Denne artikkelen er et innspill til årets seminartema om SSHFs fremtidige strategier. Det er de ulike utspill om SSHFs eksistensberettigelse og mulige undergang som bl.a har kommet her i bladet og på våre årlige samlinger som har inspirert meg til å skrive nedenstående.
La meg først presisere at dette innspillet i debatten ikke er ment som kritikk av noen. Det er naturlig at de som til enhver tid sitter i ledelsen, bekymrer seg om organisasjonens fremtid, og det har i høyeste grad også undertegnede selv gjort i styreperioder. Derimot håper jeg at mange vil kjenne seg igjen i min analyse av situasjonen, for hvis ikke, har dette forsøket på å gi en mulig forklaring på hva som skjer med oss og hvordan vi kan takle det, vært mislykket. Og da vil det heller ikke være til hjelp og trøst for noen.
Som jeg innledet med, opplever jeg at det stadig sendes ut budskap som er preget av undergangsstemning til medlemmene i SSHF. Selv har jeg vært med siden 1985, og jeg synes vel at det derfor kan være nyttig å tenke igjennom hvordan stemningen har vært i SSHF i disse 13 1/2 årene, siden jeg deltok på mitt første årsmøte høsten 1985.
Akkurat det årsmøte husker jeg svært godt, både fordi det var det første jeg var med på, og fordi det første som møtte meg som nytt medlem og toppmotivert for å gjøre en studentpolitisk innsats var forslaget om å legge ned SSF (som foreningen het den gang som ren studentforening). Undergangen var nær, men engasjementet til de tilstedeværende reddet den da to år gamle foreningen (som hadde under halvparten av dagens medlemstall). Styret ble sammensatt av fire i Oslo og tre fra Tromsø (de tre utgjorde egentlig bladredaksjonen). Etter det levde vi ganske godt noen år, ikke minst takket være at vi utvidet medlemsgrunnlaget i 1987 til også å inkludere dem som hadde tatt høyere utdanning.
Men hele tiden strevde vi for å bli større, og frem til 1991 var det ikke store utskiftningene i styret, så man kan trygt si at det til da hadde utviklet seg en liten klan av tillitsvalgte. I 1991 var det plutselig ingen av gjengangerne som ville stille til valg. Det så lenge ut til at det ikke skulle bli noe nytt styre det året, og undergangsstemningen var virkelig til å ta og føle på. Alle var imidlertid innstilt på at om det ikke ble et styre, måtte SSHF leve på sparebluss en tid, dvs. vi ville ikke legge ned foreningen. Men redningen kom, og styret fikk fem nye medlemmer i tillegg til to som var nye året før. Lederen bodde i Tromsø og et av styremedlemmene bodde i Trondheim, resten i Oslo. Men SSHF hadde et styre som holdt hjulene i gang også det kriseåret.
Utover på nittitallet har det haglet med dommedagsprofetier, og det er etterhvert blitt en tradisjon at det kommer meldinger om at i år blir det vanskeligere enn noen gang å få et fulltallig styre. Valgkomiteen har snudd medlemslisten opp og ned, bak og frem, og jamen har de ikke klart å finne noen som det har lyktes å lokke, "lure", overtale eller smigre inn hver gang. Hvem av de tilstedeværende husker ikke årsmøte i 1994 på Huseby da en myndig møteleder (som om jeg ikke husker helt feil, også var valgkomiteens leder) holdt forsamlingen igjen til alle styreverv var besatt. Jeg husker det meget godt, fordi jeg var en av dem som høyst motvillig påtok meg et verv det året som var det tøffeste arbeidsåret i mitt liv.
Det har forekommet kampvoteringer i SSHF, men du verden de er sjeldne foreteelser, og regelen er og har alltid vært at en får nøye seg med å bli valgt uten å få prøvd sine ferdigheter til å holde de store, glødende valgtaler.
Så til de harde og kalde fakta. Er det greit at virkeligheten ser slik ut i SSHF? Eller er det heller slik at vi er noen få særinger som i alle disse årene har holdt kunstig liv i en liten og egentlig ikke eksistensberettiget interesseforening? Er det slik at medlemmers villighet til å ta på seg verv og delta aktivt i utvalg osv. er målet på organisasjonens eksistensberettigelse? Er medlemmenes synlighet og tilstedeværelse målet på hvorvidt organisasjonen fungerer demokratisk og om den oppleves viktig for dem?
Alle disse spørsmålene er både viktige og riktige å stille, og de bør stilles fra tid til annen. Det er grunn til å ransake egen virksomhet når man får få tilbakemeldinger på det man gjør, og når man ikke vet om tausheten fra medlemmene er uttrykk for støtte eller misnøye med foreningen og eller dens ledelse.
Tillitsvalgte har tatt opp her i bladet og på møter at det er fare for demokratiet i SSHF, og den manglende oppslutningen om møter og aktiviteter blir tatt som bekreftelse på at foreningen oppleves som udemokratisk, byråkratisk eller for snever i sitt saksfelt.
Det finnes minst to mulige innfallsvinkler til en forståelse av fenomenet; den tause majoritet og hva denne er uttrykk for. Den ene er allerede beskrevet over; tausheten skyldes misnøye og eller avmakt hos medlemmene; sagt på en annen måte, at det er noe fundamentalt galt med foreningen. Siden det er denne analysen jeg oppfatter at først og fremst har kommet til uttrykk i tidligere innlegg her i bladet og i andre fora, vil jeg konsentrere meg om å beskrive en alternativ forståelsesmåte som kan være en like sannsynlig forklaring på at få engasjerer seg aktivt i SSHF sitt arbeid.
Mitt utgangspunkt er å stille spørsmål om SSHF skiller seg ut fra andre organisasjoner når det gjelder medlemmenes aktive deltakelse og synlige engasjement.
Som aktivt organisasjonsmenneske har jeg bare et svar å gi på det spørsmålet; og det er at den samme diskusjonen, den samme bekymringen, den samme frustrasjonen og selvkritikken, den samme oppgittheten og den samme undergangsstemningen som vi finner i SSHF, finner vi i et utall andre organisasjoner, både små og store. Sviktende medlemstall var og er en mare for både fagpolitiske, partipolitiske, aktivitetsrettede, saksrettede og alle slags frivillige og humanitære organisasjoner.
Katastrofal lav oppslutning om valg av studentrepresentanter ved lærestedene, ikke vedtaksdyktige møter og et øredøvende fravær av aktiv deltakelse blant studenter er temaer som har dominert i studentmedia og studentfora siden jeg begynte å studere på slutten av 70 tallet. Jeg har ikke tall på alle møter vi måtte gjennomføre på universitetet i Oslo, uten at vedtakene var gyldige pga manglende oppmøte av de som var valgt til et av de tre studentorganene som fantes før ved UiO. I dag er de tre heldigvis slått sammen til ett; studentparlamentet. Fremdeles sliter studentorganisasjonene med å finne folk som kan holde hjulene i gang. Hele tiden har den sviktende oppslutningen fra studentene vært forklart med manglende engasjement i egen situasjon.
Akkurat det samme har jeg opplevd i andre typer organisasjoner, og hele tiden den samme frustrasjonen blant oss som tross alt er aktive og som synes vi fortjener noe bedre. Og for at ingen skal være i tvil om det; vil jeg understreke at jeg selvfølgelig mener at de som er aktive og tar ansvar har fortjent tilbakemelding, oppmuntring og aktive medspillere.
Men når verden nå en gang ikke er slik er det imidlertid viktig for tillitsvalgte å finne en måte å forholde seg til virkeligheten på som de kan leve med, og ikke minst viktig, som organisasjonen kan overleve med.
I stedet for å trekke den slutningen at en forening er demokratisk og eksistensberettiget når den har aktive medlemmer og nok av folk som vil ha verv, og dersom den ikke har det, er foreningen udemokratisk, bør man forsøke å finne noen objektive mål på foreningens velbefinnende.
For det første; finnes det noen andre tegn på at det er misnøye med foreningen? Det tydeligste tegnet på misnøye er medlemsflukt. Årsaken blir spesielt tydelig om de som melder seg ut gir en begrunnelse om misnøye og eller manglende demokrati. I sin levetid har SSHF vokst, sent, men likevel vokst fra noen få til over 100.
Dersom man frykter for at foreningen ikke er demokratisk, bør man sette seg ned å se grundig på foreningens skrevne og uskrevne regler og rutiner. Hva kjennetegner medlemsdemokrati?
I SSHF er veien uhyre kort fra et medlem til styret. Det er ingen mellomledd som kan stoppe innspill og forslag fra det enkelte medlem, alle kan gå rett til styret. Alle kan møte med stemmerett på årsmøte, alle kan skrive det de ønsker i bladet, og alle kan jobbe med saker de synes er viktige innenfor området høyere utdanning. Det har alltid vært et savn at ikke flere medlemmer vil engasjere seg - ikke en hemsko. De sakene som har stått på SSHF sin dagsorden siden starten og de som har kommet til, har alle vært fremmet av årmøter og av medlemmer som selv har engasjert seg og vært pådriver i en sak. Saksfeltet er ikke stort, det er forbausende stabilt, det er snevert i den forstand at det er kun de saker som gjelder studenter og yrkesaktive med høyere utdanning som tas opp. Noen kan mene at både medlemsgrunnlag og saksfelt skulle vært utvidet, men det kan ikke hevdes at foreningen er udemokratisk fordi den konsentrerer seg om medlemmenes interesser og ikke andre gruppers. I utvalget av saker som har fått høy prioritet har hensynet til deres generalitet for medlemsmassen veid tungt. Derfor har studie- og faglitteratur alltid vært en prioritert sak. Det kan alltid klages over at foreningen ikke gjør nok og at det tar for lang tid å oppnå resultater, men foreningens innsats vil alltid stå i forhold til de ressurser medlemmene vil tilføre den. Et aktivt bibliotekutvalg gjør mye mer enn et som ligger nede fordi ingen har tid til å jobbe med saken. For å si det slik: forklaringen på at det tar år å vinne fram overfor myndigheter og statlig byråkrati med våre omfattende politiske krav, har både med vår kapasitet og myndighetenes motstand å gjøre. I den grad manglende demokrati kan brukes som forklaring på at vi ikke når fram, er det det statlige demokratiet som må få skylden. SSHF har også gjentatte ganger påpekt at våre demokratiske rettigheter som statsborgere er truet når vi ikke får tilgang på informasjon og andre universelle goder som er grunnleggende for at vi skal kunne delta på linje med andre borgere.
Videre kan vi spørre oss om det er noen annen grunn til å tro at SSHF har mange misfornøyde og avmektige medlemmer? SSHF er en ren interessepolitisk organisasjon, ikke en service- og tilbudsorganisasjon. Det i seg selv forutsetter en spesiell innstilling hos dem som vil melde seg inn. De får ingen sosiale, materielle, øknomiske eller andre fordeler ved å være medlemmer i SSHF. SSHF arrangerer svært få samlinger og har ingen gode avtaler med leverandører eller viktige instanser. Medlemmenes motivasjon for å være med er politisk, og ved at foreningen har kompetanse og folk som er villige til å utføre en del arbeid for gruppen, får medlemmene et talerør og forhåpentligvis en bedre studie- og jobbtilværelse som synshemmede etter hvert. Medlemmene får gjennom saksfellesskapet også en tilhørighet som er god å ha når man kjemper sin egen interessekamp i hverdagen.
Det er altså svært lite sannsynlig at folk som ikke har tillit til det SSHF står for og arbeider for, blir værende i organisasjonen. Det er ingen materielle goder som holder folk tilbake fra å melde seg ut.
Tydeligst ser vi nok dette når det er snakk om SSHF sitt ideologiske grunnlag. Det er ikke rom for alle slags ideologier i en slik liten og politisk målrettet organisasjon. Ideologi er viktig fordi det er tenkemåten som peker ut retning, metode og mål på når et resultat er oppnådd. Ikke alle vil være medlemmer i SSHF, nettopp fordi de ikke er enige i den ideologiske plattformen til foreningen. For eksempel kommer prinsippet om organisatorisk integrering (som også er det ofisielle prinsippet for politikken i Norge) i konflikt med enkeltes ønske om å opprettholde mest mulig særbehandling og særordninger. SSHF er en av de organisasjoner av funksjonshemmede som har tatt dette prinsippet mest på alvor, og få organisasjoner har arbeidet så systematisk og prinsippfast med sine politiske saker og standpunkter. Det får vi stadig bekreftelser på når vi møter andre organisasjoner i ulike fora. Det vil føre altfor langt å gå inn på hvilke saker som eksemplifiserer SSHF sin styrke her, men la meg nevne telekommunikasjonssaken som ble omtalt i SSHF 2/97. For dem som stifter nærmere bekjentskap med rettighetesdebatten og Malin Brattstrøms utmerkede rapporter om funksjonshemmedes rettigheter, vil det bli svært tydelig hvor viktig det er å ha et solid ideologisk ståsted å orientere seg ut ifra (jf. min artikkel om rettigheter).
De momentene som jeg har tatt opp her, viser etter min mening at det blir feil å utlede at passive medlemmer er misfornøyde eller avmektige medlemmer. SSHF sine medlemmer er antakelig mer engasjerte og oppegående enn svært mange andre organisasjoners medlemmer, særlig om en sammenligner med en hvilken som helst humanitær eller tiltaksrettet organisasjon. Det skal et aktivt valg til fra en synshemmet persons side for å ville være med i SSHF. Det er ikke noe man blir via legen, læreren eller noen andre yrkesgrupper en kommer i kontakt med som synshemmet for den saks skyld. SSHF blir ikke informert om på lik linje med Blindeforbundet i tjenesteapparatet.
Jeg er av den sterke overbevisning at de som er medlemmer i SSHF er det fordi det er høyere utdanning som opptar dem, fordi de vet hva SSHF står for ved at vi har avgrenset oss både medlemsmessig og saksmessig. Vi er derfor tydelige og vi arbeider kun interessepolitisk, vi driver ikke og tigger penger eller fremstiller synshemmede som hjelpeløse på noen annen måte. Tvert imot, må medlemmene betale for politikken SSHF arbeider med. Jeg mener at denne oppfatningen bygger på et solid erfaringsgrunnlag, fordi jeg kjenner svært mange av SSHF sine medlemmer, og jeg har hørt utallige ganger at folk har poengtert at det er det politiske fundamentet som er viktig for dem; det at vi ikke ligner andre organisasjoner som fremstiller medlemmene som hjelpeløse og stakkarslige.
Siden jeg tror analysen til dem som har skrevet her i bladet og sådd tvil om SSHF sin fremtidige eksistensberettigelse, bygger på feil grunnlag, blir min konklusjon at for mange slike mistrøstige signaler og budskap om at nå er undergangen nær forestående, ikke er av det gode for foreningens sjel. Slike dommedagsprofetier kan bli en selvoppfyllende profeti ved at folk mister tillit til SSHF som talerør og politisk pådriver. Det er viktig å være klar over at SSHF sin styrke som ren interessepolitisk organisasjon, også fort kan bli vår svakhet, om det sås tvil om den politiske berettigelsen av foreningen. Hvorfor skal folk være medlemmer i en så svak politisk organisasjon at den hele tiden ser ut til å være døden nær, og hvis eksistensberettigelse ikke engang ledelsen ser ut til å ha tro på? Jeg ville ha stilt meg det spørsmålet selv, om jeg ikke hadde vært en aktiv drivkraft i saker som opptar meg. Gjennom eget engasjement vet jeg at SSHF har eksistensberettigelse og er nødvendig for å ivareta vår gruppes interesser.
En skal også være oppmerksom på at stadige utspill som kobler medlemmenes passivitet sammen med antakelser om at de ikke er fornøyde, kan føre til at medlemmer går lei av spekulasjoner og det som de kan oppfatte som ledelsen egne frustrasjoner over at man ikke får resultater. Samtidig er det også en fare for at de som engasjerer seg går lei, fordi det tross alt er de som er til stede på en samling, et møte, som leser bladet eller tar en prat med styre som får høre at folk ikke engasjerer seg, og at nå går alt på dunken. Dommedagsvarsler når ikke fram til dem som overhodet ikke har kontakt med det som foregår i foreningen. Dette er et dilemma som det er vanskelig å komme ut av, men som vi bør ta på alvor.
Siden jeg har sagt meg villig til å sitte i styret er det viktig for meg å nå ut til medlemmene med min forståelse av SSHF som organisasjon og medlemmenes tilknytning til den. Det er klart at de som sitter i ledelsen ville satt stor pris på kontakt med medlemmene, enten det bare var en prat eller det var en sak man ønsket å ta opp. Derfor vil jeg også avslutte med å understreke at alle henvendelser er velkomne for tillitsvalgte og oppfordre alle medlemmer til å tenke litt på at en henvendelse fra nettopp deg, kan være det som skal til for at et styremedlem opplever seg som nyttig og verdsatt i SSHF.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]