av Knut Prytz
Temaet for dette innlegget kan ses fra flere vinkler. Jeg kunne ha valgt å beskrive hvordan samfunnet bør være for at det skal være for alle, eller jeg kunne ha valgt å si noe om hvordan jeg personlig opplever samfunnet.
Når vi slår om oss med begrepene samfunn for alle, brukerinnflytelse og brukermedvirkning, snakker vi ofte i store bokstaver. Jeg vil derfor prøve å se det i et hverdagsperspektiv, idet jeg tar utgangs- punkt i egne erfaringer som synshemet. mot slutten vil jeg også forsøke å trekke et par konklusjoner.
Du står opp om morgenen, og de fleste tar da gjerne en titt på avisa. Men du har ikke tilgang til noen dagsavis. Riktignok kan du høre nyhetene i radio, også de lokale nyhetene. Men meldinger om planlagte begivenheter i nærmiljøet ditt, om tilbud i butikkene, om flytting av holdeplasser på grunn av veiarbeid og om at noen du kjenner er avgått ved døden, får du ikke.
Dersom du er så heldig å ha en utdanning eller en jobb å gå til - og langt fra alle synshemmede har det -, skal du ta deg til og fra utdanningsstedet eller jobben. Her møter du neste utfordring. Er det vinterføre, er terrenget ikke det samme som om sommeren, og avhengig av føreforholdene kan det til og med endre seg fra dag til dag. Bare det å komme til og fra en buss- eller trikkholdeplass, blir derfor et problem. Og dersom flere busser eller baner går fra samme holdeplass, hvordan kan du være sikker på at du kommer med riktig kjøretøy? Kommer du inn på rett buss eller bane, kan du heller ikke være sikker på at du kommer av ved riktig holdeplass, får holdeplassene blir ikke alltid ropt opp.
Men du kommer da fram i alle fall. Det er bare det at der møter du neste utfordring. Det er slått opp en plakat på oppslagstavla om at da og da er det møte i den student- eller fagforeningen du er medlem av. Du går forbi plakaten som om du ikke har sett den, og det har du da heller ikke. Etter at møtet har vært holdt, blir du spurt av en medstudent eller kollega om hvorfor du ikke var der, innkallingen var da slått opp. Du har ikke visst at møtet fant sted.
Men et annet møte kommer du likevel med på. Du er kanskje til og med bedt om å stille opp. På bordet foran plassen din ligger det noen ark. De virker blanke, men kanskje det står noe på dem likevel. Er det noteringsark eller sakspapirer? I løpet av møtet blir det delt ut flere. Du får vite at dette er sakspapirer, men de er like blanke for deg.
Du skal til posten, til banken eller ut og handle. Det første du møter når du kommer inn, det vil si om du da i det hele legger merke til den, er en sak der du skal trekke kølapp. Du aner ikke hva slags nummer du har fått og må kanskje mønstre selvovervinnelse nok til å spørre en travel medkunde om nummeret. Numrene blir ikke ropt opp, du hører bare noen pling med ujevne mellomrom, og har du valget mellom flere luker, vet du heller ikke hvilken luke du i sin tid blir ekspedert i.
Skal du orke å gå i kantina i dag? Medstudentene eller kollegene er også travle, og når du synes du kan gå dit, passer det kanskje ikke for dem. De sier riktignok at du må bare si fra når du vil avsted, men er du ikke litt til bry for dem? Nei, det vil du ikke ha sittende på deg. Du lar rett og slett være å gå, for der er det selvbetjening, og ikke vet du heller hvor det er ledig bord eller sitter noen du kunne ha tenkt deg å slå av en prat med.
Ryktevis får du rede på at den og den dagen går det et teaterstykke eller en konsert som du gjerne skulle vært og hørt. Men å ta seg fram i lokalet er ikke enkelt, du vet likevel ikke hvor den plassen er som du måtte få billett til, og programmet for forestillingen får du ingen tilgang til. Er det noen i omgangskretsen din som også kan ha interesse av forestillingen? Tja, kanskje, men vedkommende synes ikke det er grunn til å kaste bort tid med å være så tidlig ute at dere sammen kan gå gjennom programmet før forestillingen begynner.
Er disse eksemplene en elendighetsbeskrivelse?
Nei, så menn. De er eksempler, men også bare eksempler, på fysiske og psykiske stengsler mellom samfunnet og den synshemmede. Disse steng-slene finnes både i samfunnet og hos den synshemmede selv. De er ikke engang satt på spissen, selv om jeg for fullstendighets skyld må legge til at mange av de tenkte problemene ofte blir løst takket være velvillige og imøtekommende mennesker rundt oss.
Bevisstheten om at det er behov for bedre samfunnsmessig tilretteleg- ging er økt i seinere år, det skal vi ikke stikke under stol. Men det er langt igjen til at vi med hånd på hjerte kan si at samfunnet i praksis er for alle. Fortsatt er det slik at samfunnet planlegger for et flertall der vi ikke regnes med. Fortsatt finner en løsninger som i utgangspunktet ekskluderer funksjonshemmede fra tiltak og tjenester, og fortsatt opplever vi gang på gang at først når tiltakene gjennom- føres og tjenestene ytes, kommer en på at her var det kanskje en eller flere grupper de ikke når, og så må en finne "særløsninger".
Men kan vi i det hele se for oss at for eksempel synshemmede noen gang kan bli betraktet som fullverdige medlemmer av et samfunn for alle?
Oppriktig talt: Jeg tror ikke det. Det betyr ikke at synshemmede skal gi seg over for en slik eventuell kjensgjerning. Tvert imot: Utfor- dringen blir kanskje at vi må søke å tiltvinge oss posisjoner som vi før ikke har hatt, at vi til stadighet må minne om vår eksistens og at vi faktisk er en del av det flertallet samfunnet skal tilrette- legge for. Vi skal bare innse at selve synshemmingen også har sine begrensnionger.
Når dette er sagt, må vi også med rimelighet kunne kreve at samfunnet tar konsekvensene av at vi finnes og innser at tilrettelegging for synshemmede også vil bedre tilgangen til tiltak og tjenester også for andre grupper. Vi må kunne kreve at brukerne blir tatt med alt i planleggingen av tiltak og tjenester, slik at utformingen av dem tar utgangspunkt også i behov, ikke bare i tilsynelatende enkle og rasjo- nelle løsninger.
Jeg håper og tror at Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede kan være et viktig redskap i arbeidet med å påvirke samfunnets hold- ninger i retning av et samfunn for alle.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]