v/ Asle Sletten
Foranstående artikkel i Nordlys fikk undertegnede til å hive seg på telefonen og kontakte Olav Hansen på Arbeidsrådgivingskontoret i Tromsø for å få hans kommentarer. Avisoppslaget var imidlertid ikke kommet overraskende på Hansen. "Dette er kun en naturlig følge av de siste endringene i Trygdelovas kapittel 5b", kunne han fortelle.
Fra 1. januar 1994 er det arbeidsmarkedsetaten som har hånd om den yrkesmessige attføring. Trygdekontorene vurderer kun de medisinske kriteriene for godkjenning av attføringen, og foretar for øvrig bare utbetalinger av attføringspenger og attføringsstønad på rekvisisjon fra arbeidsmarkedsetaten.
Når trygdekontoret eventuelt har godkjent de medisinske kriteriene, innvilges klienten i første omgang attføringspenger for fire uker framover. På de fire ukene skal arbeidskontoret avklare situasjonen og finne fram til et brukbart attføringsopplegg - sjølsagt i samråd og forståelse med klienten.
Hvis denne avklaringen tar mer enn fire uker, vil arbeidskontoret kunne utvide tiden for attføringspenger med ti uker i slengen.
Hvor mye hver enkelt klient kan få i attføringspenger til livsopphold avgjøres som tidligere ut fra en individuell behovsvurdering. Den eneste endringen i så måte, er at behovsvurderingen nå er lagt til arbeidsmarkedsetaten.
Når det derimot gjelder størrelsen på det stønadsbeløpet som skal gå til dekning av studiemateriell og andre tilleggsutgifter i forbindelse med attføringsopplegget, så er konsekvensene ved nyordningen store. Behovet blir ikke lenger individuelt vurdert ut fra oppleggets reelle kostnader, men utbetales sjablongmessig etter faste normer.
I dag er f. eks. stønaden til kjøp av studiemateriell på videregående skole 2300 kr pr år - eller 1150 kr pr semester - uansett linje eller faktiske kostnader. I høyere utdanning er tilsvarende stønad til studiemateriell 4600 kr pr år - eller 2300 kr pr semester.
Som det også går fram av foranstående Nordlys-oppslag, vil dette kunne ha klart negative konsekvenser. Det kan hende at den som er på attføring ikke vil få råd til å kjøpe nødvendig studiemateriell, og at hele attføringsopplegget dermed ikke blir så godt og effektivt som det var planlagt.
På den annen side er det også opplagte positive sider ved nyordningen. Man slipper den byråkratiske rundgangen med søknad, godkjenning, rekvisisjon og andre betalingsprosedyrer på hver liten ting man må anskaffe seg til studiene. Man får et beløp til fri disposisjon, og man får beløpet fra starten av. Klarer man å skaffe seg rimelige løsninger og innsparinger på et felt, får man mer å rutte med på andre områder.
Om nyordningen totalt sett vil vise seg å være bedre eller dårligere enn det gamle gjenstår å se, men jeg synes dette kan være en oppgave for SSHF å vurdere. Hva synes dere andre? Bør SSHF bruke tid og ressurser på denne problemstillinga? Og, i tilfelle, ut fra hvilken hensikt? Å få tilbake tapte skanser - eller for å være med på å drive utviklingen videre framover - eller begge deler?
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]