leder av Knut Prytz
Når leserne får dette nummeret av SSHF-nytt, er 1997 alt to måneder gammelt.
Vi skal ikke mimre over fjoråret her. Annetsteds i bladet finner en styrets forslag til årsmelding for SSHF for 1996, og der er de viktigste sakene omtalt.
Men 1996 var også året da det blusset opp et par viktige debatter i den lille medlemsflokken vår. Debattene ble nok for det meste ført på e-post-lista, men vi finner også noen debattartikler i SSHF-nytt. Dette bladet er det forum som knår alle medlemmene, og derfor er det vesentlig at debatten føres der. Riktignok kommer bladet ut bare fire ganger i året, og det kan derfor bli litt langt mellom innleggene. Men det sikrer på den andre siden at medlemmene har god tid til å forberede innlegg.
Den ene debatten gjelder våre arbeidsmetoder. Noen vil hevde at arbeidsstilen vår er byråkratisk, og de spør om vi ikke på den måten blir en del av det systemet vi er kritiske til. Det må kunne gå an for en organisasjon som vår å være mer offensiv, mer aksjonsrettet. De er også kritiske til at vi ikke tar oss av enkeltsaker. Mange, særlig blant yngre synshemmede, kan ha det problematisk på utdanningsstedet eller arbeidsplassen, for ikke å snakke om i fritida.
Den andre debatten gjelder vår strategi. Vi har store rekrutteringsproblemer, og det ser ikke ut til at de blir mindre. Skal vi kunne overleve som organisasjon, hevder de, må vi søke samarbeid med en annen og større organisasjon og påvirke der i den retningen vi ønsker at utviklingen skal gå. Talspersonene for dette synet mener vi ikke tar høøyde for at historien er endret fra den gangen SSHF ble stiftet.
Vi ser altså at utgangspunktet for de to debattene er svært forskjellig, men de har to ting til felles: For det første tar de opp sider ved vårt "indre liv", vår måte å være på som organisasjon. For det andre viser de hver på sitt vis at vi har utålmodige medlemmer blant oss. Slik skal det være i en levende organisasjon!
Det er derfor ikke mer enn rett og rimelig at disse to problemstillingene blir gjort til tema for seminaret vårt i år, og trolig vil årsmøtet også trekke sine konklusjoner ut av seminarbehandlingen.
Men både når det gjelder arbeidsmetoder og strategi, må vi vite å være der de fleste er, samtidig som vi må være litt foran. For mange år siden hørte vi en representant for en aktiv organisasjon si at en må ha den ene foten der flertallet er, den andre et steg foran. Står begge føttene der flertallet er, kommer en ikke videre, og står en med begge føttene foran, har en mistet kontakten med flertallet.
Ofte har vi hørt ønsker om at SSHF bør ta på seg den ene eller den andre oppgaven. Ønskene kan være både fornuftige og godt begrunnet. Så vidt vi vet, har SSHF aldri heller hatt noen ledelse som har ment at vi ikke skulle påta oss flere oppgaver. Men det skal være under en forutsetning: Noen skal være villig til å organisere gjennomføringen av oppgaven, og noen skal gjøre jobben. Vi kan ønske å føre fram mange saker som vi i dag ikke har kapasitet til, uten arbeidskraft blir det med ønskene, så enkelt er det.
I vår organisasjon er det plass til både samarbeid med og strid mot det systemet som omgir oss. Vi vil hevde at dette er to sider av samme sak. Både argumentasjon og aksjon kan være viktige virkemidler til å påvirke utviklingen i ønsket retning. Begge deler kan også være vesentlige for medlemsrekrutteringen.
Vi ønsker vel møtt til et forfriskende seminar og et konstruktivt årsmøte!
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]