HVORDAN KAN OSLO KOMMUNE REKRUTTERE OG INKLUDERE FUNKSJONSHEMMEDE ARBEIDSTAKERE

På møte med Oslo SVs representanter Ivar Johansen og Åsmund Strand Johansen den 3. februar ble SAF bedt om å utforme et notat der vi kom med skriftlige innspill til hvordan Oslo kommune kunne forbedre sin rekrutterings- og inkluderingspolitikk overfor funksjonshemmede arbeidstakere. I dette notatet vil vi følge opp denne forespørselen gjennom å gi flere eksempler på hvordan kommunen i praksis kan forbedre sin arbeidsmarkedspolitikk rettet mot funksjonshemmede.

Synshemmede akademikeres forening (SAF) arbeider i utgangspunktet for synshemmede akademikeres interesser i utdanning og arbeidsliv. Vi mener imidlertid at forslagene vi kommer med i dette notatet også har gyldighet for funksjonshemmede arbeidstakere og arbeidssøkere generelt.

AKTIVITETSPLIKTEN JEMMLET I DISKRIMINERINGS- OG TILGJENGELIGHETSLOVEN

Fra årsskiftet har Oslo kommune plikt til å treffe tiltak for aktivt å inkludere og rekruttere funksjonshemmede arbeidstakere. Denne aktivitetsplikten er jemlet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 3.

Denne lovpålagte aktivitetsplikten for arbeidsgivere bør brukes som et verktøy for å sikre funksjonshemmede muligheter til å beholde og skaffe seg arbeid på ordinære vilkår. Etter vår mening bør denne lovpålagte plikten derfor føre til at kommunen utarbeider rutiner og praksiser for hvordan aktivitetsplikten kan håndheves på alle arbeidsrelaterte virksomhetsområder. Skal kommunen fylle kravene til aktivitetsplikt på en måte som fremmer en målsetting om å sikre funksjonshemmedes stilling som ordinær arbeidskraft må dermed kommunens aktivitetsplikt omfatte:

• En inkjøpspolitikk som ivaretar kravene til universell utforming av varer og tjenester
• en rekrutteringspolitikk som sikrer funksjonshemmedes muligheter til å søke og få ordinært arbeid i kommunen
• en personalpolitikk som ivaretar funksjonshemmede arbeidstakeres rettigheter på arbeidsplassene

Alt det vi nedenfor peker på av tiltak for å forbedre funksjonshemmedes stilling som arbeidstakere og arbeidssøkere i Oslo kommune bør dermed relateres til den lovpålagte aktivitetsplikten og sees i sammenheng med den. Hvis aktivitetsplikten blir et utgangspunkt for å ta i bruk virkemidler av den typen vi skisserer her vil den kunne fungere som et redskap for å sikre funksjonshemmede bedre vilkår i arbeidslivet.

Skjermtolkere – synshemmedes tilgang til IKT

Tilgjengelighetsprogramvare eller skjermtolkere er fellesbetegnelser på programvare som tilgjengeliggjør data for synshemmede. Det kan enten skje gjennom blindeskriftsvisning, syntetisk tale eller forstørrelse av skjerminnhold.

Hvordan bruk av terminalservere utestenger synshemmedes IKT-tilgang IKT-tilnærming i Oslo kommune går i retning av større bruk av terminalservere. Det vil si at databearbeiding ikke skjer på sluttbrukers maskin. Dette til forskjell fra nettverksressurser hvor data kan være lagret på fellesområder, men hvor selve databearbeidingen skjer på en lokal maskin.

Ved bruk av terminalservere, sendes det tastetrykk fra bruker til terminalserveren. Denne sender kun skjermbilder tilbake til bruker, eller rettere sagt, «bildet» av et skjermbilde. Dette gjør at skjermtolkere ikke fungerer. I og med at all tekst er gjort til gjenstand for «avbildning» og dermed gjort grafisk, finner skjermtolkeren ingen tekst å tolke.

Det finnes universelle løsninger som likevel gir synshemmede tilgang til ressurser på terminalservere Ved å installere tilgjengelighetsprogramvare i aktuelt servermiljø, vil synshemmede likevel kunne arbeide opp mot terminalserver. Nav Stat har implementert en slik løsning. Synshemmede som arbeider i Nav Stat kan dermed arbeide mot samme plattform som øvrige Nav Stat-ansatte. En slik tilnærming betrakter vi som fordelaktig, fordi den innebærer stor grad av universell utforming. Tilpasninger på individnivå blir mindre nødvendig.

Oslo kommunes IKT-løsninger er lite universelle Oslo kommune derimot, tilnærmer seg dette på en mindre universell måte.

Det jobber noen få synshemmede i Oslo kommune. Så vidt vites, er ingen av Oslo kommunes terminalservermiljøer tilrettelagt universelt. Løsninger vi kjenner til:

• Ordinær internett-/intranett-tilgang til ressurser som ligger på terminalserver Noen av Oslo kommunes ressurser kan nås både via terminalserver og via vanlig intra- eller internett. Tilgjengelighetsprogramvare vil fungere opp mot en slik løsning. Så lenge ressurser er tilgjengelig på denne måten, vurderer vi dette som en delvis universelt tilgjengelig løsning. Men det forutsetter at de synshemmede ikke blir de eneste brukere av slike tilganger. Slik kan det lett tendere til å bli hvis stadig flere ressurser samles på terminalservere. • Individuelle dataforbindelser og oppkoblinger Noen av Oslo kommunes dataressurser, er det ikke mulig å tilgjengeliggjøre som ovennevnt. Løsningen da har blitt individuelle dataforbindelser. Disse viser seg ustabile, lite driftssikre og svært sårbare for endringer ellers i systemet. Lange nedetider blir lett resultatet. • Ingen løsning Fordi særløsninger som individuelle dataforbindelser- og oppkoblinger kan bli arbeidskrevende og kostbart, vil man lett møte en grense for hvor mange ressurser, fagsystemer og oppkoblinger kommunen vil anse at det finnes kapasitet til å etablere og drifte slike særløsninger rundt. Her vil man da støte på tilfeller hvor arbeidsplasser slett ikke kan tilrettelegges, med de konsekvenser dette kan få for kommunens aktivitetsplikt til tilrettelegging for alle. Dette understreker behovet for en universell løsning med overordnet virkefelt for alle kommunens datasystemer. Denne problemstillingen vil med en universell løsning kunne minimeres.

Generelt om fordeler med universell tilnærming

Med universell utforming forstås at alle uavhengig av funksjonsnivå i størst mulig grad skal kunne bruke samme hovedløsning. Med individuell tilrettelegging forstås at den enkelte blir gjenstand for særløsninger. Universell utforming vil som oftest være billigere enn flere individtilpassede løsninger, særlig hvis universelle løsninger implementeres før en anskaffelse/implementering.

Individuelle særløsninger har også den ulempe at virksomhetene som sådan lett vil få incitament til å vegre seg mot å ansette flere funksjonshemmede. Dette fordi individuelle løsninger ofte blir ressurskrevende.

Dersom en virksomhet i kommunen blir påført ekstra kostnader ved (individuell) tilrettelegging, vil dette lett kunne utgjøre et vikarierende motiv for ikke å ansette arbeidssøkere med funksjonsnedsettelser. Det minnes for ordens skyld om at slik praksis innebærer diskriminering som rammes av Likestillings- og diskrimineringsloven. Men eksemplene vil vel være få hvor det lar seg påvise at det faktisk er slike vikarierende motiver som ligger til grunn for ikke å ansette en med funksjonsnedsettelser.

Universell utforming blir etter dette å anse som bedre arbeidslivsinkludering enn individuell tilrettelegging. I praksis vil universell utforming og individuell tilrettelegging, ikke være gjensidig utelukkende. Men stor grad av universell utforming vil utvilsomt redusere behovet for individuell tilrettelegging.

Etter dette, mener vi at følgende prosedyrer må på plass i Oslo kommunes IKT-tilnærming til dataressurser for de ansatte:

• Det må formes en overordnet strategi for å implementere universell utforming av alle kommunens dataressurser og servermiljøer – ikke kun der man vet at det jobber synshemmede pr. i dag. Noe av poenget med universell utforming er at tilretteleggingen skal være i stand før og/eller slik at synshemmede vil kunne søke jobb hvor som helst i kommunen, uten at det skal være nødvendig å bruke unødig store ressurser rundt tilpasninger i hvert enkelt ansettelsestilfelle. • I det omfang det fortsatt er behov for individuelle særtilpasninger, må dette ivaretas på en universell måte. Det vil si at de individuelle løsningene må inngå som en naturlig og integrert del av hovedløsningen. For å gjøre dette reelt, må det på virksomhetsnivå ikke påløpe ekstra kostnader for slik tilrettelegging. • Lov om offentlige anskaffelser foreskriver at universell utforming bør være et kriterium for hvilke tjenester eller løsninger det offentlige inngår kontrakt om anskaffelse av. Det må sikres at Oslo kommune etterlever denne bestemmelsen. • Oslo kommune må sette konkrete mål for hvordan universell tilgjengeliggjøring av IKT-ressurser skal inngå i aktivitetsplikten i Likestillings- og diskrimineringsloven som kommunen er bundet av.

Bruk av «publikumsfrie soner» kan innebære diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser

Enkelte virksomheter i kommunen, for eksempel noen av navkontorene, opererer med såkalte publikumsfrie soner. Publikum har ikke adgang til områdene hvor de ansatte har sine kontorer. Samtaler med publikum må skje i egne samtalerom. Arbeidstakere med funksjonsnedsettelser, vil av og til være avhengig av mindre mobile utrustninger og hjelpemidler. For at personen med funksjonsnedsettelse skal kunne jobbe i virksomheten, vil det bli nødvendig med en så individuell og omfattende tilrettelegging at det vil by på store utfordringer for virksomheten å ansette flere med denne slags spesielle behov. Måten å organisere arbeidet i seg selv, blir meget ekskluderende og dermed diskriminerende overfor arbeidstakere- og søkere med nedsatt funksjonsevne. Hensikten med slike ordninger kan eksempelvis være ivaretakelse av taushetsplikt.

Oslo kommune må ikke tillate at kommunes virksomheter holder seg med publikumsfrie soner i virksomheter hvor de ansatte skal jobbe ut mot publikum. Formålene som var ment å skulle ivaretas ved hjelp av publikumsfrie soner, må søkes ivaretatt på annen måte.

Mennesker med nedsatt funksjonsevne er ikke syke

Mange blander funksjonsnedsettelser, funksjonshemming, nedsatt arbeidsevne og sykdom.

En funksjonsnedsettelse behøver ikke innebære funksjonshemming hvis forholdene er godt nok tilrettelagt, helst universelt. Funksjonshemminger er ofte villede og menneskeskapte. Med god nok tilrettelegging, vil arbeidsevnen forutsetningsvis ikke være nedsatt. Oslo kommune skaper dermed en rekke funksjonshemninger for arbeidstakere ved å velge mindre universelle løsninger.

Sykdom kan i noen tilfeller ha liknende konsekvenser med nedsatt funksjonsevne. Men forbindelsen med nedsatt arbeidsevne er mer sannsynlig når det gjelder sykdom. Nedsatt arbeidsevne kan også ved sykdom avhjelpes ved tilrettelegging. Men vi vil advare mot å blande tilnærmingene til sykdom henholdsvis funksjonsnedsettelser. En med funksjonsnedsettelser må ha samme «rett» til å være syk som andre. Eksempel: En blind har ryggsmerter. Feilaktig kan mangelfull synstilrettelegging blandes sammen med en periodisk eller kronisk nedsatt arbeidsevne som følge av ryggsmertene. Med god synstilrettelegging, vil man stå igjen kun med eventuell nedsatt arbeidsevne som følge av ryggsmertene. Den mangelfulle synstilretteleggingen må ikke belastes eksempelpersonens «sykekvote»!

Etter dette mener vi at Oslo kommune bør spisse sin innsats for et mer inkluderende arbeidsliv ved å skille mer mellom sykdom på den ene siden og universell utforming og funksjonsnedsettelser på den andre siden.

Mennesker med funksjonsnedsettelser er kvalifisert arbeidskraft

Det er med glede vi merker oss hvordan det offentlige i sin rekrutteringspolitikk evner å inkludere etniske minoriteter som en del av mangfoldet man ønsker å ha representert i arbeidsstokken. Men med beklagelse registrerer vi at mennesker med funksjonsnedsettelser mer betraktes i lys av sine begrensninger enn sine kvalifikasjoner. Dermed blir denne gruppen mer ensidig gjenstand for en slags attførings- eller rehabiliteringsstrategi fra kommunen.

Av og til ser vi i stillingsannonser at forholdene vil bli lagt til rette for mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette er ikke tilstrekkelig, og kan i noen grad virke mot sin hensikt.

Oslo kommune må i stedet i sin rekrutteringspolitikk aktivt inkludere mennesker med funksjonsnedsettelser i det samme mangfoldet som etniske minoriteter inkluderes i. Mennesker med funksjonsnedsettelser må i stillingsannonser oppfordres til å søke på linje med andre underrepresenterte grupper.

Søknadsprosedyrer må være universelt utformet teknisk Vi kjenner til web-baserte søknadsprosedyrer som er umulige å bruke med skjermtolkere. Oslo kommune må forsikre seg at web-baserte jobbsøkeverktøy med tilhørende applikasjoner, er universelt utformet.

Inkludering av mennesker med funksjonsnedsettelser må være en bevisst del av ansettelsesprosessen Mange med funksjonsnedsettelser, mangler arbeidserfaring før de søker jobb for første gang etter endt utdanning. Et begrenset marked for sommerjobb for denne gruppen er en årsak. Nødvendig merforbruk av tid og ressurser i forbindelse med studiene, innskrenker også kapasiteten til å ta arbeid ved siden av utdanning. Så lenge søkere med funksjonsnedsettelser oppfyller kvalifikasjonskrav for omsøkte stilling, må kommunens ansettelsesprosesser åpne for å velge søkere fra denne gruppen, selv om andre søkere kan ha mer arbeidserfaring.

Oslo kommune må gå foran med et godt eksempel og ansette kvalifiserte mennesker med funksjonsnedsettelser på ordinære vilkår Mange med funksjonsnedsettelser gjennomgår flere ulike rehabiliterings- og attføringstiltak, men uten at det resulterer i fast jobb. Det er beklagelig at kommunen ukritisk og i så vidt stor grad lar mennesker med funksjonsnedsettelser tilknytte virksomhetene ved hjelp av lønnstilskudd og andre attførings- og kvalifiseringsmidler. Dette innebærer en degradering og underprising av arbeidskraften til mennesker med funksjonsnedsettelser: Virksomhetene må betale mindre for en jobb med samme eller bedre kvalitet i forhold til en arbeidstaker uten funksjonsnedsettelser som man ville betalt ordinær lønn for. Dette vil bidra til opprettholdelsen av fordommer om at mennesker med funksjonsnedsettelser, ikke kan gjøre like god jobb som andre. Oslo kommune må derfor policyfeste at kvalifiserte mennesker med funksjonsnedsettelser primært skal knyttes til virksomhetene som ordinær arbeidskraft.

Med hilsen

Torleif kahrs, leder arbeidsmarkedspolitisk utvalg

Magne Bolme, leder SAF