Inntrykk fra årsmøteseminaret i SSHF-DNN høsten 1992 ved Roger Riise
Berit Vegheim innledet på seminardelen av årsmøtet i SSHF-DNN 1992. Artikkelen er skrevet med utgangspunkt i denne innledningen og den påfølgende debatt. Dette er et viktig tema som vi bør diskutere. Denne artikkelen er som seminaret relatert til arbeidsplassen, men mekanismene som virker samt begrepene er fruktbare i langt videre forstand. Hvem er f.eks. yter og nyter i organisasjonen vår?
Som fersk i arbeidslivet stiller du på scratch i forhold til arbeidsoppgaver og i forhold til det å få oversikt over hvilke skrevne og uskrevne regler som gjelder her. Hvor fort og hvor godt du skal gli inn i miljøet, avhenger delvis av deg selv.
Som synshemmet har du en utfordring til. Dine kolleger stiller høyst sannsynlig også på scratch når det gjelder omgang med synshemmede. En naturlig reaksjon i situasjoner der en er usikker, er tilbakeholdenhet. Hvis du attpåtil signaliserer med kroppsspråket at du ikke er kontaktsøkende, så blir du isolert. Selv om du har kontroll over kroppsspråket, så regn med at det er du som må ta initiativ hvis du vil oppnå normal kollegial kontakt. Det skulle jo ellers bare mangle. Det er jo du selv som er ressurspersonen, den som har kunnskap på feltet "omgang med synshemmede".
Behovet for fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen kan gi deg en dårlig start. Hvis denne av en eller annen grunn ikke fungerer, slik at du i en lang periode blir en brysom arbeidstager, så tegner dette dårlig.
Du kan fort bli oppfattet som den som er annerledes, som trenger mer hjelp enn andre. Det er svært lett å havne i en klientrolle i stedet for en kollegarolle. Hvis et slikt inntrykk først fester seg, så vet vi fra teorien om kognitive skjemaer at det er lettere å forsterke enn å endre.
Informasjon kan være en løsning på denne utfordringen, men det er ikke likegyldig hvordan og når du gir informasjon. Hvis du satser på å ta dette litt etter litt, f.eks. ved å føye på en setning om at du dessverre er synshemmet, hver gang du presenterer deg, så er du inne på feil spor. En slik framgangsmåte gjør at din synshemning blir noe personlig som bare du har ansvaret for å hanskes med. De andre kan nøye seg med å synes synd på, og vise at området interesserer dem, ved f.eks. å bringe en hver samtale inn på din synshemning.
De som har hatt suksess, har startet med å gjøre oppmerksom på synshemningen og hva som er nødvendig for at også en synshemmet skal fungere optimalt. Det er ikke tilstrekkelig at din overordnede kjenner til din funksjonshemning. Hvis du har samme erfaring som andre synshemmede, så vet du at alt som kan gå galt, før eller siden går galt sammen med seende som ikke er vant til å omgåes synshemmede. I tillegg er det gjerne slik at de tåpelige situasjonene inntreffer på de verst tenkelige tidspunkt, noe som er pinlig for alle parter. Resultatet kan bli at storparten av dine kolleger holder seg på trygg avstand, bare for ikke å bli blandet opp i noe.
Du må derfor sørge for at alle kjenner de mest vanlige reglene for omgang med synshemmede. At du som andre ansatte klarer deg mest mulig uten bistand fra andre, skal ikke bare være ditt ansvar. Dette ansvaret må du få gjort kollektivt.
Gjør ikke synshemningen din verre enn den er. Da kan du skape vansker for andre synshemmede som kommer i kontakt med den gjengen du har dressert. Synshemmede utgjør en liten gruppe i samfunnet, og dine kolleger vil høyst sannsynlig bruke deg som grunnlag når de generer sitt bilde av gruppen synshemmede.
Det er generelt slik at det lønner seg å informere om hvordan du og seende kan omgås naturlig til tross for din synshemning, men det er slett ikke alltid enkelt å finne gode løsninger. Tenk deg en situasjon der du står foran en forsamling og en av tilhørerne prøver å fange din oppmerksomhet ved håndsopprekking. Hvem blir taper da, og hvem for skylda? Eller ta den motsatte situasjonen. Du sitter i en stor forsamling og rekker hånda i været. Hvordan vil du da forhindre at både du og foreleser blir tapere?
Det er ikke tilstrekkelig å lykkes med de oppgaver som går på selve jobben. Du skal også kunne agere på andre arenaer som dine kolleger. Fellesressurser, kantine, arbeidsplassmøter, fagforeningsmøter, faglige seminarer osv. er arenaer du må beherske. Du skal dessuten delta i det sosiale liv sammen med dine arbeidskamerater. Først når dette skjer naturlig og uten masse ekstra ståk, kan du si deg fornøyd. Når dine kolleger glemmer at du er synshemmet, har du tatt skrittet fra synshemmet kollega til kollega.
For å nå målet er det en forutsetning at du oppfattes som likeverdig av omgivelsene. Du må oppnå å bli tildelt status, men dette er ikke lett. Hvis du er synlig synshemmet bruker folk det de vet om synshemmede som utgangspunkt for sine forventninger til deg. Hvis du er svaksynt, kan du velge om du vil markedsføre deg som synshemmet i en hver sammenheng, eller bruke energien din på å fungere etter en norm for seende.
Det er opplagt at som synshemmet er det en del ting du ikke kan gjøre, men bruk for all del ikke synshemningen som påskudd for å undra deg ting du kan men ikke vil gjøre. Du må heller ikke tillate omgivelsene å sette grenser for hva du kan gjøre. Hvis så skjer, sklir du lett inn i klientrollen, og det er farlig for din status. Det er vel anerkjent at yteren har bedre omdømme enn nyteren.
På en arbeidsplass finnes det en del arbeid som noen må påta seg, men som ingen har ansvaret for å påta seg. Det kan være tillitsverv, en utredningsgruppe eller julebordkomite. Vær sikker på at du høster solide statuspoeng om du påtar deg slike oppgaver til tross for din synshemning. Hvis dette høres tøft ut, så start i det små. Ta initiativ til en øl på byen etter jobb, eller kanskje en helaften der du administrerer det hele.
Det er en forutsetning for å bli tildelt status, at jobben går brukbart. Du må bidra med ditt, og dette kan være vanskelig om tilretteleggingen av arbeidsplassen er dårlig. Hvis du bare møter motvilje i din kamp for tilrettelegging, kan dette indikere at din status er på retur. Hvis du selv begynner å føle avmakt er du ille ute. Høyst sannsynlig vil du starte med å signalisere underlegenhet, noe som fort plukkes opp av omgivelsene slik at dine kolleger behandler deg som klient. Du er ille ute, og hvis du har en god løsning på situasjonen så send den til sshf-nytt. Vi kjenner til to løsninger for denne situasjonen, og ingen av dem kan betegnes som gode.
Den ene er å si farvel til alle planer om karriere og utvikling og akseptere situasjonen slik den er blitt, slite seg gjennom dagen og grue seg til den neste. Den andre løsningen går på å si opp jobben, og dermed trekke seg ut av situasjonen. Du har da skaffet deg et nytt problem. Hvis du forsøker en ny yrkeskarriere, så må du som regel redegjøre for hva som gikk feil i den forrige jobben. Ingen vil tro at det bare var de andre det var feil med.
Ovenstående kan se dystert ut, og du synes kanskje at de utfordringene som er skissert er vel tøffe, men jeg tror likevel dette er situasjonen enkelte møter. For oss sshf'ere er det viktig å finne fram til løsninger som bidrar til at vi kan beholde hovedrollen i vårt eget liv. Kunne det være interessant med en håndbok med vellykkede løsninger på situasjoner som en kan havne i?
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]