av Regnor Jernsletten
Jeg har lenge lekt med tanken å lage et lite referat fra Reinhold Kretschmers blindehistorie fra 1925, som Jan Bruteig skaffet meg lydbåndversjonen av ved juletider i 1993. Som historiker av fag, er jeg vant til å se etter kontinuitet og brudd i lange tidsspenn - og den vanlige måten å omtale Louis Braille (1809-52) som punktskriftas geniale oppfinner frister meg til å dra inn et par andre navn også.
Når Reinhold Kretschmer omtaler blinde enkeltskjebner i tidligere tider, finner han disse enkeltskjebnene i de øvre sosiale lag. Dette gir seg nærmest sjøl, fordi det er i disse lag man har sjansen å finne opplysninger om enkeltpersoner i eldre tid - nesten uansett hvilket historisk fenomen man studerer.
De blinde personlighetene vi kjenner fra tida før - la oss si 1750 - vokste følgelig opp under gunstige forhold, og hadde ofte privatlærere og høye beskyttere. Dette ga muligheter for pedagogiske eksperimenter, og Kretschmer går ganske nøye inn på utviklinga av taktile læremidler på 1600- og 1700-tallet. Disse læremidlene dekket fag som geografi med taktile kart, matematikk med regnehjelpemidler, og lesing og skriving.
Det ble tidlig lansert teorier om hvordan blinde kunne bruke følesansen, og den franske opplysningsfilosofen og encyklopedisten Dénis Diderot (1713-1784) tenkte seg eksempelvis at blinde måtte kunne kjenne forskjell på farger ved å føle på gjenstandens overflate. Dette har man seinere harsellert over, f.eks. gjør Arne Husveg det i sin `debattbiografi' fra 1985. Diderots teori kan uansett ikke ha vært basert på empirisk forskning, sjøl om han ellers tok kontakt med blinde. Man skal likevel huske at moderne fargelære først ble formulert seinere. Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) sin fargelære fra 1810 regnes som banebrytende med sin brodd mot det mekanistiske verdenssyn - Goethe mente fargene er et produkt av vår evne til å se, ikke av tingene i seg sjøl, slik det f.eks. ble uttrykt i tidligere tiders ideer om fargen som et aspekt ved tingenes overflatestruktur.
Diderot skal man imidlertid ikke le av, fordi han er en formidler av 1600-tallets `spesialpedagogiske teorier'. Han har en stor del av æren for at disse ble gjort kjent for et fransk publikum gjennom hans `Brev om de blinde for de som kan se' fra 1749 og `Brev om de døvstumme for de som kan høre' fra 1751. Det er også hans fortjeneste at tanken om at det i det hele tatt var mulig å undervise blinde fikk allmenn aksept.
De første kjente forslag til skriveredskap for blinde skriver seg fra Roma ca. år 100 e.Kr., og dette forslaget går igjen i et par verk fra 1540- og 1550-tallet. Dette var imidlertid forslag om hvordan den blinde ved hjelp av en forskriftstavle skulle kunne skrive vanlig svartskrift. Dette forslaget ble kolportert videre av jesuitten Francesco Lana-Terzi i 1670. Men Lana gjorde i tillegg en selvstendig innsats. Lana foreslo nemlig å bruke et kodesystem basert på en matrise, eller om man vil, et cellesystem. Han hadde flere humoristiske forslag til hvordan dette systemet skulle realiseres, men la oss ikke falle for fristelsen til å latterliggjøre også ham. Det mest interessante for oss i dataalderen er kanskje hans tallvariant av chifrerings- og dechifrerings-matrisen.
Heller ikke Lana gjorde praktiske prøver med blinde. Men Lana gjorde relieffskrifta kjent, og den ble prøvd hundre år seinere av den blinde østerikske adelsdamen Maria Theresia von Paradies (1759-1824). Flere av Lanas øvrige forslag ble utprøvd av andre blinde. Gjennom von Paradies lærte Valentin Haüy (1745-1822) blindepedagogikk. Haüy grunnla verdens første blindeskole i 1789, blindeinstituttet i Paris. Da hadde han også arbeidet ved biskop Charles Michel de l'Épées døvstummeinstitutt, som var blitt grunnlagt i 1770 som det første i verden.
Relieffskrifta ble den første taktile blindeskrifta ved blindeinstituttet i Paris. Den kunne imidlertid ikke brukes til å skrive med, den egna seg bare til lesing. Lana ga sitt viktigste bidrag gjennom sin forenkling av taktil skrift gjennom chifreringssystemet sitt. Denne ideen ble gjort kjent for et fransk publikum ved at Lanas verk ble oversatt til fransk i 1803. Alt tyder på at oppfinneren av den første taktile punkskrifta, offiseren Nicolas Barbier (1769-1847), kjente til dette verket. Hans mål var å lage et meldingssystem som kunne brukes i skyttergravene om natta - dette var under Napoleonskrigene. Hans første brukbare forslag forelå i tre varianter i 1815 og i 1822 forelå hans tolvpunkters system. Han brukte seinere mye krefter på å få blindeinstituttet i Paris til å gå vekk fra relieffskrifta og over til hans eget punktskriftssystem. Skrifta ble brukt en tid, men gikk snart av bruk igjen. Kretschmer oppsummerer Barbiers innsats slik: `Åt Louis Braille var det förbehållet att avlägsna bristerna i den barbierska punktskriften och att ur denna konstruera fram det system, som nu är i allmänt bruk.'
I sin Louis Braille-biografi betrakter Jean Roblin denne offiseren nærmest som en bakstreversk konkurrent til Brailles eget system, men i realiteten stifta Braille sitt bekjentskap med ideen om punktskrift gjennom Barbiers nattskrift. Brailles bidrag var å vise svakhetene ved dette systemet (det var en form for stenografi), og å rendyrke de sterke sidene ved denne ideen gjennom forenkling og systematisering av punktmatrisen. I dette arbeidet kom han unektelig i et konkurranseforhold til Barbier, og det tok flere tiår før Brailles system definitivt slo gjennom. Braille måtte ikke bare utkonkurrere Barbiers nattskrift, som var første generasjon punktskrift, men også relieffskrifta, som var første generasjon taktil skrift. Relieffskrifta var den eldste, og antakelig argeste, konkurrenten.
Det har ingenlunde vært min mening å begå et fadermord på Louis Braille, men de aller fleste store oppfinnelser er et resultat av en lang idehistorisk utvikling. Den historia kan være like spennende som fortellinga om 16-åringen Louis Brailles eksperimenter med lær og nagler da han i skoleferiene satt ute i skogen ved Coupvrai og utvikla sin 6 bits punktmatrise.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]