Slik er navnet på ei bok som foreligger nå. Boka er skrevet av Atle Fosse, tidligere sosialkonsulent i Norges Blindeforbund. Den finnes både i vanlig skrift og på lyd.
Som begrep er selvhjelpsgrupper forholdsvis nytt i Norge, men grupper av mennesker som har det til felles at de er i en og samme vanskelige situasjon, har fungert som selvhjelpsgrupper før begrepet ble skapt. Hovedformålet med en selvhjelpsgruppe er at deltakerne gjennom utveksling og bearbeiding av felles erfaring skal sette hverandre i stand til å mestre problemene bedre. I mangel av noe bedre uttrykk har en definert selvhjelpsgrupper som en blant flere typer "likemannsarbeid".
Blant synshemmede er det tradisjon for likemannsarbeid. Noe av den virksomheten sosialtjenesten driver, kan godt defineres som likemannsarbeid, og et mer rendyrket eksempel på likemannsarbeid er sosial- og besøkskontakttjenesten. Arbeid blant selvhjelpsgrupper er imidlertid nytt, og etter det jeg kjenner til, er det bare KRUFS, kristent ungdomsfellesskap for synshemmede, som tilnærmet kan sammenliknes med det forfatte- ren mener med selvhjelpsgrupper.
Boka "synshemmet i hverdagen" er så vidt jeg vet, den første
på norsk om hvordan synshemmede selv kan organisere ogdrive
arbeidet i selvhjelpsgrupper. Forfatteren understreker at boka
ikke er ment som oppskriftsbok og derfor ikke skal gi svar på
alle spørsmål. Den skal snarere være et idegrunnlag for
arbeidet i slike grupper i de forskjellige fasene. Som
leserveiledning gjør han Henrik Ibsens ord til sine og siterer
fra "Peer Gynt":
"Man skal ei lese for at sluke,
man skal se, hva man kan bruke".
Boka har to deler. Den første delen gir tips om hva en bør være særlig oppmerksom på ved start og organisering av selvhjelpsgrupper. Her blir det framhevet hvor viktig det er at forberedelser er viktig. I forberedelser ligger ikke bare praktiske ting som hvordan en bør skaffe gruppa et økonomisk grunnlag og egnede lokaler, men også at gruppa underveis kan støtte seg på fagfolk. De spørsmålene som tas opp i gruppa, kan ofte være svært følsomme, og dersom gruppa ikke kan støtte seg på psykologisk, sosialfaglig eller annen rådgiving, kan det gå galt. For vel kan selvhjelpsgrupper hjelpe deltakerne til å finne og utvikle egne ressurser, men de kan ikke og skal heller ikke erstatte profesjonell rådgiving. Et særlig og tankevekkende avsnitt i første delen av boka tar opp det forfatteren kaller igangsetternes rolle. Igangsettere er ikke det samme som kurs- eller ringledere, men nettopp fordi selvhjelpsgrupper er en litt spesiell form for gruppearbeid, setter det store krav til dem.
Andre delen av boka går gjennom de ulike fase etter at en person er født eller blitt synshemmet: Krisefasen, nyorienteringsfasen, rehabiliteringsfasen osv. Her skulle det være mye å hente for de to hovedmålgruppene boka er tenkt for, synshemmede og/eller ektefeller og foreldre med synshemmede barn. Problemstillingene som blir reist, er rikelig belagt med eksempler og sitater, og ved slutten av hvert kapittel er det stilt spørsmål til diskusjon og ettertanke. De problemstillingene forfatteren tar opp, er både av følelsesmmessig og praktisk art. Slik har han et avsnitt om krise ved å miste en ektefelle eller nærstående, og et om hva en kan gjøre for å komme over en økonomisk krise. Også i denne delen er han nøye med å understreke den avgrensningen arbeidet i en selvhjelpsgruppe har: Ved innledningen til hvert avsnitt blirr det gitt råd om hvilken rådgiving gruppa bør støtte seg til, og tema som hører mer hjemme i rehabiliteringsarbeid, på tilpassingskurs e.l enn i selvhjelpsgrupper, tas ikke opp. Forfatteren minner også om at i en slik gruppe kommer en også til avskjedsfasen, den fasen der gruppa går i oppløsning, enten fordi den har løst sin oppgave som selvhjelpsgruppe eller fordi den har kjørt seg fast av en eller annen grunn. Også denne fasen bør være godt forberedt, understreker han.
"Synshemmet i hverdagen" tar opp spørsmål fra mange livsarenaer, og en skal derfor ikke fortenke Atle Fosse i at han har søkt råd og kompetanse fra flere hold under arbeidet med boka. En kan si at han har praktisert den avgrensningens kunst som han framhever at arbeidet i selvhjelpsgrupper er, også for egen del. I en presentasjon av boka som jeg har hatt tilgang til, opplyser han at han har hatt hjelp fra fagfolk på helse- og sosialsektoren, av økonomisk rådgiver og på annet hold. Sitatene han kommer med, tyder også på at han har lest seg til mye egen kunnskap på området. I tillegg har han også selv en heller bred utdanningsbakgrunn: Barnevernpedagogikk, helse- og sosialadministrasjon, bedriftsøkonomi og kristendom grunnfag. Flersidig praksis har han også, både fra helse- og sosialtjenesten generelt og fra Norges Blindeforbunds sosialtjeneste.
Det er mye verdifullt tankegods i denne boka, og egentlig kan den godt leses også om en ikke deltar i en selvhjelpsgruppe. Forfattaeren har nærmet seg stoffet på en varsom, men kunnskapsrik måte, og etter lesingen blir en sittende med inntrykket av at her er det gjort et solid arbeid. Prestasjo- nen blir ikke mindre når en vet at boka er skrevet på fritida og under til dels svært vanskelige arbeidsforhold.
Jeg er forsiktig kritisk til boka på fire punkter:
1. Boka gir seg ut for å være "idebok", og det er den også. Men av og til gir forfatteren praktiske råd på en slik måte at en må anstrenge seg for å finne tilbake til ideplanet. Et sted framstår for eksempel Norges Blindeforbunds senter i Hurdal som det eneste egnede stedet for opplæring av igangsettere. Ingenting vondt om Hurdal-senteret, men visst finnes det andre sentre og andre organisasjoner også. Og må en slik opplæring nødvendigvis skje i regi av eller legges til en organisasjon av synshemmede? Grunnen til at dette og liknende eksempler finnes i boka, er sannsynligvis at forfatteren ønsker å være konkret, og det er aktverdig nok. Men et råd kan undertiden bli så praktisk at en ser pekefingeren fortere enn ideen bak rådet, og sånt kan som kjent sjenere utsikten.
2. Et par steder illustrerer forfatteren det han mener med figurer, nesten plansjer. Greitt, det også, for det synliggjør budskapet. Men synliggjøringseffekten blant synshemmede må da bli noe avgrenset? Særlig for en innleser av en lydutgave må dette være en utfordring. For engammel pirkete byråkkrat skurrer det også litt at den loven om sosiale tjenester som nå gjelder, i boka fortsatt har titelen Lov om sosial omsorg, men pytt pytt!
3. Etter min smak har vel mange av eksemplene rot i forfatte- rens nære yrkesfortid. Ikke noe galt i det heller for så vidt, men det er altså flere organisasjoner av synshemmede her i landet, og risken ved eksempelutvalget kan være at mennesker med tilhørighet til slike organisasjoner ikke riktig kjenner seg truffet av budskapet i boka. Den som leser kritisk, kan også oppdage hvilket livssyn forfatteren har. Det skal han heller ikke lastes for, og det finnes vel til og med dem som vil hevde at det er en tilgang mer enn en svakhet at et livssyn kommer til uttrykk i ei bod som denne. Jeg er av en annen oppfatning: Nettopp i framstillinger av så følsomme spørsmål som dem som tas opp her, bør en legge stor vekt på livssynnsnøytralitet. Men la det være sagt med det samme: Jeg tror ikke forfatteren bevisst har villet demonstrere sitt livssyn, og der det kommer fram, gjør det det i så liten grad at det ikke endrer helhetsinntrykket.
4. Lydutgaven kunne vært bedre tilrettelagt. Jeg kunne for eksempel ha ønsket meg at kassettene var nummerert med punktskrift, og i innholdslista burde det vært skilt klarere mellom hvor del 1 slutter og del 2 begynner. Innleseren gjør for så vidt en teknisk bra jobb, men det står nok litt igjen når det gjelder rutine. Eksempelvis blir del 2 innledet med "første kassett", til tross for at en forutsetningsvis skal ha lest seg gjennom både første og andre kassett i løpet av del 1. Når kassettene dertil ikke er punktmerket, gjør dette at det ablir vanskelig å lete fram riktig kassett. Boka inneholder for øvrig seks kassetter.
De innvendingene som er kommet fram over, må ikke skremme noen fra å bestille boka! Den er verd sine 195 kroner (prisen er den samme for begge utgavene), og representerer noe nytt når det gjelder norsk litteratur om synshemmede. Boka kan leses med stort utbytte selv om en ikke deltar i en selvhjelpsgruppe, men det beste er naturligvis å danne en. Kanskje du vil prøve deg som igangsetter etter å ha lest del 1?
Lydutgaven av "synshemmet i hverdagen" kan bestilles hos Vollekjær Lydstudiokopiering, Vollekjær, 4870 Grimstad, tlf. 370.48.130, utgaven i vanl9ig skrift hos Norges Blindeforbund, postboks 379, 4601 Kristiansans S, tlf. 370.27.702.
Oslo, i januar 1994.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]