leder av Knut Prytz
For en tid siden overvar vi en paneldebatt der blant andre lederen av Regjeringens råd for funksjonshemmede, tidligere ordfører i Oslo, Ann Marit Sæbønes, deltok. Blant de mange spørsmål hun stilte, var dette: "Hvor er interesseorganisasjonene av funksjonshemmede i det politiske landskapet? På slutten av 70-tallet sto Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon FFO, på barikadene. De gjennomførte store demonstrasjoner mot foreslåtte kutt i Statsbudsjettet. Det skjer ikke lenger nå. Organisasjonene spiller rollen som samarbeidsparter med myndighetene. Det eneste unntaket i dag er Norges Handikapforbunds Ungdom, som demonstrerer mot at kollektivtransporten i Oslo er så dårlig tilgjengelig."
Ann Marit Sæbønes har pekt på et meget viktig spørsmål: Holder "organisasjonsbyråkratiet" på å bli en del av det alminnelige byråkratiet?
Når dette leses, har NHFU gjennomført flere aksjoner mot utilgjengelig transport, aksjoner som har fått god mediedekning og høstet stor forståelse blant publikum. Også noen av våre medlemmer har tatt til orde for at SSHF må gå mer aggressivt ut med sine krav til samfunnet. Vi er også for byråkratiske, er det sagt, og om vi ikke blir mer aksjonsrettet, får vi heller ingen oppslutning, og vi kan se oss om etter gode likkistesnekkere!
Slike ytringer fra unge, utålmodige mennesker skal en ta alvorlig, og det har vi gjort.
Et av temaene for seminaret i år var "aksjonisme som arbeidsform". Men ville temaet slå an blant våre medlemmer? Vi har ingen større tradisjon for aksjonisme i funksjonshemmetbevegelsen i Norge, og det kunne jo tenkes at temaet ble et bomskudd.
Vi kunne nok hatt plass til flere, men frammøtet i år ble bedre enn på lenge. Kanskje skyldtes det at vi hadde fått tak i en innleder fra Direct Action, England, og en fra Unga Synskadade, Sverige. De to gjorde sine saker helt fint, og forsamlingen satt med mange inntrykk etter innledningene. Vel er forholdene forskjellige i Skandinavia og Storbritannia, men vi fikk en rekke kloke oppslag for planlegging og gjennomføring av aksjoner.
Forholdet mellom SSHF og andre organisasjoner har også vært livlig diskutert, både på e-postlista vår og i dette bladet, og siste del av seminaret var satt av til drøfting av dette spørsmålet. Naturlig nok kom forholdet til Norges Blindeforbund til å dominere debatten. Sjelden har vi vel hatt en debatt med så mange deltakere - bare to-tre av de frammøtte medlemmene hadde ikke ordet. Oppfatningene var delte, men debatten holdt likevel et høyt saklighetsnivå. Samme dagen som vi drøftet dette, holdt Norges Blindeforbund et møte med representanter for en rekke organisasjoner av synshemmede, og vår representant kunne levere en rykende fersk rapport fra dette møtet. En annen sterk rapport leverte ferierende generalsekretær i vår britiske søsterorganisasjon ABAPSTAS. Der er det stor medlemsflukt for tida, kanskje fordi ABAPStAS ikke har profilert seg sterkt nok i forhold til Royal National Institute for the Blind, en britisk for-organisasjon.
Det kom til en avklaring på seminaret, som årsmøtet bekreftet dagen etter: SSHF kommer ikke til å gjøre noe aktivt med sikte på et tettere samarbeid med Norges Blindeforbund, men de medlemmene som ønsker det, har naturligvis full frihet til å komme med forslag til hvordan en slik "samarbeidsskisse" kan se ut.
Årsmøtet vedtok å gjøre bøker til synshemmede til prioritert område for SSHF i neste periode. Situasjonen når det gjelder både studie- og faglitteratur unndrar seg som kjent bruk av parlamentariske uttrykk, og det kan derfor godt være at en må ta i bruk uparlamentariske metoder for å beskrive den. Når dette leses, har vi alt satt søkelyset på situasjonen ved "åpen dag" på Huseby kompetansesenter 14. mai 1997.
Årsmøtet ville også at SSHF skulle agere i forhold til Stortings- og Sametingsvalgene til høsten. Det bør kanskje også bli noe med bøker?
Valgene er det for så vidt gjort greie for annetsteds i dette bladet, så vi kommer ikke nærmere inn på dem her. Nevnes skal likevel at vi om et år kan se tilbake på femten års virke, og en har gjort seg tanker om hvordan den begivenheten skal merkes i samfunnet.
Seminaret/årsmøtet i SSHF i 1997 går til historien som et av våre mest vellykte, kanskje til og med det mest vellykte. Både mål- og strategidebatten var bred og konklusjonsrettet, og vi kan se for oss at organisasjonen tar i bruk nye arbeidsmetoder i tillegg til dem vi bruker i dag. Dette er i så fall en direkte følge av at det ble reist en debatt om arbeidsformene våre i SSHF-nytt.
En rekord kunne vi notere: I år hadde vi fire utenlandske gjester ved seminaret/årsmøtet. Så mange har vi ikke hatt før, og noen sa på fleip at denne tilstelningen var som en liten verdenskongress. Frammøtet for øvrig må også sies å ha vært tilfredsstillende, selv om vi fikk noen avmeldinger kort før vi startet.
SSHF har valgt å fortsette en selvstendig kurs. La oss vise at det gamle uttrykket "ensom er sterk" er sant, iallfall for vårt vedkommende!
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]