I desember arrangerte sossialdepartementet i samarbeid med NSB en ttogtur til lillehammer. På turen skulle Handlingsplanen for funksjonshemmede presenteres, og NSB skulle vise frem sin tilrettelegging for funksjonshemmede. De fleste av oss har vel fått med seg hvordan det gikk. Dørene in til kuppeene var for trange for rullestolbrukerne. NSB beklaget dette og skyldte på at de akkurat da bare hadde gamle vogner i drift. Daværende sossialminister lovet da at det senere skulle arrangeres en ny togtur.I midten av februar fikk SSHF samt mange andre organisasjoner av funksjonshemmede en invitasjon til å delta på denne togturen til lillehammer. I løpet av turen var det lagt opp til en presentasjon av NSBs transporttilbud for passasjerer med funksjonshemming samt omvisning på noen av OL- annleggene som var tilrettelasgt for funksjonshemmede. En liten tur på kunstutstillingen "møtestedet" var også lagt inn i programmet. På styremøtet 24. februar ble det vedtatt at jeg skulle representere SSHF på turen.
Turen fant sted onsdag 2. mars med avgang fra Oslo Sentralbanestasjon klokken 11.00. Sossialminister Hill Marta Solberg ønsket først velkommen. Deretter orienterte NSB om sitt transportilbud til funksjonshemmede i forbindelse med paralympics. Tog med brede dører og spesialplasser for rullestoler var satt opp fra Oslo til lillehammer både morgen og kveld. Imidlertid kom det frem at ingen hadde ansvar for å tilretelegge transport for publikum med funksjonshemminger fra Lillehammer og ut til arenaene.
Etter en kort lunsj fulgte en orientering om utstillingen parafair samt om kunstutstillingen "møtestedet". Det skulle også være en orientering om gardemoenbanen og tilrettelegging for funksjonshemmede, men dette arbeidet var ikke kommet langt nok i planleggingen ennå.
Vel fremme på lillehammer ble vi brakt til "møtestedet" med en vell tilrettellagt buss som senere skulle brukes til transport av de aktive under paralympics. Bussen hadde rullestolrampe og god plass mellom setene samt spesialplasser til rullestoler. Så bar det i full fart gjennom kunstutstillingen "møtestedet. Vi ble sluppet inn i puljer og så ble lyset slukket. orienteringen i lokalet skjedde ved at man fulgte en teppebelagt sti rundt til de forskjellige kunstverkene. Å oppleve en utstilling av skulpturer var ikke noe nytt for meg, men flere av de seende gav etterpå uttrykk for at det hadde vært en spennende å uvat opplevelse å bevege seg rundt i mørket å bare bruke følesansen på kunstverkene og sidemanen.
Etter dette kjørte vi til Haakonshall for å se på hvordan en hadde tilretelagt den. Det ble en tankevekkende opplevelse. Det var ordnet slik at rullestoler kunne plasseres på tribunene. Kanten øverst på trappene var markert med en ruglete sone, men den var bare omlag 10 centimeter bred. Fargekontraster for svaksynte fantes ikke. Her gikk alt i gråtoner. Antakelig lar fargekontraster seg ikke integrere i det estetiske uttrykket. Annlegget hadde en rekke heiser. Disse var merket inni og utvendig med blindeskrift, men tallene var i enkelte tilfeller snudd opp ned, og de var innfelt i veggen og var ikke helt greie å finne. Det fantes tastasfoner, men det var ikke spesielt brukbare for blinde. Det var ingen som helst merking som markerte plasseringen av de ulike tastene. Tastene var store og gode å trykke på. Dette var nok ikke et eksempel på tilrettelegging for blinde men antakelig for personer med nedsat bevegelighet i hendene.
Etter omvisningen i Haakonshall ble vi kjørt videre til informasjonssentret der vi fikk en omvisning. Det var en mangfoldig utstilling. Her var utstilt oksportartikler for norsk næringsliv sik som kjevler og andre husholdningsartilkler.Det var en presentasjon av OL-drakter og skiutstyre gjennom tidene. Her var utstilt utstyr som brukes under idret for funksjonshemmede slik som piggekjelke og lydgevær. Her fantes også moleller av stor og liten hoppbakke samt en modell av vikingskipet på hamar. Utstillingen var ikke spesielt tilrettelagt og det var bare en liten del av utstillingen som var organisert slik at tingene var tilgjengelig for å ta på.
Dette var siste post på programmet og klokken 18.30 gikk togturen tilbake til Oslo. Etter en liten servering var det en kort oppsummering hvor folk formidlet sine intrykk fra turen. De fleste hadde hatt samme erfaring som meg. Mye av tilretteleggingen som gjaldt rullestolbrukere var bra, men for mange andre grupper var den mangelfull. De som var døve savnet teleslunge på toget og som tilkobling fra komentatorboksen i Haakonshall. En som var psykisk utviklingshemmet syntes skjiltene på annleggene var gjort unødvendig vanskelige å lese.
Her er det lett å trekke en del konklusjoner. NSB hadde forbedret seg nmye når det gjaldt tilretelegging for rullestolbrukere. Det var imidlertid tydelig at en setter likhetstegn mellom funksjonshemming og rullestolbruker. En rullestol er godt synlig og det er forholdsvis lett å se at det kreves spesiell tilretteleging slik som ramper og spesiell plassering av knapper. Men man hadde glemt andre grupper når en tilrettela for rullestolbrukere. Eksemplet med tastafonen viser dette tydelig. Det ser ut til at jo mindre synlig funksjonshemmingen er jo lettere har en for å glemme at det kreves spesiell tilrettelegging. Tastafonen er også et eksempel på at det ofte bare er små endringer som skal gjøres for å tilrettelegge. Merking av tastene hadde vært nok. Det eksisterer altså et informasjonsbehov, og de som kan informere er brukerne. Men det kunne merkes at brukerne ikke altid hadde vært tatt med på råd, og der de hadde vært med hadde ikke kontakten altid vært tett nok.
Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede setter opp et ikkefunksjonshemmende samfunn og full deltakelse og likestilling som viktige mål. For at disse målene skal bli nådd er brukermedvirkning viktig. Togturen illustrerte dette glimrjende. lærdømmen en kan trekke må bli at brukermedvirkning bør være et viktig arbeidsprinsipp for organisasjoner som jobber interessepolitisk for funksjonshemmedes interesser.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]