SSHF-nytt 2000:4

Web-ansvarliges kommentar: Etter seminaret har Ole Danbolt Mjøs skrevet en artikkel i Dagbladet 19.12.2000 om Funksjonshemma og Mjøsutvalet.

Om funksjonshemmede studenter og "Frihet under ansvar".

Rapport fra SSHF - Distrikt Nord-Norges seminar om Mjøsutvalgets innstilling (NOU 2000:14), 21.-22. oktober 2000, Tromsø.

Innhold

1. Funksjonshemmede studenter og høyere utdanning
2. Frihet under ansvar - Mjøsutvalgets innstilling
3. SSHFs høringsuttalelse om NOU 2000:14
4. Synshemmede studenter og høyere utdanning: seminarinnleggene
5. Konklusjoner og sammenfatning
Referanser

Vedlegg:
Seminarprogram
Brev til innlederne

1. Funksjonshemmede studenter og høyere utdanning

Mjøsutvalgets innstilling om høyere utdanning er et av de viktigste innspillene i debatten om organiseringen av norske universiteter og høyskoler og om norsk kunnskapsproduksjon. Funksjonshemmedes organisasjoner har merket seg at studiesituasjonen til "den uvanlige studenten" stort sett er utelatt i utredningen til fordel for konsentrasjon omkring en antatt gjennomsnittsstudent og lærestedene som "vekttall/gradsfabrikker". De uvanlige studentene vil hevde at funksjonshemming ikke kan ses uavhengig av læringsmiljøet, og at bygningsmessig utforming, pedagogisk tilrettelegging og organiseringen av studietilbudene i mange tilfeller disfavoriserer studenter som fungerer annerledes enn det antatte gjennomsnittet.

Mjøsutvalgets innstilling er særlig blitt lagt merke til for sine forslag til ny finansieringsmodell og ny gradsstruktur, for sin fokusering på kvantitative mål for lærestedenes produktivitet (vekttall pr. tidsenhet) og for sitt syn på styringsmodell for universiteter og høyskoler. Når SSHF - Distrikt Nord-Norge (SSHF NN) i forbindelse med sitt møte 21. og 22. oktober 2000 satte innstillingen på sitt seminarprogram, var det på bakgrunn av en risiko for å bli ytterligere marginalisert i høyskole- og universitetssammenheng når gjennomsnittstenkingen blir for dominerende i planleggingen av norsk høyere utdanning.

I denne seminarrapporten tar vi først opp noen generelle sider ved Mjøsutvalgets innstilling (kap. 2). Deretter følger en kort gjennomgang av SSHF's høringsuttalelse om innstillingen (kap. 3). Høringsuttalelsen ble oversendt SHD i slutten av september, 2000. I dette kapittelet finnes også en kort presentasjon av organisasjonen SSHF for den uinnvidde leseren. Deretter følger et referat der hovedtrekkene i de inviterte innledernes innlegg gjennomgås (kap. 4).

SSHF NN hadde den glede å ha Ole Danbolt Mjøs som hovedinnleder, godt fulgt opp av Kristin Solberg, Universitetet i Tromsø, og Tore Nesheim fra Høyskolen i Tromsø. SSHFs leder, Berit Vegheim, ga en innledning på vegne av organisasjonen. Mens Ole Mjøs konkretiserte innstillingen for oss, hadde vi bedt Solberg og Nesheim om en mer praktisk tilnærmingsmåte. Både universitet og høyskole har konkretisert sitt tilretteleggingsarbeid for funksjonshemmede studenter i form av utkast til handlingsplaner, og dette sto i fokus for innleggene til Solberg og Nesheim.

I invitasjonen til seminaret heter det:

"Årets seminartema er Mjøsutvalgets innstilling om reorganisering av norsk høyere utdanning, og de konsekvenser disse reformtiltakene vil kunne få, bl.a. for funksjonshemmede studenter. Funksjonshemmede studenters situasjon er ikke omtalt i innstillingen, til tross for at problemstillinger for sammenlignbare grupper i samfunnet er problematisert og analysert. Funksjonshemmede vil trolig kunne ha et samordningsbehov med andre studentgrupper som vil måtte regne med å avvike fra såkalt "normal" studieprogresjon. De viktigste innspillene i rapporten: stykkprisfinansieringen, gradsstandardiseringen og endringene i styringsmodellene for lærestedene, har av flere blitt kommentert med at forslagene truer med å hugge ned norsk kunnskapsproduksjon ved roten. For gruppen av funksjonshemmede studenter, innebærer stykkprisprinsippet trolig henvisning til siste plass i utdanningskøen. I beste fall vil vi bli møtt med flere særordninger og kompensatoriske tiltak. Under seminaret vil vi etterspørre et utdanningspolitisk perspektiv som går utover kortsiktige markedsliberalistiske hensyn, og vi vil drøfte hvordan den norske funksjonshemmetbevegelsen best kan møte de utfordringer vi står ovenfor." (...)

"Alle landets høgskoler og universiteter skulle ved utgangen av 1999 legge fram lokale handlingsplaner for funksjonshemmede studenter. Dette er et av tiltakene som er lagt inn i regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede (1998-01). Med dette tiltaket søker man å ta høyde for ulike studentgruppers behov, både praktisk og pedagogisk. Reformforslagene i NOU nr. 14, 2000, vil utvilsomt få konsekvenser for lærestedenes mulighet til å følge opp prinsippene som er nedfelt i handlingsplanene. Som organisasjon er det viktig å følge opp lærestedenes handlingsplanarbeid. Vi må til enhver tid være på banen som premissleverandør, informasjonsformidler og "vaktbikkje". I en situasjon der organiseringen av høyere utdanning skal gjennom en stor omorganisering, er det viktig at vi fører dialog med lærestedene i den utstrekning våre medlemmer rundt om i landet har kapasitet til dette. Vi har invitert representanter fra Universitetet i Tromsø og fra Høgskolen i Tromsø til å komme med en innledning hvor det settes fokus på hvor handlingsplanarbeidet står i dag. Vi ønsker videre å få vite hvordan lærestedene ser på sine muligheter til å få gjennomført tiltakene i handlingsplanene."

Programmets generelle formuleringer ble noe mer presisert i personlige brev til innlederne i forkant av møtet:

"SSHF har identifisert mange forhold som virker funksjonshemmende innenfor høyere utdanning i dag, og som fører til at våre medlemmer ikke stiller likt med sine medstudenter når det gjelder betingelser for studieprogresjon og studentvelferd. Vi nevner her noen eksempler, men legger også ved vårt innspill til det offentlige utvalget som nå utreder rettigheter, likestilling og full deltakelse for funksjonshemmede, for en mer utfyllende presentasjon av våre krav.

Det er svært stor variasjon mellom landets læresteder når det gjelder gjennomføring av planlegging og tilrettelegging for en sammensatt studentgruppe, noe som fører til at enkelte læresteder fremstår som nesten lukkede for studenter med visse typer nedsatt funksjonsevne.

I tillegg kommer at uansett hvor gode og optimale studieforholdene blir for vår gruppe, vil det alltid være faktorer som har med selve funksjonsnedsettelsen å gjøre som hindrer en del av oss i å gjennomføre studiene i et like raskt tempo som andre. For synshemmede studenter vil dette særlig skyldes nedsatt lesehastighet.

For grupper av studenter som av de grunner vi her har nevnt, aldri vil bli bedriftsøkonomisk lønnsomme for lærestedene, vil de forslag som fremsettes til ny styringsstruktur og ny finansieringsmodell, om de blir gjennomført, få alvorlige konsekvenser. Det er derfor helt uforståelig at disse konsekvensene ikke er gjort til gjenstand for drøfting i utvalget.

På seminaret 21.10. ønsker vi derfor å få drøftet følgende spørsmål:

a) Hvordan skal man unngå at funksjonshemmede studenter blir tapere i et finansieringssystem som knyttes så sterkt opp til studentenes studieprogresjon?
b) Hvordan kan man sikre at lærestedene som selvstendige rettssubjekter tilrettelegger forholdene for studenter med nedsatt funksjonsevne?
c) Hva slags lovgivning er nødvendig for å sikre at lærestedene ikke kan velge bort studenter som vil medføre ekstrakostnader i den modellen som er foreslått av utvalget?"

2. Frihet under ansvar - Mjøsutvalgets innstilling

Mjøsutvalget legger i sin innstilling stor vekt på at undervisningskvaliteten i universitets- og høyskolesektoren må styrkes. Dette ønsket formaliseres ved at forslaget til finansiering i sterk grad knyttes til studenttall og vektall/grads-produksjon. Mjøsutvalget foreslår bindende kontrakter mellom studenter og læresteder, formalisert oppfølging gjennom sk. studentmapper, lærerevaluering, mer skriftlig arbeid og prosessevaluering. Det er problematisk at Mjøsutvalget ikke skiller mellom profesjonsutdanningene og de rent akademiske displiner i sin utredning.

Det blir i NOU 2000:14 foreslått et helt nytt grads- og karaktersystem for alle typer høyere utdanning i Norge. Hovedmodellen er tre år til bachelorgraden, deretter to års mastergrad, og på toppen en treårig, stipendbasert doktorgradsutdanning. Det skal innføres et nytt karaktersystem hvor samordningen mellom de ulike læreinstitusjonene står sentralt.

Det er selvsagt vanskelig å presisere begrepet studiekvalitet. Et viktig spenningsfelt oppstår i skjæringspunktet mellom effektivitet og faglig innsikt eller dannelse. For studentene er høy studieprogresjon og matnyttig kunnskap ofte to sider av samme sak. Men et godt studium må gi mulighet for vekst og modning, som er lite operasjonaliserbare begreper. Det vil trolig være en forbedring av dagens situasjon å innføre et nærmere samarbeid mellom studenter og institusjon: Studenten må forplikte seg til deltakelse, institusjonen til oppfølging av enkeltstudenter. Men dette betyr at også den uvanlige studenten - ja til og med den ulønnsomme studenten - må tas med i betraktningen når undervisning skal planlegges og iverksettes. I verste fall kommer funksjonshemmede studenters behov for modning og dannelse i direkte konflikt med lærestedets krav til studieprogresjon. Nå er det ikke slik at den uvanlige studenten vanligvis unndrar seg alminnelige produksjonskrav - men i den grad han/hun disfavoriseres av produksjonsforholdene, er det ikke alltid at kravet til progresjon kan imøtekommes.

Mjøsutvalgets forslag ser ut til å innebære en forsøksvis restaurering av heltidsstudenten. En kan spørre om Norge - med den dårligste studiefinansieringen i Norden - har råd til en slik student, eller, alternativt, om studentens krav til levestandard lar seg finansiere, privatøkonomisk sett, når det skal studeres på heltid.

Mjøsutvalget går inn for en helt ny finansieringsmodell for lærestedenes virksomhet. Bevilgningene deles i en utdanningsdel og en forskningsdel. Utdanningsbevilgningen skal deles inn i en grunnstønad som kan gis av utdannings- eller regionalpolitiske grunner og en bevilgning basert på hvor mange vekttall og grader som fullføres. Bare studenter som tar eksamen vil telle i finansieringen. Den nye finansieringsordningen for høyere utdanning innebærer at bevilgningene til institusjonene i større grad skal følge studenttilgang og studentgjennomstrømning. Bevilgningene skal gis etter sk. vekttall- og gradsproduksjon. Dette betyr at institusjonene må tilpasse seg et "studentmarked". Institusjonene blir dels avhengige av å selge studentvennlige utdanningstilbud til sine "kunder" (for ikke å si brukere), og dels avhengige av å trekke studenten gjennom utdanningen enten ved å prioritere undervisningen - eller ved å senke kvalitetskravene.

Mjøsutvalget legger stor vekt på kvalitet i forskning og utdanning. Men forslagene om en mer markedsbasert virksomhet kan i verste fall gi senket undervisningskvalitet som resultat, bl. a. fordi en utvikler arbeidsformer som vil vektlegge gjennomsnittsstudenten - og fagenes salgbarhet mer enn fagets innhold.

Taperne blir etter alt å dømme studenter som av ulike grunner ikke passer inn - dvs. de uvanlige studentene - og fag som av ulike grunner har sviktende studenttilstrømming, samt forskning og undervisning som ikke har et kortsiktig nyttepotensiale. Ikke bare den uvanlige studenten, men også den uvanlige erfaringen og de uvanlige fagene blir nedprioriterte størrelser når markedskreftene får råde grunnen alene. Når allmennviljen blir et resultat av virksomhetsplanlegging og sk. prosessorientert undervisning, går samfunnet glipp av sin mulighet for korrigering av markedet.

Universiteter og høyskoler er i dag forvaltningsorganer, dvs. at institusjonene er en del av staten. Flertallet i Mjøsutvalget vil gjøre om lærestedene til sk. særlovsselskaper, dvs. selskaper som eies av staten. Mindretallet går derimot inn for at institusjonene fortsatt skal være forvaltningsorganer, men de vil gi dem særskilte fullmakter bl.a. til å opprette/nedlegge studietilbud, til å fastsette intern organisering, til å bygge opp fond, til å omprioritere bevilgningene. Det er tvilsomt om undervisningskvalitet kan sikres ved forskrifter eller ved å innsette eksterne kvalitetsbedømmere. For studentene er det avgjørende at det gis rom for den uvanlige erfaringen (og lærestedene må selvsagt være forberedt på skjerpet konkurranse når det gjelder studentopptak).

I den gjeldende Universitetsloven er forskningsbaserte undervisningsopplegg og høye krav til kvalitet formulert på følgende måte:

"Institusjonene under denne lov skal gi høgre utdanning som er basert på det fremste innen forskning, kunstnerisk utviklingsarbeid og erfaringskunnskap."

"Institusjonene kan ikke gis pålegg om læreinnholdet i undervisningen og innholdet i forskningen eller det kunstneriske og faglige utviklingsarbeid."

Universitetet i Tromsø skriver i sin høringsuttalelse om Mjøsutvalgets innstilling at hele organisasjonens virksomhet må legges til grunn i en evalueringsprosess, og at en ensidig fokusering på vekttall knapt er et godt mål for produktivitet. Kvalitative aspekter ved virksomheten er i følge universitetet viktige elementer i alle produksjonsbedømminger. Det sk. professorutvalget (Norsk Tjenestemannslag) framholder:

"Dersom Mjøsutvalgets innstilling blir fulgt, er vi redd dette fører oss inn i et tidsskille som vil resultere i :

'Professorgruppa' er skeptisk til den utdanningspolitiske dreiningen i markedsliberalistisk retning som ligger i flere av de viktigste endringsforslagene."

3. SSHFs høringsuttalelse om NOU 2000:14

SSHF (Synshemmede studenter og høyere utdannedes forening) er en landsdekkende, interessepolitisk forening av synshemmede som tar eller har tatt høyere utdanning. Foreningen hadde pr. 31.12.99 84 betalende medlemmer. Foreningen har to distriktslag; SSHF-Vest og SSHF-Distrikt Nord-Norge.

SSHF har i sin høringsuttalelse om Mjøsutvalgets innstilling vektlagt at de snevre rammene for studieprogresjon som grunnlag for vekttallsproduksjon ikke garanterer tilstrekkelig studiekvalitet for studentene sett under ett. Synshemmede studenter kommer trolig dårligere ut enn andre under slike betingelser, fordi den grunnleggende tilretteleggingen av undervisning og undervisningsmiljø disfavoriserer synshemmede studenter. I verste fall representerer utestengning fra visse deler av undervisningsmiljøet og undervisningsopplegget en alvorlig trusel mot normal studieprogresjon. Studentene kan ikke ved "ekstra arbeid" alene kompensere for manglende bygningsmessig, organisatorisk og pedagogisk tilrettelegging. Stykkprispinsippet gjør lett den synshemmede til en kostnadskrevende klient, der særordninger og kompensatoriske tiltak kommer "i stedet for" en allment akseptabel utforming av undervisningsmiljøet. SSHF har merket seg tendensene til å si at ikke alle lærestedene kan tilby tilrettelegging for absolutt alle, men at spesielle grupper i stedet skal henvises til dertil egnede læresteder. Norgesnett-tankegangen ligger her snublende nær, og funksjonshemmede studenter frykter å bli ytterligere marginalisert i undervisningssammenheng.

Funksjonshemmedes organisasjoner har generelt framsatt krav om at universitetsbibiliotekene må ta ansvar for å tilby synshemmede studenter og studenter med dysleksi litteratur, tidsskrifter og informasjon på linje med andre studenter (se Funksjonshemmedes Fellesorganisasjons uttalelser om NOU 2000:14). For synshemmede studenter er situasjonen i dag at Lyd- og Blindeskriftsbiblioteket (Studiebiblioteket) har en forholdsvis liten produksjon av tilrettelagt informasjon, og biblioteket sorterer under Kulturdepartementet. SSHF og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon krever i sine høringsuttalelser at Lyd- og Blindeskriftsbiblioteket overføres til Kirke- og Undervisningsdepartementet. Slik situasjonen er i dag har ikke synshemmede arbeidstakere rett til nyproduksjon av tilrettelagt informasjon ved Studiebiblioteket.

Funksjonshemmedes organisasjoner krever at nettbaserte informasjonspresentasjoner og læringssystemer gjøres plattform-uavhengige. For synshemmede studenter og arbeidstakere utgjør grafiske brukergrensesnitt og grafisk presentasjon av informasjon, samt musestyrt programvare, en effektiv integrasjonsbarriere. Det er avgjørende for synshemmede studenter og arbeidstakere at universiteter og høyskoler følger offentlige retningslinjer for universell design når nettbaserte tjenester utvikles og implementeres.

4. Synshemmede studenter og høyere utdanning: Seminarinnleggene

SSHF har merket seg at Mjøsutvalget i sin innstilling forbigår funksjonshemmede studenter i stillhet, og Ole Danbolt Mjøs sa da også innledningsvis i sitt innlegg at "det er ille at en hel gruppe studenter er utelatt fra innstillingen og fra mandatet til utvalget". (Han tilføyde at dette muligens kan forstås dithen at funksjonshemmedes situasjon ligger implisitt i de øvrige vurderingene som framlegges.) "Vi må systematisk bygge ned hindringer som står i veien for like rettigheter til høyere utdanning for alle studentkategorier", sa Mjøs. Han vektla i sitt innlegg den åpne høringsprosessen i forbindelse med utvalgets arbeid, og han viste spesielt til invitasjonen til Rune Slagstad om å komme med alternative synsmåter. Disse ble tatt inn som vedlegg i selve innstillingen.

Mjøsutvalget ble nedsatt i juni 1998 og besto av 17 representanter. Utvalget hadde frist til april 2000 med sin innstilling, og leverte i innledningsfasen av sitt arbeid utkast til to offentlige utredninger: en om realkompetanse i høyere utdanning, og en om norsk kunnskapsproduksjon. (Sistnevnte ligger fremdeles i departementet.) Tidspresset på utvalget var derfor forholdsvis stort, men synspunktene internt i utvalget var sammenfallende bortsett fra spørsmålet om styringsmodell for universiteter og høyskoler. Et mindretall på seks gikk inn for et forvaltningsorgan med utvidede fullmakter, mens flertallet som kjent gikk inn for et særlovsselskap. Den siste styrings-modellen vil kreve en ny universitetslov, mens mindretallets forslag trolig krever omformulering av loven fra 1995. I begge tilfeller har funksjonshemmedes organisasjoner mulighet til å påvirke prosessen når nye formuleringer skal utformes.

Mjøs hevdet at like rettigheter for alle til høyere utdanning er et sentralt spørsmål, men norsk forskning og høyere utdanning kan neppe styrkes uten en nasjonal strategi. Norsk kunnskapsproduksjon og like rettigheter til utdanning for alle kan ikke sikres bare gjennom forskrifter, men er nettopp avhengige av at myndighetene utformer en politikk som tilgodeser begge disse hensynene. Gjennomstrømmingen ved norske høyere læresteder er i mange tilfeller for dårlig, men denne situasjonen kan knapt bedres ved ekstern detaljstyring, framholdt Mjøs. Et nøkkelaspekt blir derfor utformingen av en nasjonal strategi for høyere utdanning, og det er i en slik sammenheng at en kan sikre like muligheter for alle. Lærestedets hovedansvar ligger i å møte studentene med relevante studietilbud, og tilretteleggingen for funksjonshemmede studenter må bli en integrert del av studieorganiseringen.

Ole Danbolt Mjøs understreket i sin presentasjon de mange (og uvanlige) mulighetene for høring som komiteen la opp til i sin prosess. Muligens kan dette oppfattes som et spørsmål om hvor synshemmedes organisasjoner har vært mens innstillingen var under utforming. Men SSHF er en svært liten organisasjon og trolig en av svært få innenfor funksjonshemmetbevegelsen som er opptatt av høyere utdanning (se Berit Vegheims innlegg nedenfor). Organisasjonsarbeidet er i sin helhet basert på frivillig innsats. Det er ikke mulig å framlegge en alternativ melding til Mjøsutvalget med et slikt utgangspunkt. Mjøs gikk ikke konkret inn på de spørsmålene SSHF hadde stilt ham overfor, men som han sa: "Det viktigste nå er å finne konstruktive løsninger på et påtrengende problem: Hvordan kan en gjøre funksjonshemmede studenters stemme hørbare i forbindelse med innstillinga?" Mjøs tilbød seg i samarbeid med SSHF og FFO å organisere et møte med representanter for Kirke- og Undervisningsdepartementet for å drøfte funksjonshemmede studenters situasjon i høyere utdanning. Han lovte også å ta funksjonshemmede studenters situasjon opp med pressen spesielt.

Berit Vegheim understreket i sitt innlegg at SSHF er blant de få organisasjonene innenfor funksjonshemmetbevegelsen som har en rent interessepolitisk innretning. "SSHF er ikke primært opptatt av medisinske diagnoser og kompensatoriske tiltak," framholdt Vegheim, "men i stedet ønsker vi å rette oppmerksomheten mot myndighetenes politikk, som i mange tilfeller kan virke funksjonshemmende i seg selv. For 25 år siden ville en kunne forbigått funksjonshemmede i stillhet i en utredning som den Mjøsutvalget her har framlagt." Vegheim understreket at Ole D. Mjøs ikke gikk konkret inn på de problemstillingene han ble forelagt før seminaret. Vegheim mente at det viktigste nå ikke er å grave dypere i innstillingens mangler, men å finne konstruktive løsninger og en farbar vei videre. Hun etterlyste Mjøs' egne synspunkter på hvordan funksjonshemmede studenters stemmer kan gjøres mer hørbare i den videre planleggings- og implementeringsfasen. Bakgrunnen, slik Vegheim skisserte den, er som følger: Myndighetene har forlengst anerkjent en alternativ forståelse til den utbredte oppfatningen at funksjonshemming først og fremst er et medisinsk "problem" - eller rett og slett egenskaper ved enkeltpersoner. Det er møtet mellom student og undervisningsmiljø som er mer eller mindre favoriserende for noen - og altså disfavoriserende for andre. I den senere tid har en imidlertid på ulike sektorer sett at funksjonshemmede er utelatt fra de alminnelige overlegningene. I meldingen om ytringsfriheten er funksjonshemmede ikke nevnt, selv om mulighetene for ytringer er sterkt avgrenset når tilgangen på informasjon begrenses slik som tilfellet er for f. eks. synshemmede. I meldingen om sammensmelting av media, tele- og datateknologi er funksjonshemmede med, nærmest som et tillegg. På denne måten er det en fare for at funksjonshemmede "bortintegreres" - og tilgodeses med særordninger og kompensatoriske tiltak i beste fall. Et av problemene med disse særordningene er at de skaper en legitimitetskrise: Når regningen kommer på bordet vil mange spørre om det er verdt prisen når løsningene gjelder så få. Problemet er at fellesløsningene i seg selv ikke inkluderer alle. Når fem prosent av et totalbudsjett brukes på særordninger, er ikke problemet hva disse fem prosentene utgjør i kroner og øre. Problemet ligger i at de øvrige 95 prosentene ikke er forvaltet slik at alle er tjent med de løsninger som er valgt. Spørsmålet er hva det regulære budsjettet brukes til: Brukes det eventuelt på en måte som ekskluderer funksjonshemmede? Og: Fører dette til behov for å reparere i ettertid?

Synshemmede studenter er en liten gruppe, og medlemmene i SSHF er alle ubetalte i sitt organisatoriske arbeid. I blinde og svaksyntes organisasjoner er situasjonen at omlag 80 prosent er mer enn 70 år gamle. Funksjonshemmedes organisasjoner kan i sin alminnelighet ikke ventes å være særlig opptatt av høyere utdanning fordi medlemmene ofte har passert yrkesaktiv alder. SSHF som representerer studenter og yrkesaktive forblir derfor en liten organisasjon som står i fare for å bli overhørt i den generelle samfunnsdebatten. "En kan knapt vente at en slik organisasjon skal kunne lage en alternativ innstilling til Mjøsutvalget, men SSHF har gitt inspill til NSUs høringsuttalelse og også bidratt aktivt med innspill til andre organisasjoner for funksjonshemmede," sa Vegheim.

"SSHF har ved flere tidligere anledninger vært på banen i forbindelse med utformingen av Universitetsloven. Det har så langt ikke lykkes å lovfeste funksjonshemmede studenters rettigheter til høyere utdanning (og dette viser seg både i gjennomsnittlig lavere utdanningsnivå blandt funksjonshemmede enn i befolkningen ellers, og sysselsettningen er lavere blant funksjonshemmede enn i befolkningen sett under ett). En kan ikke vente å få løst funksjonshemmede studenters problemer ved lovparagrafer, hevder myndighetene - men slike lovformuleringer skader i hvertfall ikke. Men det er generelt liten grunn til å tro at vi blir tatt særlig alvorlig i departementene. Selv om dialogen med dem nå har pågått i flere tiår står vi nærmest på stedet hvil når det gjelder høyere utdanning og generell sysselsetting," konkluderte Vegheim.

Kristin Solberg ga deretter en interessant introduksjon til det praktiske tilretteleggingsarbeidet for funksjonshemmede studenter ved Universitetet i Tromsø. Ved årsskiftet 2000 ble arbeidet med å konkretisere en handlingsplan for integrering av funksjonshemmede studenter ved universitetet igangsatt. Solberg ser det som viktig at dette integrasjonsarbeidet knyttes direkte opp til lærestedets ordinære kvalitetssikringsrutiner, og at konkrete tiltak ikke ensidig overlates til Samskipnadens sosiale engasjement. I klartekst betyr dette at tilretteleggingsarbeidet må skje i regulære møter mellom plan- og driftsavdelingen og universitetets enkeltavdelinger, og Solberg påpekte at tilretteleggingsarbeid som pådyttes plan- og driftsavdelingen via dertil egnede konsulenttjenester sjelden blir effektive. Tilretteleggingsarbeidet ved studieavdelingen er i dag begrenset til å gjelde studentenes eksamensavvikling, mens andre integrasjonstiltak og tilretteleggingsoppgaver er overlatt til Samskipnadens sosialtjeneste og til enkeltavdelingene ved universitetet. Solberg så det som viktig å koordinere kvalitetssikringen ved enkeltavdelingene ved konsulentvirksomhet, men nøkkelen til vellykkete tiltak ligger, i følge henne, i avdelingenes ordinære plan- og driftsrutiner. Universitetet i Tromsø har i disse dager framlagt utkast til en handlingsplan som tar sikte på å styrke "den uvanlige studentens" studiesituasjon, og planen skal være ferdigbehandlet ved årsskiftet. Selv om planen har tatt utgangspunkt i tilsvarende planarbeid ved Universitetet i Oslo, må Osloplanen sies å være preget av generelle formuleringer. I følge Solberg er det avgjørende at tilretteleggingsarbeidet knyttes opp til en tidsplan, og at konkrete tiltak ses i forhold til virksomheten ved bestemte avdelinger. Bare på denne måten kan en få i stand en prosess som lar seg evaluere i etterkant. Fra SSHFs hold ble det påpekt at universitetets handlingsplan er framkommet i den tredje planperioden for regjeringens handlingsplaner, og fortgangen i integreringsarbeidet er i de fleste tilfeller fullstendig fraværende.

I sine kommentarer til Mjøsutvalgets innstilling pekte Solberg på universitetets egen etterspørsel etter kvalitative aspekter i produktivitetsbedømmingen ved høyere læresteder. Solberg trakk opp et skille mellom et rettighetsperspektiv og et dannelsesperspektiv i funksjonshemmede studenters egne integreringsforsøk. Samfunnet trenger "den uvanlige erfaringen" både i undervisningssammenheng og i profesjonell sammenheng fordi den uvanlige tankemåten er et viktig aspekt av dannelsen til hele studentmassen under ett. Dette innebærer ikke at et rettighetsperspektiv helt må nedprioriteres blant funksjonshemmede studenter, men at dannelsesperspektivet blir minst like viktig. Når myndighetene skal utforme en strategi for norsk høyere utdanning og kunnskapsproduksjon, må dannelsesperspektivet nødvendigvis få en sentral plass. Selv om rettighetstenkingen i mange tilfeller vil være viktig for funksjonshemmede, gir dannelsesperspektivet også mulighet for å samordne egne integrasjonsforsøk blant funksjonshemmede studenter med virksomheten i bredere lag av befolkningen. For eksempel er det tvilsomt, i følge Solberg, om deltidsstudenten uten videre kan sies å være mer effektiv enn heltidsstudenten, og funksjonshemmede studenter kan med fordel "henge seg på" andre studentgrupperinger som av ulike grunner ønsker å avvike fra normert studieprogresjon.

Tore Nesheim bekreftet i sitt innlegg at tilretteleggingsarbeidet ved Høyskolen i Tromsø i likhet med situasjonen ved universitetet er kommet kort. Situasjonen ved høyskolen er preget av at institusjonen består av fire uavhengige avdelinger, noe som gjør koordinering og individuelt tilretteleggingsarbeid mer komplisert ann vanlig. Bygningsmassen ved høyskolen er ikke helt ny.

Nesheim sa at tilretteleggingsarbeidet ved hans lærested i stor grad er preget av individuelle løsninger "i etterkant", mens høyskolens målsetting er av mer prinsipiell karakter som sikter mot koordinerte og helhetlige tiltak "i forkant". I likhet med Universitetet i Tromsø har høyskolen i disse dager en handlingsplan for funksjonshemmede studenter ute til høring. Handlingsplanen har hatt tilsvarende planverk fra Ålesund som modell.

Studentopptaket til høyskolesektoren er samordnet, dvs. at 90 % av studentene søker om generelt opptak som ikke er knyttet til konkrete læresteder. Dette gjør koplingen mellom individuell tilrettelegging, lokalisering av lærested og opptak komplisert, men 10 % av studieplassene er forbeholdt studenter som søker opptak etter individuell søknad ved bestemte utdanningsinstitusjoner. Nesheim så det som problematisk at en ikke kan lagre opplysninger om enkeltpersoner og bestemte tilretteleggingsløsninger i et sentralt register. Han pekte særlig på behovet for koordinering når det gjelder tilretteleggingsarbeidet ved høyskolen samlet sett, og han mente, i likhet med Solberg, at kompetansen når det gjelder tilretteleggingsarbeid er for lav ved de fleste utdanningsinstitusjonene. Nesheim satte sin lit til forhandlingene om en felles konsulentstilling finansiert av Studentsamskipnaden, Høyskolen i Tromsø og Universitetet i Tromsø.

5. Konklusjoner og sammenfatning

"Vi må bygge ned hindringer over hele fjøla" konkluderte Mjøs i den generelle debatten som fulgte sesjonen med innledninger. Hans beklagelse over at funksjonshemmede studenter er utelatt fra Mjøsutvalgets innstilling ble sammen med denne formuleringen sett på som et tegn til forbedringsvilje. Mjøs gikk på seminartes oppfordring inn for å organisere et møte mellom departementet, SSHF og FFO for å gjøre funksjonshemmede studenter mer hørbare i debatten om høyere utdanning og forskning. Han lovte også personlig å ta opp disse spørsmålene i norsk presse.

Funksjonshemmede studenters studiesituasjon er ikke en følge av en medisinsk tilstand, det dreier seg mer om en utdanningspolitikk som disfavoriserer studenter som avviker fra gjennomsnittet. Når strategien for styrket integrering skal utformes, er det trolig av interesse å skille mellom et "rettighetsperspektiv" og et "dannelsesperspektiv", ikke minst fordi "den uvanlige studenten" representerer erfaringer som kan bidra til hele kollektivets dannelse. I likhet med andre akademikere etterspør funksjonshemmede studenter "den uvanlige tanken" - og den er knapt et resultat av tilbud og etterspørsel. Videre- og etterutdanning og fjernundervisning, såkalt distribuert undervisning, ser ut til å bli viktige aspekter ved den framtidige virksomheten ved universitet og høyskole. En økt globalisering når det gjelder høyere utdanning vil stille utdanningsinstitusjonen overfor nye utfordringer, og Mjøsutvalgets innstilling kan ses som et forsøk på å belyse viktige problemstillinger i denne sammenhengen. Samtidig er det klart at når nye elektroniske undervisningssystemer skal introduseres, risikerer en at teknologien brukes slik at den i stor grad disfavoriserer synshemmede studenter og arbeidstakere. SSHF etterspør en samlet vurdering fra norske undervisningsinstitusjoner om hvordan disse problemene best kan løses.

Referanser

NOU 2000:14: Frihet med ansvar: Om høgre utdanning og forskning i Norge.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede (1998-2001)
NTL (2000): Høringsuttalelse til NOU 2000:14
SSHF (2000): Høringsuttalelse til NOU 2000:14
FFO (2000): Høringsuttalelse til NOU 2000:14

Vedlegg

[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]

26.6.2002 © Synshemmede Akademikeres Forening, SAF.
Postboks 5911, Majorstua, 0308 Oslo e-post: post@saf-org.no
Kontakt vevansvarlig: webmaster@saf-org.no.
Sjekk sida med validator.w3.org!