Brukerbegrepet har sneket seg inn overalt, og det er vel knapt noen som har gått glipp av å bli betegnet som bruker i en eller annen situasjon.
Hva er galt med brukerbegrepet?
Egentlig er det nok ikke begrepet som er det farlige, men det som legges i begrepet, dvs hva det innebærer å være bruker.
Jeg vil angripe brukerbegrepet fra to kanter, men for meg handler begge angrepsvinkler om brukerbegrepets tilslørende og avledende funksjon.
For det første, brukerens tilsynelatende likeverdige status.
Noen har omfavnet brukerbegrepet fordi det var ment å skulle erstatte klientbegrepet og dermed også klientrollen. I dette ligger det at man ikke lenger skulle betraktes som passiv mottaker av eksperthjelp, men få en mer aktiv rolle som en person som handler. Med begrepet brukermedvirkning fikk vi et trylleformular som med ett skapte klienten om til en som fikk være med å bestemme i egen situasjon.
Det følger mye fint og idealistisk tankegods med brukerperspektivet. Ekspertveldet skal erstattes av brukerens egen erfaring og kompetanse. Profesjonene må lytte til brukeren. Vel og bra.
Saken er imidlertid, at vi aldri har klart å endre på mellommenneskelige relasjoner med skrivebordsmodeller spekket med nye begreper. Nye spiselige begreper innføres og erstatter de gamle uspiselige, men om tenkemåter og holdninger i befolkningen forblir de samme - som tilfellet som oftest vil være, om det ikke satses spesielt på å endre disse - vil det gamle slagget følge med både begrepene og de nye interaksjonsmodellene. Ekspertene har ikke mer respekt for oss om vi heter brukere istedet for klienter.
For det andre, tilsløringen av interesser og konflikter.
Det er utrolig å se at selv de mest hardbarkede interessepolitikere blant oss, har svelgt begrepet brukerorganisasjon rått. Jeg sikter her til dem som mener at våre organisasjoner skal drive interessepolitisk kamp for at myndighetene skal ta sitt ansvar, i stedet for å drive servicetiltak selv.
Det er utrolig og merkelig, fordi det nettopp har vært et av de sentrale poengene å presentere oss som interessepolitiske organisasjoner. SSHF er i høyeste grad en slik organisasjon. Vi tilbyr ikke våre medlemmer annet enn vår politiske kamp, og selvfølgelig de resultater som vi alle håper denne kampen fører til. Dette er det mest markante trekk ved SSHF; vår interessepolitiske profil.
Så blir vi altså omdøpt til brukerorganisasjon og sveipet inn i et slør av konsensus som brukere av noe som noen har å tilby oss. Hva er det SSHF bruker? Såvidt jeg vet bruker vi ingen ting, annet enn våre krefter på å vinne igjennom med våre argumenter, bl.a hos dem som vil redusere oss til brukere av sine tilbud.
Det er selvfølgelig riktig at vi som innbyggere i det norske samfunn bruker diverse tjenester og tiltak, slik alle andre i dette samfunnet også gjør. Men det er ikke som brukere av tjenester vi er i SSHF, det er som elever, studenter, arbeidstakere, arbeidsløse og arbeidssøkere som har det til felles at vi ved å organisere oss i SSHF, forsøker å ivareta våre interesser i et samfunn som hindrer oss i å utfolde oss og realisere oss selv, slik andre som har fullt syn gjør. Vi kjemper mot dem som ekskluderer oss fra de arenaer hvor vi skal utøve våre roller som studenter og arbeidstakere. Vår interessepolitiske kamp kan ikke reduseres til et spørsmål om brukermedvirkning.
Ved at vi blir fratatt alle våre roller; rollene som student, interessepolitiker, arbeidssøker osv, og puttet alle sammen inn i den intetsigende og dermed også ufarlige brukerrollen, tilsløres alt vi forsøker å synliggjøre ved å bruke ulike begreper på ulike roller. Hva i all verden er en arbeidsløs bruker, eller en bruker som er arbeidsløs?
Det er statusen som arbeidsløs vi skal sette fokus på, dvs vi vil rette folks oppmerksomhet mot at en person ikke har arbeid, ikke om en person er bruker av et eller annet. Brukerbegrepet avleder oppmerksomheten fra konflikter mellom oss og dem som diskriminerer oss ved sine beslutninger.
Hvem vil ha oss til å akseptere at vår status i forhold til myndigheter og tjenesteapparat først og fremst er som brukere?
Svaret gir seg vel selv, så jeg skal ikke bry leseren med en lang utredning om skjeve maktforhold osv. Men for oss burde det mest interessante være om vi er bevisste på hva vi går med på når vi i enhver sammenheng lar oss omfavne av det klamme og ulne brukerbegrepet.
Selv har jeg aldri likt begrepet. Trolig er det kriminologen i meg som reagerer like mye som interessepolitikeren mot forsøket på å utslette oss som hele mennesker med et stort reportuar av roller som gir oss integritet og identitet. Vi tenker forskjellig og handler forskjellig utfra hvilken hatt vi har på, men vi vet at det er samme person som tenker og handler. Med brukerrollen som den altomsluttende og altomfattende, reduseres vi til en grå masse av - ja nettopp; brukere.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]