At Rom ikke ble bygget på en dag, skulle være velkjent for de fleste. Men jeg tror ikke det er mange som kan forestille seg hvor mange dager som går med når man skal bygge Rom. Mange vil vite at undertegnede er maratonspesialist. Kampen for en bedre studiefinansiering har vært et maratonløp som har brakt også meg til randen av utmattelse. Resultatene begynner nå å avtegne seg, men ennå kan forhåpentligvis noe oppnås i innspurten.
Jeg har tidligere i en artikkel her i SSHF-nytt redegjort kort for den historiske utviklingen i saken. Jeg vil derfor nå nøye meg med å informere om det som er skjedd i 1993, som har vært det hittil klart mest avgjørende året i denne saken. Jeg vil imidlertid først kort repetere hva vår politikk har gått ut på. Vi har ønsket en studiefinansieringsordning i Statens Lånekase som er god nok til at den kan være et reelt alternativ for funksjonshemmede som ikke får eller ikke ønsker å ta attføring. Til grunn for dette ligger det et likestillings- og integreringsaspekt. Ikke minst viktig har det vært å sikre retten til selv å velge utdanning etter interesser og anlegg, uten å være prisgitt en lunefull og geografisk variabel saksbehandling i trygdeetaten. Det vi krever av en Lånekassebasert ordning, er først og fremst en kompensasjon for ekstra studietid som skyldes forhold knyttet til funksjonshemmingen (sen og mangelfull levering av pensumlitteratur o.l.). Videre krever vi støtte i 12 måneder for å kompensere for våre problemer med å skaffe sommerjobb. Endelig krever vi en tilfredsstillende ordning med gjeldsavskriving dersom det oppstår misforhold mellom gjeldsbyrde og arbeidsinntekt etter endt utdannelse, f.eks. ved arbeidsløshet.
Magistadutvalget, som ble nedsatt for å utrede spørsmålet om studiefinansiering og studentvelferd generelt, var i arbeid fra august 1991 til februar 1993, ca. tre ganger så lenge som den opprinnelige tidsrammen som var satt. I utvalgets andre og siste delinnstilling ble studiefinansiering for funksjonshemmede tatt opp. Utvalget uttrykte en prinsipielt positiv holdning til å stimulere til å øke antallet funksjonshemmede studenter, og sluttet seg også til prinsippet om at funksjonshemmede ikke bør komme ut av sin utdannelse med søørre gjeldsbyrde enn andre studenter. Avstanden mellom prinsipper og praksis var imidlertid i største laget.
Når det gjelder gjeldsavskriving, henviste utvalget til eksisterende ordninger, som de mente var gode nok. Støtte i sommermånedene ble avvist med den begrunnelse at problemet med å skaffe sommerjobb var generelt for alle studenter, og at også andre grupper (som f.eks. utenlandske studenter) også kan ha spesielt store problemer.
Bare når det gjelder stipendiering av merstudietìd, kom utvalget oss delvis i møte. Funksjonshemmede som blir forsinket på grunn av funksjonshemmingen, skal etter utvalgets forslag få kompensert for dette med inntil ett års fullstipendiering av ekstra studietid. Det er imidlertid en hake ved den foreslåtte ordningen. Den gjelder først ved det andre forsinkelsesåret. Det første året man er forsinket, må man ta på egen kappe, på samme måte som andre studenter - likestilling er her faktisk brukt som en begrunnelse fra utvalgets side. Dette føste forsinkelsesåret ses på som "ordinær" faglig forsinkelse.
De negative økonomiske konsekvensene av dette ble ytterligere forsterket ved at Statsbudsjettet for 1994 inneholder en ordning som straffer forsinkelser ved at stipend omgjøres til lån ved faglig forsinkelse (unntatt ved sykdom og graviditet).
Resultatet er altså at en funksjonshemmet som blir forsinket i ett år, må finansiere dette året i sin helhet med lån. Blir så vedkommende forsinket enda et år, blir dette året finansiert i sin helhet ved stipend, dersom han/hun kan dokumentere at forsinkelsen skyldes funksjonshemmingen.
Den andre store begivenheten i 1993 var fremleggelsen av en stortingsmelding om studiefinansiering og studentvelferd, basert på Magistadutvalgets innstilling. Når det gjelder funksjonshemmede, la denne meldingen seg helt på utvalgets innstilling. Jeg mener vi må si oss fornøyd med at forslaget om stipendiering av merstudietid overlevde den departementale behandlingen.
Departementet var jo ikke direkte rundhåndet overfor studentene generelt, i hvert fall ikke før Kristelig Folkepartì kom regjeringen til unnsetning og i en viss utstrekning løftet studentene med seg inn i fjorårets budsjettforlik (Statsbudsjettet og Stortingsmeldingen omtales her nærmest om hverandre, fordi de ble framlagt så og si samtidig og inneholder omtrent de samme forslagene. Det sier litt om situasjonen at meldingen ble holdt igjen lenge nok til at de forslagene som inngikk i budsjettforliket med Kristelig folkeparti, og som regjeringen altså ble mer eller mindre tvunget til å gå inn for, kunne inkorporeres i meldingen og altså framstå som dens egen politiske vilje).
Den før omtalte siste etappe i dette maratonløpet, er Stortingets behandling av meldingen. Den skal etter planen finne sted i januar/februar i år. Siden de fleste partiene har gitt uttrykk for en mer positiv holdning til studentenes økonomiske krav generelt, og vel også har en minst like positiv holdning til funksjonshemmede, kan jeg ikke tenke meg annet enn at stipendieringen av merstudietid vil overleve også denne runden. Vi skal imidlertid ikke si oss fornøyd med det. Vi håper å kunne fremlegge så overbevisende argumenter for kirke- og undervisningskomiteen, både skriftlig og muntlig, at vi kan få igjennom mer av våre krav.
Størst håp tror jeg det er om å få forbedret ordningen med stipendiering av merstudietid. Stipendiering av sommermånedene har jeg mindre tro på. Når det gjelder kravet om en mer betryggende gjeldssaneringsordning, så er jeg redd det er en tapt sak. Awisningen av dette kravet i Magistad-innstillingen og Stortingsmeldingen er forholdsvis kontant. Vi har også fått relativt liten støtte for dette kravet fra de andre høringsinstansene.
Ettersom vi sannsynligvis må leve med dagens ordning i overskuelig framtid, er det kanskje av interesse å referere hva denne går ut på. Den er muligens tross alt bedre enn mange tror. En person som er minst 50 % ufør, som er uføretrygdet og som tjener mindre enn 9 000 kr. pr. måned, kan få studiegjelden slettet i sin helhet. Med inntekt på inntil kr. 13 600 pr. måned kan man få studiegjelden delvis slettet. I tillegg kan rentefritak og betalingsutsettelse innvilges etter et sett av sosiale og økonomiske kriterier.
Selv om vi ikke kan si oss fornøyd med de forslagene som foreligger i dag, og sannsynligvis heller ikke vil kunne gjøre det etter stortings- behandlingen, så er det et viktig aspekt ved forslagene som jeg vil fremheve. De foreslåtte ordningene vil gjøre det nødvendig og legitimt for Lånekassen å forholde seg aktivt til funksjonshemmede som gruppe. Noen saksbehandlere i Lånekassen vil måtte foreta konkrete vurderinger av effekten av ulike funksjonshemminger på studesituasjonen, og danne seg et samlet bilde av studieforholdene for funksjonshemmede.
De statistiske data og den dokumentasjon som byyråkratene har etterlyst som beslutningsunderlag, vil kanksje etter hvert bli skaffet til veie, og ytterligere forbedring av studiefinansieringen kan kanskje komme på lengre sikt hvis det viser seg at den foreslåtte ordningen blir for dårlig.
Jeg synes det er på sin plass med noen generelle sluttkommentarer. Forutsatt at min spådom holder, og vi får beholde det lille vi har oppnådd gjennom Magistadutvalgets og Stortingsmeldingens forslag, illustrerer dette på en utmerket måte hvor langsiktig og møysommelig seriøst interessepolitisk arbeid må være for å kunne lykkes. Når nå Studiebiblioteket forhåpentligvis om kort tid får etablert en tilfredsstillende service for musikkstudenter, er det et annet godt eksempel på det samme.
Jeg regner meg som en meget nøktern og realistisk person, men jeg mener å kunne stå inne for en påstand om at det føst og fremst må tilskrives SSHF's innsats når studiefinansieringen nå etter alt å dømme blir forbedret, om enn aldri så beskjedent. Jeg anser det som tvilsomt om funskjonshemmede overhodet var kommet med i mandatet for Magistadutvalget om ikke vi hadde forberedt grunnen. De som venter på konkrete resultater av SSHF's interessepolitiske arbeid, bør ha noe å lære av slike eksempler. Det nytter å jobbe, men tålmodighet må til.
Jørund Gåsemyr
Til leserne!
Se også Høringsnotatet om styriefinansiering som SShF sendte til Stortingets Kirke- og undervisningskomité den 11. januar i år. og som er gjengitt på neste side av kassetten.
Red.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]