På et seminar jeg deltok på for et par måneder siden, kom det opp en interessant diskusjon som jeg vil bringe videre til SSHF sine medlemmer, fordi jeg synes det angår oss i like stor grad som andre organisasjoner av funksjonshemmede.
Temaet er kort og godt i hvilken grad organisasjonenes, definisjon av funksjonshemning samsvarer med deres bruk av begrepet, f.eks. i politiske budskap. Flere av de ikke funksjonshemmede deltakerne på seminaret, som alle sammen arbeider innen funksjonshemmetbevegelsen, uttrykte en viss forvirring omkring riktig bruk av begrepet funksjonshemmet.
De aller fleste av organisasjonene i funksjonshemmetbevegelsen har for lengst forlatt den gamle begrepsbruken, handikapp som i altfor stor grad fokuserte på en egenskap hos den enkelte. Den definisjonen som synes å være dominerende i dagens bevelgelse, og som også er WHO sin definisjon, slår fast at funksjonshemning er resultat av en konflikt mellom den enkeltes fungeringsevne og omgivelsenes krav. Utfra denne definisjonen blir det sentrale å rette fokus mot de rammebetingelser den enkelte fungerer i forhold til. Hva det innebærer å være funksjonshemmet vil variere fra situasjon til situasjon, fra samfunn til samfunn, fra en tidsepoke til en annen osv. Funksjonshemning er altså et relativt begrep. La meg kort eksemplifisere hva en slik forståelse innebærer, selv om det sikkert er elementært for våre lesere.
Tenk deg det optimale visuelle samfunn, et samfunn hvor alt styres vha touchkontroll, dvs all personlig service er erstattet av knapper som reagerer på berøring, og i tillegg er all informasjon visuelt basert. I et slikt samfunn vil en svaksynt/blind ikke ha mulighet til å skrive på et tastatur, betjene betalingsautomater, ta heis, bestille varer og tjenester, finne ut når og hovr flyet/toget går osv. Nedsatt syn vil i et slikt samfunn innebære at en er funksjonshemmet i de fleste situasjoner, og fullstendig avhengig av andre for å få utført selv de mest dagligdagse ting. Siden dette samfunnet er tilrettelagt på fullt seendes premisser, blir samfunnet ekstremt funksjonshemmende, i dette konkrete tilfellet; synshemmende, og dermed også ekstremt ekskluderende.
Måten samfunnet er utformet og organisert på, vil selvfølgelig også forme folks oppfatning av hverandre. De som ikke fungerer på de betingelser som er gitt, altså i henhold til normen, vil bli sett på som unormale. Seende i den samfunnstypen som er eksemplifisert ovenfor, vil f.eks. se på synshemning som et handikapp som fører til stor grad av avhengighet av andre, og synshemmede mennesker vil følgelig bli oppfattet som generelt hjelpeløse og inkompetente personer. Vi kan formulere dette slik: jo flere situasjoner en person med nedsatt syn ikke takler, jo mer spesiell og unormal blir en synshemmet i seendes øyne. Men for å flytte fokus fra individet til omgivelsene, vil vi heller forstå dette slik: systematisk ekskludering av mennesker fra dagligdagse situasjoner fører til fremmedgjøring og stigmatisering. De ekskluderte blir rett og slett oppfattet som lite levedyktige og stakkarslige.
Vi vet imidlertid at nedsatt syn i seg selv ikke innebærer at vi må ha hjelp av andre for å gjøre alle slags ting, og derfor arbeider vi for et ikke-ekskluderende samfunn.
Men selv om vi i SSHF konsentrerer oss om å jobbe for å fjerne unødvendige hindringer for at vi skal kunne gjøre akkurat det samme som andre på utdannings- og arbeidsområdet, er vi ikke alltid like bevisste på hvordan vi formulerer budskapet vårt.
For det første bruker vi, i likhet med andre innen bevegelsen, ofte begrepene synshemmet og funksjonshemmet synonymt med begreper som handikapp og diagnose, altså ikke som relative begreper, men som en egenskap ved oss selv. Vi er synshemmede, uavhengig av forholdene rundt oss. Det er selvfølgelig riktig at vi har nedsatt syn uansett hva slags forhold vi lever under. Men siden ikke SSHF arbeider med det medisinske aspektet ved det å se dårlig, f.eks. slik som organisasjoner som jobber med bekjempelse av øyesykdommer gjør, er det viktig å være tydelig i vårt budskap til dem vi vil påvirke.
For å tydeliggjøre mitt eget budskap, vil jeg bruke navnet på organisasjonen som eksempel. Dersom vi skulle hete noe som er i tråd med vår definisjon av funksjonshemning, burde vi hete noe sånt som: interesseorganisasjonen mot synshemmende utdannings- og arbeidsforhold, f.eks. forkortet ISUA. Det er symptomatisk at det i liten grad er utviklet et begrepsapparat som ivaretar meningsinnholdet i funksjonshemmetbegrepet.
For å tydeliggjøre denne tankegangen ytterligere, vil jeg kort ta for meg et par andre sentrale begreper. Vi sier også at vi har spesielle behov når vi egentlig snakker om behov som er felles for alle. Tilgjengeliggjøring av informasjon på lyd, i punkt eller i storskrift er ikke et spesielt behov. Vi har et informasjonsbehov som alle andre. Hvilke midler som tas i bruk for å dekke dette behovet, er en helt annen sak. Seende vil ha det vi kaller svartskrift, noen synes fargede ark med bilder eller fancy lay out er best. Synshemmede vil ha skrift som er stor eller skrift som kan leses med fingrene, eller formidling ved hjelp av lyd. Her snakker vi om løsninger, og dersom vi skal bruke ordet behov i en slik sammenheng, bør vi iallfall si at vi har forskjellige løsningsbehov. Videre bruker vi begrepet tilrettelegging som om det var et fenomen som utelukkende gjelder for folk med en eller annen nedsatt funksjonsevne. Vi sier f.eks. at dette må tilrettelegges, og mener da noe som er tilpasset funksjonshemmede. Da overser vi fullstendig at ingen løsninger er naturgitte, dvs mennesket griper inn i sine omgivelser og tilrettelegger tilværelsen for seg selv. Det er umulig å hevde at noen løsninger er normale, fordi menneskenes måte å tilrettelegge forholdene på, er historisk, geografisk, politisk, økonomisk osv betinget.
Hva vil jeg med dette budskapet? Noen har gjettet det for lenge siden, mens andre kanskje lurer på om jeg vil avskaffe synshemning, eller fornekte at nedsatt syn skaper problemer i seg selv. For å rydde mulige misforståelser av veien, vil jeg trekke en parallell til kvinnebevegelsen.
Kvinner har kritisert måten samfunnet fungerer på og er organisert på, fordi det er skapt av menn for menn (i sin beste alder og med optimalt funksjonsnivå). Hensikten med kvinners kritikk har ikke vært å fornekte seg selv, men tvert imot å synliggjøre seg selv, og å vise at en verden som er skapt på bare det ene kjønns premisser, usynliggjør og ekskluderer det annet kjønn. Mitt utgangspunkt er at mennesker er forskjellige. De fungerer forskjellig, og ett og samme menneske fungerer også forskjellig over tid. Dette må vi ha aksept for i samfunnet. Et samfunn som opererer med en norm for hvordan folk skal fungere, blir aldri et humnat samfunn. Det fødes så og så mange mennesker med funksjonshemning hvert år, videre blir så og så mange funksjonshemmet for kortere eller lengre perioder av livet sitt, og i tillegg får de fleste mennesker nedsatt funksjonsevne når de blir gamle. Selv om proporsjoner og tall vil variere i ulike land og i ulike deler av verden, er det ett som er helt bombesikkert: det er at det er normalt med ulikt funksjonsnivå i enhver befolkning. Når et samfunn velger å overse dette, og tilrettelegger forholdene på den optimalt fungerende gruppes premisser, er det de som har makt til å bestemme hvordan forholdene skal utformes som er ansvarlige for å skape avvikere og tapere.
Det er vår oppgave å synliggjøre eksklusjonen, og å utfordre de som er ansvarlige for ekskluderingen av oss på deres menneskesyn.
Har vi menneskerettigheter - eller har vi det ikke?
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]