Av Eldrid Kästel.
Nedenfor vil jeg forsøke å gi noen glimt fra seminaret. En liten batteri-svikt i mikrofonen til vårt meget avanserte opptaksutstyr, gjorde at opptaket ble spolert, slik at jeg ikke har hatt det å støtte meg til, men jeg har forsøkt i stedet etter beste evne å dechiffrere mine egne kråketær.
Seminartemaet denne gangen var høvelig arbeid eller meningsfylt arbeid. Torleif Kahrs og Elin Strømme Nilsen, som var arrangører, åpnet. De hadde ikke hatt en lett jobb med å skaffe innleder til dette for oss viktige temaet. De hadde først fått avslag i Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) som svarte at de hadde vurdert deltakelse på administrativt nivå, men dessverre måtte si nei takk til å delta på konferansen. Siden vi ikke skulle ta opp sysselsetting og attføringstiltak, men rette fokus på hjelpemidler, så de det ikke som naturlig at de innledet. Det er eventuelt administrasjonen i Sosial- og helsedepartementet som kan redegjøre for disse virkemidlene, skriver avdelingsdirektør Marit Hult. Arrangementskomiteen forsøkte dernest å få politikerne i tale, og fikk ja fra Erna Solberg (H), Stortingsrepresentant for Hordaland og medlem av kommunalkomiteen, som vi syntes vi fant tonen med fra første stund.
Hun fikk spørsmål om hva myndighetene kan tenke seg å gjøre med problemet med høvelig arbeid og om den politikken vi har i dag, er i tråd med samfunnsmessig likestilling.
Hun kom i sitt innlegg inn på muligheten for å løse opp tiltakspakkene. En mulighet er å oppheve A-etats monopol og av at andre formidlingsinstanser kunne få pengepotten. Det ville gi mulighet for en annen type dialog med arbeidsgivere, der eventuelt prøveansettelser og lønnstilskudd ville inngå.
Hun nevnte som mulige formidlingsinstanser: - vikarbyråer, - formidlingsbyråer, - kommuner og - organisasjonene.
Vi gjorde det klart at vi ikke ønsker en arbeidsformidlingstjeneste i regi av interesseorganisasjonene.
Hun sa også at de som sitter i komiteen, har sett at det er behov for andre typer tiltak. Her nevnte hun behovet for å bekjempe holdninger og sa at hun trodde det var mange usagte fordommer.
Her gikk hun også inn på arbeidsmiljølovens forbud mot diskriminering, der hun mente det var viktig å være klar over begrensningene ved lovgivning som virkemiddel, og sa at hun ville advare mot å vente seg alt for mye av dette. Men hun mente at det gir et riktig signal som kan ha stor symbolverdi, og at det heller ikke må glemmes.
Hun snakket også om de mulighetene som fins mer konkret for å bygge ned holdnings-barrierer. Når arbeidsgivere vegrer å ansette en person, så kan det være bevisste og ubevisste faktorer involvert. Ofte er ting ubevisst diskriminering, mente hun.
Også spørsmål om kvoter ble tatt opp, og vi fikk en diskusjon på dette punktet. Det ble bla. pekt på at kvoter til en viss grad er stigmatiserende og med eksempel fra USA at det er en fare for at du vil bli ansatt for å fylle kvoter. Utgangspunktet for diskusjonen var at positiv diskriminering kan virke likestillende. Kvotering er bare en måte å drive forskjellsbehandling på, som har som formål å likestille. Hun ble informert om at tjenestemannsloven inneholder en bestemmelse som gir funksjonshemmete søkere rett til å bli innkalt til intervju. (Den er tatt inn i SAFs info-mappe.)
Hun sa hun var redd for at - i anførselstegn - "harde" virkemidler kan tjene mot sin hensikt. Bedriftsledere er redde for å bli hengt ut, sa hun. Derimot hadde hun mer tro på positive virkemidler, som det å overbevise arbeidsgiverne at funksjonshemmede kan gjøre jobben. Hun viste til erfaringer fra et prosjekt i Bergen - IFOS ved Jon Saxhaug, som hun sa hadde bra resultater på å få folk ansatt. Det er fordi de har en person som gjør det, sa hun, og at personen har et nettverk. En "flaskehals" er hindringer for komme i jobb å bli prøvd, mente hun. (Når det gjelder jobberfaringer, mener jeg at utdannings- og yrkesvalgregistreringen ble nevnt.)
Hun tok opp bruk av tilskuddsordninger og praksisplasser, der et EU-direktiv nå gir institusjonene lov til å si nei til å etablere praksisplasser.
Det ble sagt at tiltakene først og fremst har vært rettet mot de som ikke er formidlingsklare - og fra Berit Vegheim ble det etterlyst en arbeidsmarkedspolitikk for synshemmede kvalifiserte arbeidssøkere. Hovedvirkemidlene må være begrunnet i behovene til dem som har problemer med å komme ut på arbeidsmarkedet, sa hun.
Hvilke konkrete hindringer er det dere opplever der ute - ville Erna Solberg vite.
Her ble det bla. diskusjon om mulighetene for å holde seg faglig oppdatert i jobben, og Erna fikk en orientering av Siri Kessel om innholdet av Arbeidsforskningsinstituttets rapport - AFI-rapport nr. 2/2000 av Siri Kessel og Knut Fossestøl - om litteraturformidling i lyd og punktskrift til synshemmede. Siri tok også opp lov-baserte hindringer for å få e-bøker og viste til ulik praksis i de nordiske land når det gjelder kryptering.
Også hjelpemidler ble grundig berørt. Fra salen ble det argumentert for at det er en bedre ordning om hjelpemidlene kan følge personen. Om halv-G sa hun at hun synes tjuefiretusen kroner ikke er et stort beløp, og ikke mer enn det en arbeidsgiver normalt må være forberedt på å investere i en arbeidstaker. Det ble innvendt at arbeidsgivere kan vurdere forskjellig, og at prinsippet er uholdbart, og at det ikke bare er størrelsen på beløpet som er avgjørende. Det sender feile politiske signaler dersom arbeidsgivere må være villige til å betale mer for å ansette en som er funksjonshemmet. Og at med hensyn til betalingsevne så kan en ekstra-utgift som for en bedrift ikke er en stor sum, være en belastning for en annen bedrift.
Siri Kessel kom tilbake til punktet om arbeidsgiveres holdninger under debatten der hun sa at det er viktig å trekke inn holdninger hos funksjonshemmede også, og at når jeg vet at jeg ikke har mulighet til å holde meg faglig oppdatert, så vil jeg vegre meg mot arbeid som jeg ellers ikke ville ha nølt med å ta på meg. Å være nødt til å ta i betraktning faktorer som halv-G og minus lese- og sekretærhjelp og minus bøker - det gjør noe med mine holdninger til å kreve min rett, sa Siri.
Erna sa da hun fikk ordet til oppsummering, at hun hadde merket seg våre argumenter angående hjelpemidler, og at det beste argumentet vi hadde levert, var at ordningen bør fungere individuelt.
Hun åpnet med å si at folk nok tror bedre om Stortingspolitikernes evne til innsikt på alle områder enn det som er realiteten, men gjorde de ordene til skamme, idet hun viste seg å være godt innsatt i temaet, og hun holdt et særdeles grundig forberedt innlegg. Det kan i seg selv være et signal om at politikerne er villige til å møte oss på hjemmebane. På den annen side vil den oppmerksomme lytter nok ha merket seg at det er et stykke igjen til vi blir oppfattet som en ressurs, og at her er det et gap mellom oss og samfunnet, der vi må innstille oss videre på å formidle at vi utgjør en kompetanse som ikke blir utnyttet effektivt. Det er viktig at dialogen fortsetter. Vi fikk inntrykk av at hun lyttet meget seriøst til våre argumenter og merket seg våre synspunkter og lovet å bringe dem videre. Også arrangørene fortjente all ros for et meget vel gjennomført og relevant seminar.
Eldrid Kästel
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]