Av Otto Prytz
Om dette emnet kan en enten skrive svært kort eller svært langt. For SSHF-Nytt vil en mellomting være det beste, og det er det jeg prøver meg på. Men det er ikke lett, for hva skal jeg ta med, og hva skal jeg unnlate å nevne? Det blir mitt problem, og så blir det opp til leserne å bedømme hvordan jeg løser det.
Litt historikk kommer jeg ikke utenom. SSHF har lenge vært blant de organisasjonene som har gått inn for at også Norge skulle få et offentlig blindeskriftutvalg, slik en har det i f.eks. Sverige og Danmark. Mens offentlige organer setter normer for korrekt bruk av vanlig skrift, har den eneste normgiveren for bruk av punktskrift i Norge tidligere vært blindeskriftutvalget i Norges Blindeforbund (N.Bf.), eller formelt sett N.Bf.s sentralstyre. Vedtakene i N.Bf.s blindeskriftutvalg er nemlig ikke gyldige før de har passert sentralstyret. Som representativ brukerorganisasjon var N.Bf. fornøyd med denne situasjonen.
Men et konkret resultat av den blindeskriftkonferansen N.Bf. arrangerte i 1990, var at N.Bf. henvendte seg til Kulturdepartementet med anmodning om at det ble oppnevnt et offentlig blindeskriftutvalg i Norge. Med denne holdningsendringen kan en si at N.Bf. tok konsekvensen av at bibliotekvirksomheten - og dermed også bokproduksjonen - for synshemmede var overført fra N.Bf. til Staten, slik at N.Bf. ikke lenger hadde noen monopolstilling som blindeskriftprodusent.
Kulturdepartementet benektet lenge hardnakket at de hadde fått noen slik henvendelse fra noen organisasjon, selv om både N.Bf., SSHF og Foreningen Norges Døvblinde (FNDB) like hardnakket hevdet at de hadde sendt slike henvendelser. Men høsten 1994 ble det holdt et bredt anlagt møte i Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) med tanke på å få utvalget opprettet. Møtet gikk inn for et utvalg på sju medlemmer med personlige varamedlemmer, der både brukere, produsenter og myndigheter skulle være representert, men der brukernes synspunkter skulle tillegges avgjørende vekt. Møtet gikk også inn for at utvalget skulle få et sekretariat bestående av en person med kompetanse som aktiv punktskriftbruker og en kontormedarbeider. Sekretariatet skulle bl.a administrere en "ide'-bank" der forslag til løsninger av notasjonsproblemer for ulike fag ble registrert, og møtet anså det ønskelig at det ble utgitt et tidsskrift som kunne være et punktskrift-faglig diskusjonsforum.
I hvor stor grad ble møtet bønnhørt? Det ble oppnevnt et offentlig blindeskriftutvalg, men det fikk bare fem medlemmer med personlige varamedlemmer, og det ble oppnevnt bare for en prøveperiode som varer til utgangen av 1997. Til sekretariatfunksjonen avsatte Kulturdepartementet 1/4 stilling, men styret for landsdekkende spesialpedagogiske kompetansesenter bevilget penger til ytterligere 1/4 stilling for 1996.
Det var meningen at utvalget skulle komme i arbeid så tidlig som mulig i 1995, men for at så skulle skje, måtte organisasjoner og instanser bes om å foreslå representanter til utvalget. Dette ble gjort så seint at forslagsfristen måtte settes til juni, og deretter ble det nødvendig med purring. Den halve sekretærstillingen ble ikke utlyst før i september, og den opprinnelige utlysingsteksten ble laget mer med tanke på kontorfunksjonen enn på punktskriftkompetansen. I oktober var utvalgets sammensetning klar, og det første møtet ble holdt 4. desember. Der konstituerte utvalget seg med leder og nestleder. Her følger utvalgets sammensetning med forslagsstillerne i parentes:
SSHF bør kunne si seg fornøyd med sin innflytelse i utvalget. Det er ikke verst å ha både et medlem og et varamedlem, når N.Bf. bare har et medlem og V.B. bare har et varamedlem. Når vi dessuten nevner at sekretærstillingen ble tildelt Cecilie Lund, som også er SSHF'er, kan vi slå fast at Kulturdepartementet har erkjent hvilken punktskriftkompetanse som er samlet hos oss.
Eller er det Kulturdepartementet som har erkjent dette? Departementet delegerte oppnevningen av blindeskriftutvalget til NLB, som jo sorterer under departementet. Sekretariatet er også lokalisert til NLB, og det er NLB som forvalter de midlene Kulturdepartementet har satt av til utvalget. For 1996 utgjør de kr 200.000, som inkluderer den delen av sekretærlønna Kulturdepartementet betaler.
Denne økonomiske rammen hemmer utvalget mer i sitt arbeid enn jeg på forhånd hadde forestilt meg. Siden utvalget er offentlig, har medlemmene krav på møtegodtgjøring, dekning av reiseutgifter osv. Møtegodtgjøringssatsen er på vel kr 200 pr time. Siden utvalget ble smalere enn forutsatt på møtet høsten 1994, mente jeg både medlemmer og varamedlemmer burde delta i utvalgets møter. Men med de økonomiske rammene vi har, må jeg erkjenne at noe slikt ikke er mulig. Varamedlemmene var til stede på det første møtet, men de vil for ettertiden bli innkalt bare ved forfall, og et enkelt varamedlem kan innkalles når vi skal behandle saker vedkommende har spesiell kompetanse i.
Når situasjonen er slik, har vi naturligvis heller ikke kapasitet til å utgi noe tidsskrift. Men vi skaffer oss organene til den svenske og den danske punktskriftnemnda og andre publikasjoner som kan være nyttige for oss, og "idé-banken" er for lengst åpnet.
Ellers har utvalget tatt fatt på en bred gjennomgåelse av norsk punktskrift. På slutten av 1970-tallet utga N.Bf.s blindeskriftutvalg de 3 første delene av "Håndbok i blindeskrift", som var planlagt å omfatte 5 deler, og som i praksis har vært standard, selv om den ikke er offentlig godkjent. I 1992 la en prosjektgruppe nedsatt av Kulturdepartementet fram sin "prosjektrapport" i form av en "del 4" av håndboka. Siden Kulturdepartementet var oppdragsgiver og ikke har hatt innvendinger mot "rapporten", kan denne delen sies å ha en slags offisiell status.
Nå gjennomgår vi altså dette materialet, bl.a i lys av den siste utviklingen i bruk av vanlig skrift. Datateknologien har jo brakt inn i hverdagen flere symboler som tidligere var ukjent utenfor en avgrenset fag-notasjon. Tegnene for "mindre enn" og "større enn" brukes nå langt utover matematikernes rekker. Dollartegnet opptrer ikke lenger bare foran tall for å angi beløp. Det tegnet som går under navnene "nummertegn", "firkant" og "grind", fins på enhver tastafon. "Krøll-alfa", som få eller ingen her i landet kjente til for 20 år siden, er nå uunnværlig til gjengivelse av elektroniske postadresser. Omvendt skråstrek, tilde og andre tegn vi knapt hadde hørt om før, blir brukt stadig hyppigere. I den grad slike tegn har hatt punktskriftsymboler før, har disse symbolene enten vært unødig plasskrevende, eller hatt samme form som andre hyppig brukte symboler. Tvetydighet ble da unngått fordi de to betydningene et symbol hadde, ikke forekom i samme kontekst.
Nå holder jeg på å fortape meg i detaljer som går på innholdet i det vi diskuterer i utvalget. Det skal jeg være forsiktig med, men jeg vil nevne at vi sannsynligvis til neste møte blir bedt om å standardisere notasjonen for håndarbeidsoppskrifter i punktskrift. Her har jeg inntrykk av at oppsettet for seende bare blir mer og mer visuelt, og at hver oppskrift-leverandør har sin egen standard. For seende er de ulike standardene sannsynligvis intuitivt forståelige på grunn av illustrasjonene. Her bør det for punktskrift fastsettes - om ikke ei komplett symbol-liste, så iallfall klare retningslinjer for hvordan oppskrifter skal settes opp.
De forslagene utvalget kommer med, skal prøves grundig ut i praksis før de blir endelige normer. Men har vi myndighet til å fastsette normer? Se, det har ikke Kulturdepartementet tenkt på. Departementet delegerte oppnevningen av utvalget til NLB uten å spesifisere noe annet mandat enn noen av de punktene som var nevnt på møtet høsten 1994. Vi vet derfor ennå ikke om vi har besluttende eller bare rådgivende myndighet, og det er også andre forhold med hensyn til utvalgets og utvalgssekretærens status som må avklares. Det påhviler meg som leder å skrive til Kulturdepartementet om dette (og det er noe jeg nok må legge en del arbeid i), og det påhviler min samvittighet at jeg ikke har gjort det ennå!
Nå er det på tide å avslutte disse skriveriene, og avslutning betyr oppsummering. Jeg tror det er riktig å si at det offentlige blindeskriftutvalget ikke bare har hatt en trang fødsel, men også har usikre oppvekstvilkår og til og med står i fare for å avgå ved døden 31. desember 1997. Av og til har jeg følt at økonomi og administrasjon har inntatt en bredere plass i utvalgets arbeid enn de punktskrift-faglige sakene jeg lot meg oppnevne for å behandle. Men denne frustrasjonen blir mer enn oppveid av at utvalget er blitt en realitet, at det fungerer, og at både medlemmene og sekretæren er positive, arbeidsvillige og kompetente. Det har de vist både på og mellom de tre møtene utvalget har hatt.
Neste møte er for øvrig berammet til 26. august, og hvem som helst kan legge punktskrift-faglige saker fram for utvalget til behandling. Ta da kontakt med Cecilie Lund, Offentlig utvalg for Blindeskrift, NLB, Postboks 5834 Majorstua, 0308 OSLO, tlf. 22.06.88.06. Det går også an å kontakte undertegnede, Otto Prytz, telefon på jobb med automatisk svarer: 22.85.43.20, privat 22.49.50.07, e-post otto.prytz@kri.uio.no
Otto Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]