Engelske Oscar Wilde skal en gang ha sagt: "Å elske seg selv er begynnelsen til en livslang romanse."
På noen av reaksjonene vi hører fra medlemmer av SSHF, kan det nesten låte som om det er det de mener foreningen holder på med. Foreningen er selvopptatt og formell, heter det, og tenkningen vår er eliteorientert. SSHF-nytt er et kjedelig blad, og språket der er altfor akademisk til at det tiltrekker yngre synshemmede.
Det merkelige er at vi sjelden hører disse meningene sagt høyt, og vi har heller ikke noe eksempel på at de er målbåret i SSHF-nytt.
Det siste året hadde vi likevel en svak stigning i medlemstallet. Om vi ser på årsmeldingen for 1995, finner vi at dette tallet var 132 ved utgangen av året. Ved hvert årsskifte, særlig når kontingenten skal kreves inn, har avi hatt en tendens til utmeldinger. Vi er antakelig ikke den eneste organisasjonen som har det slik, men i en liten organisasjon som vår, blir det selvsagt særlig merkbart.
Er det noe i de utsagnene som hviskes om at vi er for selvopptatte, og hva kan vi i så fall gjøre for å bli litt "friskere?" Skal vi gjøre noe for å få SSHF-nytt mer tiltrekkende for unge synshemmede, og hva skulle det i så fall være? Og om vi skulle klare å vitalisere foreningen og medlemsbladet, hvordan skal det gå til uten å kaste vrak på vår egen ideologi og politiske historie? For det har vært og er uhyre viktig at vi tar vare på den!
Vi vil oppfordre til debatt i bladet om disse spørsmålene. I SSHF-nytt er det god plass for en slik diskusjon. Tallet på bidragsytere til bladet er ikke oppsiktsvekkende stort gjennom året, og som en levende organisasjon trenger vi en løpende debatt om mål og midler for organisasjonen. For et par nummer siden prøvde vi å reise en diskusjon om hvilke saker foreningen bør ta opp, men så langt er det ikke kommet så mye ut av det innspillet. Debatten kunne også gjelde hvilken arbeidsstil vi bør ha, hvordan vi skal nå det medlemspotensialet vi vet finnes der ute, og hvordan vi likevel kan føre vår tradisjon videre.
Alle som har meninger om dette, og det bør ikke være få, er med dette utfordret!
Oslo i mars 1996.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]