Som kjent har det funnet sted en omstrukturering av de tidligere spesialskolene/utdanningssentrene. I dag heter de kompetansesentre.
Som ledd i omstruktureringen ble det opprettet et samarbeidsforum rundt hvert kompetansesenter. Samarbeidsforum er et rådgivende organ. En representant blir oppnevnt fra styret for kompetansesentrene. For øvrig består forum av representanter fra organisasjonene av tilsatte ved vedkommende senter, fra interesseorganisasjonene og fra senteret selv.
Tambartun og Huseby har hvert sitt samarbeidsforum. Samarbeidsforum for Huseby hadde i utgangspunktet interesserepresentanter for Assistanse, Norges Blindeforbund og Vestlandske Blindeforbund. SSHF så det til å begynne med ikke som noe poeng å være representert der. Området høyere utdanning faller stort sett utenfor det kompetansesentrene driver med, og deltaking fra vår side i samarbeidsforum ble derfor ikke prioritert. Det organisatoriske klimaet på synssektoren var heller ikke slik at vi følte for å delta. Det ville fort kunne bli til at interesseorganisasjonene ble uenige seg imellom, og tanken på til stadighet å skulle føre ørkesløse diskusjoner virket ikke motiverende for å delta. Meldinger vi fikk, tydet da også på at samarbeidsforum for Huseby arbeidet tungt de første par åra.
Men heldilgvis står ikke utviklingen stille, og gradvis våknet interessen for å være med likevel. Det startet med at enkelte av medlemmene våre interesserte seg for hva omstruktureringen ved Huseby ville føre til. De var engstelige for at omstruktureringen ville føre til større avstand mellom kompetansesenteret og den enkelte synshemmede. Og hvordan ville den enkelte eleven mestre situasjonen utenfor skolestua? Av erfaring visste en jo at det kan være vanskelig å gli inn blant seende medelever i fritida. Disse medlemmene fant det også urasjonelt, ja, nesten dumt, at interesseorganisasjonene skulle kjekle seg imellom.
SSHF har ikke tradisjon for å bremse medlemsengasjement. Under arbeidet med utforming av en «sektorplan syn» ble det etter hvert klart at vi hadde noe å tilføre samarbeidsforum for Huseby, og fra 1996 har vi vært med for fullt. Det har også vist seg at interesseorganisasjonene har klart å komme i dialog, til og med finne fram til felles standpunkt. Høsten 1996 avga Assistanse, Norges Blindeforbund og Vestlandske Blindeforbund en felles uttalelse, der de tok til orde for at dagens to kompetansesentre i framtida bør ha en felles ledelse. Assistanse var pådriverorganisasjon i denne saken, men dog allikevel. Når SSHF ikke var med på den felles uttalelsen, hang det sammen med at måten å organisere kompetansevirksomheten på, ikke berører synshemmede under høyere utdanning. Som organisasjon tar vi derfor ikke stilling til dette spørsmålet.
Tilsynekomsten av en «sektorplan syn» og ønsket om en best mulig koordinering av virksomheten ved de to sentrene førte til at det ble holdt to felles møter i samarbeidsfora for Tambartun og Huseby i 1997. I år er dette fellesforumet forsterket men en representant for styret for landsdekkende spesialpedagogiske kompetansesentre og en for styresekretariatet. Dette organet kalles nå kontaktforum for Tambartun og Huseby kompetansesentre.
På møtene i samarbeids- og kontaktfora gir sentrene og interesseorganisasjonene orienteringer om hva som er skjedd siden forrige møte, men mest tid går likevel til mer faglige spørsmål. I fjor var læremiddelsituasjonen uten tvil det som dro mest oppmerksomhet. De ulike reformene som har funnet sted i grunnskolen og den videregående opplæringen, skal følges opp med læremidler, og det skal skje i en budsjettsituasjon som fra før er hardt presset. Nå har Nasjonalt læremiddelsenter et overordet ansvar for hjelpemiddelforsyningen i grunnskolen og den videregående opplæringen, så vi har en katt å sette bjella på. Men igjen: dette ansvaret omfatter ikke læremidler for høyere utdanning. Der er det i ag Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek som har ansvaret, og den etaten sorterer til og med under et annet departement, nemlig Kulturdepartementet. For SSHF har det vært viktig å framheve at denne situasjonen er både tungvint og gir dårlig samordning. Særlig styret for landsdekkende kompetansesentre har godt av å bli minnet om dette.
Omstruktureringsprosessen startet i 1992 og skulle være avsluttet ved utgangen av 1996. Til den tid skulle det komme en stortingsmelding om den framtidige organiseringen av spesialundervisningen. Men det varte og det rakk, og ingen melding kom. Ikke før 27. mars i år. Meningen er at Stortinget skal behandle den i vårsesjonen, trolig i juni.
Både i samarbeidsforaene og i kontaktforum var meldingen imøtesett med stor interesse, kanskje også med noen forventning. Det foreløpig siste møtet i kontaktforum fikk en gjennomgang av meldingen, og SSHF vil gi en egen uttalelse. Dersom styret vårt rekker å ta stilling til utkastet, finner vi kanskje uttalelsen annetsteds i bladet. [Se: Uttalelse til Stortingsmelding 23 (1997-98)]
Hovedbudskapet i meldingen er at Regjeringen vil styrke den pedagogisk-psykologtjenesten i fylkene og kommunene. Dette vil den nok få Stortinget med på, men siden det ikke ligger friske penger i Regjeringens forslag, vil de også få konsekvenser for kompetansesentrene.
For synssektoren innebærer meldingen at begge kompetansesentrene skal få en felles ledelse. Interesseorganisasjonene er altså blitt bønnhørt på det punktet, iallfall så langt. Regjeringen foreslår videre at den synspedagogtjenesten som i dag er lagt til Statens utdanningskontorer i fylkene, blir ført over til kompetansesentrene. Det betyr at synspedagogene fortsatt skal jobbe på fylkesplan, men under en annen ledelse enn i dag. Det blir nok kompetansesentrene glade for. Når forslaget har vært oppe tidligere, har imidlertid synspedagogene selv hatt temmelig delte syn.
25 årsverk skal bort fra de to kompetansesentrene. Hvordan denne nedskjæringen skal fordeles mellom dem, står det ingenting om, og her kan det nok ligge an til dragkamp. Spennende blir i sammenhengen hvor aktivt styret for landsdekkende kompetansesentre vil gå inn i materien. I hvert fall skal omorganiseringen være avsluttet innen 1. august 1999.
Meldingen har tittelen «opplæring for barn, unge og vaksne med særskilde behov». En innvending som kom fram mot meldingen på møtet i kontaktforum, er at det står fint lite om voksne der. For vår del ga vi uttrykk for at funksjonshemming i seg selv ikke skaper særskilte behov, men vel kan føre til behov for tilrettelagte eller særskilte løsninger.
I fjor sommer ba en enstemmig kirke- og utdanningskomite om at meldingen måtte utrede punktskrifens plass med sikte på at opplæring i punktskrift for blinde får samme status som opplæring i tegnspråk for døve. Det står litt om punktskrift i meldingen, men det ser ikke ut til at departementet har tatt utfordringen fra komiteen, og det går heller ikke fram hvorfor en ikke har gjort det. Dette punktet ble særlig lagt merke til i kontaktforum.
Det som er sagt over, er ikke ment å gi noe fullstendig bilde av arbeidet i samarbeids- og kontaktfora, men det gir kanskje et visst inntrykk. Selv om ikke alt som foregår der, er like relevant for vår organisasjon, har det funnet sted mye spennende de par siste åra. Vi ser en utvikling fram mot et mer enhetlig «syns-Norge», og selv om det ennå er et stykke dit, skal det bli interessant å følge med i tida som kommer. Det blir en viktig oppgave å sørge for at høyere utdanning kommer inn i diskusjonen, og vi skal heller ikke glemme dem som trenger faglitteratur til fordypning og kompetanseheving i den jobben de har. Dem er det i dag ingen som har ansvaret for.
Oslo, i mai 1998.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]