Jan Bruteig ble født i Harstad 1. mai 1923. Svaksynt var han fra barndommen av, men det hindret han ikke i å gå gjennom skoleverket uten spesiell tilrettelegging. Han kom så langt som til Universitetet i Oslo, der han studerte sosialøkonomi. Men synet ble bare dårligere og dårligere, så han avbrøt universitetsstudiene for å satse på en utdanning han fant mer overkommelig. Han avla eksamen ved Tromsø lærerhøgskole i 1951. Deretter hadde han en lærerpost nordpå et par år.
Men synet fortsatte å forverre seg, og i januar 1954 finner vi Jan Bruteig på Huseby off. skole for blinde, som det het den gangen. Han begynte som elev, og punktskrift var nok det faget han særlig konsentrerte seg om. Det Huseby ellers hadde å tilby, kunne sikkert Bruteig fra før. Han må betegnes som en "elev i særklasse", og snart ble han "omplassert" til lærer.
Jan Bruteig har praktisert "livslang læring" i dobbel forstand. Gjennom det meste av livet har han både hentet lærdom og lært fra seg. I 1962 tok han 1. avdeling i spesialpedagogikk ved Statens spesiallærerhøgskole (i dag Institutt for spesialpedagogikk ved Universitetet i Oslo), og i 1963 tok han samme sted 2. avdeling, synspededagogikk, som den første i Norge, før Synslinja ved skolen ble opprettet. I 1982-84 studerte han forskningsmetodikk ved samme skole, og det var da han gjennomførte undersøkelsen som er beskrevet i hovedoppgaven han leverte til embetseksamen i spesialpedagogikk 1984. Den heter "Leseferdighet hos blinde som har lært punktskrift i voksen alder. Hvilken betydning kortskrift/fullskrift har for lesehastigheten". Og historien gjentar seg: også på Statens spesiallærerhøgskole avanserte Bruteig fra "elev i særklasse" til lærer.
Bruteig var en nybrottsmann på mange områder. Minst fire undervisningstilbud var han hovedarkitekten bak. På 50-tallet kom "forkurset", et rehabiliteringskurs for nyblinde, og "telefonistkurset", et yrkesrettet kurs for sentralbordbetjenter, begge på Huseby. På 60-tallet var han med på å planlegge Synslinja ved spesiallærerhøgskolen. Og på 70-tallet startet han, som et ledd i utviklingen av lærebokproduksjonen ved Huseby, et "stereotypørkurs", der både synshemmede og seende fikk opplæring i å tilrettelegge og produsere bøker i punktskrift.
Bruteig var ikke bare arkitekten bak, men også en aktiv utøver i alle disse tilbudene, foruten at han var lærer i matematikk og fysikk i vanlige skoleslag, enten de nå het framhaldsskole, realskole eller ungdomsskole. På forkurset underviste han i punktskrift. På telefonistkurset underviste han i sentralbordbetjening og teknisk bakgrunnskunnskap for telefonister, seinere også i handelskorrespondanse og punktskriftstenografi. På Synslinja underviste han vordende synspedagoger i punktskrift og "blindemetodikk" (faget heter faktisk det, et forferdelig ord!). På stereotypørkursene underviste han i alt mulig. Noe overlot han etter hvert til andre for å trappe ned, men "det vanskeligste stoffet" måtte han ta seg av selv etter at han gikk av med pensjon i 1991.
På Huseby fortsatte han nemlig med sitt pedagogiske arbeid til sin død. De siste ukene måtte han riktignok holde senga, men selv da arbdidet han med pedagogiske spørsmål, og via telefon formidlet han videre sine tanker. I det hele var han opptatt av å dele sin viten og sine erfaringer med andre, og da han forsto at det nærmet seg slutten, gikk han aktivt inn for dette, slik at han skulle ta med seg så lite som mulig i grava.
En måte å dele med andre på er å publisere. Jan Bruteig har skrevet mye. Ikke stort anlagte, bindsterke verk, men praktiske hefter og håndbøker som gjør hverdagen lettere for oss. Jeg nevner noen titler: "Riktig bruk av lydbåndopptakeren". "Veiledning i regning med punktskriftsmaskin". "Matematikk på punktskriftsmaskin med eksempler". "Regning på Huseby abakus". "Regning på abakus med flyttbart komma. En orientering for viderekomne". "Stenografi på punkt". Og så den før nevnte hovedoppgaven, naturligvis. Noe av det siste han publiserte, var ei lærebok i punktskrift for førskolebarn, der barna gjør seg kjent med punktskrift før de lærer hva tegnene betyr. Hvordan det skal skje, forklarer han i den tilhørende lærerveiledningen. Ellers har han publisert artikler i flere fagtidsskrift. De som har abonnert på SSHF-nytt i noen år, husker hans grundige artikkel i artikkelsamlingen som først kom ut i 1994 som temanummer av SSHF-nytt om punktskrift, og som siden er utgitt i skriftserien til Høgskolen i Tromsø.
Jeg må dvele litt ekstra ved Bruteigs befatning med punktskrift. I mange år ledet han Norges Blindeforbunds blindeskriftutvalg, han redigerte de tre første delene av "Håndbok i blindeskrift", han har hovedansvaret for det kortskriftsystemet som brukes i dag, og på grunnlag av sine erfaringer som lærer i handelskorrespondanse foretok han en omfattende revisjon av punktskriftstenografien. Som leder i det offentlige utvalget for blindeskrift har jeg hatt mange konstruktive samtaler med Bruteig, og det er hevet over tvil at han var den i Norge som hadde den bredeste og samtidig den dypeste kompetansen på området punktskrift.
Her passer det kanskje å si litt om organisasjonsmannen Jan Bruteig. Han var medlem av mange organisasjoner, bl.a SSHF, men organisasjonspolitikk lå ikke for han. De tillitsvervene han hadde, lå på det faglige planet (ledervervet i Norges Blindeforbunds blindeskriftutvalg er allerede nevnt), og han brukte organisasjonene som plattformer for sitt nybrottsarbeid. I Norges Blindeforbund var han sterkt inne i bildet da lydboka ble lansert på 50-tallet. Videre dro han i gang studievirksomheten i forbundet, det som nå er voksenopplæringsdelen av rehabiliteringsavdelingen. Det begynte med at Bruteig tok initiativet til at det ble opprettet en halv stilling som studiesekretær. Den var det for øvrig SSHFs nåværende leder Knut Prytz som fikk. Ellers var nok Bruteig mest aktiv i pedagogikkfaglige fora.
Nybrottsmannen som ville gjøre hverdagen lettere for oss, hadde stor sans for "enkel teknologi". Han sa en gang til meg at "limbåndet og sikkerhetsnålen" var to av menneskehetens viktigste oppfinnelser. Med enkle midler har han laget mange fikse og funksjonelle hjelpemidler og forbedret allerede eksisterende hjelpemidler. Det skulle ikke forundre meg om det var Bruteig som forsynte abakusen med flyttbart komma. Noen av hans oppfinnelser er i daglig bruk som hjelpemidler på Huseby. Bruteig kunne utvilsomt ha gjort det godt som oppfinner, men han var for beskjeden til å ta patenter.
Det arbeidet Jan Bruteig sto i sentrum av, blir ført videre på grunn av hans vilje til å dele med andre og hans evne til å samarbeide med andre. I 1993 ble han dekorert med Kongens fortjenstmedalje i gull, og det var i høyeste grad fortjent! Han arbeidet jo over et bredt spekter, og samtidig gikk han i dybden - en sjelden kombinasjon som er desto mer beundringsverdig hos en synshemmet. I takketalen etter medaljeoverrekkelsen kom Bruteig inn på dette. "Vi har et stengsel," sa han, og med det mente han at vi på grunn av blindheten har vanskelig for å tilegne oss informasjon like raskt som seende. Vi kan derfor ikke regne med å være like bredt orientert som de, sa han, men det kan vi kompensere for ved å finne en nisje og gjøre en desto bedre jobb i dybden innenfor den. Dette var beskjedent sagt, for vi har jo sett at Bruteig var bred og dyp på samme tid.
Men Bruteig var beskjeden, ikke minst som menneske. Han stakk seg ikke fram, men i faglige spørsmål gikk han heller ikke på akkord! Hadde han først gjort seg opp en mening, skulle det tungtveiende argumenter til for å endre den. Det kom nok av at hans meninger alltid var grundig overveid og godt fundert. Når han diskuterte, kunne han godt forfekte de motsatte standpunktene av de han hadde, for å se om hans egentlige standpunkter sto seg.
Jeg må ikke glemme Bruteigs evner på det kulturelle området. Vi kjenner en del av hans tekster: revyviser, "reportasjer" og hørespill. Hans form for humor var lun og lavmælt, som hans vesen for øvrig. I hans hjem henger det flere malerier som han malte før han mistet synet. Til utgang under begravelsen ble det spilt en melodi som han komponerte i 1943. Som kulturpersonlighet var altså Jan Bruteig like allsidig som på de fleste andre områder.
Begravelsen fant sted fra Voksen kirke 3. desember. Mange av dem som var til stede i kirken, deltok også i minnesamværet etterpå. I tillegg til familien var Huseby kompetansesenter godt representert. Også mange av dem som har hatt Bruteig som lærer, både på Huseby og ved spesiallærerhøgskolen, var til stede. Dessuten var det et betydelig innslag fra Voksen menighet, der Kjellaug og Jan Bruteig har vært aktive siden den ble skilt ut fra Røa menighet. Denne aktivitetens omfang og intensitet var ukjent for meg. Også den foregikk i det stille, i pakt med Bruteigs vesen.
En beskjeden, men samtidig ruvende skikkelse er gått bort. Han har ikke bare etterlatt oss et minne å ta vare på, men han alene har også etterlatt oss en stor arv som det trengs mange av oss andre for å føre videre. Det er den beste måten vi kan hedre Jan Bruteigs minne på!
Oslo, 13. februar 1997,
Otto Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]