To innspill til Stortingets behandling av Regjeringens forslag til harmonisering og styrking av diskrimineringslovgivingen

Her kan interesserte lese uttalelsene fra Synshemmede Akademikere og vår ”paraply” Menneskerettsalliansen til regjeringens forslag til harmonisering og styrking av diskrimineringslovgivingen. Forslagene er framlagt i prop. 88 L 2012-2013. Denne proposisjonen behandles nå i Stortingets Familie- og kulturkomité.

Forslagene i proposisjonen tar antidiskrimineringsarbeidet videre. Men for oss her det dessverre riktigere å snakke om sementering av eksisterende skjevheter i lovverket enn en harmonisering som bidrar til å gi oss et fullstendig diskrimineringsvern. Funksjonshemmede er blant de virkelige taperne i dette harmoniseringsforslaget. Regjeringen går ikke inn for å lovfeste retten til tilgang til varer og tjenester. Og det som er særlig viktig for oss som synshemmede: Universell utforming av IKT i utdanning og arbeid er utelatt. Siden Regjeringen heller ikke gikk inn for å gi oss dette lovvernet i forbindelse med arbeidet med å ratifisere FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, var ikke dette uventet. Men det er sterkt beklagelig uansett. Nå skal det bli svært vanskelig å få gjennom forandringer av lovverket på ei god stund framover.

Videre er det beklagelig at Regjeringen ikke går inn for å styrke klageres stilling, og ombudets og klagenemdas muligheter til å sanksjonere manglende oppfølging av vedtak på en effektiv måte. Dette kan på sikt bli en av de største truslene mot hele diskrimineringsvernet.


Magne Bolme, leder

Synshemmede Akademikere

e-post: styret@saf-org.no


Til Stortingets Familie- og kulturkomité


Notat fra Synshemmede Akademikere (SAF) til prop. 88 L 2012-2013 om ny diskrimineringslovgiving, harmonisering og styrking


SAF avgir med dette uttalelse til Kultur- og Familiekomiteen i forbindelse med prop. 88 L 2012-2013. SAF er en landsomfattende forening av blinde og svaksynte som er i, eller som har tatt høyere utdanning.


Vi er glade for at Regjeringen nå vil harmonisere diskrimineringslovverket. Harmoniseringen av lovvernet er imidlertid på langt nær fullført med de foreslåtte endringene. Som medlemmer av menneskerettsaliansen støtter vi deres uttalelse til komiteen, og vi viser til den for en videre utdypning. Her konsentrerer vi oss om å påpeke hull i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven (dtl.). Nedenfor tar vi for oss det som for oss er de to viktigste hullene i lovvernet.


Utdanningssektoren

SAF beklager sterkt at utdannings- og opplæringssektoren ikke er omfattet av plikten til universell utforming av IKT etter § 11 i dtl.

Dette er ulogisk, ettersom det nå er avklart gjennom rettspraksis at elever tilhører allmennheten etter § 9. Vi viser til at Graverutvalget også forutsatte at elever og studenter må betraktes som allmennheten, og dermed ikke så noen grunn til å foreslå en utredning av dette.


Å implementere plikt til universell utforming av IKT ved skoler, høyskoler og universitet, vil ha stor betydning både for elever/studenter, foreldre/foresatte som skal følge med på sine barns aktiviteter i skolen, og for ansatte. Vi vil også minne om at IKT-kompetanse er definert som en grunnleggende ferdighet i norsk skole. Uten sikring av universelt utformede IKT-løsninger i skolen vil imidlertid bl.a. synshemmede møte diskriminerende barrierer når de skal tilegne seg denne ferdigheten.


Undervisningssektoren er vider en viktig arena for holdningsbygging for dem som senere skal styre arbeidsliv og samfunnsutvikling. Hvis studenter/elever stadig observerer at deres klassekamerater/medstudenter med funksjonsnedsettelser må bruke antatt kostnadskrevende og dårlig fungerende særløsninger, kan dette forsinke utviklingen mot et inkluderende samfunn for alle.


Vi vil understreke at sektorlovgivningen i dag ikke sikrer universell utforming av IKT. Opplæringsloven nevner ikke universell utforming i det hele tatt, mens universitets- og høyskoleloven kun snakker om "prinsippet om universell utforming" når det gjelder læringsmiljøet generelt. Et slikt prinsipp er ikke det samme som en rettslig standard med konkrete krav som angir hva som skal til for å oppfylle plikten. Slik begrepet «universell utforming» er brukt i universitets- og høyskoleloven, som et underpunkt i) i § 4-3, egner det seg definitivt ikke som en rettslig standard. Flere av bokstavpunktene i § 4-3, i særdeleshet g) og b), angir krav som egentlig skulle vært omfattet av universell utforming. Denne situasjonen er derfor uholdbar, og kan kun skape forvirring om hva «universell utforming» egentlig betyr og innebærer.


Vi viser videre til den utredningen av universell utforming av IKT i utdanningssystemet som ble gjennomført av utdanningsdirektoratet. Der kom det ikke fram noen tungtveiende økonomiske eller andre grunner til ikke å innføre universell utforming av IKT i utdanningssystemet.

Vi ber derfor om at Stortinget tar initiativ til å få rettet opp denne inkonsistensen i loven.


Arbeidslivet må omfattes av §§ 9 og 11

SAF mener at § 9 i dtl må hjemle plikt til universell utforming av IKT-løsninger på arbeidsplassen, og at slike løsninger også blir omfattet av § 11 i dtl. Så lenge IKT på arbeidsplassen ikke er universelt utformet, stilles synshemmede klart dårligere enn andre arbeidstakere. Arbeidslivet er antakelig den samfunnssektoren der manglende universell utforming av IKT har de alvorligste konsekvensene for synshemmede.


SAF mener at universell utforming av arbeidsplassens IKT-løsninger også er en naturlig konsekvens av at publikum i stadig større grad bruker de samme databasene og internettløsningene som arbeidstakerne, f.eks. hos NAV og på bibliotekene. I dag er vi i den paradoksale situasjon at en som publikum kan klage på en nettløsning, mens en ansatt som bruker samme løsning til daglig, ikke kan klage.


SAF vil videre tilbakevise argumenter om at individuell tilrettelegging eller bruk av tekniske hjelpemidler som leselist og syntetisk tale kan kompensere for manglende universell utforming. Slike argumenter har blitt brakt til torgs flere ganger de siste årene, blant annet av regjeringen i forbindelse med ratifiseringen av FN-konvensjonen for funksjonshemmedes rettigheter. Vi mener at slike argumenter bygger på en manglende forståelse av hva universell utforming av IKT innebærer og hva de tekniske hjelpemidlene kompenserer for.


Blinde og mange svaksynte er avhengig av å benytte ulike typer hjelpemiddelteknologi slik som leselist og syntetisk tale, når vi bruker IKT-utstyr og IKT-baserte systemer. For at hjelpemiddelteknologien skal fungere etter hensikten, må de ordinære datasystemene og -programmene bygge på etablerte standarder for tilgjengelighet. Det er med andre ord ingen garanti for at hjelpemidlene våre fungerer sammen med den programvaren eller den IKT-løsningen som arbeidsgiver benytter. Bare universell utforming av programvare og IKT-systemer basert på forhåndsdefinerte standarder for tilgjengelighet, kan sikre at hjelpemiddelteknologien fungerer.


SAF vil igjen understreke at individuelle tilrettelegginger av IKT-løsninger aldri vil kunne bli en erstatning for universell utforming. Slike løsninger blir ofte dyre og dårlige. Synshemmede arbeidstakere vil svært ofte ikke kunne utføre arbeidsoppgaver på en tilfredsstillende og effektiv måte. Den enkelte arbeidstaker blir definert som problemet av kolleger og i særdeleshet av IT-avdelingen som stadig får henvendelser grunnet problemer med særløsningen.


En sammenlikning med situasjonen for rullestolbrukere vil være fruktbar her:

Vår hjelpemiddelteknologi kan sammenlignes med en rullestol. Begge deler er individuelt kompenserende hjelpemidler som gir tilgang til omgivelsene. Et saksbehandlingsprograms virtuelle omgivelser kan dermed sammenlignes med de fysiske omgivelsene på en arbeidsplass. Det hjelper lite å ha en rullestol dersom arbeidsplassen består av terskler og for trange dører. Det eneste som hjelper da, er universell utforming av det fysiske arbeidsmiljøet.


Kort sagt: Å argumentere for at manglende universell utforming kan kompenseres ved bruk av individuelt kompenserende hjelpemidler, er som å argumentere for at bruk av rullestol kan kompensere for manglende universell utforming av en bygning.


Slik er det imidlertid ingen som argumenterer. Universell utforming av arbeidsbygg er logisk nok sikret i dtl. på samme måte som andre bygg.

SAF ber følgelig Stortinget om å få tettet dette hullet i lovverket, slik at IKT i arbeidslivet så raskt som mulig blir omfattet av diskrimineringsvernet i §§ 9 og 11 i dtl.


Magne Bolme                                                              Terje Pettersen

Leder Synshemmede Akademikere  Leder Likestillings- og diskrimineringsutv.


= Menneskerettsalliansen

Menneskerettsalliansen består av

- Foreningen for transpersoner

- Harry Benjamin Ressurssenter

- Kvinnefronten

- LLH - Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner

- Landsorganisasjonen for Romanifolket

- Norges Handikapforbund

- Norsk Forbund for Utviklingshemmede - NFU

- Rettferd for taperne

- Skeiv Ungdom

- Stopp Diskrimineringen

- Synshemmede akademikere

- Taternes Landsforening

- Uloba – Samvirke for borgerstyrt personlig assistanse


post@menneskerettsalliansen.no

www.menneskerettsalliansen.no


Skriftlig innspill fra Menneskerettsalliansen om Prop. 88 L (2012-2013)


Menneskerettsalliansen er svært glad for at BLD i sin begrunnelse for Prop. 88L understreker at «behovet for et effektivt diskrimineringsvern er det samme for alle som utsettes for diskriminering» (1.1) og at «Departementet mener at ulike grunnlag i utgangspunktet bør ha samme diskrimineringsvern … Et viktig formål med lovforslaget er å gjøre diskrimineringslovene mest mulig like både når det gjelder innhold, ordlyd og lovstruktur» (7.1).


Prop. 88L følger likevel dessverre ikke opp dette grunnleggende prinsippet på flere sentrale områder. Det er tre hovedutfordringer her.

  • Den foreslåtte lovrevisjonen følger dessverre ikke opp Stortingets ønske om et generelt og heldekkende diskrimineringsvern i 2005 i sammenheng med behandling av O.prop. 33 (Innst. O. nr. 69). Se partienes uttalelser nederst i dokumentet.
  • En rekke diskrimineringsbestemmelser – både i diskrimineringslovene og i andre lover – er uten saklig begrunnelse ikke harmonisert (Se under for oversikt og vedlagte skjema).
  • Ved å droppe diskrimineringsbeskyttelsen for «andre liknende vesentlige grunnlag» som foreslått av Diskrimineringslovutvalget i NOU 2009:14, 15.3, vil dessverre de samme diskriminerende handlingene fortsatt være enten straffbare, bare ulovlige eller rett og slett lovlige etter hvem som rammes.

Ulikheter i diskrimineringslovene som ikke er saklig begrunnet

Det er flere forskjeller i diskrimineringsvernet for ulike diskrimineringsgrunnlag som ikke synes å være saklig begrunnet. Disse skjevhetene kan derfor være diskriminerende i seg selv, idet det innebærer at personer som befinner seg i helt parallelle diskriminerende situasjoner har vern eller ikke etter hvilken identitet den diskriminerte har. Dette gjelder følgende bestemmelser: (KJ viser til kjønnsloven, SKK seksuell orientering/kjønnsidentitet/kjønnsuttrykksloven, ERL etnistitet m.v.-loven, NF nedsatt funksjonsevneloven)

  • § 2 Lovens saklige virkeområde

KJ gjelder på alle område, mens SKK, ERL, NF ikke på familieliv og andre rent personlige forhold.

Som Diskrimineringslovutvalget påpekte, berører spørsmålet om hvorvidt loven skal gjelde familieliv og andre personlige forhold, i samme grad alle diskrimineringsgrunnlag (NOU 2009:14, 10.2.3). Ser man på Prop. 88L finner man at alle argumentene for vern i familieliv kun brukes for å forsvare kjønn, mens alle argumentene mot dette bare er brukt for ikke å inkludere de andre grunnlagene.

  • KJ § 16 Læremidlers innhold - Bare i KJ. Det foreligger ingen begrunnelse i Prop.88L hvorfor dette ikke gjelder alle lovens diskrimineringsgrunnlag.
  • ERL § 26 Straff for grov overtredelse av diskrimineringsforbudet som er begått av flere i fellesskap. Bare i ERL. Det foreligger ingen begrunnelse i Prop.88L hvorfor dette ikke gjelder alle lovens diskrimineringsgrunnlag. Departementets vurdering for hvorfor bestemmelsen ble innført lov om etnisk diskriminering m.v. i Ot.prp. 33 (2004-2005), 13.7, er like relevant for alle diskrimineringsgrunnlag.
  • Ikke parallelle navn på de reviderte og i hovedsak likestilte lovene

Kan gi feilaktig inntrykk av at likestilling bare handler om kjønn og diskriminering bare om andre grunnlag. Enten bør den nåværende Lov om likestilling mellom kjønnene (offisiell kortform Likestillingsloven) i stedet få navnet Lov om forbud mot diskriminering på grunn av kjønn, kortform Kjønnsdiskrimineringsloven, eller så bør det være Kjønnslikestillingsloven med tilsvarende navn med likestilling for de andre lovene.


Andre lover som uten saklig begrunnelse ikke er foreslått å harmonisere diskrimineringsvernet på grunnlag av kjønn, etnisitet, religion, livssyn, nedsatt funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk.

Flere lover som speiler de samme grunnleggende antidiskrimineringsprinsippene på områder som helse, utdanning og markedsføring har bare diskrimineringsvern på visse diskrimineringsgrunnlag. Disse lovene blir slik i motstrid med diskrimineringslovenes generelle vern i alle deler av samfunnet, en motstrid som blir ytterligere komplisert av prinsippet om at mer spesialiserte lover har forrang. Idet diskrimineringsvernet berører de samme grunnprinsipper som fremmet i Prop. 88L og det ikke foreligger noen saklig begrunnelse for hvorfor disse lovene bare beskytter enkelte diskrimineringsgrunnlag, bør de enkelt kunne utvides til å gjelde alle lovens diskrimineringsgrunnlag slik at de er i samsvar med de generelle diskrimineringslovene. Dette gjelder følgende lover:

  • Helseforetaksloven § 1 Diskrimineringsvern

Gjelder bare kjønn og etnisitet.

  • Privatskolelova § 1-1 Formål om likestilling

Gjelder bare kjønn, etnisitet og livssyn.

  • Universitetsloven §§ 6-2, 6-3 Likestilling ved ansettelse

Gjelder bare kjønn.

•   Utdanningsstøtteloven § 1

Gjelder bare kjønn og funksjonsdyktighet o.a.

  • Markedsføringsloven §§ 2, 34 Diskrimineringsvern

Gjelder bare kjønn.

  • Straffeloven av 2005 (ikke trådt i kraft)

Straffelovens bestemmelser om hatkriminalitet ble utvidet til å gjelde de relevante diskrimineringsgrunnlagene i 2005. Det følger dermed logisk at den nye revisjonen av diskrimineringslovene automatisk innebærer en parallell oppdatering av diskrimineringsgrunnlagene i denne delen av straffeloven av 2005. Dette gjelder følgende paragrafer:

§ 77 Generelt skjerpende omstendigheter;

§ 185 Hatefulle ytringer;

§ 186 Diskriminering vedrørende varer og tjenester.

§ 174 Tortur; § 264 Grove trusler; § 272 Grov kroppskrenkelse; § 274 Grov kroppsskade; § 352 Grovt skadeverk

  • Menneskerettsloven

Av FNs konvensjoner mot diskriminering av ulike diskrimineringsgrunnlag er bare Kvinnekonvensjon inkludert. Begrunnelsene for å inkludere Kvinnekonvensjonen her, er i like stor grad relevante for å inkludere FNs konvensjoner om rasediskriminering og funksjonshemmedes rettigheter.


Andre ulikheter i diskrimineringslovene

Idet Stortinget i Innst. O. nr. 69 (2004-2005), punkt 7.2. ba om et generelt harmonisert vern, bør Stortinget be regjeringen om å foreta en systematisk utredning av hvorvidt det er ønskelig å opprettholde ulikheter i diskrimineringsvernet i følgende bestemmelser i diskrimineringslovene.

  • Ikke parallelle diskrimineringsgrunnlag

De argumenter som er fremført i Prop 88 L mot at funksjonsevne skal brukes på lik linje med kjønn, etnisitet osv., det vil si en symmetrisk tilnærming til grunnlag, har samme relevans for de øvrige grunnlag. Poenget er at diskrimineringsvernet skal omfatte majoritetsbefolkningen når denne er i minoritet, slik heterofile og etnisk norske nå er dekket.

  • § 3 Lovens stedlige virkeområde

Deler av NF gjelder ikke på Svalbard og Jan Mayen, på installasjoner på norsk kontinentalsokkel, på norske skip og luftfartøyer i internasjonal trafikk.

  • KJ § 21-22 Bestemmelser om lik lønn for arbeid av lik verdi bare i KJ, selv om arbeidsgiver har opplysningsplikt om lønn i alle lovene (SKK § 18, ER § 19L, NF § 23).
  • KJ § 13 Kjønnsbalanse i offentlige utvalg - Bare i KJ og tilsvarende bare kjønn i aksjeloven § 20-6. Her kan det utredes om det er mulig med tiltak for å fremme også andre tradisjonelt underrepresenterte grupper.
  • KJ § 23 Arbeidsgivers aktivitetsplikt for alle

SKK § 13, ERL § 20, NF §24 Aktivitetsplikten gjelder bare for: private arbeidsgivere med mer enn 50 ansatte og offentlig sektor. Ingen slike begrensninger i KJ.


Fremdeles ikke alle beskyttet mot diskriminering

BLD redegjør ikke på hvilket grunnlag de setter til side kravene i FNs Konvensjon om sivile og politiske rettigheter og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon om at lovgivningen skal forby all diskriminering (3.1, 3.3) og i stedet går inn for at diskrimineringsvernet skal begrenses bare til visse spesifikke diskrimineringsgrunnlag. Diskrimineringslovutvalget i NOU 2009:14, 15.3 foreslo også vern for «andre liknende vesentlige grunnlag», men det virker som om dette i hovedsak forsvant på grunn av at én felles lov ble erstattet med fire lover – ikke av prinsipielle årsaker. Om det ikke blir én felles lov, kan dette løses lovteknisk ved «andre liknende vesentlige grunnlag» føyes til diskrimineringsgrunnlagene i en av de andre diskrimineringsloven.


Manglende sanksjonsmyndighet

Det er problematisk at likestillingsbestemmelsene i all hovedsak ikke følges opp av sanksjonsmuligheter. Som mulige løsninger viser Menneskerettsalliansen til Skjeieutvalgets forslag om at likestillingsnemda får sanksjonsmyndighet (NOU 2011:18, 10.4.1) og til Justisdepartementets forslag om fri rettshjelp til de som vinner gjennom ombudet/nemda (St. meld nr. 26 (2008-2009), 9.3.3.8).


Misforholdet med Stortingets intensjon i Innst. O. 69 (2004-2005)

Det er en grunnleggende utfordring at Prop. 88 ikke følger opp hva Stortingets flertall ved Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Høyre og KrF med støtte fra Venstre ba om i Innst. O. nr. 69 (2004-2005), punkt 7.2. (Merknad av kommunalkomiteen og i familie- og administrasjonskomiteen til Odelstingsproposisjon 33 om forslag til lov om etnisk diskriminering mv. og diskrimineringsombudslov). http://www.stortinget.no/no/Saker-og-publikasjoner/Publikasjoner/Innstillinger/Odelstinget/2004-2005/inno-200405-069/7/


Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV Innst. O. nr. 69 (2004-2005), 7.2

Stortinget ber Regjeringen igangsette arbeid med å utrede en helhetlig diskrimineringslov i tråd med internasjonale forpliktelser og vernet i EMK artikkel 14 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheters artikkel 26.


Dette flertallet [i kommunalkomiteen og i familie- og administrasjonskomiteen] mener at alle kvalifiserer til vern etter menneskerettighetenes generelle diskrimineringsforbud. […] Det er behov for en generell diskrimineringslov, som kan fungere som en overbygning for det særvern som i tillegg vil være nødvendig.


Høyre Innst. O. nr. 69 (2004-2005), 7.2

Disse medlemmer mener diskriminering, på generelt grunnlag, bør være forbudt, og at generelle regler på området over tid ville være mer tilpassingsdyktige i forhold til skiftende oppfatninger av hva som skal omfattes av et slikt forbud. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen ta initiativ til at disse spørsmålene utredes med sikte på utarbeidelse av generelle regler mot diskriminering, og eventuelt utforming av en samlet helhetlig lovgivning på området. Disse medlemmer understreker at en eventuell samlet lovgivning på området ikke må svekke det vern særlovgivningen i dag faktisk gir.


KrF Innst. O. nr. 69 (2004-2005), 7.2

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti mener det er svært viktig at vi har et lovverk som hindrer all form for diskriminering.


Venstre hadde ikke representanter i kommunalkomiteen eller i familie- og administrasjons-komiteen i 2004-05, men Landsstyret i Venstre gjorde følgende vedtak 4. desember 2004:

Venstres landsstyre vil be regjeringen nedsette et utvalg som skal ta en helhetlig gjennomgang av norsk anti-diskrimineringslovgivning med sikte på harmonisering av lovverket og å gjøre alle lover i overensstemmelse med menneskerettighetene.