Stortingsmelding 46 - færre synshemmede i arbeid!

Regjeringen tenker å gjøre ordningen med funksjonsassistent permanent fra 2014. Men der stopper det. For kvalifiserte arbeidssøkere med ren fysisk funksjonsnedsettelse har stortingsmeldingen Flere i arbeid intet å by på. Noen vage antydninger om initiativ til forskning om hvordan tiltak virker overfor personer med nedsatt arbeidsevne, kompenserer på ingen måte fraværet av effektive virkemidler for å få flere synshemmede i arbeid. I det hele tatt virker hele meldingen låst fast i bakevja av tilgrunnlegging av den nå så populære definisjonen «personer med nedsatt arbeidsevne». Med dette utgangspunktet er det sannelig ikke rart at resultatet blir skuffende og fatalt for synshemmedes vedkommende. Hvor mange ganger må vi banke inn at synshemming i seg selv ikke innebærer redusert arbeidsevne?

Hva mangler?

Perspektivet om funksjonshemmede som diskriminert gruppe på arbeidsmarkedet er helt fraværende.

Universell utforming av arbeidslivet er ikke viet oppmerksomhet. Med universell utforming av arbeidslivet tenker vi spesielt på IKT. Hvis leverandører av IKT-plattformer hadde vært tvunget til/hatt incitament til å levere universelt utformede systemer, ville kostnaden og den praktiske individuelle tilretteleggingen av hver arbeidsplass ikke blitt vesentlig mer komplisert eller kostnadskrevende enn tilrettelegging på andre grunnlag.

Holdninger hos arbeidsgivere til å ansette synshemmede er elegant neglisjert i meldingen.

Hva hjelper det med adgang til å kunne kombinere arbeid med trygd for hvem arbeidslivet er stengt som følge av mangel på ivaretakelse av ovennevnte forhold?

Det skal regjeringen ha: De innrømmer selv at tyngdepunktet i meldingen ligger på å få grupper med muskel- og skjelettsykdommer, diffuse plager og grupper med psykososiale lidelser inn på arbeidsmarkedet. Og overfor disse gruppene øses tiltakene ut i rikt monn over 674 sider.

Selvsagt vil det være synshemmede som vil ha behov for tiltak av det slaget som er beskrevet i meldingen. Det kan eksempelvis være synshemmede unge som har fått sine karrierebegynnelser ødelagt av overbeskyttende foreldre, nidkjære rådgivere i grunn- og videregående skole som eksempelvis trer over hodet på de unge standardpakker om å bruke lengre tid på videregående der de kunne ha gjennomført på normert tid. Andre urovekkende tilnærminger til de unge fra skole, rådgivningsmiljøer og hjelpeapparatet som sådan kan også tenkes som luller de unge inn i hjelpeløshetskaruseller som tapper evner og kapasiteter de må ha hatt til å fylle arbeidslivets forutsetninger. Å ha vært lenge i tiltaksapparatet og blitt klientifisert, skaper i seg selv et tilleggshandikap på arbeidsmarkedet. Litt nedslående og underlig da at regjeringen i hovedsak foreslår mer av det samme. Synshemmede vil som befolkningen for øvrig også være utsatt for psykososiale utfordringer. Endelig kan smørja av alt dette skape holdningsbarrierer hos den enkelte som innebærer direkte hindringer for å få arbeid. Firmaet Adaptor holder foredrag hvor de blant annet forteller om hvor viktig arbeid de gjør nettopp på dette feltet. At regjeringen foreslår forsøk med resultatfinansiert finansiering for arbeidsmarkedsbedrifter (de får betaling først når arbeidssøker er kommet i jobb) innebærer kanskje en gryende spire til å bringe folk ut av den onde tiltakssirkelen. Men igjen: Dette virker tilpasset andre grupper enn de med ren fysisk funksjonsnedsettelse.

Vi skal ikke sette de synshemmede akademikerne opp på en høy hest og si at kvalifiserte synshemmede (akademikere) overhodet ikke trenger noen hjelp eller håndsrekning for å komme inn på arbeidsmarkedet. Det å ha stått utenfor arbeidsmarkedet lenge, vil i seg selv være ett av de mest effektive hindrene for å få jobb. I arbeidskøsammenheng kan man godt furmulere det slik: «De rykker stadig bakover i køen». Altså vil sannsynligheten for å få (ny) jobb avta i takt med tiden man er arbeidsledig. Derfor må det skapes arenaer hvor også kvalifiserte funksjonshemmede kan få referanser. Men da er vi mer inne på traineeprogrammer og liknende. Og igjen: Slike perspektiver er helt borte i denne stortingsmeldingen.