Av Regnor Jernsletten
Diskusjonene om politisk ideologi og funksjonshemmedes rettigheter vendes forbausende ofte til diskusjoner om begreps- og språkbruk. På SSHFs e-post-lister har vi gjennom årene hatt en rekke innlegg om dette, jeg kan nevne diskusjoner om `integrering' versus `segregerring' i form av spesialskoler; `demokratiske rettigheter' versus `brukermedvirkning' osv.
I slutten av oktober måned i år sendte Eldrid Kästel en melding til en av e-postlistene til SSHF som var den direkte foranledninga til denne stubben. Tema var om våre organissajoner er `brukerorganisasjoner' eller `interesseorganisasjoner', eller hva. Her skriver Eldrid mellom anna følgende:
"Jeg har vært ute på nettet og søkte på ordet 'brukerorganisasjon'. Det nette resultatet var 6 nettsider. Fasiten ble sånn: Psykisk helse, afasi, dysleksi, rus og avhengighet, reumatisme etc. konkurrerer med erfaringer fra klinikken Kress, lærings- og mestringssenteret for mestring av kronisk sykdom, fagplaner og undervisningsplaner i psykisk helsearbeid, rusproblematikk, og primærhelsetjenesten med lenker til FFO og legeforeningen."
Dette er ikke første gang vi diskuterer begrepsbruk, betegnelser har også tidligere blitt forkastet fordi de enten har vært betrakta som villedende, innsnevrende, krenkende, tilslørende eller manipulerende. En gang i tida var Halgeir Holthe på SSHF Distrikt Nord-Norge sitt seminar og presenterte doktorgradsarbeidet sitt, og da kom vi i diskusjonen etterpå bl.a. inn på hvor brukermedvirkningsideen kom fra. Svaret på det er forsåvidt ikke så interessant, men spørsmålet er det.
Men likevel, svaret først: Diskusjonen kom til å dreie seg om legitimering av behandlernes praksis, hvor det å plassere sine medmennesker i `pasient'- og `klient'-roller begynte å bli vanskelig å forsvare for behandlerne ut fra deres eget sjølbilde. Samfunnet omkring hadde begynt å oppfatte `pasient' og `klient' negativt, fordi det signaliserte en passiv mottaker- eller objekt-rolle. Vi var også innom demokrati-aspektet, fordi endringene i språkbruken i helsevesenet kom noenlunde samtidig med den prosessen i arbeidslivet som har med `bedriftsdemokrati' å gjøre.
Så til spørsmålet: Dette har med legitimering av institusjonens / bedriftens eksistens å gjøre. En gammelmarxist ville analysere dette som `den rådende klasses politiske og kulturelle hegemoni', i språksosiologien har vi Rolf Mikkel Blakars bok `Språk er makt', og politiske folkebevegelser har lang tradisjon med `å ta hjem språket'. Vi kan nevne arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, minoriteter og urfolk som alle har brukt mye krefter på nettopp `å ta språket tilbake'. `Ressursmobilisering' er et annet begrep (og teori) som kan vende oppmerksomheta mot det at politiske og sosiale aktører er avhengige av å spille på moralske og etiske normer og vedtatte sannheter for å lykkes. Er de underliggende normer negative til gruppa, blir ideologisk arbeid desto viktigere, og da blir ofte kampen om språket prioritert høyt. Man forsøker å avdekke disse skjulte normene gjennom analyse og `dekonstruksjon' av begreper og språkbruk. Det er mellom anna på denne måten makthavernes trang til å bruke ord som `modernisering' og `globalisering' er blitt kritisert. Den er tilslørende og manipulerende fordi den drar oppmerksomheta bort fra at vi skal ha politisk medbestemmelse, ikke bare et skarve forbrukervern.
Jeg er litt overrasket over at Eldrid ikke nevner SSHF når hun rapporterer funn etter søk på nettet etter `brukerorganisasjon'. En gang for lenge siden registrerte jeg nettstedet til SSHF i norsk Kvasir, under politikk/interesseorganisasjoner. Der hadde også døveungdommen registrert seg, la jeg merke til. Kvasir hadde imidlertid en redaksjon, så linkene havnet under Helse og medisin (eller hva det nå het). Det gjenspeiler `den rådende klasses politiske og kulturelle hegemoni' mht. hvordan man ser på oss / hva slag bilde man har av oss.
OK, klienter finnes antakelig ikke mer, og vi har bedriftsdemokrati og medarbeidersamtaler og møter om helse, miljø og sikkerhet (HMS). Slaget ble vunnet, for en stakket stund. For det er en praktisk side ved det hele. Sjøl om man får gjennomslag for å endre praksis og språkbruk, er det en prosess som kan ta lang tid. Og mens tida går, får kanskje de nye ordene vi får gjennomslag for, ikke alltid akkurat det innholdet vi opprinnelig ønsket oss, fordi endring i praksis ikke kom så langt som vi ønsket; vi kan derfor innføre ny ordbruk, mens prakisen bare endrer seg delvis. Ny ordbruk kan også adopteres uten at praksis endrer seg vesentlig.
Denne stubben er et forsvar for at SSHF skal arbeide for `å ta språket tilbake'. De som kjenner meg, vet at jeg har jobbet en del med den praktiske sida av saka, jeg har sparket i fortauskanter og kjørt fast kvitstokken i ru gatestein til ære for kommunale planleggere og dess like, og jeg har beskrevet catch-all situasjoner rundt parkeringskort til parkeringshemmede, refusjon av den spesielle bensinavgifta i Tromsø, og behovet for å legge nye parkeringsplasser for funksjonshemmede til bykjernen. Jeg anser med andre ord den praktiske siden som viktigst, siden praksis er vanskeligere å endre enn begrepsbruken.
Jeg har ved flere anledninger utbredt meg om mitt syn på `funksjonshemmet-bevegelsen': Den eksisterer ikke, den er fragmentert til de grader. Derfor ser jeg heller ingen annen råd enn at SSHF må gå inn i ideologidebatter som den om `brukermedvirkning' og `interesseorganisering'. Det behøver ikke være noen intendert motsetning i begrepsbruken, men `brukermedvirknings'-ideologien trenger korrektiv.
[Hjemmeside] [Organisasjonsstoff] [Medlemsbladet] [Eksterne pekere]