalinger som er retningsgivende for politikken i medlemslandene. Meningen har vært å komme fram til en konvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av funksjonshemmede, slik at en ville ha fått et bindende dokument. Men dette har vist seg å være kontroversielt, noe som i og for seg er interessant. I stedet ble det oppnådd enighet om å konsentrere seg om en annen type dokument.
Inntil videre må vi altså nøye oss med en erklæring. Men en erklæring, selv om den ikke inneholder bindende bestemmelser, har også stor verdi - den sier noe om hvilke prinsipper verdensorganisasjonen mener bør være mål for politikken i de enkelte landene. På samme måte som menneskerettighetserklæringen kan den bli et viktig redskap i kampen for likestilling og mot diskriminering på grunnlag av funksjonshemming.
Som ledd i arbeidet med å komme fram til en konvensjon, har landene fått erklæringen til uttalelse. Rådet for funksjonshemmede har en sentral rolle i dette. Den 3. desember, på 50-årsdagen for menneskerettighetserklæringen, arrangerte Rådet en høring om FN's standardregler. Formålet med høringen var å få en gjennomgang av hvordan Norge oppfyller standardreglene på ulike samfunnsområder. Den ble åpnet av Astrid Fagernes som er nestleder i Rådet. Vi fikk bla. vite at Rådet i 1996-97 gjennomførte en kartlegging av hvordan reglene blir praktisert i sju departementer. Disse sju er representert i statssekretærutvalget for den samlede politikken for funksjonshemmede, nedsatt av Brundtlandregjeringen. I forordet til den norske utgaven av standardreglene skrev daværende sosialminister Hill-Marta Solberg at dette understreket at politikk for funksjonshemmede ikke bare er sosialpolitikk.
Statsrådene for fire departementer: kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Samferdselsdepartementet og Kulturdepartementet var invitert til å svare på spørsmål vedrørende sine respektive ansvarsområder ut fra sektoransvarsprinsippet. Vi var blitt lovet at det ville være minst en statsråd til stede, Jon Lilletun, men det ble gitt beskjed på konferansen om at han likevel ikke kunne ta seg tid til å komme.
Dessuten var Sosial- og helsedepartementet invitert siden det har en koordinerende oppgave i forhold til politikk for funksjonshemmede. Statssekretæren i Sosial- og helsedepartementet er leder av statssekretærutvalget.
Panelet var delt i et spørrepanel som besto av representanter for organisasjonene og et høringspanel som besto av representanter for departementene.
Alle organisasjoner som er landsdekkende, var bedt om å komme med spørsmål. Organisasjonene var bedt om å sende inn spørsmålene skriftlig på forhånd til de fire departementene som skulle være med i høringspanelet. Taletiden var begrenset til 3. min. pr. spørsmål. Våre spørsmål var derfor konsentrert om SSHF's kjernesaker: litteraturformidling til yrkesaktive, studiefinansieringsordningen og hjelpemidler til arbeidsøkere/yrkesaktive. Våre spørsmål har gått ut på listen tidligere. (Jeg har ikke den fullstendige listen over de spørsmålene som ble innsendt, men styret har den.) Det var også avsatt tid for en kort oppfølgningsrunde til hvert spørsmål.
Berit Vegheim og Torleif Kahrs stilte spørsmålene på vegne av SSHF. For øvrig deltok: Hørselshemmedes Landsforbund, Norges Handikapforbund, Norges Blindeforbund, Norsk Forbund for utviklingshemmede og Landsforeningen for hjerte- og lungesyke og i tillegg Norsk Forbund for Rett Syndrom og Norsk Spielmeyer-Vogt Forening.
Høringen startet ut uten teleslynge og med en pen samling unnskyldninger for hvorfor diverse statsråder uteble. Meningen var at representanter for den politiske ledelsen skulle svare. Men for Kulturdepartementet kom heller ingen fra den politiske ledelsen. Den endelig sammensetningen ble slik: politisk rådgiver Knut Arild Hareide, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, politisk rådgiver Inger Eikesdal, Arbeids- og administrasjonsdepartementet , avdelingsdirektør Stein Sægrov, Kulturdepartementet, statssekretær Torild Skogsholm, Samferdselsdepartementet og statssekretær Rita Roaldsen, Sosial- og helsedepartementet.
I invitasjonen sto det at en representant for Sosial- og helsedepartementet ville være til stede siden det har en koordinerende oppgave i forhold til politikk for funksjonshemmede. Vi fikk i klartekst vite hva denne oppgave gikk ut på - nemlig at det er til statsråden for Sosial- og helsedepartementet spørsmål angående funksjonshemmede egentlig skal stilles og ikke til de statsrådene som har sektoransvar.
Hvis det lå noen løfter i luften så var det vel fra politisk rådgiver i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet Knut Arild Hareide som kunne fortelle at studiefinansieringsordningen vil det bli jobbet med, og at det fins "muligheter" med hensyn til fullstipendiering. Han sa at i St. meld. nr. 14 er fullstipendiering foreslått utredet og at dette ville bli fulgt opp av departementet. Et utvalg oppnevnt i høst (Åmotutvalget), skal gjennomgå studiefinansieringsordningen. Det har 9 medlemmer hvorav 3 fra SLF, NSU og elevorganisasjonene. Det skal legge fram sitt forslag i 1999. Dette er et område hvor vi håper å få til et løft, var alt han kunne love. Han sa at vi ikke kan regne med å få inn en egen representant i dette utvalget.
Med hensyn til litteratur for yrkesaktive sa han at behovet skal utredes. Berit fulgte opp med spørsmål om hvordan det er tenkt at vi skal få påvirke det arbeidet som skal skje med hensyn til denne utredningen om yrkesaktive. Han sa bla. at departementet er i dialog med Arbeidsforskningsinstituttet om dette utredningsoppdraget. Her kan det tilføyes at denne utredningen er nå startet, og at den utføres av Arbeidsforskningsinstituttet ved Knut Fossestøl og med Siri Kessel som utreder.
Plasseringen av studieavdelingen i NLB, fikk vi vite, var derimot ikke et diskusjonstema.
Så var det slutt på løftene. Torleif stilte spørsmålene til Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), men møtte liten forståelse for at spørsmål om hjelpemidler til arbeid bør høre inn under AAD's ansvarsområde. Det ble opplyst at representanten for Sosial- og helsedepartementet (SHD), Rita Roaldsen, ville svare, men Torleif insistere på at spørsmålet var avgitt til AAD, og vi fikk dermed synliggjort at ansvaret etter vår mening bør plasseres der. Svaret fra statssekretæren i SHD, Rita Roaldsen var at (sitat): ansvaret for arbeid for funksjonshemmede hører hjemme i Sosial- og helsedepartementet (så vidt jeg har notert meg ordlyden).
Hun sa i sitt svar bla. at behandlingen av hjelpemiddelsøknader ikke skal ta lengre tid enn 6 måneder, og at 75 prosent av sakene skal behandles i løpet av fire uker. Hun fortsatte med å si at det etter arbeidsmiljøloven er arbeidsgiver som har ansvar for tilrettelegging, men at prinsippet om arbeidsgivers egenfinansiering kan fravikes dersom utgiftsbelastningen blir urimelig. Hun fastholdt at hovedregelen er halv G-prinsippet om arbeidsgivers egenfinansiering, og at hjelpemidlene er folketrygdens eiendeler. Det står i reglementet, sa hun og begynte å lese det. Torleif repliserte at reglementet har vi lest siden det tilfeldigvis er gjort tilgjengelig for oss, og at dette svaret er for dårlig! Videre sa han at det er et krav at hjelpemidlene skal være på plass den dagen vi skal tiltre i en (ny) jobb.
Her kan det gjerne tilføyes at det er SSHF's fortjeneste at reglementet er gjort tilgjengelig.
(Ellers vises det til Torleifs kronikk om halv G-saken.)
Men om ikke departementet var det mest lydhøre, så var forsamlingen det desto mer. Magnar Sortåsløkken som representerte Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke, tok ordet i oppfølgningsrunden og sa at det vi får er en oppsummering av situasjonen og ikke et eneste politisk signal om hva som skal gjøres. De politiske grepene får vi ikke skikkelig svar på.
Astrid Fagernes grep inn i diskusjonen og sa at når noen er funksjonshemmet, er det en del ting som må kompenseres for at man skal kunne være med aktivt, og da må disse tingene gjøres for at vi skal kunne bli aktive.
Hun sa at det som skal besvares er hvordan fire departementer har fått gjennomslag for FN's standardregler på ulike områder.
Og noe av det som var positivt på konferansen, var at organisasjonene virket samstemte.
Politisk rådgiver i Arbeids- og administrasjonsdepartementet, Inger Eikesdal orienterte om arbeidsmarkedstiltakene på ulike nivåer i tiltakskjeden: muligheten for å kvalifisere seg gjennom arbeidstrening, attføring slik at deltakerne etter attføringen står bedre rustet og avklaring og utprøving av arbeid med bistand.
Alvhild Kvamme Iversen, som representerte Norges Handikapforbund, sa under spørsmålsrunden til Arbeids- og administrasjonsdepartementet bla. at vi hører mye om attføring, men mindre om hva som skal skje etter at attføring er utprøvd. Det er hvordan funksjonshemmede skal mestre overgangen fra utdanning til arbeid, som er vanskelig, sa hun.
Inger Eikesdal sa at det var tre hovedlinjer i arbeidsmarkedspolitikken overfor yrkeshemmede: å hindre yrkeshemming, hindre utstøting og bistand til å kunne tilbringe et liv i arbeid. Her har jeg notert 40.000 tiltaksplasser.
Det myndighetene kan gjøre, er ikke å skape nye jobber, men gi råd og veiledning og bistå arbeidstakere, sa hun.
Jeg har deretter merket meg økt fokus på formidling og kontroll med arbeidsgivere.
Magnar Sortåsløkken sa til det at det ikke var statsråder til stede, at han syntes det vitner om at politikk for funksjonshemmede ikke blir prioritert. Hadde dette vært LO som var samlet her, hadde de vært her, sa han blant annet.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]