[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Kommentar fra web-ansvarlige: Mjøs-utvalgets innstilling finnes her: NOU 2000:14: Frihet med ansvar: Om høgre utdanning og forskning i Norge.
Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening, SSHF, vil med dette legge fram vår høringsuttalelse til NOU 2000:14.
SSHF finner det nødvendig innledningsvis å vise til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 hvor det slås fast at:
Regjeringen hevder her at den legger til grunn en forståelse av funksjonshemning som et sosialt fenomen; politikken kan være funksjonshemmende.
SSHF konstaterer at det til tross for de overordnede målsettinger om å utforme en politikk som sikrer full deltakelse og likestilling, fortsatt er legitimt å utrede en reform på et viktig samfunnsområde på de optimalt fungerendes premisser. Utredningen Frihet med ansvar inneholder ikke et eneste ord om konsekvensene av den foreslåtte reformen innen høyere utdanning, for studenter og ansatte med nedsatt funksjonsevne. Dette til tross for at mandatet er å gi en samlet fremstilling og vurdering av universitet og høyskoler som undervisnings- og forskningsinstitusjoner. Mandatet omfatter også en vurdering av forhold som virker inn på rekrutteringen til høyere utdanning, og utvalget uttaler at:
"Det er fremdeles en påtrengende oppgave å styrke innsatsen i forhold til befolkningsgrupper der utdanningsnivået er lavere enn gjennomsnittet."
Hvordan denne oppgaven skal løses, finner vi ikke noe svar på i denne utredningen, all den tid funksjonshemmede ikke er nevnt.
At funksjonshemmede akademikere er bevisst definert ut av en utredning som skal gi en samlet fremstilling, fikk vi bekreftet da KUF under åpningen av Brukerforum for funksjonshemmede i høyere utdanning, hevdet at funksjonshemmede ikke var tatt med i mandatet fordi dette var en utredning av de organisatoriske og administrative aspektene ved høyere utdanning, og ikke av situasjonen for de enkelte grupper av studenter.
Her viser norske myndigheter en skremmende mangel på innsikt i hvilke mekanismer det er som påvirker ulike gruppers stilling i samfunnet. Det er denne manglende innsikten som reproduserer ulikhet, og som er årsaken til at gapet mellom de politiske målsettingene og realitetene i integreringspolitikken fortsatt er stort.
SSHF vil også hevde at når norske myndigheter ikke erkjenner at en utredning av en så vidt omfattende reform, også må se på hvilke konsekvenser reformen vil få for de grupper som berøres av den, og isteden overlater denne oppgaven til høringsinstansene, representerer dette en trussel mot demokratiet. Dette mener vi å ha belegg for fordi vi representerer en befolkningsgruppe som stadig opplever å bli ignorert når premissene for samfunnspolitikken legges i viktige utredninger. Ferske eksempler på dette utenom herværende utredning, er NOU 1999:27 "Ytringsfrihed bør finde Sted" og NOU 1999:26 "Konvergens - Sammensmeling av tele, data og mediesektorene" , hvor man ikke finner grunn til å bekymre seg for den delen av befolkningen som i dag har minst tilgang til informasjon, og følgelig settes utenfor så vel samfunnsdebatt som beslutningsprosesser. I sistnevnte utredning er funksjonshemmede nevnt, men da som en gruppe med særlig behov som det således åpenbart er legitimt å holde utenfor selve analysen.
SSHF blir ikke mer beroliget av å oppdage at det fortsatt er legitimt å overlate til tilfeldighetene, dvs. det enkelte utvalgs interesser og kompetanse, hvilke grupper i befolkningen som anses for å være viktige å ta med når fremtidens utdanningspolitikk skal utredes. Utvalget har funnet det nødvendig og viktig å ta for seg hvilke utfordringer man står overfor i et flerkulturelt perspektiv. Vi siterer Mjøs i en artikkel i Nordlys 22.7.2000:
"--- det er første gong eit regjeringspoppnemnt utvalg om høgre utdanning tek opp dette temaet".
SSHF mener at det er på tide at man ser betydningen av at innvandrere kommer inn i alle typer utdanninger og yrker i det norske samfunn. Funksjonshemmede studenters situasjon har vært nevnt i flere utredninger, og særlig ga NOU 1988:28 "Med viten og vilje" stor grunn til optimisme med sitt klare fokus på barrierene i omgivelsene som forsinkende faktor for studenter med nedsatt funksjonsevne. Men når vi nå ser at det er helt legitimt å utelate oss 12 år senere, stiller vi et stort spørsmålstegn ved om utviklingen går i riktig retning.
SSHF vil minne om at funksjonshemmede ikke har noen rettigheter som sikrer at samfunnsutviklingen faktisk skjer i overensstemmelse med de vedtatte nasjonale målsettinger om lik rett til utdanning og full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. Vi har i mange år kjempet for at lærestedenes pedagogiske og praktiske ansvar for tilrettelegging skal lovfestes, men som kjent har vi ikke fått gjennomslag for dette kravet. Vi har i likhet med resten av befolkningen ingen rett til høyere utdanning.
Et ufravikelig krav må derfor være at dersom studenter skal forplikte seg til å holde en viss studieprogresjon, må norske myndigheter og lærestedene hver for seg, også forpliktes til å sørge for at studentene ikke forsinkes, for eksempel på grunn av at de ikke får pensumbøker, egnet lesesalsplass, tolk, fullverdig utbytte av undervisningen etc.
Nedenfor vil vi ta for oss noen av problemstillingene utredningen reiser.
Det bør være åpenbart for både myndigheter og utredere at en reform som innebærer en slik direkte kobling mellom studieprogresjon og lærestedenes økonomi som er foreslått av Mjøs-utalget, vil ha store konsekvenser for studenter som bl.a på grunn av dårlig fysisk og faglig tilrettelegging ved lærestedene, opplever å bli systematisk forsinket i sine studier. Dette er veldokumentert, og i denne forbindelse vil vi særlig vise til at både Storting og Regjering er innforstått med de begrunnelser som har vært satt fram for våre krav om en rettferdig studiefinansieringsordning i Statens Lånekasse, og langt på vei gitt tilslutning til våre krav om stipendiering av merstudietid som følger av funksjonshemningen.
Hittil har lærestedene vært pålagt å sette av 5% av vedlikeholdsbudsjettet til tilrettelegging for funksjonshemmede, noe som er og vil forbli en dråpe i havet så lenge lærestedene både har en til dels håpløs bygningsmasse av eldre dato å reparere på, og i tillegg stadig skaper nye barrierer ved å ikke legge til grunn prinsippene for universell utforming ved nybygg. (Viser til kartlegging av tilgjengelighet ved de fire universitetene utført av Norges Byggforskningsinstitutt i 1999, hvor samtlige "løyper" som ble kartlagt ble bedømt som svært dårlig tilgjengelige). SSHF finner grunn til å stille spørsmålstegn ved den tenkemåten som ligger til grunn for et pålegg om å bruke 5% av vedlikeholdsbudsjettet til å gjøre omgivelsene tilgjengelige for funksjonshemmede studenter. Skal dette ha en effekt, må man samtidig ta i bruk sterke virkemidler som sikrer at 100% av lærestedenes fremtidige virksomhet og ressurser sikrer tilgjengelighet for alle studenter, slik at ikke nye funksjonshemmende forhold kan oppstå, slik tilfellet er i dag.
Det faktum at arbeidet med handlingsplaner for tilrettelegging for funksjonshemmede studenter ved lærestedene (med et par unntak) først kom i gang i 1999, sier en hel del om hvor liten oppmerksomhet og bevissthet det har vært ved utdanningsinstitusjonene i forhold til å sikre funksjonshemmede gode studieforhold. At arbeidet kom i gang skyldes også ene og alene at lærestedene ble pålagt å utarbeide egne handlingsplaner i forbindelse med Regjeringens 3. nasjonale handlingsplan for funksjonshemmede (1998-2001). Arbeidet med utformingen av slike planer har gått svært tregt, og fortsatt er det et stort åpent spørsmål hvordan lærestedene skal settes i stand til å gjennomføre planene.
SSHF vil imidlertid understreke at dagens situasjon mht gjennomføring av handlingsplanene er særdeles utilfredsstillende. SSHF ser det som svært uheldig at de lærestedene som har konsulenttjeneste for funksjonshemmede studenter, overlater arbeidet til denne tjenesten. Konsulenttjenesten fungerer gjerne som "saksbehandlere" for de enkelte studentene, og blir tillagt administrativt ansvar for gjennomføringen av handlingsplaner m.m., uten at de har noen tilsvarende myndighet til å gi pålegg til andre service-organer om å oppfylle handlingsplanens målsettinger. Slik "ansvarliggjøring" som ikke følges av "myndiggjøring" og tilførsel av ressurser til å gjennomføre tiltak, vil lett føre over i en avmaktssituasjon.
SSHF mener at det er i strid med sektoransvarsprinsippet å overlate så mye av ansvaret til konsulenttjenesten for funksjonshemmede. Slik ansvarsfraskrivelse og segregeringstenkning vil ikke føre til økt bevissthet om lærestedets ansvar for å legge til rette studieforholdene for alle studenter.
Det skal lite fantasi til å forestille seg at den nye reformen vil føre til at lærestedene i fremtiden vil ha enda mindre interesse av å ta inn studenter som kan påføre dem ekstra kostnader, og som heller ikke er blant dem som gir den raskeste økonomiske uttellingen. Vi vet at det er svært langt igjen til vi kan si at høyere læresteder er tilgjengelige for alle studenter, og det er ingen grunn til å tro at arbeidet med å rette opp de forhold som i dag er funksjonshemmende, skal gå raskere og bli mer attraktivt med den foreslåtte styrings- og finansieringsmodellen.
Norsk politikk overfor grupper som er utdefinert fra kategorien normalbefolkningen, har vært sterkt preget av særløsninger i stedet for universelle løsninger. Vi ser at denne politikken bidrar til å vedlikeholde et syn på funksjonshemmede som en gruppe som er så spesiell at det er legitimt å ekskludere den. Særløsninger er ofte kostnadskrevende, noe som legitimerer at det settes andre standarder for funksjonshemmedes deltakelse på en del områder, enn for den øvrige befolkningen. Særskilte standarder kommer til uttrykk gjennom behovsprøving og begrensning av aktiviteter som andre tar som en selvfølge, for eksempel begrensning i hvor mye man kan reise og hvilke fagbøker man kan få lese. SSHF tar sterk avstand fra en slik tankegang. I regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998 - 2001, har man da også slått fast at «eit samfunn som er godt tilrettelagt for alle, vil redusere behovet for individuelle løysingar.».
De forslag som er fremsatt til styrings- og finansieringsmodell for høyere læresteder vil nødvendiggjøre både kostbare og administrativt ressurskrevende særløsninger, om Norge ikke skal bli et land som direkte diskriminerer studenter med nedsatt funksjonsevne innenfor høyere utdanning, ved å gjøre oss så ulønnsomme at ingen læresteder vil ha oss.
SSHF frykter for at vi også innenfor høyere utdanning vil måtte produsere et system med særordninger i stedet for å skape et utdanningssystem som har plass til alle studenter uavhengig av funksjonsnivå og andre faktorer som gjør at man ikke er optimalt fungerende gjennom hele studieløpet.
Særordninger setter alltid fokus på mangler ved den enkelte, fordi de forutsetter legitimering av behov, og bidrar på den måten til en tilsløring av ekskluderende faktorer. Dette ser vi tydelig lenger ned i utdanningssystemet, hvor elever tas ut av klassene i stort antall i stedet for at skolesystemet selv blir endret.
I vår kommentar til kap. 13 kommer vi tilbake til særløsninger.
Nettbasert undervisning er viktig i livslang læring også for funksjonshemmede, og den kan gjøre læring mer fleksibel enn tidligere. Særlig for synshemmede kan nettbaserte løsninger føre til økt selvstendighet i arbeidet. Synshemning er en informasjonshemning mest fordi en ikke kan nyttiggjøre seg vanlig skrevet tekst med mindre den blir oversatt til punktskrift eller finnes på lyd. Ved bruk av nettbaserte løsninger kan mye av problemet unngås fordi den synshemmede kan lese informasjonen ved hjelp av sin PC og tilleggsutstyr som tolker skjermbildet.
For at en blind person skal få tilgang til informasjonen i skjermbildet er det nødvendig med tilleggsutstyr til en vanlig PC. Dette utstyret består av en leselist samt ofte også syntetisk tale. En leselist er et apparat som viser skjermlinjene enkeltvis i punktskrift. Leselisten kan ikke vise grafiske fremstillinger. I de senere år har det kommet leselister som takler grafikken i f.eks. windowsprogrammer ved å omforme den til tekstbaserte symboler. Likevel kan et skjermbilde som inneholder mye grafikk bli svært uoversiktlig. Det sier seg selv at heller ikke syntetisk tale takler et slikt skjermbilde. Det må også nevnes at mange synshemmede derfor finner det mest effektivt å bruke tekstbaserte nettlesere og programmer og operativsystemer som er tekstbaserte.
Som det fremgår ovenfor er det viktig at de nettbaserte undervisningsløsningene tilfredsstiller kravet om universell utforming slik at flest mulig skal kunne nyttiggjøre seg dem. Derfor bør de felles standarder som utvikles for digitale læremidler i vid forstand lages etter prinsippet om universell utforming. Dette medfører at den programvaren som velges ved utforming av nettsider bør være slik at nettsidene kan leses av flest mulig nettlesere, også tekstbaserte. Ved digitalisering av litteratur bør det velges et format som gjør den plattformuavhengig slik at den kan benyttes under flere operativsystemer. Videre bør nettsider og annet nettbasert undervisningsmateriell være strukturert slik at det blir oversiktlig å lett å orientere seg i. Dette vil ikke bare komme synshemmede men også alle andre til gode.
nettbasert undervisning vil i langt større grad enn i dag gjøre bruk av nettets muligheter til å lage tredimensjonale interaktive modeller av alt fra dyr og planter til bygninger og planetsystemer. Opplegg med multimedia vil også bli mer vanlige. Disse visuelle virkemidlene vil kunne lette læringsprosessen og ha store fordeler for seende, men blinde og sterkt svaksynte kan bli utestengt fra undervisning hvor slike virkemidler utgjør en vesentlig del. SSHF ser nødvendigheten av å bruke slike virkemidler. For å redusere faren for utestengning bør bruk av slike virkemidler følges av tekstbaserte forklaringer som gjør det mulig å følge undervisningen uten dem. Det er viktig at slike visuelle virkemidler bare brukes der de er nødvendige i læringsprosessen og ikke for enhver pris.
SSHF vil konkludere med at dersom nettbasert undervisning skal komme alle grupper tilgode må det å utvikle standarder som tilfredsstiller prinsippet om universell utforming bli et overordnet satsingsområde. Instanser som Arbeidsgruppen for Digitale Læremidler og Sentralorganet For Fleksibel læring i høyere utdanning må trekkes med i dette arbeidet. utviklingen skjer raskt og den er kontinuerlig. Derfor bør de omtalte instanser stimuleres til å drive forsknings og utviklingsarbeid på området. Det er ofte liten kompetanse på dette feltet. Derfor bør kompetente funksjonshemmede trekkes med i arbeidet for å tilføre kompetanse og for å sikre at de løsninger en kommer fram til er brukervennlige for funksjonshemmede.
I Dagsavisen onsdag 28. juli 1999 oppgir professor Rune Slagstad tall som viser at studiefrekvensen er lavere i Norge enn i resten av Norden, og at den ligger under gjennomsnittet for OECD-land. Studiefrekvensen (antall studenter i ungdomskullene) i Norge er målt til 36,7% i Norge sammenlignet med nærmere 60 % i USA. Det bør gi spesiell grunn til bekymring at studiefrekvensen blant funksjonshemmet ungdom er for lav, lavere enn for ungdom generelt.
I Mjøs-utvalgets utredning er det lagt vekt på at en primær oppgave for universitets- og høgskolesektoren er å utdanne tilstrekkelig og kvalifisert arbeidskraft til privat og offentlig sektor. I utredningen er effektiviteten av det enkelte fagtilbud, målt i gjennomstrømning av studenter, viet stor oppmerksomhet. Derimot er virkemidler til å stimulere til økt studiedeltakelse blant ungdom i liten grad berørt. Situasjonen i høyere utdanning de senere årene blir beskrevet som en "masseinvasjon". Likevel er det, som vi kan se av kap. 10, som omhandler rekrutteringsgrunnlaget, og kap. 21, klare forskjeller i rekrutteringen. Den sosiale bakgrunnen til studentene i betydningen foreldrenes inntekt, utdanning og spesielt sosial og økonomisk posisjon basert på akademisk utdanning, er nevnt som den viktigste strukturelle faktoren for å forklare sosialt skjev rekruttering til universitetene. Også innvandrerbakgrunn er nevnt. Bosted tillegges liten betydning.
I kap. 10 blir det stilt spørsmål om hva som skal til for å skape en mer likeverdig rekruttering til høyere utdanning, der viktigheten for den enkelte og den nytten samfunnet har av at de som velger høyere utdanning, har personlige erfaringer som er mer mangfoldige enn tilfellet synes å være i dag, blir nevnt. Et av de få tiltak som er nevnt, er Hernæs-utvalgets forslag om særstipend til utsatte
Det kan påpekes en rekke forhold som kan tenkes å føre til sviktende rekruttering. Blant de viktigste kan nevnes rammevilkårene for studenter, bla. studentenes levekår (boliger og økonomi), og mulighetene for å oppnå tilfredsstillende arbeid som samsvarer med studentens kvalifikasjoner etter endt utdanning. En mulig vei å gå er å gjøre akademisk utdanning attraktiv som karrierevei for ungdom.
I avsnitt 21.6.1 Myndighetenes ansvar er utdanning nevnt som en av de viktigste forutsetningene for den enkeltes innpass på arbeidsmarkedet. SSHF vil minne om at funksjonshemmet ungdom er i likhet med innvandrerungdom en gruppe som: "har større problemer med å få utdanning og arbeid enn ungdom flest., og de er også i mindre grad enn ungdom flest å finne som aktive deltakere i politisk virksomhet og organisasjonslivet for øvrig". Likevel gjør offentlige myndigheter i dag lite for å motivere arbeidsgivere og etater til å ta flere funksjonshemmede inn på det ordinære arbeidsmarkedet. Det som synes å ligge i bunnen for myndighetenes forsømmelse av funksjonshemmet ungdom, er en godt befestet forestilling om at det ikke er samfunnsmessig lønnsomt å utdanne funksjonshemmede studenter. I Hernæs-utvalgets rapport er funksjonshemmet ungdoms rolle i utdanningssystemet behandlet isolert som et spørsmål om lik rett til utdanning, kun som et velferdskrav, og ikke som et spørsmål om å kvalifisere seg for arbeidslivet ved å tilegne seg kompetanse.
SSHF vil understreke at dersom man vil øke studiefrekvensen blant alle grupper i befolkningen, kreves det at lærestedene og fagtilbudene legges til rette på en måte som sikrer optimale studievilkår for ALLE. Dette innebærer en helt annen tenkemåte om hva begrepet studiekvalitet skal inneholde, enn den snevre definisjonen utvalget har lagt til grunn for sin analyse.
SSHF finner det ekstra provoserende at utvalget på s. 31 til og med sier at det er lett å besvare hva kvalitet er fordi det finnes klare oppfatninger om hva som skal til for å bedre kvaliteten. Hvordan er det da mulig å presenterer en reform som krever raskere gjennomstrømning av studenter, uten overhode å forholde seg til de fysiske og faglige barrierer som studenter med nedsatt funksjonsevne møter i høyere utdanning i dag?
Når man så totalt overser de faktorer som i dag fører til store forsinkelser for mange studenter som mangel på egnede leseplasser og studentboliger, pensumlitteratur som foreligger for sent for synshemmede og ikke i det hele tatt for dyslektikere, akutt tolkemangel for døve, inkompetanse og uvilje blant lærere som forringer utbytte av undervisningen osv. vil SSHF konkludere med at utsiktene til å øke rekruttering av funksjonshemmede, som helt klart tilhører en gruppe i befolkningen som er underrepresentert i høyere utdanning, ser særdeles dystre ut.
SSHF finner derfor grunn tl å stille spørsmålet om hvilke befolkningsgrupper det er en påtrengende oppgave å styrke innsatsen i forhold til?
Utvalget flytter fokus fra samfunnsnivå til individnivå
Ideologien bak utvalgets tankegang ser ut til fullstendig å neglisjere den samfunnsmessige definisjonen av funksjonshemming som blant annet er lagt til grunn i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998 - 2001, nemlig funksjonshemming som «eit mishøve mellom individet sine føresetnader og krav frå miljøet og samfunnet si side til funksjon på område som er vesentlege for å etablere og halde ved lag eit sjølvstendig og sosialt tilvere.». I stedet konsentrerer utvalget seg om faktorer på individnivå i omtale av studenter som ikke følger normal studieprogresjon. Den enkelte student og lærestedet skal ved hjelp av ulike incitamentsystemer presses til å holde en stram studieprogresjon. Utvalget synes å forutsette at alle årsaker til avvikende studieprogresjon ligger innenfor den enkeltes kontrollområde. Årsaker på samfunnsnivå vies ingen omtale. SSHF ser med bekymring på at en så viktig utredning gjennomsyres av en slik ideologi.
Ungdom må forberede seg på at forsinkelser vil oppstå i studieprogresjonen, som følge av en rekke faktorer og forhold, som vi tar opp i denne høringsuttalelsen: verken undervisningstilbudet, studienfiansieringsordninger, fagbokproduksjon eller bibliotektjenester er i dag underlagt krav om å omfatte alle studenter. Kostnadene ved å gi alle studenter et fullverdig tilbud er ikke utredet. Utredningen henleder oppmerksomhet på hva dårlig studieprogresjon koster, og det kan i og for seg være positivt å få belyst dette, men det er ensidig kostnadene for lærestedene og for samfunnet som fremheves, og ikke at liten studieprogresjon også har en kostnad for studenten.
Et bærende element i utvalgets innstilling er at lærestedene vil motta reduserte statlige bevilgninger dersom studenter ikke gjennomfører utdanningen på normert tid. Slik SSHF ser det, vil dette ramme funksjonshemmede studenter, som ofte forsinkes i sin studieprogresjon. Eksempler på forsinkende faktorer kan nevnes som følger:
Dersom utvalgets foreslåtte finansieringsmodell skulle få gjennomslag, er SSHF bekymret for at funksjonshemmede på nok et samfunnsområde, vil måtte bli ofre for særløsninger: Høyere utdanning blir lagt til rette for optimalt fungerende, noe som medfører at en må innføre kompenserende endringer i etterkant for at funksjonshemmede skal kunne gjennomføre høyere utdanning.
Etter SSHF's tolkning av utvalgets forslag, innebærer utvalgets innstilling en overgang fra en modell som i større grad omfattet alles interesser, til en modell som ekskluderer funksjonshemmede studenter og andre grupper som av ulike grunner ikke kan følge normal studieprogresjon. De særløsningene som blir resultatet av dette, må nødvendigvis bli gjenstand for behovsprøving.
Utvalget har overhodet ikke beskjeftiget seg med hvilke kriterier som skal legges til grunn for innvilgelse av de kompensatoriske løsninger som måtte bli innført. Dette vil reise en rekke spørsmål som må avklares i etterkant. Aktuelle spørsmål er:
Spørsmål som ovennevnte vil kunne føre til et uttall av saker hvor det i hvert enkelt tilfelle må vurderes om vilkårene for tildeling av særordningene er til stede.
Som en sidebemerkning i denne sammenheng, tror vi at utvalgets modell på en klar måte vil synliggjøre dagens utilstrekkelige studiefinansieringsordning, også for ikke funksjonshemmede studenter. Studenter uten funksjonshemming kan, i motsetning til funksjonshemmede ta ekstrajobber og sommerjobber. Dette er også nødvendig for de fleste for å klare de løpende utgifter til studier, bolig og livsopphold, som lånekassens maksimalsatser for lån og stipend, på langt nær gir dekning for. Av den grunn blir også ikke funksjonshemmede studenter forsinket i sin studieprogresjon fordi de må arbeide ved siden av studiene for å overleve økonomisk. Når også denne gruppen melder sine behov gjennom søknader om dispensasjoner fra maksimal tidsforbruk pr. studieenhet, fremstår dette som et klart eksempel på at den foreslåtte modellens fiendtlighet overfor funksjonshemmede, også slår negativt ut for alle studenter. Igjen ser vi et eksempel på at et samfunn som er dårlig tilrettelagt for funksjonshemmede vil være dårlig tilrettelagt for alle.
Når man har funnet frem til kriterier for behovsprøvingen, må det iverksettes et ikke ubetydelig saksbehandlingsapparat for å behandle de mange søknadene som vil måtte komme om å bli omfattet av de særløsningene man eventuelt har måttet innføre som en konsekvens av den uhensiktsmessige ordningen utvalget har foreslått.
Videre vil en løsning med særordninger og behovsprøving kreve et stort kontrollapparat for å hindre at andre en de som er berettiget til det, blir innvilget særløsninger. Betydelige ressurser må settes inn på kontroll og gjennomgang av dokumentasjon og bekreftelser på at vilkårene for å bli omfattet av de omsøkte særordninger er oppfylt. Det vil i forlengelsen av dette måtte bli beslaglagt ressurser til revisjonsarbeid og etterprøving av om reglene for tildeling av særordninger er fulgt under saksbehandlingen. Endelig vil det bli nødvendig å bygge opp et apparat som kan fange opp og eventuelt ilegge straffereaksjoner overfor studenter som urettmessig forsøker å tilegne seg særordninger de ikke har krav på.
SSHF krever en utredning av de samfunnsøkonomiske, bedriftsøkonomiske og menneskelige kostnadene som vil påløpe for å finansiere det administrative apparatet som den foreslåtte ordningen vil kreve.
Når en ordning er behovsprøvet, vil de som blir avhengige av ordningen, i større eller mindre grad oppleve mistenksomme holdninger fra omgivelsene. Omgivelsene vil være på vakt og utøve en uformell kontroll av om den enkelte er verdig trengende. I tillegg til mistenksomhet fra uformelle grupper, vil søkeren av særordningene med stor sannsynlighet også kunne møte mistenksomhet fra saksbehandlingsapparatet som den enkelte må nedverdige seg til å legge frem sitt «spesielle behov» overfor. Dette fordi holdninger i samfunnet for øvrig, lett kan få en tendens til å gjenspeile seg som ubevisste og ikke erkjente holdninger også hos personer som innenfor en profesjonell ramme er satt til å utøve et saklig skjønn. Faren er derfor stor for at det kan bli forbundet med skam å gjøre seg nytte av særordningene ved å søke om å bli omfattet av dem.
I tråd med sektoransvarsprinsippet mener SSHF at bibliotektilbudet til syns- og lesehemmede skal integreres i bibliotektjenesten for studie- og faglitteratur til alle andre akademikere. Bibliotektjenesten skal dermed ha samme ansvar for å tilby sine tjenester til syns- og lesehemmede akademikere som til alle andre brukere. Dette innebærer like muligheter til å låne bøker på lyd, i blindeskrift eler i digital form som andre har til å låne bøker i vanlig skrift. yrkesaktive syns- og lesehemmede må ha samme mulighet til å bruke universitets- og høyskolebibliotekenes tjenester til faglig oppdatering som andre har. Videre innebærer det samme mulighet som andre til å søke på nettet etter oversikt over litteratur i tilgjengelig form samt samme mulighet som andre til å nyttiggjøre seg nettbaserte bibliotektjenester.
Arbeidsforskningsinstituttet har i sin rapport "Politiske ambisjoner og administrativ rasjonering - om funksjonshemmede studenters "rett" til tilgjengelig studiemateriell." (AFI-rapport 2, 2000) dokumentert store mangler ved dagens faglitteraturtilbud til syns- og lesehemmede både når det gjelder organisering, produksjonsvolum og kvalitet. Konklusjonene i rapporten samsvarer godt med SSHFs erfaringer. SSHF mener at grunnen til de store manglene ved dagens biblioteksystem er at det ikke er integrert i studie- og faglitteraturtilbudet til andre akademikere. For å oppfylle målsettingen om at syns- og lesehemmede skal ha det samme bibliotektilbudet som andre, mener SSHF derfor at det er nødvendig både å omorganisere og forbedre dagens bibliotektilbud radikalt.
Syns og lesehemmede akademikere får i dag sitt faglitteraturtilbud fra studieavdelingen ved Norsk Lyd- og Blindeskriftsbibliotek (NLB). NLB har i dag ansvaret for både utlån og produksjon av litteratur til syns- og lesehemmede. Videre har NLB ansvaret for å tilby både skjønnlitteratur og faglitteratur til disse gruppene. Som del av folkebiblioteksystemet er NLB administrativt og økonomisk underlagt Kulturdepartementet. SSHF mener at studieavdelingen ved NLB bør skilles ut som egen institusjon som økonomisk bør legges inn under universitets- og høgskoleavdelingen i Kirke- Utdannings- og Forskningsdepartementet. Videre bør studieavdelingen fysisk og administrativt tilknyttes universitets- og høyskolebibliotekene. Studieavdelingen må da oppfylle de forpliktelser det vitterlig har som ansvarsbibliotek. Ved tilrettelegging og produksjon av en fagbok på lyd, i punktskrift eller i digital form trengs det kompetanse på det aktuelle fagfeltet dersom boka skal bli av god kvalitet. I et faglitterært miljø slik som universitetsbiblioteket finnes folk som vet hvilke krav som skal stilles til innlesere og tilretteleggere, og de kan på den måten bidra til å kvalitetssikre produktet langt bedre enn det gjøres i dag.
Bare synshemmede studenter har "rett" til å få produsert sin pensumlitteratur ved studieavdelingen. Yrkesaktive synshemmede samt alle grupper lesehemmede er henvist til å låne litteratur som allerede er produsert. Dersom alle grupper syns- og lesehemmede skal kunne benytte bibliotektjenesten i samme utstrekning som andre akademikere må derfor retten til å få produsert litteratur utvides til også å gjelde lesehemmede studenter samt både syns- og lesehemmede yrkesaktive. Samtidig på produksjonen økes slik at den dekker den økende etterspørselen som vil oppstå. Bevilgningene til produksjon må derfor økes betydelig.
Studieavdelingens kataloger er i dag bare registrert i nasjonalbibliotekets database for all litteratur produsert i punktskrift eller på lyd. For å sikre syns- og lesehemmede samme mulighet som andre akademikere til å søke på nettet etter oversikt over litteratur som allerede finnes i tilgjengelig form bør studieavdelingens kataloger bli søkbare via BIBSYS. Dette kan lett oppnås dersom dagens studieavdeling ved NLB skilles ut og integreres i universitets- og høyskolebiblioteksystemet.
Generelt vil digitaliseringen av bibliotektjenester for folk i og med høyere utdanning kunne medføre økte muligheter til fleksibel og selvstendig læring også for synshemmede, særlig fordi en slipper å være avhengig av lesehjelp fra andre. Imidlertid krever dette at de nettbaserte bibliotektjenestene er tilgjengelige for alle. SSHF krever derfor at en ved utforming av nettsider, emneportaler og tilgang til databaser bruker standarder som gjør det mulig for synshemmede med tilleggsutstyr for lesing av tekst å bruke dem.
Slik tilbudet om faglitteratur til syns- og lesehemmede er i dag har det store konsekvenser for studenter og yrkesaktive med høyere utdanning. Studentene kan bli forsinket i studieprogresjonen og de oppnår dårligere resultater enn de kunne ha oppnådd. Mange kvier seg for å begynne på en høyere utdanning fordi de vet hvor mangelfullt dagens faglitteraturtilbud er. Videre blir syns- og lesehemmede yrkesaktive akterutseilt i den faglige oppdateringen som stadig foregår i dagens arbeidsliv. dersom utvalgets vektlegging av at studer skal fullføres på normert tid vinner fram vil disse effektene forsterkes. SSHF vil derfor konkludere med at en så rakst som mulig må omorganisere og forbedre faglitteraturtilbudet til syns- og lesehemmede slik vi har skissert ovenfor.
Funksjonshemmede akademikeres muligheter for å arbeide ved høyere læresteder er i dag svært begrensede, noe som er ofret minimal oppmerksomhet fra norske myndigheters side. Det faktum at synshemmede og lesehemmede yrkesaktive ikke har krav på produksjon av fagbøker på lyd og i punktskrift, og kun har rett til 30 timer lese- og sekretærhjelp pr. mnd., gjør det nesten umulig å fungere som akademiker om man ikke kan lese trykt skrift selv. Dette er en uholdbar situasjon som SSHF har påtalt mange ganger i årenes løp. Å stenge en del av befolkningen ute fra dagens kunnskaps- og informasjonssamfunn betraktes åpenbart som legitimt, til tross for økt oppmerksomhet på behovet for at hele befolkningen får ta del i livslang læring og den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien. SSHF kan ikke godta at denne ekskluderende og diskriminerende politikken får fortsette, og krever en snarlig rettighetsfesting av yrkesaktive lesehemmedes rett til faglitteratur, slik at våre medlemmer kan få brukt den kompetansen de bygger opp på lik linje med andre akademikere.
SSHF vil uttrykke sterk motstand mot forslaget om at tjenestemannsloven ikke lenger skal gjelde for høyere læresteder. Det finnes i dag ingen bestemmelse som kan hindre at funksjonshemmede utsettes for diskriminering ved ansettelse.
SSHF erfarer hele tiden at kvalifiserte funksjonshemmede arbeidssøkere møtes med diskriminerende holdninger og barrierer av ulik art som fører til at godt kvalifiserte personer havner på attføringstiltak eller i stillinger som de er overkvalifiserte til, noe som bidrar til å diskvalifisere dem i forhold til akademiske yrker.
SSHF vil vise til at det fortsatt er slik at det må spesielle virkemidler til for å sikre at kvalifiserte kvinner får stillinger i akademia, og vi finner ingen grunn til å tro at nedsatt funksjonsevne skulle være en faktor som ble mindre vektlagt ved ansettelse enn kjønn. Vi tror heller ikke at vår stilling styrkes ved å overlate alt til den subjektive vurdering hos arbeidsgiver. Videre anser vi det som svært uheldig om vi mister det eneste positive virkemidlet vi har i norsk lovgivning, nemlig § 9 i forskriften til tjenestemannsloven, som gir anledning til å ansette en kvalifisert funksjonshemmet søker selv om en annen søker er mer kvalifisert. Denne bestemmelsen sikrer også at en funksjonshemmet søker får komme til intervju, og i enkelte tilfeller kan dette være den eneste måten å få arbeid på.
Effektivitet kan ses som et spørsmål både om kvalitet og kvantitet. Effektivitet blir i så fall et spørsmål om hvordan utdanningssektoren oppfyller sine målsettinger, samt et spørsmål om innsatsfaktorer (ressursbruk). SSHF vil advare mot at kvalitetsbegrepet uthules ved å legge ensidig vekt på resultatindikatorer. SSHF slutter seg derfor til de betenkeligheter som har fremkommet fra annet hold, om farene ved å legge for ensidig vekt på høgskolenes og universitetenes rolle som kunnskapsprodusenter. Kunnskap inneholder ikke bare en kvantitativ, men også en kvalitativ dimensjon, som ikke fremmes ved å ta i bruk resultatorienterte virkemidler. Kvalitet i læremiljøene innebærer fordypning i faglitteratur og faglitterær produksjon hos vitenskapelige ansatte ved lærestedene så vel som hos studentene. Faglig selvstendighet og modenhet tar tid. Rask gjennomføring av fagene vil uten tvil gå på bekostning av studentenes evne til kritisk tenkning og refleksjon.
En hovedmålsetting for universitets- og høgskolesektoren i Norge må være at den skal - også i fremtiden - i størst mulig grad holde et kvalitativt høyt nivå til beste for landet. Universiteter og høgskoler er ikke bare læringsmiljøer, men også lærende miljøer. SSHF ser en fare i at den management-orienterte styringskulturen som her foreslås innført, vil svekke lærestedenes fleksibilitet og tilpasningsevne.
Behov for utredning for å unngå diskriminering av funksjonshemmede studenter og ansatte i høyere utdanning
SSHF har i likhet med andre høringsinstanser blant funksjonshemmedes organisasjoner, ikke kapasitet eller kompetanse til å foreta en grundig vurdering av de prinsipielle, juridiske, økonomiske og praktiske sidene ved reformen.
SSHF krever derfor en utredning av de problemstillinger som vi reiser i vår høringsuttalelse.
Spørsmål som utredningen etter vår mening overlater til høringsuttalelsene å besvare, er:
Disse spørsmålene må utredes før en ny reform trer i kraft. Hvis ikke, vil Norge får et klart diskriminerende utdanningssystem som er spesielt utformet for å ivareta interessene til de optimalt fungerende studentene.
Oslo, 30 september 2000
Med vennlig hilsen
for SSHF
Berit Vegheim
leder
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]