[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]
Arbeids- og administrasjonsdepartementet
Postboks 8004 Dep
0030 OSLO Oslo, 12.02.03
Synshemmede Akademikeres Forening (SAF) avgir med dette sin høringsuttalelse til NOU 2003:2 - Skjerpet vern mot diskriminering i arbeidslivet.
SAF er en landsomfattende interessepolitisk organisasjon av synshemmede som er i eller har tatt høyere utdanning eller som går siste år på videregående skole på linje rettet inn mot høyere utdanning. Organisasjonen arbeider med utdannings- og arbeidsmarkedspolitiske spørsmål.
I forslag til ny § 54 E i arbeidsmiljøloven, blir arbeidsgivers plikt til å tilrettelegge arbeidsplassen overfor mennesker med funksjonsnedsettelser, begrenset til situasjoner hvor dette er «mulig og rimelig» for arbeidsgiver. Videre begrenses arbeidsgivers plikt til å iverksette tilretteleggingstiltak, dersom tiltakene «innebærer en uforholdsmessig stor byrde.».
SAF ser med uro på at det i en bestemmelse som skal motvirke diskriminering som ovennevnt, faktisk benyttes formuleringer som uthuler nettopp diskrimineringsforbudet.
Det at arbeidsgiver kun skal tilrettelegge «så langt det er mulig og rimelig» og «med mindre tiltakene innebærer en uforholdsmessig stor byrde», overlater til arbeidsgivers frie skjønn å avgjøre hvor vidt det i det hele tatt kan kreves noen form for tilrettelegging.
Etter SAF's vurdering, representerer dette også en sammenblanding av arbeidsgivers ansvar etter gjeldende arbeidsmiljølov §§ 12 og 13 og rett etter Folketrygdloven til å få dekket kostnader forbundet med individuelt kompenserende løsninger.
Arbeidsgiver er etter dagens arbeidsmiljølov §§ 12 og 13 forpliktet å forestå en generell tilrettelegging hva angår adkomst, lokaler og innretninger som brukes av alle ansatte i virksomheten. Formuleringer som «mulig og rimelig» kan altså ikke frita fra den generelle plikten. Dersom det ved individuelle funksjonsnedsettelser er behov for tilrettelegging ut over dette, bør kostnadene ved dette sikres gjennom individuelle rettigheter. Full kostnadsdekning til individuelt kompenserende hjelpemidler for arbeidstakere med funksjonsnedsettelser eksisterer ikke i dag. Arbeidsgivere er pålagt å betale opp til en halv ganger Folketrygdens grunnbeløp av utgifter til nevnte kategori hjelpemidler som påløper etter de 6 første månedene av et arbeidsforhold jfr. rundskriv 2/98 fra RTV til Folketrygdlovens kap. 10, § 10-7. Gjennom Intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, er oss bekjent «IA-bedriftene», bedrifter som har inngått samarbeidsavtale innenfor rammene av intensjonsavtalen, fra 01.01.03 gitt fritak fra denne finansieringsplikten av hjelpemidler for mennesker med funksjonsnedsettelser. Det blir etter vårt syn feil å knytte spørsmål om individuelle rettigheter til hvilken bedrift man er ansatt/søker jobb i og hvilke avtaleverk om noe den enkelte bedrift er tilknyttet. Individuelt kompenserende hjelpemidler/løsninger må følge den enkelte arbeidstaker med funksjonsnedsettelse. SAF krever at alle utgifter til individuelt kompenserende hjelpemidler for alle mennesker med funksjonsnedsettelser må fritas fra arbeidsgivers finansieringsplikt.
På dette grunnlag, finner SAF begrensningene «mulig og rimelig» og «uforholdsmessig stor byrde», irrelevante i denne sammenheng. Dette fordi kostnader og annen bistand til individuell tilrettelegging, må forutsettes tilført gjennom individuelle rettigheter for arbeidstakere med funksjonsnedsettelser.
Dersom det ut fra forholdene likevel skulle fortone seg vanskelig eller mindre relevant for en arbeidsgiver å tilrettelegge, må grunnlaget for avgrensningsformuleringene ikke søkes i spenningsfeltet mellom arbeidsgivers subjektive tilretteleggingskapasitet og funksjonshemmingens omfang, slik de foreslåtte formuleringene legger opp til. Eventuelle lempninger i tilretteleggingsplikten bør være begrunnet i arbeidsgivers forhold, slik arbeidsmiljøloven krever, og ikke i arbeidstakerens forhold.
Dersom arbeidstakeren skal henvises til å argumentere overfor arbeidsgiver hva som er «mulig og rimelig» eller «uforholdsmessig stor byrde», settes fokus på funksjonshemming som feil eller mangler ved individer. Dette er ikke i tråd med en nå etablert forståelse av funksjonshemming som et misforhold mellom individets forutsetninger og omgivelsenes krav til individet på viktige livsområder.
Også på dette grunnlaget, krever SAF at denne type formuleringer ikke tas i bruk. Formuleringene bør avspeile den etter hvert etablerte forståelsen av funksjonshemming som et samfunnsskapt forhold. Formuleringer som benyttes i en slik bestemmelse må ha fokus på at lokaler og innretning må være utformet slik at alle kan nyttiggjøre seg disse, uavhengig av funksjonsnivå.
For SAF
Torleif Kahrs
Leder i arbeidsmarkedspolitisk utvalg
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]