Hva kom det ut av 1993, og kan vi forutsi noe om hva vi har i vente i 1994?
Både menneskelig og økonomisk er det krevende å drive en orga- nisasjon, og det fikk vi merke også i 1993. Det blir heller ikke lettere av at vi ikke har noe sekretariat til å forberede grunnlaget for politiske vedtak. Når dertil kommer at våre tillitsvalgte har et ansvar for å fullføre en utdanning og for å skjøtte en jobb, blir påkjenningen enda større. Legg så til at både studier og jobber rasjonaliseres og krever stadig mer av den enkelte, og vi har situasjonen våre tillitsvalgte er oppe i.
I dette perspektivet må vi ha lov å hevde at SSHF gjorde seg bra gjeldende i 1993. Vi fikk en ordning med elektronisk post for de av våre medlemmer som kan knytte seg til systemet, en ordning som er i flittig bruk og som kanskje kan bli viktig i en tjeneste med formidling av offentlig informasjon. Vi hadde et interessepolitisk positivt seminar i tilknytning til årsmøte, der vi til og med gjorde forsøk på å ta initiativ til formalisert kontakt med organisasjoner i andre nordiske land som vi kjenner oss ideologisk i slekt med. Årsmøtet vårt ga opptakten til en diskusjon om endrede medlemskriterier og endret navn, selv om det til nå stort sett er blitt med opptakten.
Vi har på nært hold og med glede kunnet følge utviklingen ved studiebiblioteket, hsom nå kan yte sine tjenester til musikk- og fysioterapistudenter og som - det må vi da tro - har fått mer tjenlige lokaler. Vi har etablert formell kontakt med Huseby Statlig Spesialpedagogisk kompetansesenter for synshem- mede og Senter for Yrkesmessig Attføring, kontakter som kan vise seg svært verdifulle i fortsettelsen. Vi har fortsatt kampen for en bedre studiefinansierings- ordning for funksjonshemmede, en kamp der vi har fått gjennomslag på noen punkter og til og med gitt oss foretrede for en fulltallig kirke- og undervisningskomite.
Vi har ført og fører en annen kamp, kampen for de små og økonomisk ressurssvake interesseorganisasjonene av funksjons- hemmede, og også på dette området har vi kunnet presentere våre synsmåter for en Stortingskomite, nemlig sosialkomiteen.
Vi er gjennom vårt hjelpemiddelutvalg i gang med et viktig prosjektarbeid med sikte på å bygge opp et brukerkompetanse- nettverk når det gjelder datahjelpemidler for synshemmede. Vi har fortsatt samarbeidet med Interessegruppa av synshemmede edb-brukere. Vi har innledet samtaler med Interessegruppa av synshemmede fysioterapeuter med sikte på et tettere organisa- torisk samarbeid, kanskje til og med en organisatorisk samling.
Vi er på vei inn i et spennende prosjekt som tar sikte på å samordne innsatsen når det gjelder å skaffe synshemmede arbeid.
Og sist, men ikke minst: 1993 var det året da SSHF kunne se tilbake på ti års virke som organisasjon.
Til dette kommer at vi både innen styret og i utvalgene våre har hatt et godt arbeidsklima og en fin lagånd, og det er kanskje det viktigste når en skal vurdere resultatene av virksomheten.
Årsmøtet 1993 fattet et vedtak om at vi skulle komme i bedre kontakt med elever i videregående opplæring. Det skulle kunne skje gjennom fylkesskolemyndighetene. Det skulle også legges opp til en nordisk erfaringsutvekslling når det gjelder slik kontakt. Ingenting er hendt.
Årsmøtet ønsket en debatt i SSHF-nytt for og mot endring av kriteriene for medlemskap og endring av navn på foreningen. Vel har en søkt ålegge opp til en slik debatt, og vel vil års- møtet 1994 få forslag til mulige vedtektsendringer, men ellers har det vært rimelig stille om saken. Det beror sikkert ikke på at den ikke engasjerer medlemmene, men det ser ut til at vi brenner inne med engasjementet.
Årsmøtet 1993 la vekt på at vi måtte øke medlemstallet i SSHF. Vel har vi innledet samtaler med fysioterapeutgruppa, men eller er alt omtrent som det var. Dette spørsmålet blir enda mer dramatisk nå, da ordningen med tilskott til interesseorganisasjonene er lagt om i disfavør av organisasjo- ner medj færre enn 250 medlemmer. Den veravekonkurransen som ble avviklet i siste kvartal i fjor, later heller ikke til å ha slått an.
Selv om vi er svært tilfredse med den måten bladet vårt blir redigert på, har redaktøren ofte og sterkt gitt uttrykk for at ordningen skulle være midlertidig. I erkjennelsen av dette ba årsmøtet styret finne en annen ordning. Ingenting er hendt.
Årsmøtet 1993 la til grunn at vi mer enn noen gang før har behov for å skolere oss interessepolitisk. Riktignok driver vi interessepolitikk, men det er vanskelig å vise til store resultater når det gjelder skoleringen. I samme forbindelsen kan vi jo ta med at SSHF ikke en gang har starte arbeide med utformingen av et prinsipprogram.
Når neste årsmøte snart skal trekke opp retningslinjene for hvilken politikk SSHF skal føre iø neste periode, vil den vbiktigste oppgaven bli å finne den rette balansen mellom målformuleringer på den ene sida og virkemidler og bemanning for oppfyllese av målene på den andre. Det skal bli interes- sant å se hvordan årsmøtet 1994 vil prioritere i dette spenningsfeltet og hvilket mannskap det vil hyre for jobben!
Vi vet at SSHF vil gå tøffe tider i møte økonomisk. Vi vet også at skal vi henge med interessepolitisk, må vi hevde oss minst like bra dette året som i det forrige. Flere av tiltakene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede, omtalt i forrige nummer av SSHF-nytt, bør ikke bare interesse- re, men også engasjere oss. Skal vi makte nye oppgaver i tillegg til dem vi alt har tatt på oss, forutsetter det at alle tar del i arbeidet interessepolitisk og organisatorisk.
Vi ser fram til et nytt år, sannsynligvis minst like krevende som fjoråret!
Oslo, i januar 1994.
Knut Prytz
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]