For tida går en revy for fulle hus i Oslo. Den heter "tusen år og like blid" og gir en høyst uhøytidelig oversikt over den historiske utviklingen il Nkorge gjennom det siste tusenåret.
Etter å ha sett revyen kunne det være fristende å gi en over sikt over utviklingen i SSHF i de femten åra foreningen har eksistert. Men et sånt "prosjekt" skulle fort falle til jords, så dette blir ingen historisk eller uhøytidelig krønike. Men vi må ha lov til å fafbulere litt rundt dette femtenårsjubileet.
Hva kan de unge menneskene som stiftet SSHF i 1983, ha tenkt seg at orgaisasjonen ville være om femten år? De var utålmodige, det vet vi. Forslag om tiltak til bedring av synshemmedes utdanningssistuasjon som var kommet, ble ikke fulgt opp, men nærmest lagt bort, og ingenting skjedde. Dette hadde de erfart ikke en gang, men gang på gang. Til slutt tok de sasken i egen hånd og stiftet SSHF.
Utålmodighet kan også være uttrykk for en slags optimisme, og om en liten flokk mennesker danner en organisasjon, må flokken med nødvendighet hatt noen tanker om hva denne organisasjonen skulle bli. Hvilke slike tanker kan stifterne ha hatt?
Nei, alt dette kunne ikke stifterne av SSHF ha forutsett!
Organixsasjonen ble dannet i en tid da det oppsto mange, ofte små, organisasjoner, ikke minst innen funksjonshemmet-bevegelsen. Da SSHF ble dannet, kunne heller ingen forutsi at teknologien skulle være der den er i dag. I og med tilsynekomsten av handlingsplaner for funksjonshemmede (og slike har vi faktisk hatt i mer enn halvparten av vår historie) ble det knesatt et prinsipp om at funksjonshemmede gjennom sine organisasjoner skulle tas med på råd ved utformingen av tiltak og tjenester. Dette siste har utvilsomt medvirket til at vi er havnet på adresse- og høringslister.
Men for dem som har holdt på en stund - og vi er noen -, blir det etter hvert klart at utviklingen ikke går i rette linjer, men er en prosess. Positive og mindre positive begivenheter kommer på avstand og framstår som mindre dramatiske enn vi opplevde dem da de fant sted. I det perspektivet kan det være nyttig å se seg tilbake.
Men noen begivenheter blir stående som milepæler lenger enn andre.
En slik begivenhet fant sted i fjor. Da ble SSHF godkjent som organisasjon med rett til statlig driftstilskott. Dette åpnet samtidig for at vi kunne få midler til å drive likemannsarbeid med sikte på å påvirke for bedre tilgang til arbeidslivet. Plutselig skulle vi forvalte 120.000 offentlig gitte kroner. Og så vi som aldri hadde fått mer enn 15.000 eller mindre til å arrangere seminar! Vi må uten videre kunne si at dette var et økonomisk gjennombrudd for organisasjonen, samtidig som vi må være klar over at det stiller oss overfor økte krav til forvaltningen av midlene.
SSHF har alltid lagt vekt på at arbeidet i organisasjonen skal gjøres av medlemmer og tillitsvalgte. Dette har ikke bare vært en økonomisk nødvendighet, men vi hevder at bevisst bruk av egne erfaringer er en kompetanse i seg selv. Men det koster. Det koster menneskelige ressurser, og vi må i tide se til at vi ikke blir en organisasjon med et korps av utbrente tillitsvalgte.
Vel møtt til seminar og årsmøte 1998!
Oslo, i februar 1998.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]