En analyse av hva som forklarer forskjellen i yrkesdeltakelsen mellom synshemmede og ikke-synshemmede.
Av Magne Lunde
Denne kortversjonen av rapporten fra forskningsprosjektet "Synshemede og arbeid" tar sikte på å belyse følgende spørsmål: Hvorfor er det færre synshemmede enn ikke-synshemmede i arbeid? Etter min oppfatning kan det tenkes tre forklaringer til dette:
1. De historiske endringene,
2. Synshemmedes egeninnsats,
3. Myndighetenes innsats.
Før jeg kommer nærmere inn på disse tre forklaringsfaktorene, vil jeg kort kommentere bakgrunnen for og gjennomføringen av undersøkelsen.
Denne undersøkelsen er den første i sitt slag her i Norge. I Norges Blindeforbund mente man derfor at det nå var nødvendig å få kartlagt feltet synshemmede og arbeid. Ved Arbeidsforskningsinstituttet har Kari Marie Helle helt siden begynnelsen av 70-tallet forsket på feltet funksjonshemmede og arbeid. I løpet av de første årene på 1990-tallet har dessuten instituttet startet opp forskningsprosjekter, som langt på vei fanger opp hele bredden av attføringsfeltet. Både Blindeforbundet og instituttet hadde derfor interesse av å innlede et samarbeid om å undersøke dette feltet nærmere.
I Kommunal- og Arbeidsdepartementet viste man vilje til å støtte et slik prosjekt. Departementet antok nemlig at det var få synshemmede som ønsket arbeid, siden departementet ikke hadde kunnet registrere noe utbredt ønske om arbeid blant synshemmede. Dermed var det også grunn til å forvente at synshemmede generelt sett viste liten egeninnsats for å komme i arbeid.
I juni 1993 ble et spørreskjema sendt ut til alle synshemmede, som var registrert i kartoteket til Sosialavdelingen i Norges Blindeforbund. Det vil si 3172 personer (født mellom 1926 og 1975). I alt har vi fått inn 1043 svar. Av disse har 51 måttet forkastes, og vi sitter derfor igjen med 992 svar. Dette kan synes som en noe lav svarprosent. Vi må imidlertid ta hensyn til at spørreskjemaet er sendt ut til alle - uten noen form for seleksjon. Dette innebærer at synshemmede med mentale tilleggshandikap også har mottatt spørreskjemaet, og mange av disse vil være ute av stand til å besvare spørsmålene. Dersom vi holder disse utenfor, vil det være et realistisk anslag at vi har fått inn omlag 50 prosent av mulig svarmengde. alders-, bosteds- og kjønnsfordelingen viser at det ikke er noen systematiske skjevheter i de innkomne svarene. Med andre ord burde resultatene gi et godt bilde av synshemmedes situasjon på arbeidsmarkedet.
Tradisjonelt sett har de fleste yrkesaktive synshemmede i Norge enten vært håndverkere eller industriarbeidere. I etterkrigsårene har også fysioterapi, sentralbordarbeid og enkle kontorjobber vært vanlige yrker for synshemmede. Sammen med bibliotek- og trykkeriarbeid, lærerjobber, pianosteming og musikkarbeid utgjør dette hva vi har valgt å definere som tradisjonelle yrker for synshemmede. I følge en landsoversikt utarbeidet av daværende arbeidskonsulent for synshemmede (Nils Haugen) i 1980, hadde hele 85,8 prosent arbeid innenfor disse yrkene.
Resultatene fra vår undersøkelse viser at denne prosentandelen i dag er redusert til 57,4 prosent. Av de tradisjonelle yrkene er det bare synshemmede lærere og fysioterapeuter som har holdt stand. Hele ti prosent av alle yrkesaktive synshemmede jobber i dag innenfor helse- og sosialsektoren. Dersom vi legger dette til andelen synshemmede fysioterapeuter, betyr dette at omlag hver fjerde synshemmet er sysselsatt innenfor helse- og sosialsektoren. Videre er det verdt å merke seg at synshemmede kvinner i løpet av 80-årene har gjort sitt inntog på arbeidsmarkedet. Kvinneandelen i 1980 var 20 prosent. I dag er denne prosentandelen steget til hele 40 prosent.
Synshemmedes hovedsaklige virksomhet fordeler seg i dag på følgende måte:
I lønnet arbeid: 32 prosent, under utdannelse: 10,3 prosent, på attføring eller arbeidsmarkedstiltak: 5,7 prosent, arbeidsledige: 0,5 prosent, uføretrygdede: 46,1 prosent, hjemmeværende: 5,4 prosent.
Omlag hver tredje synshemmet yrkesaktiv jobber deltid. Tilsvarende har også omlag hver tredje en offentlig ytelse ved siden av lønnen. Dette vil si at kun hver femte synshemmet er i lønnet arbeid uten noen form for tilleggsytelser.
I befolkningen totalt sett er 70,1 prosent i lønnet arbeid og åtte prosent uføretrygdede. Det vil si at forskjellen i yrkesdeltakelsen mellom synshemmede og ikke-synshemmede er 38,1 prosent. I aldersgruppen 25 til 29 år er nesten hver fjerde synshemmet arbeidsløs. Dette kan ha sammenheng med en tilspisset konkurranse på arbeidsmarkedet, som følge av en kraftig vekst i arbeidsledigheten de seinere årene. Det er trolig at konkurransen har rammet funksjonshemmede hardest, og at dette har ført flere funksjonshemmede enn ikke-funksjonshemmede ut i arbeidsløshet.
Tilbakegangen for de tradisjonelle yrkene for synshemmede samt skjerpet konkurranse på arbeidsmarkedet, gjør det rimelig å anta at det i dag er færre synshemmede i arbeid enn før. På grunn av mangelfullt materiale å sammenlikne med, er det imidlertid umulig å vurdere holdbarheten til en slik antakelse. Langt mindre er vi i stand til å avgjøre om en mulig nedgang i yrkesdeltakelsen har vært større for synshemmede enn ikke-synshemmede.
Det vi imidlertid har grunnlag for å hevde, er at synshemmede aktivt har møtt utfordringene på arbeidsmarkedet. Dels ved at synshemmede har omstilt seg til ikke-tradisjonelle yrker, og dels ved at synshemmede kvinner har inntatt arbeidsmarkedet. På grunn av at stadig flere synshemmede får arbeid innenfor ikke-tradisjonelle yrker, kan det virke som om synshemmede har endret strategi i forhold til arbeidsmarkedet. Tidligere satset synshemmede på et lite antall yrker, som var spesielt "egnet" for synshemmede. Disse yrkene har imidlertid blitt sterkt rammet av den teknologiske utviklingen. Særlig gjelder dette håndverk og industriarbeid, som har vært de klart dominerende yrkene for synshemmede i dette århundre.
Etter min vurdering er det en svært viktig strategiendring synshemmede nå er i ferd med å foreta. Synshemmedes omstillingsevne bør derfor understøttes ved at synshemmede i større grad enn tidligere gis anledning til å prøve ikke-tradisjonelle yrker. Det å vinne aksept for at synshemmede kan beherske et stort antall yrker, vil nemlig gjøre synshemmede mindre sårbare for de svingninger som måtte komme på arbeidsmarkedet. Når det gjelder den teknologiske utviklingen, har den også åpnet opp nye muligheter for synshemmede. På midten av 80-tallet kom tilleggsutstyr til personlige datamaskiner, som gjorde det mulig for synshemmede å anvende data. I og med at det i dag er færre synshemmede kontorister og sentralbordoperatører enn i 1980, kan det virke som om synshemmede ennå ikke til fulle har realisert de mulighetene den teknologiske utviklingen har gitt dem. Etter alt å dømme vil derfor flere synshemmede kunne komme i arbeid, dersom synshemmedes egeninnsats trappes opp på dette feltet, og dersom myndighetene legger til rette for å ta i bruk disse mulighetene.
Hele 30,6 prosent av alle synshemmede har høyere utdanning. Dette er 12,7 prosent høyere enn i befolkningen totalt sett. Dette vitner om en sterk egeninnsats - antakelig med tanke på å kompensere for den ufordelen synshemmingen gir. Utdanning er imidlertid også et område der myndighetenes innsats er vesentlig. Hele 70 prosent av alle synshemmede studenter mottar attføring. Det høye utdanningsnivået blant synshemmede henger derfor sammen med det samspillet som er mellom egeninnsatsen og myndighetenes innsats. Dette bildet forsterkes ytterligere av at hele 90 prosent av synshemmede som er under utdannelse, er i gang med eller har tenkt til å ta høyere utdanning. Dessuten har kun 25 prosent av de som nå er under utdannelse, tenkt til å få arbeid innenfor tradisjonelle yrker for synshemmede. Dette indikerer at synshemmede aktivt er i ferd med å justere seg i forhold til arbeidsmarkedet.
Et annet forhold som framhever den store egeninnsatsen blant synshemmede, er den høye andelen synshemmede som gjør noe for å komme ut av situasjonen som uføretrygdet, student eller hjemmeværende (ikke-yrkesaktive synshemmede). 48,9 prosent av de ikke-yrkesaktive synshemmede svarer ja på at de kunne tenke seg å jobbe i steden for å være uføretrygdet, student eller hjemmeværende. Av de ikke-yrkesaktive synshemmede som ønsker arbeid, har 41,6 prosent enten kontaktet arbeidsformidlingen, søkt på egen hånd eller gjort begge deler.
Det vil si at hele 255 ikke-yrkesaktive synshemmede personer ønsker arbeid, og at 97 av disse igjen har gjort noe aktivt med dette ønsket.
De fleste innenfor gruppen ikke-yrkesaktive er uføretrygdet. Det kan derfor være grunn til å se litt spesielt på gruppen uføretrygdede. hele 190 personer innenfor denne gruppen ønsker arbeid (50,9 prosent av alle uføretrygdede), og av disse igjen har 71 personer (41,8 prosent) gjort noe aktivt med dette ønsket. Tallenes klare tale er således at hver femte synshemmet uførepensjonist har gjort noe aktivt for å endre sin situasjon.
Disse tallene må sees i forhold til at kun 0,5 prosent av alle synshemmede er arbeidsledige. Det naturlige spørsmålet blir dermed: Er denne lave arbeidsledigheten reel? Eller: Har vi her å gjøre med en kunstig lav eller skjult arbeidsledighet? Jeg tror det siste er tilfellet. Den høye andelen ikke-yrkesaktive synshemmede som ønsker lønnet arbeid, kan i alle fall tyde på dette.
På bakgrunn av tallene i forrige avsnitt, kan vi derfor spekulere litt omkring hvor stor den reelle arbeidsledigheten er. Dersom vi legger alle de som ønsker arbeid til gruppene "arbeidsledige" og (på attføring eller arbeidsmarkedstiltak", får vi en arbeidsløshetsprosent på 31,6 prosent. Omlag halvparten av disse igjen har gjort noe aktivt med dette jobb-ønsket.
På et viktig punkt synes imidlertid synshemmedes egeninnsats å svikte. Hele 54,2 prosent av synshemmede som går på arbeidsmarkedstiltak eller attføring, har aldri søkt på en utlyst stilling. Imidlertid er det å få tilgang til og oversikt over utlyste stillinger svært vanskelig for synshemmede. For gruppen svaksynte skulle det være enklere å følge med i hvilke stillinger som er ledige. Blant svaksynte som går på tiltak eller attføring, er det i overkant av 20 prosent færre som ikke har søkt (31,6 prosent). Dette styrker således antakelsen om synshemmedes vanskeligheter i forhold til det å holde seg orientert om ledige stillinger. Likevel vil kanskje enkelte undre seg over at forskjellen ikke er enda større - siden mange svaksynte kan lese ordinært skriftlig materiale. Det er imidlertid viktig å være klar over at svaksynte ikke er en ensartet gruppe, og at mange av dem også vil ha behov for tilrettelagt informasjon.
Synshemmede anvender i større grad andre metoder for å få jobb. Det å besøke eller ringe et arbeidssted direkte, krever mer initiativ og tiltakslyst enn det å søke skriftlig på ledige stillinger. Blant synshemmede som går på tiltak eller attføring, er det imidlertid flere som besøker eller ringer en arbeidsplass enn de som sender skriftlige søknader. 45,8 prosent har aldri besøkt eller ringt et arbeidssted.
Dataene fra undersøkelsen viser at den jobbsøkingen synshemmede utfører på egen hånd, er svært viktig for å komme i arbeid. 58 prosent av dem som har arbeid oppgir at de har fått jobben ved å søke på egen hånd, 13,1 prosent har fått arbeid gjennom arbeidsformidlingen, 14,9 prosent har fått jobb via bekjente og 14,0 pro sent har ervervet seg arbeid på andre måter (f. eks ved å starte egen virksomhet).
Dette understreker i første rekke to forhold. For det første er egensøkingen etter jobber urovekkende lav; med tanke på at det å søke på egen hånd er en så viktig framgangsmåte for å komme i arbeid. For det andre at både myndighetene og synshemmede på egen hånd og i fellesskap, kan ha mye å hente ved å legge jobbsøkingen bedre til rette.
Når det gjelder synshemmedes egeninnsats, er det også viktig å se på forhold som vanskeliggjør denne egeninnsatsen. I undersøkelsen har vi funnet det hensiktsmessig å skille mellom de som alltid har vært synshemmet (tidlig synshemmet) og de som har blitt synshemmet i voksen alder (voksen-synshemmet). Det er nærliggende å anta at det å bli voksen-synshemmet, innebærer en omstilling som i mange situasjoner kan være vanskelig å takle - selv om egeninnsatsen er stor. Dessuten skyldes ofte voksen-synshemmingen andre handikap, høy alder eller begge deler. Antakelsen er derfor at tilleggshandikap i sammen med voksen-synshemmingen svekker mulighetene for å være i arbeid, men tilleggshandikap antas også å ha en selvstendig effekt. I undersøkelsen har jeg derfor også valgt å skille mellom synshemmede med tilleggshandikap (hemmede) og synshemmede uten tilleggshandikap (ikke-hemmede).
Resultatene fra undersøkelsen gir sterk støtte til disse antakelsene. For de ulike gruppene er yrkesandelen følgende:
Tidlig synshemmede: 41 %,
voksen-synshemmede: 24,5 %,
ikke-hemmede: 48,2 %,
hemmede: 11 %,
tidlig synshemmede og ikke-hemmede: 53 %,
voksen-synshemmede og hemmede: 11,6 %.
Selv om mulighetene for en sterk egeninnsats kan være redusert hos voksen-synshemmede og hemmede, er det lite som tyder på at mangelfull egeninnsats er årsaken til den lave yrkesandelen. Innenfor gruppen som er både voksen-synshemmet og hemmet har hele 24 prosent høyere utdanning. Dessuten er ikke-yrkesaktive innenfor denne gruppen like aktive som ikke-yrkesaktive tidlig synshemmede og ikke-hemmede med hensyn på å få arbeid. Dette antyder derfor at det i første rekke er mangelfull tilrettelegging av mulighetene for å få arbeid, som er hovedårsaken til at yrkesdeltakelsen er så lav blant hemmede og voksen-synshemmede.
Når det gjelder hemmede, vil nok enkelte likevel innvende at selve tilleggshandikappet gjør det uaktuelt med lønnet arbeid. Denne innvendingen imøtegås imidlertid av at egeninnsatsen er så stor blant hemmede. Blant de som oppgir tilleggshandikap, er dessuten hele 25,8 prosent enten diabetikere eller hørselshemmede. 52,1 prosent har mindre tilleggshandikap, 38,5 prosent har betydelig tilleggshandikap og 9,4 prosent har mentale tilleggshandikap. Behovet for tilrettelegging er imidlertid større blant hemmede, og det som har kommet fram ovenfor indikerer at dette ekstra-behovet ikke er skikkelig ivaretatt. Med tanke på at hele 40,2 prosent av alle synshemmede har oppgitt tilleggshandikap, skulle det således være gode muligheter for å øke yrkesdeltakelsen blant synshemmede ved å gjøre tilretteleggingen bedre.
Blant de som er yrkesaktive innenfor gruppen voksen-synshemmede, har kun 25 prosent beholdt jobbene de opprinnelig hadde. Dersom vi inkluderer alle som tidligere har hatt arbeid innenfor gruppen voksen-synshemmede, har kun 7,9 prosent beholdt sitt tidligere arbeid. Disse tallene synes jeg er urovekkende. I et etablert arbeidsforhold er arbeidstakeren beskyttet av rettigheter. Dessuten har den voksen-synshemmede tidligere vist at han/hun behersker jobben. Hvorfor mister da mennesker som blir synshemmet i voksen alder arbeidet? Er det fordi synshemmingen gjør dem uegnet til jobben? Nei, jeg tror dette i de aller fleste tilfellene skyldes mangel på informasjon og veiledning av arbeidstaker såvel som arbeidsgiver; med tanke på hvordan arbeidsplassen kan tilrettelegges for at arbeidstakeren fortsatt skal kunne fungere i jobben. Mange arbeidsforhold kunne derfor ha vært reddet, dersom et støtteapparat alltid ble koblet inn med en gang synshemmingen oppstod.
Graden av synshemming er et annet forhold som virker inn på hvor stort behovet for tilrettelegging er. På forhånd ville det være rimelig å anta at desto dårligere synet er, jo mer tilrettelegging er nødvendig. Videre ville det som en følge av dette, være sannsynlig at andelen yrkesaktive er lavest blant blinde. Dataene fra vår undersøkelse gir ingen støtte til en slik antakelse. Graden av synshemming gir nemlig følgende utslag på andelen yrkesaktive:
Svaksynte: 38,4 %, sterkt svaksynte: 24,4 %, blinde: 34,3 %.
Hvorfor har så få sterkt svaksynte arbeid? En mulig forklaring kan være den mellomposisjonen sterkt svaksynte befinner seg i. Sterkt svaksynte kan ikke gjøre seg samme nytten av synsresten som svaksynte, og samtidig verken bruker eller behersker de i samme grad de arbeidsmetodene blinde benytter. Dernest er det sannsynlig at samfunnet og de nære omgivelsene, ikke gir sterkt svaksynte den støtte og oppfølging som er nødvendig, fordi de tross alt ser noe. Med andre ord har det å være sterkt svaksynt lavere status enn det å være blind, og dermed får sterkt svaksynte problemer med å legitimere at hjelpebehovet i mange tilfeller er like stort som blant blinde. Resultatet kan således bli mangelfull tilrettelegging, og dette kan være noe av forklaringen til den lave yrkesandelen blant sterkt svaksynte.
Kun 1,6 prosent av alle synshemmede går på arbeidsmarkedstiltak. Innenfor gruppen på attføring eller arbeidsmarkedstiltak har dessuten kun 25 prosent tidligere gått på et arbeidsmarkedstiltak. Disse tallene må relateres til kunnskapsnivået om synshemmede i samfunnet. Det er nemlig nærliggende å tro at befolkningens kunnskap om hva synshemmede kan klare, er tildels sterkt undervurdert. På grunn av dette er det svært viktig å ta i bruk arbeidsmarkedstiltak; for på den måten å synliggjøre hvordan synshemmede kan fungere i en arbeidssituasjon, og således lette inngangen til arbeidslivet.
Den lave andelen synshemmede på arbeidsmarkedstiltak må også sees i forhold til den høye andelen ikke-yrkesaktive synshemmede som aktivt har forsøkt å få arbeid. Ekstra interessant blir denne sammenhengen, fordi den underbygges av resultatene fra undersøkelsen. Overraskende mange synshemmede - hele 24 personer - har nemlig tidligere vært uføretrygdet, men er nå i lønnet arbeid.
Det vil si 7,9 prosent av alle yrkesaktive synshemmede. Dette viser at det nytter, og at tjenesteapparatet i disse tilfellene har fungert med hensyn på å bistå i denne overgangsfasen.
Resultatene fra undersøkelsen illustrerer dessuten at tiltak kan være et viktig virkemiddel i denne sammenheng. Blant de 24 tidligere uføretrygdede som nå har lønnet arbeid, har 29,2 prosent gått på arbeidsmarkedstiltak. Dette indikerer at en overgang fra uføretrygd til tiltak, kan være en fruktbar strategi for å yte bistand til uføretrygdede som ønsker arbeid.
Hva mener så synshemmede selv må til for at de skal få arbeid? svarene i undersøkelsen fokuserer primært på mangler ved myndighetenes innsats. Med andre ord er synshemmede misfornøyd med tjenesteapparatets bistand. For eksempel er 42,5 prosent innenfor gruppen på attføring eller arbeidsmarkedstiltak, svært misfornøyd eller misfornøyd med den hjelpen de har fått på arbeidskontoret. Kritikken er rettet mot at arbeidskontorene ikke driver formidling, og at arbeidskontorene i altfor liten utstrekning tar i bruk arbeidsmarkedstiltak. Nesten hver tredje synshemmet uten arbeid, mener derfor at en mer aktiv arbeidsformidling må til, dersom de skal få arbeid.
På arbeidskontoret blir synshemmede kodet inn i et eget register for yrkeshemmede. I dette registeret skal konsulentene ikke søke, fordi her er arbeidssøkerne ennå ikke klar til formidling. Tanken er at yrkeshemmede skal stå i et eget register, mens de utruster seg for å komme på lik linje med ordinære arbeidssøkere.
Først når dette har skjedd, er de klar til formidling, og kan da overflyttes til det ordinære registeret. I praksis kommer imidlertid ikke synshemmede ut av registeret for yrkeshemmede før de har fått arbeid eller har blitt uføretrygdet. Dette innebærer at synshemmede er prisgitt den hjelpen de kan få av konsulenten, som har saken deres.
Disse forholdene er det viktig å se i sammenheng med det bildet Kari Marie Helle tegner av funksjonshemmede og arbeid i sin rapport "Funksjonshemmede i arbeid med ny teknologi (AFI-rapport nr. 394). Her etterlyser hun en problemløsende og oppgaveorientert tilnærming. Dette til forskjell fra dagens mere behandlende og ekspertorienterte tilnærmingsmåte. Helle vektlegger at en funksjonshemmet person selv får definere de problemene han/hun trenger hjelp til. Deretter innleder tjenesteapparatet et oppgaveorientert samarbeid med sikte på å løse disse problemene.
Behovet for økt samarbeid understrekes også sterkt av Knut Fossestøl i notatet "Synshemmede og arbeid, problemer og utfordringer" (upublisert AFI-manus). Samtidig poengterer Fossestøl at synshemmede har altfor liten kunnskap om hvordan de skal få tjenesteapparatet til å virke til det beste for dem. Fossestøl mener derfor at det trengs to strategier: Tjenesteapparatet må samarbeide om en problemløsende og oppgaveorientert tilnærmingsmåte, og synshemmede må dyktiggjøres i å håndtere systemet.
Hvilke problemer er det så synshemmede mener de trenger hjelp til å løse? Hele 55 prosent mener at arbeidsplassene må tilrettelegges bedre, dersom de skal få arbeid. Ingen innen tjenesteapparatet har i dag ansvaret for eller den nødvendige kunnskapen om tilrettelegging av arbeidsplasser. Dermed må synshemmede forholde seg til arbeidskontoret, trygdekontoret, hjelpemiddelsentralen, leverandører av hjelpemidler, utdanningsinstitusjoner osv. - uten at det finnes en ansvarlig instans. Den mangelfulle bistanden tjenesteapparatet gir på dette området kommer også klart til uttrykk ved at hele 55 prosent av alle yrkesaktive synshemmede, i dag ikke har noen tilrettelagt arbeidsplass.
Det er derfor ikke overraskende at hver tredje synshemmet, mener at en bedre og raskere tilgang på hjelpemidler må til, dersom de skal få arbeid. I dag må ofte synshemmede vente lenge på hjelpemidler, fordi saksbehandlingstiden er så lang. Dessuten er reglene slik at synshemmede må vente til de har fått arbeid, før de får hjelpemidler som er nødvendige for å fungere i jobben. Mye taler derfor for at synshemmede ville øke sine muligheter for å beholde eller få arbeid, dersom det ble etablert raske rutiner for tildeling av nødvendige hjelpemidler.
Et svært viktig hjelpemiddel for synshemmede er personlig datamaskin (PD) med tilleggsutstyr. 30 prosent mener at mer opplæring i data må til, dersom de skal få arbeid. Problemet i dag er at svært mange synshemmede ikke får tilstrekkelig opplæring i bruk av utstyret, når det innvilges. Dessuten har synshemmede ingen steder å henvende seg, når de støter på problemer underveis.
Videre har kun halvparten av alle synshemmede i dag en egen transportordning (TT-ordning). 22 prosent mener derfor at en bedre transportordning må til, dersom de skal få arbeid. I dag er det nemlig kun Oslo som har en ordning, der synshemmede er sikret en transportordning til jobben. De samme problemene har synshemmede, når det gjelder mobility-trening. Under skolegang er synshemmede sikret slik opplæring. Synshemmede har imidlertid stadig behov for å bli kjent på nye steder - f.eks på arbeidsplassen. Slik bistand er i dag ikke synshemmede sikret.
Et annet problem synshemmede strever med, er mulighetene for å holde seg faglig oppdatert. Etter endt utdannelse har synshemmede i dag ingen rett til å få gjort faglitteratur tilgjengelig. Dette hindrer synshemmede å imøtekomme de stadig økende krav om faglig videreutvikling, og i neste omgang reduserer dette synshemmedes mulighet for å beholde eller få arbeid. Dessuten kan det være vanskelig å få lese- og skrivehjelp, fordi lønnsvilkårene er så dårlige.
Synshemmede fordeler seg i tre hovedgrupper. En tredjedel er i arbeid, en tredjedel er arbeidsløse og en tredjedel er studenter, hjemmeværende eller mennesker som av ulike årsaker ikke ser seg i stand til å arbeide. Yrkesdeltakelsen blant synshemmede er 38,1 prosent lavere enn i befolkningen totalt sett. Denne undersøkelsen indikerer at mangler ved myndighetenes innsats er en viktig forklaring til denne forskjellen. Synshemmedes egeninnsats har derimot liten betydning.
Synshemmede har nemlig aktivt møtt de historiske endringene på arbeidsmarkedet ved å omstille seg til ikke-tradisjonelle yrker. Videre har hver tredje synshemmet høyere utdanning. Blant de ikke-yrkesaktive synshemmede er det dessuten svært mange synshemmede som aktivt forsøker å få arbeid. Kun på et punkt synes synshemmedes egeninnsats å svikte - jobbsøkeraktiviteten er altfor lav. Resultatene fra undersøkelsen antyder imidlertid at mangelfull tilrettelegging av jobbsøkingen, er en viktig forklaring til den lave jobbsøker-aktiviteten. I det hele yter tjenesteapparatet mangelfull bistand med hensyn på formidling til arbeid.
Svært få synshemmede går i dag på arbeidsmarkedstiltak. Videre har ikke arbeidskontorene tid til å drive formidling. Registeret for yrkeshemmede gjør synshemmede til uaktuelle jobb-kandidater. Ingen instans innen tjenesteapparatet har i dag ansvaret for eller god nok kompetanse på tilrettelegging av arbeidsplasser. Nødvendig opplæring og oppfølging i bruk av hjelpemidler blir ikke gitt. Det finnes ikke ordninger som tidlig kan gå inn å redde arbeidsforhold til mennesker som blir synshemmet i voksen alder.
Et mulig tiltak vil være å nedsette en komite, som skal gjennomgå tjenesteapparatets innsats med sikte på å rydde opp i overlappende arbeidsoppgaver og uklare ansvarsforhold. Denne gjennomgangen bør deretter sees i sammenheng med de uløste oppgavene som finnes på feltet, og hvem som bør ha ansvaret for å løse disse. En annen mulighet vil være å holde konferanser, kurs og foredrag om resultatene fra undersøkelsen. Etter min oppfatning vil imidlertid den beste løsningen være å opprette en jobbsøkerklubb for synshemmede.
Innenfor en slik klubb kan synshemmede i fellesskap og med innspill fra "systemkjennere", lære seg til å håndtere tjenesteapparatet. Dessuten kan den synshemmede her over tid finne ut hva han/hun trenger hjelp til for å fungere i en jobbsituasjon. Ut fra de oppgavene den synshemmede trenger hjelp til, kan dermed de respektive offentlige etatene trekkes inn, og danne en ressursgruppe omkring den synshemmede. Jeg tror dessuten at de fleste av tiltakene som er listet opp nedenfor, kan løses innenfor rammen av en slik jobbsøkerklubb. Dette skyldes at klubben bygger på to bærebjelker, og disse to bærebjelkene er langt på vei de institusjonelle betingelsene for å realisere tiltakene. For det første er det et stort behov for klarere ansvarsfordeling og økt samarbeid innen tjenesteapparatet - ikke et hvilket som helst samarbeid, men et oppgavebasert samarbeid. Et slik samarbeid betinger en langt sterkere brukermedvirkning i utformingen av tjenestene og av selve tjenesteapparatet. Dernest må synshemmede i sterkere grad dyktiggjøres til å håndtere tjenesteapparatet. Dette fordi tjenesteapparatet er svært innfløkt, og fordi informasjonen om tjenesteapparatet ikke er tilrettelagt for synshemmede.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]