[Dette er et innlegg jeg holdt på Årsmeldingskonferansen 1996, arrangør var Programmet for Spesialpedagogikk i Nord-Norge. Konferansen ble holdt i Tromsø 16.-18. april 1996. Innlegget finnes også i et stensilert hefte med foredrag fra konferansen, som kan fås fra Utdanningskontoret i Troms.
Bakgrunnen er at Nordnorgeprogrammet, og hele omstillinga av spesialpedagogikk i Norge er i en evaluerings- og normaliseringsfase. Dette krever rapportering og framtidsplanlegging for de involverte partene. Jeg representerte FFO i Nord-Norge her, og hadde fÅtt i oppdrag å kommentere, `Utkast til plan for et nordnorsk spesialpedagogisk nettverk'. I følge ruta skal denne planen legges ut på høring i løpet av høsten 1996.
Så langt om bakgrunnen, her er det jeg sa:]
Programmet for Nord-Norge har spurt meg om å kommentere planforslaget for et nordnorsk spesialpedagogisk nettverk. Jeg vet ikke riktig hva mine kvalifikasjoner for et slikt oppdrag er, jeg har verken barn i skolen, eller arbeid i tilknytning til skoleverket. Det jeg kommer til å si, blir sterkt farga av det. Jeg har imidlertid en del fartstid i Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) i Tromsø by. Jeg representerte FFO i den komiteen som på oppdrag fra Nord-Norge-programmet foreslo oppretta et hovedfagstilbud i spesialpedagogikk ved Universitetet i Tromsø. Jeg er FFOs representant i referansegruppa for Nordnorgenettet; dvs. for det IT-nettverket som Sandfallet Senter har driftsansvaret for. Jeg hadde også en finger med i spillet da Samisk Språkråd i Norge godkjente et samisk blindeskriftsalfabet - Sámi Braille - i mai 1994.
Det jeg har tenkt å se nærmere på, er noen av de premissene som mer eller mindre tilsikta legges i det nordnorske nettverket.
I Velferdsmeldinga har Regjeringa satt `arbeidslinja' som en av rettesnorene for framtidig velferdspolitikk her i landet. Arbeidslinja innebærer at flest mulig skal ha anledning til å velge arbeid framfor trygd. Og en del av seinere års reformarbeid i trygde- og arbeidsmarkedsetat har vært retta inn mot de utfordringene som disse etatene får når de skal virkeliggjøre arbeidslinja. I forhold til funksjonshemmede er en del av problemet at så mange forskjellige instanser kan få tillagt roller i attføringstiltak, opplæring og oppfølging, at ansvarsfordelinga blir uklar. Sett fra den enkelte funksjonshemmedes ståsted blir faren for å falle mellom alle stoler påtrengende.
I forhold til et slikt perspektiv er forslaget til plan for et nordnorsk spesialpedagogisk nettverk en utprega sektorplan. Under omtalen av planforutsetningene i avsnitt 1.3 kunne man bli lurt til å tro noe annet når det vises til prinsipper om `normalisering, helhetlige tilbud, tverretatlig samarbeid og kulturkompetanse'. Men planforslaget er altså retta inn mot skoleverkets behov for å systematisere og utbygge sine egne spesialpedagogiske tjenester. Tverretatlig samarbeid er i hovedsak et middel for å fremme skolens interesser, og i nettverkets knutepunkter finner vi den pedagogisk-psykologiske tjenesten. PPT-kontorene er også tiltenkt rollen som faglige tyngdepunkt.
I forslaget til en nordnorsk nettverksplan står det:
PP-tjenesten skal være en skolebasert tjeneste. Samarbeid med andre etater på kommunalt nivå må ikke føre til at PP-tjenesten mister sin forankring i skoleverket.
Det er derfor ikke merkelig at jeg til nå ikke har hørt en eneste funksjonshemma i yrkesaktiv alder fortelle at PPT har inngått i opplæringstiltak knytta til eksempelvis attføring med sikte på tilbakeføring til arbeid.
Og her er jeg ved poenget mitt:
Har dette vært en utfordring i arbeidet med omstruktureringa av spesialundervisninga i Norge?
Har dette vært en utfordring for det nordnorske nybrottsarbeidet med nettverksbygging innen spesialpedagogikken?
I en arbeidsgruppe med medlemmer fra trygde- og arbeidsmarkedsetaten, leda av Elfriede Børsum, Sosial- og Helsedepartementet, ble det i hvert fall i flere sammenhenger uttrykt behov for den typen kompetanse som skoleverket faktisk rår over. I de konkrete forslag til tiltak foreslo de også hvem som skulle ha ansvar for iverksettelse. Til tross for at Kirke- og undervisningsdepartementet ikke var representert i arbeidsgruppa, ble ansvaret for en del tiltak foreslått plassert der.
Jeg vet ikke hvordan det har gått med arbeidsgruppas forslag, men hvis jeg ikke har misforstått helt, går det trått med å etablere tiltaksretta tverretatlig samarbeid i attføringssystemet.
Etter dette synes jeg at det blir et himla stort problem når Regjeringa i Velferdsmeldinga, som ett av tre konkrete tiltak i kapittel 5.7 om `Arbeid for sterkt funksjonshemmede', sier dette om brukerorganisasjonenes rolle i yrkesretta tiltak:
Funksjonshemmedes organisasjoner stimuleres til å utvikle kurstilbud som kan fremme yrkesaktivitet blant sterkt funksjonshemmede og til å benytte `likemannsordningen' (hvor funksjonshemmede støtter hverandre) i forhold til yrkesrettet attføring og yrkesdeltakelse.
Vi har utvilsomt mye god kompetanse på slike ting, og vi driver og kommer fortsatt til å drive med slike ting. Men jeg ville nok ønska at hovedansvaret for slike kurstilbud ble lagt et annet sted. Og det er her jeg savner et signal, eller en liten drøfting, om hvorvidt det nordnorske spesialpedagogiske nettverket kunne hatt noen rolle i den sammenhengen. Hvilke konsekvenser har det egentlig at nettverket retter sine tiltak mot barn, unge og voksne med særskilte opplæringsbehov?
Spesialpedagoger er vel som fagfolk flest, de har en tendens til å ville vite best. Derfor er det nødvendig å sikre at brukeren ikke blir klient. I planforslagets avsnitt 4.1, `Hvem er brukerne?', foreslås følgende avgrensning:
Når vi i denne planen snakker om brukere er det de `som har behov for, mottar eller bruker tjenester', og når det er snakk om mindreårige barn er det naturlig å regne pårørende/foreldre som brukere.
De som skriver planforslaget, understreker sjøl at denne avgrensninga er i strid med definisjonene både til Norges Handikapforbund og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon.
I avsnitt 4.2 om `Brukermedvirkning' finner man det derfor nødvendig å argumentere for at funksjonshemmedes organisasjoner bør få reell innflytelse i nettverket, til tross for at det `i det ordinære skoleverket ville (...) være naturlig å betrakte foreldre/foresattes organisasjoner som relevante brukerorganisasjoner.' Her roter man etter min mening til brukermedvirkningsbegrepet.
Hvis det er slik at funksjonshemmedes organisasjoner ikke direkte representerer brukerne fordi skoleelevene ikke er medlemmer, så har man i planforslaget likevel klart å argumentere for at våre organisasjoner bør være representert i nettverksorganene, fordi organisasjonene sitter inne med verdifull kompetanse. Hvorfor kan man ikke argumentere på samme måte når det gjelder foreldrene, de foresatte og deres organisasjoner?
Det er stygt å måtte si det, men en utvanning av brukermedvirkningsideen på denne måten åpner for unødig umyndiggjøring av de elevene som tiltakene rettes mot. Det finnes fenomener som: overhøring av barns ønsker, og foreldres innskrenking av funksjonshemmede barns livsutfoldelse gjennom overbeskyttelse. Det er ikke sikkert at barn og foreldre oppfatter sine interesser på samme måte.
Jeg tror også dette har alvorlige konsekvenser på området samisk spesialpedagogikk. Etter gårsdagen kan man lure på om fagfeltet eksisterer, og jeg vil i tillegg påstå at det at funksjonshemmede samer organiserer seg også er sjelden vare. De er inkorporert i de organisasjonene som måtte finnes i majoritetsbefolkninga. De vil derfor ha små muligheter for å sikre reell individuell og politisk medinnflytelse for funksjonshemmede brukere av de samiske spesialpedagogiske tjenestene.
Jeg er fri nok til å mene at man bør stille midler til rådighet for organisering på nordisk grunn, aller helst slik at også samene på Kola kan delta. Dette kunne skape større fora enn det som er mulig innen et enkelt land. Hva med å fremme dette i forbindelse med arbeidet med en nordisk samekonvensjon og i andre internasjonale samarbeidsfora?
Jeg tror også noe av det spesialpedagogiske utviklingsarbeidet ville tjene på at man forsøkte å få til et samarbeid over grensene. Tegnspråk for døve er et aktuelt felt. Personlig har jeg vært borte i utviklinga av samisk blindeskrift, og i dag har vi et alfabet som dekker samiske skriftspråk i Norge; sør-, lule- og nordsamisk. Men meg bekjent er ingenting gjort med enare-, skolte- og østsamisk hhv. i Finland og på Kola. Det er et kjent fenomen at det blir en ubalanse i det at samene særlig i Finland har falt utafor når det blir snakk om slike utviklingsprosjekter. Det rei utviklinga av den felllessamiske rettskrivinga som ei mare før det internordiske samiske samarbeidet ble demokratisert tidlig på 1970-tallet.
Men så var det mitt neste punkt - teorien og praksisen:
Fordi denne årsmaeldingskonferansen er improvisert når det gjelder tilrettelegging for hørselshemmede forlot jeg salen i fullt sinne i firetida i går. Den vanlige reaksjonen i sånne tilfelle er å bite sinnet i seg og ta det opp på tomannshånd med arrangørene. Problemet er imidlertid ikke mitt private problem alene.
Jeg må tilbake til gårsdagens høydepunkt; nemlig Lillian Teigstads innlegg. Hun skisserte en god del situasjoner hvor visse grupper systematisk usynliggjøres. Det som for meg er den viktigste erkjennelsen hun kunne bringe, er denne: Det der gjør noe med folk.
Jeg både ser og hører dårlig, og kjenner følgelig litt til både tunghørt- og blindemiljøene, for å tale i sjablonger. Det slår meg at blinde og svaksynte er langt mer synlige i brukermedvirkningssammenheng enn tunghørte - til tross for at tunghørte er en langt, langt større gruppe (kvart million høreapparatbrukere, for å ta èn måte å avgrense gruppa på).
Bakgrunnen kan være de erfaringene de to gruppene gjør i offentlige sammenhenger. Det er stor forskjell i hvordan folk oppfatter oss; blinde og svaksynte utløser gjerne hjelpetrang, mens tunghørte gjennom hele oppveksten utsettes for latterliggjøring, og manglende hensynstaken.
Det er sjølsagt ille for meg personlig, men det er ikke dit jeg vil nå.
Dere er forbilder.
Derfor er det nødvendig å si fra. Og jeg vil spørre: Hva har Nord-Norgeprogrammet gjort i praksis for å etterspørre tilrettelegging for funksjonshemmede på alle de møtene dere har hatt på hoteller og konferansesentre rundt om i landsdelen? Hvor mye penger legger dere igjen på dette hotellet? Hvilken signaleffekt ville det hatt om dere stilte diverse krav for tilrettelegging for allergikere, døve, bevegelseshemmede, synshemmede og tunghørte? Jeg har sikkert sjøl allerede glemt noen grupper med spesielle behov.
Dette er den andre årsmeldingskonferansen jeg er på. På den første gjorde dere et mislykka forsøk på å gjøre det mulig for meg å høre, og jeg beit det i meg da. Men jeg regner med at hele det nord-norske spesialpedagog-miljøet reiste hjem igjen med den oppdagelsen at: Aha! Slik skal det gjøres!!
Det nytter lite med gode prinsipper dersom de ikke følges ad med konkrete handlingsplaner. Her trenger dere en. Jeg er av de som er svært vanskelig å få med på slike konferanser, så det kan bli lenge til neste gang dere ser meg. Men om ti år hører jeg kanskje et rykte på byen om at det nordnorske spesialpedagogiske nettverkets møteplasser er virkelig godt tilrettelagt for alle grupper funksjonshemmede.
Dere kan faktisk klare det. Et råd jeg kan gi dere med på veien er dette: `Øvelse gjør mester.'
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]