I samband med avviklingen av de VI. paralympiske vinterlekene på Lillehammer ble det arrangert en utstilling samme sted, 13.-17. mars i år. Utstillingen het Parafair 94 og kom i stand etter et samarbeid mellom offentlige myndigheter og bedrifter som produserer tekniske og andre hjelpemidler for funksjonshemmede.
Innenfor rammen av utstillingen ble det holdt en rekke seminarer, og jeg vil hevde at det mest interessante av dem ble holdt 14. mars og gjaldt Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994 - 1997. Nærmere 70 mennesker deltok, og med tanke på at forhåndsinformasjonen fra teknisk arrangør ikke var så god som den burde være, er dette et høyt tall.
Arrangøren, Olympia Utvikling, Lillehammer, forutsettes å være ansvar- lig for at OL-anleggene får en fornuftig etterbruk. Det kan de forhå- pentlig klare, men de rakk å begå en rekke organisatoriske brølere rundt utstillingen og seminarene. Seminaret om handlingsplanen ble ikke holdt i lokaler i tilslutning til Parafair 94, slik vi var lovt. Den transportordningen som en hadde sagt at en skulle organisere, fungerte ikke, og den døvetolken som skulle arbeide under seminaret, dukket ikke opp før fem kvarter etter at seminaret skulle starte. Av samme grunn måtte starten utsettes en halv time, og tida ble følgelig tilsvarende knapp.
Seminaret skulle sette søkelyset på handlingsplanen generelt, men en la også vekt på å anskueliggjøre den utvidede tolkningen av tilgjenge- lighetsbegrepet som planen lanserer. I tillegg ville en framheve hvilken betydning tilrettelegging har for ulike grupper funksjonshem- mede.
Tilrettelegging, ja. Den tekniske gjennomføringen av seminaret bød på en rekke utfordringer. Døvetolking er alt nevnt, men blant deltakerne var også høreapparatbrukere, syns- og bevegelseshemmede og psykisk utviklingshemmede. Viktig ble derfor at teleslyngeanlegget fungerte, at en brukte mikrofon og at overhead-brukere var oppmerksomme på at det var synshemmede tilhørere. Full klaff ble det vel ikke på alle disse områdene, men tilgjengelighetsproblemene ble iallfall ettertryk- kelig synliggjort.
Da vi om sider kom i gang, gikk statssekretær Ole Jacob Frich gjennom handlingsplanen generelt. Foruten å være statssekretær i Sosialdepar- tementet er han også leder av statssekretærutvalget for politikk for funksjonshemmede. Hans kollega Anne Breiby, statssekretær i Nærings- og Energidepartementet, gjennomgikk deretter dette departementets del av handlingsplanen. Det mest interessante i hennes innlegg var opplys- ningen om at Norge vil være partnerland ved utstillingen Reha 95, som går av stabelen i Tyskland høsten 1995. Å være partnerland innebærer blant annet at en får særlig fyldig omtale og plass ved utstillingen.
De som har lest SSHF-nytt, vet at brukermedvirkning er et satsingsom- råde i handlingsplanen. Det var derfor naturlig at brukerne fikk en viktig plass på seminarprogrammet. Slik ble et av smågruppeprosjektene i handlingsplanen presentert. Det mest spennende var nok likevel samtalen mellom statssekretær Ole Jacob Frich og en meget sterkt funksjonshemmet, så sterkt at han bare kunne kommunisere ved hjelp av informasjonsteknologisk baserte hjelpemidler. Samtalen gikk svært langsomt, men det går altså an å føre en slik samtale mellom en stats- sekretær og en som må skrive bokstav for bokstav ved hjelp av omgivelseskontroll.
Et tema i denne sekvensen var "et samfunn for alle - hvordan opplever vi det?", der en døv, en synshemmet og en psykisk utviklingshemmet holdt et innlegg hver. Det kom til å gå slik at jeg fikk representere synshemmede i denne bolken. Selv om innlegget mitt er laget for seminaret, skal jeg ikke legge skjul på at ved utformingen er det også tatt hensyn til at det også kan egne seg for SSHF-nytt. Om redak- sjonen vil, vil innlegget derfor være å finne annetsteds i bladet.
Til tross for god deltakelse fra en bredt sammensatt forsamling og et interessant seminar, manglet det noe: Så vidt jeg vet, var bare en journalist til stede. Ved en anledning som denne, der ulike typer funksjonshemming ble så godt synliggjort, hadde det hatt stor informa- sjonsverdi om seminarinnholdet var blitt formidlet til en bredere krets. Om den lave medieoppslutningen skyldtes dårlig forhåndsinforma- sjon eller at mediefolk er vanskelige å styre, skal være usagt, men ellers er det synd for dem at de ikke tok vare på dette tilfellet. De vet ikke hva de gikk glipp av.
Oslo, i april 1994.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]