SAF arrangerte 15. og 16. mars 2002 et åpent seminar med tittelen: Hvordan stoppe diskrimineringen av syns- og lesehemmede akademikere?
Hva kan forlag, universitet/høgskoler, forfatter- og oversetterforeninger og politikere gjøre for at studie- og faglitteratur kan utgis i elektronisk tilrettelagt form for syns- og lesehemmede parallelt med vanlige trykte utgaver?
Innlederne på seminaret representerte forfatterne (Norsk faglitterær forfatter og oversetter forening, NFF), høyere lærested (Høgskolen i Oslo, HiO), forlag (eBokforlaget), synshemmedes organisasjoner (Synshemmede Akademikeres Forening, SAF og Norges Blindeforbund, NBf) og juridisk kompetanse på området (Universitetet i Oslo, Juridisk fakulltet). Politikerne lot seg ikke representere.
Seminarets tittel henspeiler på at det i dag finnes hindringer som er unødvendige og dermed diskriminerende. Hovedformålet med seminaret var å identifisere hvilke hindringer som finnes og ut fra en analyse av disse, komme fram til en strategi for det interessepolitiske arbeidet på området. SAF erfarer at 15 års innsats for å bli likestilt med andre akademikere når det gjelder tilgang på fagbøker, ikke har ført fram, og at alle fremstøt og argumenter møter på en vegg av likegyldighet og ansvarsfraskrivelse på alle nivåer.
SAFs politikk har omfattet alle aspekter ved faglitteratursaken: politiske, juridiske, økonomiske, organisatoriske og teknologiske. Følgende krav har vært reist siden midten av 80-tallet:
Krav om sektoransvar (fra kultursektor til utdanningssektor),
krav om ressurser etter reelt behov blant studenter,
krav om produksjonsrett for yrkesaktive,
krav om likestilling med andre akademikere når det gjelder utvalg av faglitterære kilder
og krav om rettighetsfesting på området.
Krav om bruker- og leservennlighet, uten kompliserende og ekskluderende inngrep som kryptering eller binding til spesiell programvare,
krav om endring av åndsverklovens S: 17, som hindrer bruker- og lesevennlighet
og krav om lovforbud mot diskriminering.
SAF har betraktet åndsverkloven som et hovedhinder for å få tilgang på elektroniske bøker etter behov og uten inngrep som kryptering. Praktisk gir kryptering seg utslag i behov for spesiell programare til lesing, og siden ulike land har ulike krypteringsstandarder, trengs ulike leseverktøy.
Åndsverkloven er ikke hovedbarrieren for å få tilgang til fagbøker i elektronisk format. Siden S: 17 i åndsverkloven er en hjemmel for eksemplarfremstilling for funksjonshemmede uten forfatters samtykke, og loven først og fremst skal beskytte opphavsretten, er et gjennomslag for oppmyking av betingelsene i en slik unntaksbestemmelse, iallfall i dag, lite tenkelig. Hvilke hensyn som veier tungt og er utslagsgivende i en lov, er ikke naturgitt, og det kan derfor ikke utelukkes at bl.a. den teknologiske utvikling vil kunne føre til at situasjonen kan være en helt annen om noen år.
Politisk er det imidlertid ingen ting som tilsier at vi skal binde oss til en unntaksbestemmelse i en lov. Tvert imot, bør vi nå ta utgangspunkt i åndsverklovens S: 2 som slår fast allmennhetens rett til åndsverkene. Synshemmede har i likhet med andre grupper funksjonshemmede på dette området, blitt forledet til å godta at det må særordninger til for å sikre vår tilgang til informasjon og kulturarv, dvs. at vi ikke er sikret gjennom allmennhetens rettigheter. Det blir derfor viktig å utfordre politikere på hvem som tilhører allmennheten.
Fra NFF og eBokforlaget ble det gitt klare signaler om at forfattere vil gi sitt samtykke, om de har trygghet for at de får ivaretatt sine opphavsrettslige, bl.a. økonomiske, interesser som i dag. Fagbokforfattere vil først og fremst være opptatt av å nå ut med sitt budskap til flest mulig, men med sikkerhet for at ikke andre stjeler eller misbruker åndsverket, dvs. manipulerer, redigerer, utgir og distribuerer. Fagbokforfattere flest har i motsetning til skjønnlitteraturforfattere få muligheter til å tjene særlig mye på bøkene, og det er i dag forlagene og bokhandlerne som produsenter og leverandører av boken som ferdig produkt som fordyrer boken.
Dersom det hadde vært et stort og innbringende marked for elektroniske bøker i dag, ville forlagene ha satset for fullt på elektronisk publisering. Dagens diskusjoner omkring misbruk og spredning ville vært et tilbakelagt stadium, og man hadde funnet løsninger som både sikret opphavsrettigheter og inntekter for forlagene.
Det finnes i dag ingen sikre måter å beskytte e-bøker på mot piratkopiering og manipulering. Dette er en reell frykt som forfatterne har, og det blir derfor viktig å finne løsninger som forfatterne kan godta.
eBokforlaget har et abonnementssystem - en administrativ og pedagogisk plattform - som kalles LMS, Learning Management System, som gir fordeler til de kundene som abonnerer. Systemet tillater at brukerne kopler seg opp fra ulike maskiner, fordi elever må skifte på maskiner og har i tillegg mulighet for å jobbe fra sin hjemme-PC.
Et slikt abonnementssystem er uhensiktsmessig for vår gruppe. Men det finnes mange enkle og brukervennlige løsninger som motvirker misbruk. Brukernavn og passord er vanlige sikringssystemer, både når det gjelder beskyttelse av egne data og når det gjelder tilgang til data på fellesområder som kan være av til dels meget sensitiv karakter.
Bruk av kontrakt som ansvarliggjør brukeren strafferettslig, bør være en tilstrekkelig sikring av et åndsverk, når slike kontrakter er tilstrekkelige som sikring av taushetsplikt innenfor mange ulike sektorer. Igjen er det snakk om sikring mot spredning av informasjon av meget sensitiv karakter, som f.eks. innenfor barnevernet. Innholdet av en fagbok som er et kommersielt produkt beregnet for allmennheten, kan umulig bli vurdert og rangert som mer beskyttelsesverdig enn personopplysninger.
Det er i dag ikke noe problem å lage et sikringssystem som muliggjør identifisering av den som bryter vilkår.
Det er også en kjensgjerning at straffen ikke står i stil med de hindringer som er lagt i veien for å få tilgang til produktet. En bot på noen ganske få tusen er ikke avskrekkende om man har tjent seks- og syvsiffrede beløp på egen illegal omsetning. Bøtenes størrelse er et mål på hvor alvorlig et gitt lovbrudd blir betraktet av samfunnet, og vi må kunne forlange at det finnes et samsvar mellom myndighetenes handlemåter innenfor et og samme område.
Det er dessuten ikke legitimt at andre hensyn, som for eksempel faren for at andre kan få tilgang til et verk, skal veie tyngre enn vår rett som samfunnsborgere og tilhørende allmennheten, til fagkunnskap. Her vil det være relevant å vise til de internasjonale menneskerettighetskonvensjoner og FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede, hvor både retten til informasjon, utdanning og arbeid hjemles. Regel 15 krever dessuten avskaffelse av alle diskriminerende bestemmelser. Slike rettigheter vil alltid veies opp mot hva som til enhver tid er mulig og rimelig å kreve av den enkelte nasjonalstat. I dag vet vi at det er teknologisk mulig og ikke nødvendigvis urimelig kostnadskrevende å få tilgang på all litteratur som produseres, fordi dette foreligger elektronisk i utgangspunktet.
I dag er det inkompetanse hos besluttende myndigheter, redsel for nye ting, redsel hos forfatterne for misbruk i form av manipulering og kopiering og ulovlig spredning som hindrer tilgangen. Men den aller største hindringen for at vi kan få tilgang til den fagkunnskap som allmennheten skal kunne nyte godt av, er aktørers (forlagenes) egeninteresser. Redsel for at kontantstrømmen til forlagene skal stoppe ved at bokmarkedet bryter sammen, er den egentlige hovedbarrieren.
Dersom vi skal nå fram politisk, er det disse forhold vi må ta tak i, fordi det er disse hindringene som er diskriminerende, ikke unntaksbestemmelsen i åndsverkloven.
I tillegg kommer at det offentlige subsidierer forlagene med store beløp. Dette gir det offentlige både en mulighet og en plikt til å sikre at midlene brukes på en måte som kommer allmennheten til gode. Så er ikke tilfellet i dag, snarere tvert om, da det offentlige bidrar til å hemme utviklingen av et marked for elektroniske bøker ved å sponse forlag som ikke ønsker å produsere for alle.
Hjemling av eksemplarfremstilling for funksjonshemmede uten forfatters samtykke i Åndsverkloven S: 17, og i forskrifter i S:S: 1-9, 1-10 og 1-11 (i 2002).
Forarbeider til dagens lovgivning finnes i Ot.prp. nr. 15 (1994-95).
Lovens forarbeider er viktige for å forstå hvordan de enkelte bestemmelser skal tolkes.
I Ot.prp. nr. 15 (1994-95) gir departementet en tolkning av bestemmelsene i S: 17 i åndsverkloven. Her presiseres det at eksemplarfremstilling i elektronisk format uten forfatters samtykke, gjelder kun når eksemplaret er bestemt til bruk for blinde og svaksynte. I sitt forsøk på å presisere hva dette innebærer, uttaler departementet til at - bare når eksemplaret som fremstilles klart er gitt de egenskaper som viser at det er tilrettelagt særskilt for blinde og svaksynte, for eksempel ved at eksemplaret er tilpasset bruk sammen med programvare som gjør at verket kan leses ved hjelp av leselist eller at teksten kan forstørres i ekstraordinær grad for lesing på skjerm -
Det som er helt klart er at bestemmelsen ikke åpner for kommersiell distribusjon, den gir kun synshemmede en rett til elektronisk format. Det er imidlertid uklart om man har ment at formatet må være slik at seende ikke kan nyttiggjøre seg det. Det ville innebære kryptering. Men som vi ser, er kompetansen i departementet fraværende på dette området, og de tar derfor utgangspunkt i at synstekniske hjelpemidler i seg selv garanterer at formatet er helt spesielt - tilrettelagt særskilt - og viser spesielle egenskaper.
Vi vet at her er departementet på villspor, men det er et helt annet spørsmål om det er formålstjenlig å ta dette opp.
Det er lite sannsynlig siden Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB) idag kun sikrer sine elektroniske eksemplarer med passord, noe som må sies å være optimalt brukervennlig og i tråd med vårt krav om likestilling.
Invitasjon til møte med eBokforlaget for å dyktiggjøre oss enda mer i hva som utgjør de virkelige barrierene for fri tilgang i dag.
Undersøke retningslinjene som er utarbeidet av Europeen Blind Union (EBU) sin arbeidsgruppe som ser på opphavsrettsproblematikken.
Politisk vinkling i stedet for juridisk i møte med politikerne, særlig det offentliges ansvar og ressursbruk.
Invitasjon fra HiO til å komme med innspill til deres arbeid for å tilrettelegge HIOs nettsider.
Møte med dyslektikergruppen på Stortinget - en alliert.
Samarbeid med NBF og Dysleksiforbundet.
Stille krav ved utarbeidelsen av en antidiskrimineringslov, om rett til tilgang til litteratur.
Innlede samarbeid med NFF for å finne ut hvordan vi kan jobbe sammen for felles interesser. Vår strategi fra nå av bør være å oppnå forfatternes samtykke til at deres åndsverk når fram til oss som tilhørende allmennheten, i stedet for å opptre som en særgruppe for å få endret på en unntaksbestemmelse som ikke krever forfatternes samtykke. Dersom forfatterne gjøres kjent med vår situasjon, vil de helt sikkert ønske å bidra til at ingen stenges ute fra deres fagkunnskap.
Sammen med forfatterne vil vi antakelig kunne nå atskillig lengre på kortere tid.
Vi bør også undersøke hvordan forfatterne vanligvis leverer fra seg sine manuskripter til forlagene.
I dag tilgjengeliggjør Norsk Lyd- og Blindeskriftbibliotek (NLB) studiebøker i Word, ukryptert og bare beskyttet med bruk av passord og en advarsel mot kopiering som ansvarliggjør låner.
For at bøkene skal kunne leses, scannes innkjøpte papireksemplarer. Elektroniske eksemplarer fra forlag eller trykkeri er ubrukelige fordi disse er tilrettelagt for trykking, og har derfor innlagt mange koder. Det arbeidet som må til for å gjøre disse eksemplarene leservennlige, er ifølge NLB større og mer tidkrevende enn å scanne teksten fra papirutgaven.
Solberg fra eBokforlaget poengterte at det formatet som er tilrettelagt for publisering på nett, ikke er særlig egnet for papirutgivelse og omvendt.
Men verken publisering på nettet, CD, diskett eller lignende gjøres i dag innenfor standarder som sikrer at de er leselige med synstekniske hjelpemidler. Ubearbeidede elektroniske manus fra forfatter (ofte i Word-format) er som regel lettere tilgjengelige enn publiserte elektroniske tekster.
Forlag har, gjennom forlagskontrakten, normalt en førsterett til å utnytte manuskriptet i for eksempel digital / maskinlesbar form. Skal syns- og lesehemmede ha tilgang til samme utgivelser av studie- og faglitteratur som resten av allmennheten må forlagene benytte denne retten, men på en måte som sikrer at eksemplarene kan leses uten problemer. Dersom forlagene tar vare på råmateriale fra forfatterne vil tilgjengeliggjøringen av rene tekstbøker være svært lite kostnadskrevende. Noe mer ressurser må til for å tilrettelegge fagbøker i for eksempel matematikk og musikk.
Dersom forlagene skal stå for elektroniske utgivelser av studie- og faglitteratur til syns- og lesehemmede akademikere vil de ha det overordnede ansvaret for at bøkene tilrettelegges slik at de kan leses med punktleselist, syntetisk tale og forstørringsprogram. Teknologien m.h.t. konvertering er under utvikling, så kanskje kan man se for seg at forlagene selv kan gjøre denne jobben. En annen mulighet er at arbeidet med å gjøre elektroniske litteratur tilgjengelig settes bort til private og/eller offentlige aktører på området.
Norskprodusert studie- og faglitteratur som ikke finnes i elektronisk form må fortsatt være NLBs ansvar. Retten til produksjon av slikt materiale må imidlertid utvides og overordnet ansvar legges til Utdannings- og forskningsdepartementet.
Når det gjelder utenlands litteratur vil internasjonale standarder på sikt kunne utvikles, slik at alle nyproduksjoner også kan leses av syns- og lesehemmede med datatekniske hjelpemidler.
For eldre utenlandsk litteratur må NLB ha ansvaret, på lik linje med norsk eldre litteratur.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]