Hjelpere og profeter

I Politisk kvarter på P2 den 27. mars var det et innslag der man problematiserte arbeiderpartipolitiker Martin Kolbergs rolle som "angivelig" pådriver for å få lovfestet retten til brukerstyrt personlig assistent. Det er selvsagt bra at journalister retter søkelys mot uformelle påvirkningskanaler, og det kanskje særlig på dette politikkfeltet. Men både sak og person var utrolig dårlig valgt.

Vi må ta godt vare på "hjelpere" i det politiske systemet. Personer som Kolberg fra AP, vår gode støttespiller i Oslos bystyre Ivar Johansen (SV) og Høyres Sylvi Graham, er eksempler på politikere som har bidratt til å fremme våre saker på en god måte.

Men det er ikke til å komme fra at få samfunnsgrupper er så utsatt for "profeter" som oss. Og på ingen andre politikkområder godtas det en så bevisstløs blanding av roller og utvises det en slik mangel på respekt for kunnskap og politiske spilleregler, som det vi gang på gang opplever når tema er funksjonshemmede og funksjonsnedsettelser. Vi har ikke kommet et komma lengre enn da Erling Stordahl gjennom sin stjernestatus på 1950- og 60-tallet ble "sannhetsvitne" for alle norske blinde.

Nå var ikke Stordahl den verste profeten vi har hatt. Hans livsverk har faktisk vært til gagn for veldig mange. Helsesportsenteret på Beitostølen hadde ikke blitt reist uten ham, og det er vel tvillsomt om det i det hele tatt hadde vært noe annen virksomhet der oppe uten senteret. Men suksessen har også hatt en pris. For de som har slått seg opp som ledere i "blindeverdenen" etter Stordahl har lært en annen viktig utilsiktet lekse av ham.

Selv om de aldri tilga Stordahl at han ble stor uten deres hjelp, ingen småkonge kan tåle det, så forsto de å utnytte mekanismene han viste dem. Den som virkelig vil bli uangripelig konge i sin verden må både definere den for andre og skaffe seg goder som kan holde "undersåttene" i et avhengighets/lojalitetsforhold til kongen eller dronninga for den saks skyld. Og her har ”våre" toneangivende ledere i den siste mannsalderen virkelig tatt opp arven fra Stordahl. De har bevisst brukt opinion og media for å nå sine mål om å gjøre seg selv til en uunnværlig del av synshemmedes liv ved å skaffe seg kontroll over vår hverdag på så mange områder som mulig.

Og dessverre for oss: Selv etter 1990-tallets skandaler ser det ikke ut til at "våre historiefortellere" blir grunnleggende utfordret av en kritisk opinion. Derfor våger jeg å påstå at til tross for at vi har gjort framskritt i vårt interessepolitiske arbeid i de siste årene, da særlig på lovfeltet, er "medieprofetene" en større trussel for oss nå en før. Det fordi de faktisk ser ut til å ha en enda større og mer umiddelbar gjennomslagskraft enn de hadde bare for noen år siden.

Den drivende sentimentale smørsangeren Erling Stordahl måtte bruke flere år og utvise stor personlig kløkt før han fikk sin hjertesak på dagsordenen. Nå gjøres "de utvalgte" til profeter mer eller mindre over natta, og plutselig er vedkommende kvalifisert til å uttale seg på alle livets områder.

Jeg er fullt klar over at dette er en naturlig konsekvens av den rådende dyrkinga av individet i alle mediesammenhenger. Alle må ha noen som står fram, eller bekjenner, eller som kan innta en helterolle. Her er Birgit Skarsteins plutselige forvandling fra vanlig realitydeltaker til "allvitende" samfunnsaktør det siste og mest typiske eksemplet. Jeg er ikke blant dem som sliter mest med selve konseptet Ingen grenser, og jeg plages heller ikke av oppmerksomheten deltakerne fikk. Men jeg vil hevde at det er svært lite gagnlig for oss når deltakelse i en slik serie kan forvandle personer til "guruer" over natta.

I alle fall vi med fartstid i synshemmetmiljøene vet at det vrimler av falske profeter, og de kan gjøre utrolig stor skade. Derfor bekymrer denne individualiseringa av samfunnsdebatten meg. Funksjonshemmedes lave status i debatt og blant beslutningstakere gjør oss ekstra utsatte for neste profets luner. Så jeg avslutter med noen oppfordringer:

La oss slå ring rundt dem som målbærer våre saker på en god måte innenfor det etablerte politiske systemet. Og la oss prøve å spre et budskap til allmennheten basert på kunnskap, fornuft og argumentasjon. På gode dager når det til og med fram...

Magne