Fra styret i SSHF, distrikt Nord-Norge.
Vi hadde ønsket oss litt bedre tid til å lage dette innlegget som dessverre bærer litt preg av et hastverksarbeid...
Men vi synes det er viktig å få det ut nå og håper å kunne bidra med noe vi synes er svært aktuelt akkurat nå.
Så håper vi selvsagt at spørsmål som er tatt opp her kan være en inspirasjon for SSHF`s arbeid framover.
Selv om man er på rett spor, blir man overkjørt om man står stille
Dette innlegget handler om ORDENE som er store, riktige, sanne, holdningsskapende og viser at man etter hvert har kommet på rett spor....i motsetning til HANDLINGEN, d.v.s. de faktiske forholdene når det gjelder tilrettelegging, tiltak for å gjøre samfunnet tilgjengelig, kort sagt den konkrete hverdagen som for mange av oss preges av stillstand. Faren for å bli overkjørt er tilstede selv om den kanskje er blitt mindre.
Sagt med andre ord handler det om gapet mellom offentlig politikk og praksis - den nye handlingsplanen for funksjonshemmede for 1998-2001 og synshemmedes erfaringer og problemer i hverdagen i 1997.
Bakgrunnen er seminaret som SSHF, distrikt Nord-Norge, arrangerte den 15.11.97. Anne Lieungh, rådgiver i SHD, kom til SAGA hotell i Tromsø og innledet om rammebetingelser, prosesser rundt utformingen og utfordringer for planen som den foreligger nå.
Etter innledningen hadde deltakerne på seminaret en livlig diskusjon om planens intensjoner på basis av egne erfaringer og meninger.
Vi skal først se litt på bakgrunnen for selve planen...
Regjeringen Jagland la fram handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 den 3.10.97. Planen i sin helhet er bl.a. tilgjengelig i punktskrift og på lyd.
Den 14.10.97 ble det lagt fram forslag til statsbudsjett som inneholder bl.a. de økonomiske rammebetingelsene for planen. Det handler om bevilgninger for tiltak i ordinær virksomhet som skal ha en årlig ramme på 74 mill. og 25 mill. for særskilte tiltak.
Så kom regjeringsskifte... og den nye regjeringen vil legge fram en endret utgave av planen. Den vil være klar om ca. ett år.
Bondevik-regjeringen ønsker først å behandle St.meld. 34 (1996/97) 'Resultater og erfaringer fra regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede og veien videre' i Stortinget og siden utarbeide den endrede planen. Grunnen til det er først og fremst at den nye regjeringen vil sette sitt særpreg på planen, om og hvorvidt det vil føre til endringer i forhold til de grunnleggende verdiene av den nåværende planen, gjenstår å se...Foreløpig er det i alle fall ikke gjort endringer i forhold til bevilgningen av de 25 mill. til særskilte tiltak
Det faktum at planen nå er 'åpen' for endringer, betyr at organisasjonene har muligheten til å komme med innspill og kan peke på svakheter i den nå foreliggende planen, noe som kan være interessant for det interesseplitiske arbeid i tida framover, både sentralt og i distriktene.
En forutsetning for dette arbeid er selvsagt å kjenne til planens innhold.
La oss derfor se litt på innholdet i den nåværende planen:
Planen er delt inn i fem kapitler:
Det første kapitlet gjør rede for prosessen rundt utviklingen av planen. I utgangspunktet har det vært drøftinger om man skal ha en ny plan eller ikke. Men siden målet om et samfunn som er tilgjengelig for alle ikke er nådd, og arbeidet med å styrke sektoransvaret må fortsette, har man gått inn for å utarbeide en ny handlingsplan.
I planleggingsfasen ble det arrangert to møter, i mars og november 1996, der de ansvarlige departementente og representanter fra brukerorganisasjonene var samlet. SSHF var representert på disse møtene der det var stor enighet om å arbeide med en tredje handlingsplan for funksjonshemmede.
Anne Lieungh mente forresten at disse møtene hadde vært meget fruktbare og er et positivt tegn på at man er på rett spor.
Men la oss gå videre til planens andre kapittel som gir en definisjon av begrepet funksjonshemning. Denne definisjonen ligger til grunn for planen og tydeliggjør dessuten de vesentlige utfordringene som ligger i den. Vi gjengir først definisjonen:
Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets og samfunnets krav til funksjon på områder som er vesentlige for etablering og opprettholdelse av selvstendighet og sosial tilværelse.
De som kjenner til definisjonene i de to første planene ser sikkert at de er nokså like den her siterte fra den tredje planen. Men de små forandringene her har store konsekvenser (i teorien) og indikerer at man er på rett spor:
I tillegg til miljøets krav trekkes nå for første gang også inn samfunnets krav til funksjon. Det begrunnes med at man ønsker
å tydeliggjøre at ikke bare miljø (som fysiske omgivelser og holdninger), men også samfunnsmessige handlinger (som beslutninger eller mangel på beslutninger) påvirker funksjonshemmedes mulighet til å leve et selvstendig liv (alle sitat etter s. 11 i den trykte utgaven).
Dessuten har man tilføyd opprettholdelse av selvstendighet til etablering for å gi et mer helhetlig bilde. D.v.s. at tilrettelegging ikke er noe man bare gjør en gang, f.eks. hver gang det dukker opp en 'ny' funksjonshemmet, men noe som pågår og må jobbes med hele tiden.
De observante leserne har sikkert lagt merke til at definisjonen er tilnærmet FFO`s definisjon av funksjonshemning.
Så langt så bra, vi fortsetter med de to hovedutfordringene i planen som følger av selve definisjonen og omtales i planens kapittel 3:
Norge har satset mye krefter og ressurser på det området og er, ifølge innlederen på seminaret, et foregangsland på en rekke områder. Det gjelder individuelle ordninger som f.eks. trygdeordninger, attføringstiltak og ulike hjelpemidler for funksjonshemmede på det individbaserte planet. Utfordringen for fremtiden ligger i å bedre kvaliteten og omfanget av tjenestetilbudet, samtidig som man må arbeide med en bedre samordning av tjenestene.
At samfunnet er flink til å skape ordninger som er et problem for funksjonshemmede, er noe de fleste av oss opplever i hverdagen. Det kan være en ny flyplass i Tromsø med en for synshemmede håpløs svingdør, eller visualiseringen av samfunnet på mange offentlige steder, utilgjengelige dokumenter i studie-/og arbeidssituasjonen, dårlig tilrettelegging av arbeidsplassen hver gang det innføres noe nytt som tilrettelegges for de seende etc.
Utfordringen ligger selvsagt i å gjøre samfunnet tilgjengelig for alle på alle områder. Og akkurat på det planet ligger Norge langt etter en del andre land.
Det vil bli en viktig del av arbeidet framover å stille f.eks. standardkrav og få til lovfeste rettigheter på en rekke områder som berører samfunnets krav til funksjon.
Fjerde kapittel i planen, 'tiltak i ordinær virksomhet', gir en oversikt over tiltakene for funksjonshemmede de enkelte departementene vil jobbe med i neste 4-års periode. Her er det snakk om å integrere så mange tiltak som mulig i den ordinære virksomheten, noe som er helt i tråd med ett av handlingsplanens hovedsatsningsområder (mer om det litt senere i innlegget). En del tiltak har blitt påbegynt som ledd i de to første handlingsplanene. Det gjelder f.eks. hjelpemiddelsentralene og innkjøpsordninger for lydbøker til bibliotekene m.m.
Sagt på en annen måte: De to første handlingsplanene var en slags 'dugnadsplaner' med en rekke tiltak og prosjekt på bestemte, tidligere forsømte områder. En del av disse tiltak/prosjekt har blitt til varige ordninger. Og det har man, ifølge innlederen, grunn til å være stolt over.
Kapittel 5 i planen handler om de tre satsningsområder for perioden 1998-2001:
Et vesentlig poeng med planlegging og brukermedvirkning er at det skal holdes årlige møter mellom organisasjonene og departementene.
På den måten mener man å gi organisasjonene muligheten til direkte
innflytelse ved å komme med forslag til områder, organisering og arbeidsformer som resulterer i konkrete tiltak og prosjekt.
Det andre satsningsområde, funksjonshemmedes rettigheter, er forsåvidt behandlet tidligere i dette innlegget. Selvsagt legges FN`s standardregler for funksjonshemmede til grunn for departementenes arbeid. Vesentlig blir imidlertid å se om man kommer fram til lovfestede rettigheter når det gjelder det tredje satsningsområde:
Et tilgjengelig samfunn.
Med spørsmålet om hvor langt man har kommet på 'det rette sporet'
når det gjelder et tilgjengelig samfunn, skal vi nå gå over til spørsmål og diskusjon. Det som er kommet med er stort sett de ting som ble tatt opp fra deltakerne på seminaret umiddelbart etter Annes innledning. Hun var var med og svarte på deltakernes spørsmål.
For å gjøre det hele litt oversiktlig, har vi tenkt å gå gjennom sakene punkt for punkt:
Anne Lieungh mente at FFO f.eks. hadde en selvsagt tyngde fordi det er den eneste paraplyorganisasjonen for funksjonshemmede. Men når det gjelder uttalelser (hvem blir hørt?) og konkrete forslag til tiltak, går det ikke på kvantitet men på kvalitet. Er uttalelsene og forslagene konkrete og gode er det stor sjanse for å få gjennomslag.
En av deltakerne kom med et konkret eksempel når det gjelder tilrettelegging av faglitteratur. Han hadde meldt seg på et språkkurs i regi av folkeuniversitetet. Det viste seg at ansvarsforholdene når det gjelder produksjon av den for kurset aktuelle litteraturen i punkt, var helt uklare. Dette betydde at han måtte 'springe rundt' og spørre seg fram, før problemet ble løst av en velvillig person 'et eller annet sted i systemet'. Ansvarsforholdene var etterpå like uklare som i starten... Muligens er det ingen som har et formelt ansvar for tilrettelegging av litteratur for synshemmede som velger å ta kurs ved folkeuniversitetet. Hva nytter det å legge ansvar til de enkelte sektorene når man ikke på alle områder har avklart det sektorielle ansvaret?
Lieungh mente at her kunne man tenke seg å kjøre det hele som en politisk sak: Fokuset kunne settes på det faktum at man har to lag elever/studenter:
Det ble i forlengelse av dette eksemplet også tatt opp spørsmål omkring etablering av et større prosjekt vedr. tilgjengeliggjøring av studielitteratur for synshemmede. Vi drøftet hvem som skulle motta en slik søknad, kanskje er det en ide å sende den til den ansvarlige sektoren, d.v.s. KUF. En annen mulighet vil evt. være riksbibliotektjenesten.
Brukerrepresentantene er viktige aktører i alle sammenhenger hvor det dreier seg om tilrettelegging for funksjonshemmede.
Bør brukerne skoleres og gis sterkere støtte i dette samarbeidet?
Det var enighet om at dette var et viktig forhold å gripe fatt i. Er vi dyktige nok når det gjelder å fremme våre krav?
Som oftest møter representanten for de funksjonshemmede på 'frivillig' basis, gir dette en negativ/uheldig posisjon i forhold til samarbeidspartnere som i de fleste tilfellene møter som ansatte og i en profesjonell sammenheng?
Blir det også et uheldig utgangspunkt når den/de som representerer de funksjonshemmede ofte opplever at det er vanskelig å finne tid og mulighet til å delta i dette arbeidet?
Det ble svart fra Anne Lieungh at departementet arbeider med utviklingen av slike kurs.
Burde det heller fokuseres på at tilrettelegging for funksjonshemmede skal omfattes av de ordinære ordningene i samfunnet?
Er ikke det mest rettferdige og hensiktsmessige at alle i et samfunn blir sett på som likeverdige når det gjelder tilrettelegging i forhold til personlige forutsetninger?
Er tiden kanskje ennå ikke moden for realisering av en slik tankegang?
Svaret her gir forsåvidt prosessen rundt utformingen av den nye handlingsplanen. Tiden er kanskje ikke moden, men man er på vei og satser på å legge ansvaret til de enkelte sektorene.
En av deltakerne på seminaret arbeider til daglig i arbeidsmarkedsetaten. Han hadde et lengre innlegg som kan være av interesse i forhold til sektoransvaret. Han mener at arbeidsmarkedsetaten ikke har vært flink nok til å jobbe med tilrettelegging f.eks. innenfor boksituasjonen. Etaten registrerer at studentene sliter, verst i startfasen av studiet, men den har en tendens til å legge ansvaret på studentene.
Han viste også til at arbeidet for tiltak (på kommunalt plan) er hjemlet i lover som angår de enkelte forvaltningsledd. Det er per i dag et stort gap mellom det lovpålagte (1.linje-tjenesten) og de ressurser som tildeles.
Hva handler det om?
Jo, som alltid er det hele et spørsmål om ressurser. Derfor kommer man alltid tilbake til prioriteringene i den enkelte kommune.
Konkret kan det knyttes til hvordan kommunene vektlegger og realiserer rehabiliteringspolitikken ved PRO- (=pleie, rehabilitering, omsorg) seksjonen i kommunene.
Det var det vi hadde fra spørsmålsrunden etter innledningen. Vi synes å ha hatt stort utbytte av både innledningen og spørsmål/diskusjonen etterpå og håper at dere som leser dette innslaget er enige i det.
Det er klart at det er mye som er ugjort ennå, men inntrykket av at man er på rett spor er en god oppmuntring å få underveis.
I denne artikkelen henvises det til evalueringa av handlingsplanen for 1994-97, og til forslaget til ny handlingsplan. Disse dokumentene finnes på internett.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]