SSHF arrengerte sitt årlige seminar helgen 14. til 16. mars på haraldsheim vandrerhjem. Foruten foreningsmeldemmer hadde vi også gjestenr fra england og sverige. Temaet for seminarbolken som fant sted om ettermiddagen lørdag 15. mars var: hva skal SSHF være? Mange problemstillinger hører hjemme under et slikt tema. På forhånd hadde en tenkt seg at en kunne diskutere foreningens ideologi, sammarbeid med andre organisasjoner, markedsføring og rekrutering, og spørsmålet om organisatorisk samling er ønskelig og realistisk på sikt. Det viste seg at spørsmålet om organisatorisk samling ble hovedtema for debatten. Mot slutten kom en inn på samarbeid mellom organisasjonene av synshemmede. Tilfeldighetene ville nemlig at Norges Blindeforbund nettopp denne dagen arrangerte et møte hvor alle organisasjoner av synshemmede var invitert til å diskutere et nærmere sammarbeid mellom organisasjonene. SSHF hadde sendt Asle Sletten som sin representant på møtet, og han redegjorde for utfallet av møtet.
Først vil jeg gjøre oppmerksom på at jeg innehar en dobbeltrolle i denne sammenheng. I tillegg til å referere fra debatten har jeg vært den som reiste debatten om organisatorisk samling. Debattinnlegg finnes i SSHF-nytt 3/97 og 4/97. jeg hold også innledningen til debatten på seminaret i 1997. Jeg håper ikke dette skulle føre til en farget fremstilling av debatten. I resten av artikkelen vil jeg omtale meg selv og de som var enige med meg, som initiativtakerne til organisatorisk samling. Foruten meg selv var det Cecilie Lund og Kristin Tollefsen.
Initiativtakerne til organisatorisk samling hadde en rekke argumenter for sitt syn:
De la til grunn at i de siste årene har klimaet for dialog mellom organisasjonene av synshemmede blitt mer åpent. Det kan hende at Blindeforbundet nå er mer mottakelig for forslag om endringer i arbeidsområder og ideologi. Den gamle ledelsen er byttet ut og det er et sammarbid med blindeforbundet i enkeltsaker. I teorien har Blindeforbundet forståelse for at det bør drives interessepolitikk. Riktignok har mye av den interessepolitikken blindeforbundet har drevet gått ut på å gi sin støtte til uttalelser andre har laget. Dette kan imilertid tokles som et rop om hjelp.
I det siste har det vært en tendens til at saker blir kasteball mellom organisasjonene. I tillegg finnes det saker som ingen av organisasjonene føler de har ansvaret for eller vil prioritere å arbeide med. En samlet organisasjon ville kanskje få slutt på denne ansvarsfraskrivelsen. Det er ikke bare høyere utdannete som har saker som det bør jobbes interessepolitisk med.
En samling av organisasjonene kunne dessuten gjøre oss i stand til bedre å takle de store utfordringene som funksjonshemmede står overfor i dagens samfunn. Blant utfordringene som ble nevnt var: Et stadig hardere konkuransesamfunn; en økende visulaisering innen teknologi, media og kultur; informasjonsteknologiens raske utvikling og økende betydning; genteknologi og fostervannsdiagnosjtikkens betydning for samfunnets holdning til funksjonshemming.
En oppdeling i mange organisasjoner fører til mye overlapp i arbeidsoppgaver. Følgen blir dobbeltarbeid samt ukoordinert insats og at man delvis motarbeider hverandre. Riktignok er det forskjeller i ideologi og arbeidsmetode mellom f.eks. SSHF og Blindeforbundet, men her kunne det nok gjøres kompromisser som alle parter kunne være fornøyde med. Interessepolitikk og service kunne kombinaeres på en fruktbar måte.
En oppdeling i små organisasjoner gjør at det i hver organisasjon blir noen få ildsjeler som fyller tillitsvervene, og det er en tendens til at de samme folkene er med flere steder. Dette gjør at organisasjonene stadig står i fare for å måtte instille på grunn av mangel på folk til tillitsvervene. I en samlet organisasjon ville ressurspersoner som ellers ville vært engasjert i styrearbeid, kunne konsentrere seg om de sakene de hadde størst engasjement i.
En samling av organisasjonene ville medføre praktiske fordeler for det arbeidet de mindre organisasjonene har drevet med fordi en større organisasjon kunne stille med et sekretariat slik at rutinearbeid kunne gjøres lettere.
Når synshemmede skal fremme sine saker utat skaper det forvirring at det finnes så mange organisasjoner. Mye forklaring må til. Ved organisatorisk samling kunne slik forvirring ungås og det hele ville gi et mer seriøst intrykk.
Blant yngre synshemmede, som ikke kjenner den historiske bakgrunnen for oppdelingen i flere organisasjoner, er det liten forståelse for å ha en egen organisasjon som jobber med saker som angår høyere utdanning. Det er ingen store skillelinjer når det gjelder synet på interessepolitiske saker blant yngre synshemmede i de ulike organisasjonene, men organisasjonene konkurerer om de samme personene når tillitsvervene skal fylles.Årsaken til at SSHF har et rekruteringsproblem kan delvis ligge her. Fortsetter vi som nå kan resultatet bli usaklig splittelse i den yngre generasjon.
SSHF jobber på et forholdsvis smalt felt og ved hjelp av få arbeidsmetoder og har få sosiale tilbud til medlemmene. Dette vanskeliggjør rekrutteringen fordi det er få som bare er interesert i interessepolitikk og føler at det organisasjonen står for appelerer til dem. I en felles organisasjon ville en kunne ta i bruk et større register av virkemidler fordi en ville ha folk med flere ulike intereser og innfallsvinkler. hver enkelt kunne jobbe med den en interesserer seg for, og en ville oppnå at flest mulig gav sin tilsluttning til det organisasjonen stod for.
Det viste seg at ingen av de andre som deltok i debatten var enige med initiativtikerne til organisatorisk samling. Motargumentene var mange:
Det ble reagert på at initiativtakerne til organisatorisk samling nærmest hadde gitt inntrykk av at det var på grunn av konflikter med Blindeforbundet at SSHF ble startet. Det var isåfall feil. SSHF ble startet på grunn av at Blindeforbundet ikke tok saker som hadde med høyere utdanning å gjøre, alvorlig. Dette skjedde lenge før den konfliktfylte perioden i Blindeforbundet. Etterhvert har SSHF utviklet en identitet som interessepolitisk fagrettet organisasjon for høyere utdannede.
Påstanden om at en oppsplitting i flere organisasjoner er hovedårsaken til manglede rekrutering til organisasjoner av synshemmede ble imøtegått. En mente at integreringen var hovedårsaken. integreringen fører til et miljøtap som gjør at folk ikke lenger identifiserer seg med sine organisasjoner. I tillegg gjør registreringsrutinene for synshemming at organisasjonene og andre instanser ikke lenger har så lett for å få kontakt med den enkelte synshemmede.
Det ble understreket at en oppdeling i mange organisasjoner ikke var noe nytt fenomen. Før Blindeforbundet ble samlet i 1978 var det delt opp i minst fire organisasjoner.
Flere understreket at de ikke ville inn i en samlet organisasjon så lenge en slik organisasjon har en arbeidsform der pengeinnsamling per telefon er hovedintektskilden. en slik innsamlingsmetode drar med seg en stakkarsliggjøringsideologi som de ikke kunne stå inne for.
I generalistorganisasjonene av synshemmede er eldre personer den dominerende gruppen. I slike organisasjoner vil det være liten forståelse for våre syynsmåter og de sakene vi jobber med. Siden disse organisasjonene tross alt er demokratisk oppbegde vil våre forslag rett og slett bli stemt ned.
Våre gjester fra england advarte mot en samling av organisasjonene. Det siste året har vår engelske søsterorganisasjon ABAPSTAS nærmet seg RNIB, som i noen grad kan sees på som den engelske paralellen til Blindeforbundet. Dette har ABAPSTAS fått betale for i form av mange utmeldelser. Folk ville ikke være med i en organisasjon som de ikke lenger følte spilte noen rolle i deres liv. De følte at organisasjonen var i ferd med å endre identitet. ABAPSTAS ville nå heller satse på en styrking av sammarbeidet med andre organisasjoner av funksjonshemmede som jobbet for samme målgruppe som dem.
Flere mente at Blindeforbunet var en så byråkratisk organisasjon at det ville være vanskelig å få gjennomslag for sakene våre. Eventuelle utvalg som jobber spesielt med utdanning måtte ha godkjennelse fra sentralstyret før en kunne handle. I Blindeforbundet må sakene fremmes via fylkeslagene, og dette forlenger saksbehandlingsveien i forhold til den vi har i dag. Saker fremmet direkte fra utvalgene har skjelden fått støtte eller oppfølging fra sentralt hold.
Flere hadde hørt politikere og offentlige instanser argumentere med at det ville være lettere å forholde seg til synshemmede dersom de var samlet i en organisasjon. Dette er et typisk argument som storsammfunnet bruker overfor minoriteter av ulike slag. Det at vi har dårlig syn gjør ikke at vi er mindre uenige enn folk flest. Å samle alle synshemmede i en organisasjon vil tilsvare å forlange at alle politiske partier skulle slå seg sammen og bli enige om en felles strategi for styringen av landet.
En samlet organisasjon ville få en slags monopolstilling. Det er fare for at hver gang det kommer opp en eller annen sak som handler om synshemmede, så vil den bli sendt til det store fellesforbundet.
Bortsett fra initiativtakerne mente de fleste at det ville være behov for en spesiell organisasjon for folk med høyere utdanning selv om det skulle bli en samlet generell organisasjon for synshemmede, som både driver interessepolitikk og service. Denne spesielle organisasjonen ville bli en slags akademisk fagforening som kunne sammenliknes med Norsk Studentunion.
Resten av samfunnet er organisert i spesielle interessegrupper. Dette er ikke andeledes for synshemmede, og det bør heller ikke være det.
Det ble understreket fra initiativtakerne til organisatorisk samling at de ikke bare ønsket en samlet organisasjon, men også en endret organisasjon både når det gjelder organisering og ideologi. Det må bli en organisasjon som driver med både interessepolitikk og sosiale tilbud til sine medlemmer. At flere hadde fått intrykk at at en ønsket å opppe rett inn i en samlet organisasjon uten at det ble forlangt endringer i denne organisasjonen, kom nok av at tanken om organisatorisk samling hadde utviklet seg undervis og etter at artiklene om organisatorisk samling var sendt til SSHF-nttt.
Fra forsamlingen ble det spurt om initiativtakerne til organisatorisk samling hadde tenkt på hva SSHF sin rille i samlingsprosessen skulle være. Det kom da fram at en hadde tenkt seg en gruppe som uavhengig av organisatorisk tilhørighet skulle jobbe med ideer til hvordan en samling skulle skje og hvordan en samlet organisasjon skulle være. En hadde altså tenkt seg en slags tenketank utavhengig av organisasjonene. At en tok opp spørsmålet om organisatorisk samling på seminaret skyltes mye at en ville lodde steminingen.
Etter en pause i debatten orienterte Asle Sletten om fellesmøtet mellom organisasjonene av synshemmede. Møtet hadde foregått i en venlig og positiv atmosfære. Alle hadde vært enige om at det er behov for et tettere og mer vellordnet sammarbied, selv om det var ulike syn på hvor fort fram en skulle gå. Det ble likevel enighet om at en ikke måtte gå for fort frem siden det kanskje måtte vedtektsendringer og andre interne diskusjoner i de inekelte organisasjonene til før en kune ingå et formelt sammarbeid. Deb ble bestemt at neste møte skulle holdes i august i forbindelse med NBF's landsmøte. Etter denne redegjørelsen ble det åpnet for debatt.
I debatten ble det understreket at en måtte gi generalistorganisasjonene tid til å gjøre opp gamle konflikter seg immellom. En må gå langsomt fram med sammarbeidsforumet. Dette forhindrer ikke at SSHF kan samarbeide om enkeltsaker med de mindre organisasjonene som har spesialisert seg på en mindre målgruppe.
En kan vel trygt si at debatten ikke fikk noen til å endre standpunkt. Vi var like uenige da debatten sluttet som da den begynte. likevel var det stor enighet om at debatten hadde vært både saklig og nyttig. En hadde fått diskutert organisasjonens identitet, og særlig for dem som var forholdsvis nye i SSHF- sammenheng hadde en orientering om denne identiteten vært nyttig. Flere sa at de aldri i organisasjonens historie hadde opplevd en debatt med så mange engasjerte deltakere.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]