[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Sosialdepartementet
Postboks 8019 Dep
0030 Oslo
SAF slutter seg til intensjonene bak forslaget til ny tilskuddsordning; å stimulere til samarbeid og samhandling organisasjonene i mellom.
SAF er også enig i at den utviklingen som har funnet sted de siste årene med oppsplitting av eksisterende organisasjoner og etablering av stadig flere små diagnoseorganisasjoner, er meget uheldig.
SAF er glad for at det nå trekkes opp klarere retningslinjer for hvilken type organisasjoner som skal omfattes av ordningen med offentlig driftstilskudd, og støtter også i all hovedsak Tilskuddsutvalgets forslag til kriterier for å få tilskudd.
Spesielt vil vi understreke betydningen av å få slått fast at det er den relasjonelle forståelsen av funksjonshemmetbegrepet som skal legges til grunn i vurderingen av om en organisasjon oppfyller kriteriet å være en organisasjon av funksjonshemmede, og at det nå presiseres at organisasjonen skal drive interessepolitisk arbeid for å fremme full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede.
SAF mener imidlertid, at Sosialdepartementet og Tilskuddsutvalget overser at det blant organisasjoner som kjemper for full deltakelse og likestilling, råder ideologisk og politisk uenighet om hvilke strategier og virkemidler som skal tas i bruk for å nå målsettingen. Vi tviler på at bevilgende myndigheter ville finne på å forlange at Kvinnefronten skulle slå seg sammen med Kvinne- og familieforbundet for å få offentlig tilskudd. SAF reagerer på at det tas for gitt at funksjonshemmedes organisasjoner deler samme ideologiske tankegods, fordi medlemmene har det til felles at de opplever å være funksjonshemmet i samfunnet.
SAF er videre av den oppfatning at medlemsantall er et lite egnet kriterium for hvorvidt en forening bør få driftstilskudd dersom foreningen oppfyller de øvrige kriteriene som etter vår mening bør være selvfølgelige. SAF kan ikke se at utvalget har problematisert hvilke urimelige utslag fastsettelse av en nedre grense kan få i forhold til medlemsgrunnlag. En del organisasjoner organiserer pårørende i tillegg til personene som er funksjonshemmet. Dette er naturlig og nødvendig for noen organisasjoner, men for andre, som for eksempel SAF, er det helt utenkelig at pårørende skal kunne bli medlemmer i foreningen. Dermed vil rene av-organisasjoner komme ufordelaktig ut i forhold til for-organisasjoner. Dette kan umulig være intendert fra utvalget og myndighetenes side.
Nedenfor vil vi redegjøre for våre synsmåter i forhold til en fremtidig tilskuddsordning, men først vil vi gi en kort presentasjon av SAF.
SAF ble dannet i 1983 som Synshemmede Studenters Forening, SSF, av studenter som uten hell i flere år hadde forsøkt å få satt studentpolitiske saker på dagsorden i Norges Blindeforbund. Etterat den tredje utdanningspolitiske konferansen hadde funnet sted, uten oppfølging, tok studentene grepet om egen situasjon og stiftet SSF. Siden også ferdig utdannede akademikere hadde mange felles interesser med studentene, ble foreningen omdøpt til Synshemmede Studenter og Høyere utdannedes Forening, SSHF, i 1987. Fra 1997 har også elever som går siste år på videregående skole kunnet bli medlemmer, og i dag lyder § 2 Medlemskap i SAFs vedtekter slik:
Medlemskap i SAF er åpent for enhver synshemmet som:
a) er i eller har tatt høyere utdanning
eller
b) går siste året i videregående skole, på en linje som er rettet inn mot universitets- eller høyskoleutdanning.
Siden en stadig større del av befolkningen tar høyere utdanning, er SAF i dag en åpnere forening enn den var da den ble startet for snart 20 år siden. Vi erfarer imidlertid, at de helt unge ikke ser behovet for å organisere seg, og at de først kommer når de har slitt en lengre stund alene på sine læresteder. At det er vanskelig å rekruttere ungdom er en erfaring vi finner igjen både i andre organisasjoner av funksjonshemmede, og i organisasjonslivet forøvrig, f.eks. i fagforeningene. Den enkelte må erfare selv de barrierer som møter gruppen; det er ikke en erkjennelse som kan dyttes på en av andre.
SAF er en landsomfattende forening med to distriktslag, i Nord-Norge og på Vestlandet, og med medlemmer fra de fleste fylkene.
Helt siden starten har SAF vært en ren interessepolitisk organisasjon som har basert all sin politiske virksomhet på frivillig innsats fra medlemmene.
Fra 1997 har SAF hatt offentlig driftstilskudd, noe som har lettet presset på de tillitsvalgte betraktelig. Siden organisasjonen kun hadde et tiltakstilskudd på kr. 5000 før 1997, var det en stor utfordring hvert år å få avholdt et årsmøte som muliggjorde deltakelse fra hele landet. Foreningen har dessuten kunnet styrke det interessepolitiske arbeidet, men baserer seg fortsatt utelukkende på frivillig innsats.
SAF gir ut et medlemsblad på kasett fire ganger i året. De siste årene har organisasjonen knyttet medlemmer og andre interesserte sammen ved hjelp av epostlister.
SAF har gjennomført fire vellykkede likemannsprosjekter, hvorav tre var i regi av distriktslagene.
Kriterium nr. 1 Organisasjonen skal organisere funksjonshemmede.
Slik formulerer Tilskuddsutvalget seg på s. 64:
Funksjonshemningen må innebære en konflikt mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering og opprettholdelse av menneskers selvstendighet og sosiale tilværelse.
SAF vil vise til kap. 1.4.1 i NOU 2001:22 Fra bruker til borger, hvor skillet mellom funksjonshemning som et relasjonelt fenomen og funksjonsnedsettelse som egenskap ved individet, blir grundig redegjort for. Her finner en også en meget presis definisjon av begrepet funksjonshemning.
SAF er svært glad for at Manneråkutvalget rydder opp i begrepsbruken, for i likhet med utvalget, erfarer SAF at funksjonshemmetbegrepet ofte brukes og forstås som synonymt med funksjonsnedsettelse, dvs. sykdom, skade eller lyte hos den enkelte. SAF har helt siden organisasjonen ble etablert hatt fokus på de barrierer synshemmede studenter og yrkesaktive møter, og ikke på medlemmenes diagnoser. Dette fokuset har satt sitt klare preg på våre standpunkter i alle saker vi arbeider med, og også tydeliggjort at det finnes store meningsforskjeller mellom organisasjonene som er avledet av hvilken forståelse som legges til grunn når saker skal løses.
Slik definisjonen er formulert i kriteriet ovenfor, er den i utakt med Manneråkutvalgets presisering og med den offisielle definisjonen vi finner i bl.a handlingsplandokumentene. Begrepet funksjonshemning betyr at det foreligger en slik konflikt mellom forutsetninger og krav, det blir derfor misvisende å si at funksjonshemningen må innebære en slik konflikt. SAF tolker det slik at også Tilskuddsutvalget mener at det er funksjonshemningen og ikke funksjonsnedsettelsen som skal legges til grunn i vurderingen. SAF vil derfor foreslå at kriteriet opererer med en entydig definisjon som er i samsvar med den offisielle.
SAF vil henlede oppmerksomheten på det faktum at det som kjennetegner utviklingen når det gjelder etablering av nye organisasjoner, er et økt fokus på funksjonsnedsettelsen, dvs. på feil og mangler hos individet. Blant de 109 organisasjonene av funksjonshemmede som i dag mottar offentlig driftstilskudd, finner vi et flertall av organisasjoner som er dannet på grunnlag av en diagnose; en sykdom eller et syndrom. Særlig tydelig er tendensen de siste 10-15 årene, hvor en har en eksplosjon i organisasjonsdannelse på grunnlag av små og sjeldne diagnoser.
På bakgrunn av ovenstående vil SAF hevde at Tilskuddsutvalget i sitt forsøk på å klargjøre hvilken definisjon av funksjonshemning som skal legges til grunn, bare har gjort halve jobben. Det er ikke tilstrekkelig å stille krav til at medlemmene skal ha en funksjonshemning, like viktig må det være å stille krav til at organisasjonen tar utgangspunkt i denne definisjonen av funksjonshemning, i sitt interessepolitiske arbeid. Diagnoseforeningene har som vi vil komme tilbake til nedenfor, et helt annet mål for sin virksomhet.
Som Tilskuddsutvalget også er inne på, avgrenser de typiske diagnoseorganisasjonene sin virksomhet til å omfatte det medisinske feltet, med målsettinger knyttet til nye og bedre behandlingsmetoder, forebygging og mestring av sykdom og smerte. Organisasjonene konsentrerer sitt arbeid om spredning av kunnskap om den spesielle diagnosen medlemmene har, skolering av helsepersonell, økt forskningsinnsats på området og tiltak som kan støtte egne medlemmer. Etter vår mening, står disse organisasjonene for en helt annen virksomhet enn det funksjonshemmedes organisasjoner har stått for. Vi tror det kan være på sin plass å minne om at den enighet som i dag hersker mellom myndigheter og funksjonshemmedes organisasjoner om at målet er full deltakelse og likestilling, og at dette må oppnås ved å fjerne de funksjonshemmende barrierene, har en lang forhistorie med helt andre holdninger og en helt annen politikk. I den kampen organisasjonene har ført, har et oppgjør med det medisinske perspektivet stått helt sentralt. Så lenge funksjonshemmede ble sett på som syke eller (fra naturens side) defekte og abnorme, hadde interessepolitiske krav om full samfunnsmessig deltakelse ingen legitimitet. SAF har derfor lenge vært opptatt av at den utviklingen vi nå ser mot økt fokus på diagnose igjen, kan få uheldige konsekvenser om den blir forstått som uttrykk for funksjonshemmedes interessepolitiske kamp.
SAF vil derfor hevde at den utviklingen som har ført til at det nå tas til orde for en tilskuddsmodell som stimulerer til samarbeid i større organisasjoner, viser at det er på høy tid å ta på alvor den definisjonen av funksjonshemning som har vært den offisielle i mange år. Konsekvensen må bli at kriteriet innskjerper at det er funksjonshemmet-perspektivet som skal ligge til grunn for organisasjonenes virksomhet, og ikke sykdomsperspektivet. Organisasjoner som arbeider utfra et medisinsk perspektiv er etter denne definisjonen pasientorganisasjoner, noe de også selv gjerne omtaler seg som. En pekepinn om at svært mange av organisasjonene faktisk ikke arbeider utfra et funksjonshemmet-perspektiv, er det faktum at under en fjerdedel av organisasjonene svarte på Manneråkutvalgets henvendelse om å komme med innspill ved oppstarten av utvalgets arbeid. SAF kjenner ikke resultatet av høringsrunden på NOU 2001:22 som ble avsluttet 1. mars, men vi regner med at også den vil gjenspeile organisasjonenes ståsted, nettopp fordi Manneråkutvalget gjorde en klar avgrensning av sitt mandat til å gjelde funksjonshemmende barrierer og prosesser, og ikke:
"spørsmål knyttet til medisinsk, psykologisk eller pedagogisk behandling av nedsatt funksjonsevne, og heller ikke spørsmål knyttet til forebygging eller utrednings- og behandlingskapasitet" (NOU 2001:22 s. 14).
I tillegg vil vi vise til den informasjon organisasjonene selv går ut med om sin virksomhet og sine målsettinger, for eksempel i FFOs hefte som presenterer medlemsorganisasjonene.
SAF vil i tråd med det som er sagt over, hevde at det faller utenfor, såvel Tilskuddsutvalgets mandat som denne høringens område, å ta stilling til hvorvidt det er en fornuftig strategi for diagnoseorganisasjonene å danne små foreninger basert på en spesiell sykdom eller et spesielt syndrom. SAF tror dette er en tendens som vil vedvare, og at det dels skyldes at tildelingskriteriene for å få økonomiske ytelser fra folketrygden og sosiale rettigheter betinger at man har en anerkjent og spesifikk diagnose. Den betydning diagnosen har vil derfor stimulere de ulike gruppene til å lage sin egen forening for å legitimere og fremme sine helt spesielle og avgrensede interesser.
Det som er viktig å få fastslått i denne sammenheng er at som pasientorganisasjoner bør ikke disse foreningene oppfylle kriteriet for å få tilskudd under denne ordningen. Dersom foreningene også ønsker et fellesskap utfra et funksjonshemmet-perspektiv, mener vi det er naturlig at de tilslutter seg større organisasjoner. Som funksjonshemmede vil gruppene ha mye til felles med store grupper. Videre tenker vi at diagnosegruppene med sitt sterke fokus på medlemmenes mestringsevne, vil ha stor nytte av likemannsmidler. Når det gjelder styrking av medlemmene skiller disse organisasjonene seg lite fra de øvrige som i dag faller inn under tilskuddsordningen. SAF støtter derfor utvalgets forslag om at likemannsmidler må være tilgjengelige også for organisasjoner som faller utenfor tilskuddsordningen.
SAF vil på bakgrunn av de presiseringer vi har foretatt over, fremme et endringsforslag til kriteriet om at organisasjonene skal være av funksjonshemmede.
Andre setning formuleres slik:
Organisasjonen må legge til grunn for sin virksomhet en forståelse av funksjonshemning som en konflikt mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering og opprettholdelse av menneskers selvstendighet og sosiale tilværelse.
SAF er enig i at det må være et mål for funksjonshemmedes organisasjoner å samarbeide om saker som er av felles interesse. Det vil vi hevde at organisasjonene faktisk også gjør i stor grad i dag gjennom ulike fora og utvalg.
Men når myndighetene med tilslutning fra Tilskuddsutvalget, vil ta i bruk økonomiske virkemidler for å presse mindre organisasjoner inn i de større, finner vi grunn til å minne om at funksjonshemning ikke er ensbetydende med meningsfellesskap. En av de mest kjente konflikter opp igjennom årene som også har ført til splittelse, dreier seg om innsamlingsvirksomhet, hvor striden både har stått og står om det prinsipielle ved å bruke mennesker med nedsatt funksjonsevne som objekter for innsamling, og om valg av innsamlingsmetoder. En annen sentral konflikt som også førte til den store splittelsen av FFO, dreide seg om grunnlaget for organiseringen som grovt kan beskrives som en konflikt mellom de tradisjonelle gruppene av funksjonshemmede og den stadig voksende gruppen med skjulte funksjonshemninger, som bl.a omfattet pasientorganisasjonene.
Men det finnes mange andre skillelinjer mellom organisasjonene som et demokratisk samfunn ikke har lov til å neglisjere, og som derfor ikke kan administreres og organiseres bort. Med dette mener vi selvfølgelig ikke at det er udemokratisk å innføre en tilskuddsordning som setter en nedre grense for medlemsantall, men at ideologiske og politiske skillelinjer må tas i betraktning ved utforming av en tilskuddsordning.
SAF er selvfølgelig også opptatt av at man får større gjennomslag dersom man står sammen, men hovedpoenget må ikke tapes av synet; hva er det man ønsker gjennomslag for? La oss igjen bruke kvinnebevegelsen som eksempel, fordi skillelinjene der er anerkjente. Deretter vil vi vise at lignende skillelinjer finnes blant funksjonshemmedes organisasjoner, og med disse som utgangspunkt vil vi gjøre rede for vårt eget ståsted og hva som skiller SAF fra andre organisasjoner. Tre ideologier
I kvinnebevegelsen har tre ulike ideologier levd side om side de siste 30 år: likeverds-, likestillings- og frigjøringsideologiene. Rent historisk har utviklingen gått fra et likeverdsperspektiv til et frigjøringsperspektiv. Utfra et likeverdsperspektiv slo man fast at kvinner og menn er like mye verd, men forskjellige, derfor innehar de naturlig komplementære kjønnsroller som innebærer at de hører til på ulike arenaer, menn - ute og kvinner - hjemme. Utfra kampen for formell likestilling utviklet det seg frigjøringsorganisasjoner som mente at formell likestilling ikke er nok, fordi normen er mannen, og som derfor krevde å få utforme samfunnet på egne premisser.
Funksjonshemmedes kamp for deltakelse og likestilling kan forstås utfra en lignende inndeling. Likeverdsideologien finnes hos de organisasjonene som tar utgangspunkt i den medisinske forståelsen: diagnosen, som kjemper for segregerte arenaer og tilbud, særordninger og spesielle tiltak rettet mot den enkelte utfra en tankegang om at det er den enkelte som har spesielle behov.
Likestillingsorganisasjonene vektlegger kompensasjon for funksjonstap, deltakelse på samme arena som andre med tilpasning og justering i forhold til den enkeltes forutsetninger, og krever å bli behandlet likt med normalbefolkningen, dvs. normen tas for gitt.
Endelig finnes det organisasjoner som vektlegger et universalistisk eller et inkluderingsperspektiv, hvor fokus først og fremst er rettet mot at samfunnet må utformes utfra mangfold og variasjonsbredde i befolkningen på ulike områder, bl.a funksjonsnivå. Målet er endring av det som blir sett på som det normale, og i stedet for at den enkelte skal tilpasses og korrigeres, blir det samfunnet selv som er i fokus for tilpasningen. Det er ikke den enkelte som har spesielle behov, men et system som skaper visse behov, fordi det setter ekskluderende betingelser for deltakelse. SAFs ideologiske grunnlag springer utfra denne tenkningen.
Ovenstående inndelinger er idealtypiske, og det vil selvfølgelig finnes overlappinger på tvers av alle de tre tenkemåtene. Men det er også tilfelle blant kvinneorganisasjonene, uten at de har blitt forvekslet eller slått sammen av den grunn.
Ønske om høyere medlemsantall for å få større slagkraft vil således ikke være argument for at organisasjoner med så ulike orienteringer og tankegods kan slås sammen. Til dels har organisasjonene motsatte orienteringer og mål, selv om alle vil hevde at de arbeider for full deltakelse og likestilling.
SAF er som nevnt tidligere en ren interessepolitisk forening, noe som innebærer at de som er medlemmer, er det utfra felles tankegods og oppfatning om valg av virkemidler for å nå målet om full deltakelse og likestilling. Foreningens tilbud til medlemmene er den politikken som føres. Dette skiller SAF fra de aller fleste andre organisasjoner.
Til tross for at SAF organiserer en avgrenset gruppe synshemmede, arbeider vi ut fra et helhetlig perspektiv i interessepolitikken for full deltakelse og likestilling. SAF har arbeidet mye med å utvikle et solid tankegods som grunnlag for den interessepolitikken vi fører.
SAFs standpunkter, argumentasjon og krav skiller seg svært ofte fra andre organisasjoner av funksjonshemmede. De fleste organisasjonene argumenterer og arbeider utfra et brukerperspektiv, noe som innebærer at fokus er rettet mot tjenesteapparatet og omfang og kvalitet på tjenester. De stiller krav om brukermedvirkning og kaller seg brukerorganisasjoner. SAF identifiserer seg ikke med brukerperspektivet, fordi vi anser et slikt perspektiv som altfor snevert i forhold til målsettingen om full deltakelse. For SAF er det viktig å få fram at våre medlemmer først og fremst har de samme demokratiske rettigheter som andre, og at dette innebærer at de skal betraktes som studenter og arbeidstakere på linje med sine medstudenter og kolleger. SAF mener at det å definere funksjonshemmede som brukere, både reduserer deres status i samfunnet til å være mottakere av offentlige tjenester, og bidrar til å legitimere en type tenkning som opprettholder uheldige holdninger og barrierer.
SAF har i mange år hevdet at det ikke er vår gruppe som har spesielle behov, men samfunnet som skaper visse behov fordi det utformes på de best fungerendes premisser. Denne tenkningen ser vi at vi etter hvert begynner å nå fram med, bl.a i den siste handlingsplanen for funksjonshemmede, men vi registrerer også at andre organisasjoner som regel velger å vektlegge og argumentere utfra at medlemmene har særskilte behov.
De ulikheter som kommer til uttrykk i argumentasjon og krav som stilles, kan selvfølgelig dels forklares med at SAFs medlemmer tilhører en ressurssterk gruppe som ikke er storforbrukere av offentlige tjenester. Dette er imidlertid, ikke hele forklaringen, fordi det faktisk gjenspeiler ideologiske skillelinjer som man også kan finne i andre land.
Konkret viser dette seg i saker hvor organisasjonene forholder seg til samme gruppe. SAF er for eksempel den eneste organisasjonen som etterlyser en arbeidsmarkedspolitikk kvalifiserte arbeidssøkere. Praksis i dag er at de funksjonshemmende barrierene arbeidssøkere møter, medfører at høyt kvalifiserte søkere henvises til tiltak og henvises til kategorien yrkeshemmede. Mens SAF er opptatt av at en slik praksis er direkte diskvalifiserende for funksjonshemmede som har tatt høyere utdanning, er de andre organisasjonene først og fremst orientert mot attføringstiltak og andre tiltak som virkemidler for å komme i arbeid. SAFs standpunkt blir oppfattet som kontroversielt, og til dels truende av andre.
Den samme prinsipielle uenigheten finner en når det gjelder standpunkt til studiefinansiering, hvor SAF siden 1985 har ført an for å få en rettferdig låneordning i Statens Lånekasse. Andre organisasjoner som tar utgangspunkt i at studenter skal ha attføring, gir uttrykk for dyp misnøye med et slikt standpunkt. For SAF er det viktig å ivareta Interessene til alle de funksjonshemmede studentene som ikke får innvilget attføring, eller vil bruke ordinær støtteordning til sine studier,
SAF vil hevde at det finnes dyptgående skillelinjer mellom organisasjonene når det gjelder forståelsen av målet for arbeidet også. Mens noen organisasjoner er opptatt av å styrke seg selv som service- og tiltaksorganisasjoner som skal drive i stedet for staten, men med offentlige midler, er SAF opptatt av at organisasjonene skal vektlegge det interessepolitiske arbeidet, og isteden bidra aktivt til at hensynet til funksjonshemmede inkluderes i samfunnets tilbud og tiltak til resten av befolkningen. Bare på den måten kan det bygges opp et inkluderende samfunn.
For SAF vil det ikke være aktuelt å gå inn i organisasjoner som etter vår mening bidrar til å opprettholde særordninger og segregering av befolkningen, like lite som det vil være mulig for oss å tilslutte oss en forening som driver innsamlingsvirksomhet. Slik virksomhet er etter vår mening direkte i strid med målsettingen om full deltakelse og likestilling. For å underbygge vår påstand om at dette dreier seg om ideologiske skillelinjer, og ikke om en gitt medlemsgruppes ressurser, vil vi trekke fram at NFU (Norsk Forbund for Utviklingshemmede) som organiserer en gruppe som ikke kan kalles for spesielt ressurssterk, står for mange av de samme standpunktene som SAF i disse spørsmålene.
SAF vil hevde at ideologi må kunne regnes som en spesiell grunn for at en organisasjon skal komme inn under særskilt tilskudd, dersom det ikke gis unntak under de generelle kriteriene.
SAF har i årenes løp opparbeidet seg en betydelig kompetanse innenfor områdene utdanning og arbeid. Denne spisskompetansen er et resultat av at foreningen har kunnet arbeide kontinuerlig med saksfeltet. SAF er den eneste organisasjonen som har fulgt opp alle offentlige utredninger, stortingsmeldinger og lovendringer innenfor høyere utdanning i disse nesten 20 årene vi har eksistert. Det var SAF som fikk funksjonshemmede på dagsorden i et offentlig dokument for første gang på midten av 80 tallet. SAF har også inntil nylig vært alene om å følge opp studentorganisasjonene siden 1985, noe som har vært en svært krevende jobb, fordi organisasjoner som NSU skifter tillitsvalgte hvert år. Uten SAF, ville disse organisasjonene ikke ha argumentert på vegne av funksjonshemmede studenter i høringsuttalelser o.l.
SAF har i flere år hatt observatørstatus ved NSUs Landsting, noe som er resultat av vår eget initiativ.
For SAF er det en målsetting å få studentorganisasjonene til å ta sitt ansvar for ALLE studenter, og det samme gjelder de ulike fagforeninger. Vi arbeider derfor for å avmystifisere funksjonshemmede som studenter og arbeidstakere, slik at andre kan ta over ansvaret for å ivareta våre interesser.
SAF bidrar også aktivt med sin kompetanse og sine standpunkter overfor andre organisasjoner av funksjonshemmede som engasjerer seg i saker innenfor utdanningspolitikken. Dette samarbeidet er viktig for alle parter, og sikrer økt slagkraft.
SAF vil påpeke at slik alderssammensetningen er i de ulike organisasjonene av funksjonshemmede generelt, men kanskje innenfor gruppene med sansetap spesielt (hvor 80% er over 75 år) vil det være utenkelig at disse organisasjonene vil prioritere vår medlemsgruppe noen gang. Det var grunnen til at SAF ble stiftet, og det er også derfor døve for noen år siden, startet sin egen forening Døve Akademikeres Forening, DAF.
Siden SAF tross alt har flere medlemmer i andre organisasjoner som forsøker å påvirke innenfra, kan vi med sikkerhet slå fast at dersom vår forening skulle velge å gå inn i en større organisasjon, vil kompetansen raskt gå tapt. Vi utgjør en liten gruppe som i tillegg fremstår som så ressurssterke at denne gruppens interesser og krav møter liten forståelse i resten av medlemsmassen. Vi vil også vise til at man finner det samme organisasjonsmønsteret i andre land.
Som tidligere nevnt, har SAF medlemmer spredt over hele landet, og har to distriktslag; i vest og i nord, som har egen aktivitet.
SAF vil imidlertid, påpeke at som en ren interessepolitisk organisasjon, vektlegger vi politisk aktivitet blant medlemmene, og ikke sosiale aktiviteter slik Tilskuddsutvalget gjør. Siden teknologien har endret kommunikasjons- og kontaktmønstret dramatisk de siste årene, mener vi dette er noe som må tas i betraktning også i denne sammenheng.
SAF utmerker seg blant organisasjonene med å ha flere virtuelle møteplasser for medlemmer og for andre interesserte. Våre epostlister knytter medlemmene sammen på en helt annen måte enn det er mulig for andre organisasjoner, uansett størrelse, å få til med tradisjonelle møteplasser. Foruten å tjene som informasjons- og kommunikasjonskanal mellom foreningens ulike organer, utvalg og medlemmer, fungerer epostlistene som et slags samarbeidsforum i seg selv. Vi kan legge ut høringer til felles utarbeidelse av høringsuttalelser og andre dokumenter, samt sørge for at medlemmene får anledning til å komme med innspill til og synspunkter på det løpende arbeidet med sakene.
Vi vil hevde at mer demokratisk kan en forening ikke klare å organisere sitt arbeid utenom møter i de ordinære beslutningsorganer. Siden SAF er en liten forening, har vi dessuten stort behov for å utnytte alle våre ressurser. SAFs medlemmer har en unik kompetanse som både foreningen selv, og alle de andre som er tilsluttet vår åpne epostliste, nyter godt av. Foreningen får også mange henvendelser fra fagmiljøer av ulike slag som ønsker synspunkter og kunnskap fra SAF. Vi opplever at vår forening er godt kjent blant de miljøer som det er naturlig for oss å ha kontakt og samarbeid med.
Til slutt vil vi understreke betydningen av at det nå lar seg gjøre å formidle alle brev og andre dokumenter elektronisk til våre medlemmer som tidligere stort sett var avskåret fra å kunne lese sakspapirer og viktige dokumenter som foreningen fikk. På denne måten er SAF også en unik organisasjon, for ingen andre organisasjoner, verken av synshemmede eller andre grupper, kan i dag sies å ivareta synshemmedes fulle demokratiske rettigheter som medlemmer. Det er fortsatt store barrierer i organisasjonslivet for synshemmede som ikke kan lese trykt skrift, og SAF arbeider derfor også mye med å få satt fokus på at informasjonsbarrieren, ikke kan reduseres til et spørsmål om tilgjengelighet, men utgjør i realiteten et alvorlig demokratisk problem.
Til slutt vil vi ta til orde for at en tilskuddsordning i unntakstilfeller må kunne ha et annet beregningsgrunnlag enn det som er foreslått. Med det mener vi at små foreninger som SAF ville ha stor hjelp av et mindre tilskudd, dersom man finner at den foreslåtte modellen gir uforholdsmessig uttelling for små organisasjoner. Det handler for oss først og fremst om å sikre forsvarlig drift som tillater å avholde et årsmøte uten at medlemmene må bære alle kostnader selv.
For oss er et redusert driftstilskudd en bedre løsning, enn at det faller helt bort.
Med dette håper vi at vi har klart å argumentere for at det kan finnes eksistensberettigelse også for en liten forening som SAF, som etter vårt skjønn, er en forening som samsvarer svært godt med de intensjoner som ligger til grunn for det foreliggende forslaget fra Tilskuddsutvalget.
Vi står gjerne til rådighet om mer informasjon, ev. dokumentasjon av vårt arbeid skulle være ønsket.
Oslo, 14.3.02
Med vennlig hilsen
Berit Vegheim
leder
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]