Svaret avhenger av mange ting. Det kommer an på hvor en bor i landet og når vi holder seminaret og årsmøtet.
I år var det likevel ingen tvil: SSHF vant det kappløpet. Selv om arrangementet vårt ble holdt så langt sør som i Oslo, var omgivelsene ikke just vårlige.
Vi fikk for det første et nyttig seminar. Kurset i forhandlingsteknikk tok utgangspunkt i praktiske erfaringer i utdannigssituasjonen for to av deltakerne, men det ble også plass til å gå inn i mer prinsipielle spørsmål rundt forhandlingsteknikk. Denne delen av seminaret ble ledet på en ryddig og strukturert måte, noe som førte til at en så debattglad gjeng som vi kom gjennom alt innlederen mente vi burde komme gjennom. Den runden vi fikk om arbeidsmåter i en interesseorganisasjon av vår type, var også lærerik, og det samme kan vi uten videre si om organiseringen av arbeidet blant funksjonshemmede ved Universitetet i Oslo. Den kanskje tydeligste konklusjonen fra denne delen av seminaret var vel at vi må ta grep om spørsmålet om organisering av et lokallag blant synshemmede studenter ved UIO. Her kan det være noe å hente både når det gjelder rekruttering og økonomi.
Det knyttet seg en viss spenning til årsmøtet denne gangen. Hvilke føringer ville møtet legge på arbeidet for kommende periode? Hvor langt var møtet villig til å gå når det gjaldt vedtektsendringer? Hvordan skal vi møte den situasjonen som er oppstått etter at ordningen med statstilskott til funksjonshemmedes organisasjoner er lagt om? Og sist, men ikke minst: Hvem ville møtet sette på jobben med å lose "SSHF-skuta" gjennom neste årsmøteperiode?
Og noen svar fikk vi. En sa seg rimelig tilfreds med den måten årsmeldingen var disponert på. Det kom klart fram at arbeidet med styrking av kontakten med synshemmede elever i videregående skole bør gis høy prioritet. Vi bør se kritisk på utvalgsstrukturen vår, idet arbeidet i utvalgene må koples tettere til konkrete arbeidsoppgaver, ikke bare til at vi skal være med i samarbeidsfora. Møtet ba også om mer håndfast om hva interessegruppa av synshemmede fysioterapeuter legger i samarbeidet mellom/sammenslutningen av gruppa og SSHF før en ville treffe realitetsvedtak. Noen endringer i vedtektene fikk vi, men her gjenstår også avklaringsarbeid.
Største dramatikken fikk vi likevel under valget. Hele fem av sju medlemmer og varamedlemmer av styret ønsket å tre tilbake, ikke fordi de var misnøyde med samarbeidsforholdene, men fordi de av ulike grunner opplevde at de ikke hadde kapasitet til å stå i sine verv. Ved nestledervalget, der heller ikke valgkomiteen hadde klart å finne en villig kandidat, var spenningen til å ta og føle på. Til tross for vilje til å jenke til en løsning fra flere hold, tok dette valget alene om lag en halv time.
Et annet trekk ved valget i år var at flere av de valgte satte klare vilkår for i det hele å stille opp. Det ble altså til slutt et styre, men med noe amputerte funksjoner.
Vi kan først og fremst slå fast at SSHF er og ennå i lang tid vil være en organisasjon som er nødvendig i den interessepolitiske kampen. Vel har vi gode allierte, og vel kan vi kanskje skaffe oss flere, men ingen andre har den erfaringsbaserte kompetansen som vi, og den kompetansen vil være nødvendig for samfunnet rundt oss ennå i mange år. Bare vi er i stand til å formidle den, eventuelt gjennom samar- beidspartnere.
Den andre viktige lærdommen fra denne samlingen er at vi må bli flinkere til å trekke på våre samarbeidspartnere. Til nå har vi kanskje hatt lett for å tro at vi selv er de beste erfaringsformidlerne. I mange tilfeller kan nok det være riktig også, men vi bør nå tenke gjennom om vi ikke når lenger ved å la andre formidle kompetansen for oss. Av våre rundt 100 medlemmer er kanskje 15-20 det en kunne kalle aktive organisatorisk. Det er ikke noe lavt tall i og for seg, men det blir for smått i den store sammenhengen. Dette er vi nødt til å ta følgene av, ellers risikerer vi å sitte med et utbrent tillitsvalgtkorps i løpet av kort tid.
En tredje viktig konklusjon fra dette møtet er at vi er nødt til å ta tak i rekrutteringsbiten. Det har vi sagt før også, men nå er det alvorligere enn noen gang. Både problemene ved i det hele å stable et styre på beina og konsekvensene av et hardere økonomisk klima for en organisasjon som vår, gjør at det virkelig brenner i buskene. Alt i vår vil vi forberede oppretting av lokallag ved UIO, selv om vi vel må innse at selve opprettingen neppe kan skje før til høsten. Våren må også brukes til intensivering av kontakten med Huseby kompetansesenter, slik at vi kan komme noen vei i arbeidet for bedre kontakt med synshemmede i videregående opplæring. Gjennom vedtektsendring på dette årsmøtet har vi skapt det organisatoriske grunnlaget for å ta opp synshemmede elever i videregående skole, så hva venter vi da på?
Det fjerde vi bør ha lært av dette årsmøtet, er at vi må stille oss spørsmål før vi går inn i samarbeidsfora av ulike slag. Til nå har vi hatt lett for å tenke at der og der bør vi søke samarbeid og kontakt uten å spørre hvor nyttig dette er i forhold til vår egen arbeidskapasitet. Resultatet blir ofte at det nærmest holdes møter for møtenes egen skyld, og det bør vi ikke ha ressurser til. Men dette gjelder ikke bare kontakter utover. Vi må også bli bedre til å se vår interne arbeidsdeling i sammenheng med konkrete arbeidsoppgaver. Kanskje skal utvalg fødes, leve og dø med en bestemt oppgave. Iallfall bør vi nok bli flinkere til å se det enkelte utvalget i sammenheng med en eller flere klart definerte oppgaver.
Men årsmøtet ga oss også en femte lærdom, som ikke alltid er så lett å ta konsekvensen av. Samfunnet er i stadig endring, og rett som det er, dukker det opp oppgaver som vi føler at vi bør engasjere oss i. Hva kan for eksempel ikke handlingsplanen for funksjonshemmede gi av mulige utfordringer? I slike situasjoner tenker vi ikke alltid over om vi har kapasitet til å ta utfordringene. Vi spør oss ikke alltid heller hvilken virkning det vil ha for SSHF som organisasjon om vi tar dem, eller vi tar oss ikke tid til å tenke gjennom hvilken betydning det vil få for synshemmede studenter og yrkesaktive om vi engasjerer eller ikke engasjerer oss i saken.
I den situasjonen vi er nå vil vi måtte unne oss slike "tenkepauser" før vi tar stilling, ellers forløfter vi oss som organisasjon. Prisen vil naturligvis måtte bli at vi lar en del spennende og interessante oppgaver ligge, men skal vi overleve organisatorisk og økonomisk, kommer vi neppe utenom den regningen.
Oslo, i april 1994.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]