av Berit Vegheim
[Artikkelen som kommenteres var i SSHF-nytt nr. 3, 1994]
I SSHF-Nytt nr. 3/94 kom Magne Lunde med en liste over ti gode råd til den som skal søke arbeid som jeg synes fortjener en kommentar, eller kanskje jeg heller skulle kalle det en presisering som leder meg over i en politisk betraktning omkring synshemmedes status som arbeidssøkere.
Det første rådet går ut på å forberede seg til et møte med attføringskonsulenten på arbeidskontoret, og dette blir et utgangspunkt for løpet som skisseres i de neste 9 rådene.
Slik kan et løp se ut, uten tvil, og som sådann har jeg ingen innvendinger til det som kommer etterpå. Men dette er ikke det eneste alternativet en synshemmet arbeidssøker har, og derfor finner jeg grunn til å klarlegge hvilke alternativer som finnes og konsekvensene av de valg arbeidssøkeren foretar seg.
Ved henvendelse til arbeidskontoret må en synshemmet arbeidssøker på forhånd klargjøre for seg selv, om han/hun betrakter seg som formidlingsklar, dvs som reell arbeidssøker. Har man tatt en utdanning som innbærer at en er kvalifisert for det arbeid en ønsker å søke, vil en vinne mye på å henvende seg til det ordinære formidlingssystemet, og avvise eventuelle henvisninger til attføringsapparatet. Hvorfor?
Fordi, som også Lunde peker på i sine råd, kontakten med attføringskonsulenten fører deg automatisk inn i et register over attføringsklienter, altså ikke arbeidssøkere, og du betraktes som ikke-formidlingsklar før du har gjennomgått ett eller annet opplegg eller tiltak. I realiteten trenger ikke dette innebære noe som helst, bare at du registreres som attføringsklient, som passiv mottaker av attføring i stedet for dagpenger, og på den måten forhindres fra å bli registrert som ordinær arbeidssøker.
Dersom du ikke tidligere har hatt arbeid, har du ikke krav på dagpenger, og attføringsstønad kan derfor være en grei måte å løse privatøkonomien på. Men du skal da samtidig vite at du ikke kommer i betraktning når arbeidskontoret scanner sitt arbeidssøkerregister for å finne passende søkere til ledige jobber. Og hva er da vitsen med å melde seg som arbeidssøker?
En annen konsekvens av å la seg registrere som attføringsklient, dvs ikke-formidlingsklar, er at du etter en tid, om den blir kort eller lang avhenger av arbeidsmarkedssituasjonen, vil bli ført over i "de håpløses rekker", dersom arbeidskontoret ikke har lykkes i å plassere deg i et eller annet tiltak, evt. klart å attføre deg for ordinært arbeid. Med andre ord, du skyves over på uføretrygd, og selv om Lundes undersøkelse viser at det er mulig å komme ut av uføretrygden igjen, er det mye som taler for at det kreves atskillig egeninnsats og ressurser å klare å bryte ut av en slik passiv tilværelse. Alle vet at langvarig arbeidsløshet svekker selvtillit, handlekraft og arbeidslyst.
Alt dette dreier seg om politikk. Hvem som oppmuntres til å ta attføring i stedet for å registrere seg som ordinære arbeidssøkere, hvor mange som tilbys reelle attføringstiltak, hvor lang tid det tar før du kommer over på uføretrygd, og til slutt, hvorvidt du vil lykkes med å komme ut igjen fra en status som uføretrygdet, bestemmes av hvilken arbeidsmarkedspolitikk som føres til enhver tid.
Arbeidsmarkedspolitikken vil igjen avhenge av situasjonen på arbeismarkedet og samfunnsøkonomien. I perioder har vi sett at arbeidsløshetsproblemet ble systematisk løst ved hjelp av trygdesystemet. Dette er faktisk en del av grunnlaget for innføringen av hele Folketrygdsystemet (Stortingsmelding 58/1948). I en tid har det vært veldig lett å få trygd i stedet for arbeid, og tiden på attføringstrygd før uføretrygd settes inn var svært kort. Nå ser vi et press mot å få skjøvet folk ut av trygdesystemet, samtidig med svært høy arbeisløshet.
Utfra det som er sagt over kan dette virke som en selvmotsigelse, men det er bare tilsynelatende. Det som skjer nå, må ses i forhold til det enorme antallet trygdede som velferdsstaten har skapt de siste 20-30 år, og de skyhøye summene som går med til å forsørge alle de passiviserte samfunnsmedlemmene. Dette har skapt så stor bekymring at myndighetene har funnet det nødvendig å gripe inn for å få redusert konstnadene til trygden.
I praksis vil dette innebære at en som ble ansett for å være ikke formidlingsklar for noen år siden, vil i dag lettere få status formidlingsklar.
Når det gjelder synshemmede er nok ikke situasjonen særlig endret. Rett og slett fordi gruppen er så liten, og gjør dermed så små utslag økonomisk sett, og fordi gruppen anses som såpass vanskelig og ressurskrevende å arbeidsformidle, at man vil vegre seg for å ta synshemmede arbeidssøkere inn i det ordinære formidlingsapparatet.
La oss også se litt på hva en synshemmet arbeidssøker kan forvente seg dersom arbeidsplassering lykkes etter en tid på attføring. Enten kan en tenke seg et tilbud om arbeidsmarkedstiltak på lik linje med de som settes iverk for andre arbeidsløse etter en tid som arbeidssøker. Slike tiltak skal ha som forutsetning at den arbeidsløse får en jobb som ikke ellers ville blitt utført, og de er sterkt tidsbegrensede. Nå har realiteten vist at arbeidsløse går fra tiltak til tiltak, og at mange av tiltaksjobbene er reelle jobber, dvs arbeidsgiver benytter arbeidsløse på statens bekostning i stedet for å ansette ordinær arbeidskraft.
En annen mulighet er at attføringsklienten tilbys jobb på særskilte betingelser. Dette er også arbeidsmarkedstiltak, men må ikke forveksles med de tiltakene som er opprettet nå for å avhjelpe arbeidsløsheten. Forskjellen er at det ikke stilles betingelser om at jobben ellers ikke ville blitt gjort ved den sistnevnte formen for arbeidsplassering. Her er det snakk om at det offentlige går inn med en viss andel av lønnen, slik at en yrkeshemmet gis anledning til å vise om han/hun kan fungere i jobben. Dette har vært den mest alminnelige formen for arbeidstilknytning blant funksjonshemmede som har latt seg registrere som yrkeshemmede.
Denne typen tiltak er også tidsbegrenset, men har vist en forbausende evne til å forbli varige. I motsetning til de generelle tiltakene for arbeidsløse (KAJA o.l.), hvor perioden for hver enkelt arbeidsløs er tidsbegrenset, mens selve tiltaksjobben ofte forblir varig, er det den enkeltes arbeidsforhold som forblir varig i de spesielle tiltakene for yrkeshemmede. Det vil si at selv om du har overbevist i både ett og to og tre år om at du utfører jobben godt nok, vil ikke arbeidsgiver la deg få ordinær stilling. Dersom det offentlige ikke ønsker å subsidiere din arbeidsplass lenger, opphører jobben ganske enkelt å eksistere, under dekke av omorganisering, rasjonalisering osv.
Dersom du er kvalifisert for den jobben du søker, virker en slik nedvurdering av din arbeidskraft nedverdigende, spesielt over tid. Tenk derfor nøye igjennom hva slags arbeidskraftstilbud du utgjør før du oppsøker arbeidskontoret, og la ikke din kompetanse bli solgt på billigsalg. Dersom du ikke vet hva slags arbeidskraftstilbud du utgjør, vil det være klokt å oppsøke attføringsapparatet.
For dem som måtte være interessert i en mer grundig diskusjon om klientifisering av arbeidssøkere og den norske arbeidsmarkedspolitikken, kan jeg vise til bøker som: "Hele folket i arbeid" av Ted Hanisch, "Arbeid eller trygd" av Knut Halvorsen (begge finnes i studiebiblioteket), eller til min egen mellomfagsavhandling om synshemmedes problemer med å etablere seg på det ordinære arbeidsmarkedet (på lyd samme sted), og der vil du finne mange flere referanser.
Berit Vegheim
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]